Å tjærebre seg inn i et hjørne

Denne artikkelen er først skrevet 8.10 for Arkitektnytt, er trykket i den siste utgaven av bladet og publisert på arkitektnytt.no. Utgaven som presenteres her, er noe nedkortet. En kronikk med stort sett samme innhold er presentert som “Redd oss fra Regjeringskvartalet” på (“ytring”) nrk.no.

Hvordan kunne det skje? Etter en omstendelig prosess der Statsbygg og Moderniseringsdepartementet hevder de vurderte alt korrekt – sikkerhetsbehov, departementenes arealbehov, det offentlige anskaffelsesreglementet og ikke minst bylivet – står byggherren som en mann i lakksko som gradvis har arbeidet seg inn et hjørne, helt stille og uten en lyd mens han venter på at tjæra tørker. ”Suicide City” kaller poeten Torgeir Rebolledo Pedersen det vinnende ”Adapt” (Aftenposten 5.10) og gir navn til ubehaget jeg føler av perspektivet fra Akersgata. En aggressiv spiss av en bygning, med form bestemt av sikkerhetssonene omkring den nedgravde Ring 1, erstatter Y- blokken. Dette ikonet skal være arkitektens ”signature building”, nyskapende norsk arkitektur, adaptert inn ved siden av Einar Gerhardsen i frakk, også kalt Høyblokken. Langs Akersryggen reiser departementskontorene seg som en lite tilgjengelig mur. Mye tapes og lite vinnes ved å rive Y-blokken til Viksjø og Picasso. Parkarealene blir like tarmete og høydekorrigerende som i dag. Potensialet til å skape en bylivsvennlig Regjeringspark kompenseres ved hjelp av en monumental klassisk plass. Sosialdemokratiets åpne byrom transformeres til nyliberal eklektisisme.

Noen mener dette prosjektet både er nøkternt, robust og helt ok, men ut over de champagnejublende arkitektene som vant, Statsbygg som puster lettet ut og moderniseringsministeren som viser seierstegn, spores liten entusiasme. Snarere observerer jeg internasjonal forundring, en arkitektstand som rister på hodet, et land som ser gjentatte tegn til hovedstadsvanvidd, og en by som forundrer seg over hva som traff den.

Programmet er for stort, og handlingsrommet for å skape et godt prosjekt ble for lite. Vi som leser arkitekturhistorie vet at denne diskusjonen ikke er ny. Ved forrige konkurranse – i 1939, uttalte juryflertallet (Munthe-Kaas, Ormestad og Reppen) at” konkurransen har vist at Akersgata 44 – Grubbegata 9 ikke egner seg for et samtidig, monumentalt og praktisk regjeringskompleks”. Oslo Arkitektforening støttet uttalelsen i medlemsmøte 4.4.1940, rett før invasjonen. Diskusjonen er interessant gjort rede for både av Elisabeth Tostrup (Arkitekturårbok 2012) og Berit Johanne Henjum (Arkitekturårbok 2015). Tomta er nå større, men programmet har relativt sett vokst langt mer. Fagfolk har advart gjennom hele prosessen, og det viktigste som kom ut av parallell-oppdragene i 2015 – den store dugnaden da ideer fritt ble utvekslet mellom deltagerne – var også at dette kunne ikke byen tåle. Ideen om å samle departementene og samtidig effektivisere statsforvaltningen er fornuftig, men dette betyr jo ikke at alle departementer må samles, eller at alle i samtlige departementer må trykkes sammen på Akersryggen. Var moderniseringsdepartementet fanget av narrativet om den enorme Osloveksten som krever høyder og tettheter som denne byen der sola følger horisonten halve året aldri har sett. Eller følger myndighetene trofast en sikkerhetstenking som legitimerer å legge et Pentagon på Hammersborg? Til tross for at denne ideen muligens er gammeldags før Regjeringskvartalet er ferdig? Konsekvensene er rent kostnadsmessig sett enorme. Hvordan kan man for eksempel forsvare å bruke uhørte beløp til å grave opp og ned veganlegg i indre by der bilbruken skal reduseres dramatisk?

Mulighetene til å redusere programmet er mange, ved å holde noen departementer utenfor flyttesjauen, eller først og fremst ved å benytte eksisterende anlegg (for eksempel R5 som fyller mesteparten av kvartalet mellom Akersgata og Pilestredet) sjøl om, slik tilfellet er med hus vi andre statsansatte sitter i, disse ikke er optimalt sikret.

Prosessen har vært lagt opp slik at handlingsrommet gradvis er redusert. Først etablerte byggherren, gjennom utredninger gjort av LPO, konsensus om at utbygging skulle konsentreres langs østsida av Akersryggen. Beslutningen om å rive Y-blokken ble tatt av ministeren, tilsynelatende på strak arm, og begrunnet med sikkerhetshensyn og de byplanfaglige mulighetene riving kunne gi. Etter parallelloppdragene ga evalueringsutvalget klare føringer, men Statsbyggs representant tok dissens som reguleringsplanen kom til å følge. Nordic hadde gjennom parallelloppdragene fungert som Statsbyggs konsulent og fikk i oppdrag å lage reguleringsplanen. Ikke overraskende fulgte de mindretallet i evalueringsutvalget, og brøt med hovedideene som evalueringsutvalget hadde støttet. A- bygningen, ikonet ved siden av Høyblokken ble trukket opp av sekken og blokken fikk to nye etasjer. Slik ble det mulig å følge anbefalingen om at ingen hus i kvartalet skal være høyere enn den.

Intensjonen med å arrangere en konkurranse om Regjeringskvartalet etter at det var regulert, burde jo ha vært å legge til rette for ideer som kunne skapt entusiasme, men reguleringsplanen var detaljert og overbestemte det meste. Forslaget som fulgte reguleringsplanen best og var i stand til å videreutvikle idegrunnlaget, ble vinneren.

Erling Dokk Holm spør om reglene for offentlige innkjøp, på grunn av konkurransefortrinn og etablerte forhold til oppdragsgiver, ikke burde ekskludert Nordic fra å delta i konkurransen (Aftenposten 4.10). Gudmund Stokke svarer med rette at det er litt sent å spørre. Jeg husker Per Rygh i NAL reiste problemstillingen, men ble avvist av Statsbyggs jurister. Det hele synes å være formelt korrekt, men etisk sett lite stuerent. Nordic har til de grader vært med å legge premissene og å etablere det begrensede handlingsrommet som ødela den siste konkurransen.

Vinnerne er sobre arkitekter som har tegnet både Gardermoen og Schibsted, men saken har dreid seg om digre oppdrag og masse penger. Derfor har mange av de involverte og nå tapende kontorene sittet stille i båten. Også ”Winners takes it all”- prinsippet er problematisk. Landskapsarkitektene i SLA har fulgt Nordic hele vegen og får landskapsoppdraget. Gode ”experimental conservation”-kontorer gis ikke anledning til å konkurrere om rehabilitering av Høyblokken. Juryen i den konkluderende konkurransen er så langt taus. Bare Statsbyggs formann i en jury der byggherren i praksis hadde majoritetsflertall, uttaler seg. Arkitektene, Arne Henriksen og Ellen Hellsten, sitter stille som mus. Mener de vinneren er feiende flott? Eller er de som jurymedlemmer fullstendig tro mot en tvilsom reguleringsplan og har undertegnet kontrakt med medfølgende munnkurv?
Prosessen er gjennomført og tjære tørker gradvis slik at departement, Statsbygg og konsulenter trygt kan bevege seg på den sjøl med lakksko. Valget ga statsråden fortsatt tillit.

Vi får se om klager fører fram. Trolig kan bare et distriktsopprør som mener pengebruken er vanvittig, eller et bredt politisk, faglig og folkelig Osloopprør som fraber seg Regjeringskvartalet hjelpe oss nå.

Karl Otto Ellefsen

Posted in Ukategorisert | Comments Off on Å tjærebre seg inn i et hjørne

Historien om Osloveksten

Og om hvorfor folk må forlate hus og hjem og bosette seg høyt og tett.
FA8586C1-1DB7-4761-A997-6F0A81EDCA95
Denne artikkelen ble skrevet før sommeren og publisert i tidsskriftet KOTE

” Folk strømmer til, byen vokser og trenger både boliger og skoler. Dere kan ikke forvente å bo her i en liten oase uberørt av utviklingen? ” spør intervjuer i samtale med beboere i småhusområder – Aftenposten 26 juni 2017.

I Oslo har det festet seg en oppfatning om at byveksten kommer til å fortsette i samme tempo som i de to siste tiårene, at boligbehovet derfor er umettelig, at prisene vil stige, renten være lav og at all investering i bolig i hovedstadsområdet derfor vil gi god avkastning i all overskuelig framtid. Denne oppfatningen synes å ha vært delt blant politikere, eiendomsutviklere og fagfolk. Nå – i 2017 – roes det hele ned, og det er ikke lenger mulig å rope om bolignød uten belegg. Aftenposten advarer mot et mulig boligkrakk, sjøl om dette for avisa og de fleste andre virker usannsynlig. Dagens Næringsliv forteller mandag 31. juli at investorer nå selger, og realiserer utbytte. Muligens kan boligmarkedet i Oslo og Akershus finne et ekvilibrium uten at bobla sprekker. Til tross for denne utviklingen, kan det være interessant å reflektere over prosessene som ligger bak ”narrativet” som har vært drivende i historien om Osloveksten.

Fakta i bunnen av argumentasjonen om bolignød, er at befolkningen i Oslo og størstedelen av hovedstadregionen har vokst gjennom en lang periode. Allment tilgjengelige tall fra Statistisk sentralbyrå viser at netto innenlandsk flytting til Oslo har vært null siden omkring 2007. Det er med andre ord ikke norsk landsbygd eller andre byer i landet som er hovedkilde for folketallsøkningen i hovedstaden. Byen vokser derimot på grunn av fødselsoverskudd og innvandring. I 2008 var nettoinnvandringen hele 10 000, og i hovedsak dreier det seg om arbeidsinnvandring til byggenæring og service. I et typisk år var veksten fordelt på 70% innvandring og 30% fødselsoverskudd. Etter at norsk økonomi kjølnet av, er både den totale befolkningsveksten og innvandrerandelen lavere. Fødselstallene er relativt stabile. Graden av befolkningsvekst varierer derfor entydig med innvandring. I 2016 var befolkningsveksten i Oslo by redusert til vel 8000 mennesker, nesten halvparten av folketallsveksten i 2010, fordelt på 30% innvandring og 70% fødselsoverskudd[1].

 Ekstrem lønnsomhet som driver   

Antatt folketall gir grunnlag for å beregne boligbehov, og prognosene har vært voldsomme. Så sent som i 2016 konkluderte SSB med (basert på den perioden med størst innvandring og befolkningsvekst i norsk historie), at hovedstaden trenger omkring 6700 nye boliger i året. I generalplanen fra 2017 reduserte Oslo kommune både befolkningsprognose og antagelser om framtidig boligbehov til 5000 i året, som resultat av en lavere befolkningsvekst.

Argumentasjonen for å bygge mye, høyt og tett blir underbygget av vekst i boligpriser. Boligprisene økte fram til i år (2017). Ingen investeringer har generelt sett vært så lønnsomme som boliginvesteringer i indre Oslo. Etterspørselen er derfor i like høy grad drevet av investeringsbehov, som av boligbehov. Det finnes ikke gode tall for hvor stor del av nye boliger som i disse vekstårene er kjøpt av store og små investorer, men erfarne eiendomsutviklere sier mer enn 30%. Norsk bolig- og sparepolitikk tvinger  alle til å investere i egen bolig så tidlig som mulig. I hovedsak er det en lavt betalt og ressursfattig innvandringsbefolkning som faller utenfor dette markedet, altså hovedtyngden av befolkningsveksten som boligbehovene er beregnet ut fra.

Det er ikke vanskelig å forstå at det finnes utbyggingsinteresser som ønsker at forestillingen om det enorme boligbehovet blir holdt ved like. Ikke like umiddelbart innlysende er det at all bygging skal skje konsentrert, ”urbant” og gjerne høyt. Tomter finns det nemlig nok av i hovedstadsregionen. I tillegg er de offentlige investeringene i infrastruktur mer omfattende enn noensinne, og fører til både større mobilitet, og flere valgmuligheter for boliglokalisering.

 En ny planvirkelighet

Fortetting representerer et rådende byideal i norsk bypolitikk, og flere modeller for byutvikling fungerer i praksis nå samtidig i hovedstadsregionen:

– Byspredning skjer fortsatt gjennom både spredte enkeltprosjekter, og gjennom feltutbygging uten gode kollektivtilbud
– Inter-city prosjektet for jernbaneutbygging representerer en bymodell som innebærer fortetting i eksisterende byområder som Hamar, Drammen, Tønsberg og Fredrikstad
– Areal- og transportplanen for Oslo og Akershus (ATP, 2016) legger til rette for knutepunktfortetting, for eksempel en ny by på Ås, og utvikling av et ”bybånd” mellom disse
– Kommuneplanen for Oslo (2017) fremmer ønske om utvidelse av det urbane senteret, og fortetting omkring trafikk-knutepunkter

Ingen av disse modellene er politisk prioritert som endelig og styrende. Alle er virksomme, og bør ses på som samvirkende. Det noe spesielle er at staten og kommunene investerer for at alle modellene skal virke. Dette innebærer at arealtilgangen totalt sett blir svært stor. En mengde områder settes i spill, og mange av dem vil ”aldri” bli utbygd eller dramatisk transformert. Vi kan se på utbyggingsarealene som et tilbud i et marked der interesser for eiendomsutvikling, sammen med markedsetterspørsel og infrastrukturinvesteringer, vil bli bestemmende for hvilke arealer som bebygges. Arealer som er regulert for boligbygging tas i dag ikke i bruk fordi eiendomsutviklere finner utbygging lite lønnsomt, etterspørselen er usikker og grunnlagsinvesteringene dyre. Hvor mye enklere, sikrere og økonomisk gunstigere er det ikke å bygge høyt på tomter innenfor den etablerte sentrale bystrukturen? Først i nedlagte logistikk og industriområder, nå i etablerte småhusområder. Fem ekstra etasjer, fra sju til 12, eller fra 12 til 17, kan skje med relativt små investeringer og stort overskudd.

Urbanisme og eiendomsutvikling

Eiendomsutviklingsmiljøet i Oslo representerer en profesjonell og sterk kraft i byutvikling, integrert i de politiske og byplanfaglige miljøene i hovedstaden. Oslo Metropolitan Area, ”a non-profit organization representing the real estate business and urban developers in the Oslo Region of Norway. It is organized as a public-private partnership and includes the support of public authorities in the region[2], markedsfører Oslo årlig som the most attractive Scandinavian region for global investors and companies på det internasjonale real estate showet Mipim i Cannes. Dette synes mest å dreie seg om å hygge seg, og å invitere mulig blivende venner. Oslo har aldri hatt og vil ikke få et internasjonalt bolig- og eiendomsmarked som er attraktivt for internasjonale investorer. Markedet er for lite, og den norske valutaen for liten og ustabil. De norske konkurrentene er kapitalsterke og kjenner terrenget, og griper prosjekter før de oppdages av andre. Byveksten i hovedstadsområdet, og med den boligprisene, bestemmes av norsk økonomi og norsk politikk, og i liten grad av internasjonal spekulasjon og konkurranse mellom storbyer.

Eiendomsutvikling styres ikke bare av, men i hovedsak av bunnlinjen, og fortellingen om Osloveksten har styrket eiendomsutviklernes argumenter for høy tetthet. Men argumentene har hatt god støtte, først fra fagmiljøet av lokale urbanister, og senere fra pionerene for bærekraftig byutvikling. Den tette byen ble igjen et attraktivt sted å bo på  slutten av 1970-tallet. Gentrifiseringen begynte, industri og logistikk flyttet ut og realisering av eiendom kunne skje gjennom utvikling av byggeprosjekter. Transformasjon tok til. Et spesielt trekk ved norsk kultur var at få talte byens sak, og at de som elsket Oslo befant seg i skapet. Norske byplanleggere tilba det landlige. Erling Fossen (og hans ”underlege prosjekt” slik jeg synes å huske at Kjartan Fløgstad formulerte seg) er en god illustrasjon på den nye urbanismen: Byen er det beste stedet å bo, byen – med Richard Florida2 – representerer mangfold, kreativitet og innovasjon. Det er stort sett ingen grunn til å bo på landsbygda eller i små tettsteder lenger, dersom man ikke er bonde eller fisker. Kom til byen med det store hjerte, og bo tett, høyt og fritt. Det finnes en logikk i hvordan ”urbanistene” på konsulentkontorene og i offentlige lederstillinger, på oppdrag for eiendomsutviklerne holder fast på disse synspunktene. 25 etasjer i Oslo – helt normalt og ønskelig. Jeg vet det, mange av dem var mine studenter.

 Miljøpolitiske idealer 

Da den andre bølgen av bærekraftig bypolitikk rammet hovedstaden, ble argumentet for kompakt by og ekstrem tetthet ytterligere styrket. I den første bølgen lå løsningen i stor grad i sjølberging og i landlig livsform. Nå skal bærekraftsmål bli satt ut i livet innenfor byens rammer. Minimal energibruk krever lav mobilitet, og en by der folk går og sykler. Den nye generalplanen for Oslo er et tydelig eksempel på denne politikken. Den legger til rette for ekstrem tetthet omkring kollektivknutepunkter, men utvider også den tette byen. Tidligere stoppet den urbane grammatikken opp ved Ring 2, slik Harald Hals hadde planlagt det. Nå legges det til rette for å utvide byen innenfra og ut mot Ring 3. En vanskelig prosess, men mulig dersom høy utnytting kan gjennomføres på enkelttomter. Store områder med lav tetthet og småhusstruktur blir på denne måten satt i spill, og skal gi boliger til den overutdannede, gentrifiserende og betalingssterke unge middelklassen som i dag befolker indre by.

Hvorfor? Fordi disse områdene er attraktive for markedet og gir stor fortjeneste ved utbygging, og fordi den unøyaktige fortellingen om Osloveksten er solgt inn til ”alle”. Folk må ikke i all hast forlate hus og hjem fordi byen må legge til rette for en flodbølge av tilflyttere. Tilflyttinga er lav og kontrollerbar. Bærekrafteffekten av ekstrem tetthet er også tvilsom, og bygger stort sett på antagelser. Det meste av byen er allerede bygd ut, mye av den spredt i omlandskommunene. Den enkeltes økologiske fotavtrykk må beregnes på grunnlag av alt forbruk, inkludert flyreiser og turer til hytta. Med hjemmekontor enkelte dager, grønnsakshage, månedskort, god sykkel, elbil og varmepumpe er småhusbebyggelse og lav tetthet energimessig sett konkurransedyktig med det meste. Det unike og internasjonalt salgbare med Norge er dessuten kombinasjonen av by og natur, at hele landet er bosatt og at folk fortsatt bor der både ressursene og rovdyra befinner seg.

[1]                                  (https://www.oslo.kommune.no/ politikk-og-administrasjon/statistikk/befolkning/folkemengde-og-endringer).

[2]                                  sitert fra http://www.oslomipim.no/om-oma/ 03.07.17
forfatteren bak boken The Rise of the Creative Class (2002)

Posted in Ukategorisert | Comments Off on Historien om Osloveksten

Maktens arkitektur?

05-Adapt-BirdsEyeFase3

Dersom vi ser de to valgte prosjektene for det nye Regjeringskvartalet i Oslo som uttrykk for den norske staten, hva forteller de?

Studenter og lærere ved AHO var invitert til å delta i den første fasen av idearbeidet for Regjeringskvartalet i Oslo, og leverte ett av parallelloppdragene i 2015. Prosjektet fra skolen var mangelfullt på de fleste punktene. Forfatterne tok ikke programmet alvorlig, tenkte lite på sikkerhet og dokumenterte ikke hvordan de tok vare på klimahensyn og begrenset energibruk. Dessuten rev de ikke Y-blokken slik Moderniseringsdepartementet og Statsbygg hadde satt som forutsetning.

Det forslaget derimot gjorde, og bedre enn de andre 5 prosjektene som ble levert, utstilt og juryert, var å problematisere statens arkitektur i Oslo fra 1814 til i dag: Linstows perspektiviske regulering satte slottet i fond. Det klassisistiske universitetsanlegget ved Carl Johan skulle uttrykke humanistiske idealer. Stortingsbygningen ble etter 30-års støyende debatt om hva arkitekturen skulle fortelle om den norske embetsstaten, først innviet i 1866. Vinneren i denne arkitektkonkurransen – tegnet i nygotisk stil – ble forkastet og erstattet med et forslag som var innlevert i ettertid, og blant annet argumentert fram av Bjørnson fordi ”det kunne tydeliggjøre oss selv”. Da de nye regjeringsanleggene skulle bygges på Hammersborg, ble førstepremien tegnet av Stener Lenschow valgt bort til fordel for Henrik Bulls råkoppkledde steinpalass som for de fleste fortsatt gir nasjonale konnotasjoner.

Erling Viksjø tegnet regjeringsbygningene i etterkrigstida, og ga form til styringsfunksjonene i det sosialdemokratiske Norge. Anlegget, Høyblokken og seinere Y-blokken, var et svar på hvordan monumentalitet og representativitet burde uttrykkes i det nye velferdssamfunnets fellesbygninger: En høy lamell på søyler omgitt av en park med paviljonger, og en lav kontorbygning som sammen med den høye blokken skaper det en på denne tida så på som demokratiske, modernistiske byrom. Fortsatt i norsk materiale, men denne gangen var råkoppen erstattet av sandblåst betong.

Generelt er det alltid vanskelig å være entydig om hva arkitektur uttrykker av mening. Tolkning beror ofte mer på den som opplever objektet enn på objektet i seg selv, og tolkningen er kulturbestemt og endres over tid. Mens klassisismen etter den franske revolusjonen uttrykte frihetsidealer, ble klassisk monumentalitet etter krigen – da akser, fond og perspektiv var brukt til totalitære fortellinger – entydig sett på som uttrykk for fascisme. Når det gjelder maktens bygninger, de statsbærende bygningene, er det vanskelig å komme utenom en diskusjon av mening: Hva konnoterer arkitekturen – hva uttrykker den av mening?

Nesten hver gang jeg har gått forbi Høyblokken siden jeg begynte å studere arkitektur på AHO i 1969, har jeg tenkt på Einar Gerhardsen. På industristeder på det indre Østlandet der jeg vokste opp var Gerhardsen i tiårene etter krigen rangert sammen med Jesus, rett etter Vår Herre. Man diskuterer sosialdemokratiets betydning i norsk historie og selv om noen intenst forsøker, er det vanskelig å komme utenom sosialdemokratiets ideverden og politikk som bakgrunn for den moderne velferdsstaten. Etterkrigstidens regjeringsbygninger på Hammersborg, er et uttrykk for sosialdemokratiets velferdsstat. I tillegg er ruinen som i dag står der, også et dystert minne om et angrep på sosialdemokratiet, og på en av de mest grusomme hendingene i norsk historie. Dette, intet mindre, er bakgrunnen for å diskutere maktens arkitektur i det nye regjeringskvartalet.

Vinnerforslagene som nå er presentert for oss, endrer ordensprinsippene. Et kompleks av kontorer for statsbyråkratiet skal reises mellom Grubbegata og Møllergata. Kontorkomplekset skal romme et usedvanlig stort byggeprogram, skape gode arbeidsplasser, fungere effektivt og i følge departementets anvisninger, utformes ”nøkternt”. Gatene omkring er sterkt sikkerhetskontrollerte. Første etasje inneholder ikke offentlig tilgjengelige funksjoner. Høyde kombinert med tetthet etablerer en helt ny skala i denne delen av byen. Regjeringen samler departementene ikke ulikt hvordan internasjonale konserner har etablert ”hovedkvarter” som styrer virksomheten. En tidsmessig og veldetaljert uttrykksløshet synes å skulle gi rammen om departementenes statlige management. I en tid der statlig virksomhet skal følge den samme logikken som privat ervervsliv, er dette helt forståelig.

Symbolene reserveres for de andre delene av anlegget. Høyblokken bygd i sosialdemokratiets tid settes nå inn i et streng klassisistisk orden. Den står som fond i en rektangulær hard plass flankert av den fløyen som ble bygd av anlegget for embetsstaten og en ny A-blokk som erstatter Y-blokken. Det åpne parkrommet, som ligger omkring den modernistiske komposisjonen til Viksjø, blir fjernet. Rommene blir erstattet av den harde rektangulære plassen som binder de tre ulike tidsbildene sammen og av en tarm av et grøntareal, som trapper seg ned mellom Deichmann, Trefoldighetskirken og den nye A-blokken som strever med å være plassbygg, inngang til hele kvartalet og å holde seg innenfor sikkerhetssonene omkring den nedgravde Ring 1.  Man fjerner hatten – bygd som statsministerkontorer – fra ruinen. Ikke for å tilbakeføre Høyblokken til originalen, men for å få plass til mer, sy ruinen inn i det nye helhetskomplekset og – i praksis – ufarliggjøre minnet om udåden.

En modernistisk komposisjon er transformert til en klassisistisk. Noe dystert er gjort om til å bli likegyldig. Dette føyer seg naturlig inn i omskrivingen av norsk historie, sosialdemokratiet er skrevet inn i nyliberalismen.

Man kan spørre seg om dette er et villet resultat. Hvorfor er det blitt slik? Er det hele basert på en ide, eller er prosjektene et utilsiktet resultat av Statsbyggs korrekte prosedyrer for arkitekturprosjektering? Prosjektet vekker så langt unektelig liten entusiasme, bortsett fra i uttalelsene til presidenten i Norske Arkitekters Landsforbund, som har som oppgave å snakke om hvor flinke norske arkitekter er. Flinke er de også, og de to utpekte vinnerne er de dyktigste. Planene sitter som støpt, alt ligger til rette for at arbeidsplassene skal bli gode og den samlede departementsstrukturen fungerer. Heller ikke dette er merkelig. LPO som er seniorpartner i det ene prosjektet, var konsulent for romprogrammet. Nordic, seniorpartner i det andre, tegnet reguleringsplanen som ligger til grunn for konkurransen. Det er de prosjektene som har fulgt reguleringsplanen til punkt og prikke og evnet å utvikle den noe videre, som har vunnet konkurransen.

På ett tidspunkt var det jo ikke slik det hele skulle bli. Etter parallelloppdragene i 2015 anbefalte juryen at departementskontorene ble konsentrert mellom Møllergata og Grubbegata, men at Høyblokken skulle ligge fritt og solitært i en stor park som strakte seg over hele Akersryggen. Parken skulle være statens gave til Oslos befolkning, norske demokratiske politiske idealer skulle uttrykkes i parken, i måten Høyblokken ble behandlet som minne og i forholdet mellom blokken og parken.

Et mindretall (en representant for Statsbygg og en for Vegdirektoratet) ville noe annet, og dette ønsket om en oppdelt park og et nytt ikonisk bygg ved siden av Høyblokken ble dyrket videre fram ved hjelp av en ny bygning der arkitektene skal kunne utfolde seg  –  og i den klassiske, symbolsk sett vanskelige og lett ubrukelige steinplassen mellom blokken og Akersgata.

Jeg omtaler på ingen måte den største tragedien i norsk arkitekturhistorie, men noen feiltrinn som er verdt å snakke om. Norge hadde mulighet til å skape et regjeringsanlegg som uttrykte de verdiene som vi smykker oss med, og arkitektur som skapte stor internasjonal interesse. Håpet om dette svinner.

Karl Otto Ellefsen

Posted in Ukategorisert | Comments Off on Maktens arkitektur?

REGJERINGSKVARTALET GÅR SIN GANG (1887 – 2017)

AkersryggenEKST4_YoungsDagsnytt 18 onsdag 24.6, sammen med Statsråden og fagsjef Moneta i NAL: Noe får man sagt, men det meste brenner man inne med.”Blir dette noe fint da” spurte programlederen Sanner. Statsråden mente rimeligvis at Regjeringskvartalet kommer til å bli feiende flott og ikke minst bærekraftig på grunn av den ekstreme arealutnyttelsen, bylivet er tatt vare på og åpent og tilgjengelig blir det hele sjøl om sikkerheten legger begrensninger. Dersom dette spørsmålet var blitt stilt til meg, jeg hadde fått tid til å tenke meg om, og programlederen hadde latt med snakke uavbrutt, hadde jeg sagt følgende:

Ja, RKV kan fortsatt bli et godt stykke byarkitektur. Det aller viktigste i prosjektet er at staten beholder 5000 arbeidsplasser midt i Oslo sentrum, både for bylivet og for bærekraftig byutvikling. For å få dette til må både Oslo kommune og vi andre bite i noen relativt sure epler og svelge noen bitre piller. Et stort område på Hammersborg stenges for all ukontrollert kjørende trafikk. Normal virksomhet kan en ikke drive i området, og offentlig tilgjengelige butikker og serveringssteder vil en finne lite av, og aldri i 1.etasje av regjeringsbygningene. Sikkerhet er krevende og vi famler oss fram. Den som vil erverve seg kunnskap om hvordan en alternativ og tilsynelatende helsikker løsning er, kan gå av T-banen på Makrellbekken stasjon og observere den nye amerikanske ambassaden på Huseby.

Er da ikke programmet for stort for tomta? Jo, det hele blir for kompakt og trangt. Prosjektet er resultat av noen tvilsomme fortellinger som i de siste åra er forsøkt solgt inn i Oslo. Den første gjelder for byen generelt og dreier seg om at befolkningsveksten og arealbehovet i Oslo er så stort at vi de fleste steder må legge til rette for tetthet som gir helt andre dimensjoner enn de vi er vant med. Dessuten krever hensynet til bærekraft at vi bor og arbeider tettere og trangere enn før. Den andre fortellingen deles stort sett bare av Moderniseringsdepartementet og Statsbygg og dreier seg om at ”alle” departementsansatte må arbeide nær hverandre på Hammersborg, og at vi allerede nå kan tallfeste hvor mange disse ”alle” er om 10 år og hvilket arealbehov de vil kreve på dette tidspunktet. Jeg støtter tanken om samlokalisering og også Statrådens ønske om å fornye og effektivisere statsforvaltningen. Men pragmatisk fleksibilitet, som i slike prosesser alltid er fornuftig, tilsier at behov for kvalitet og antatte behov kan veies opp mot hverandre, og at enten programmet kan reduseres noe eller legges til andre av statens bygg.

Enkelt sagt består Regjeringskvartalet slik det tegnes i konkurransen, av en rygg av bygninger på høydedraget mellom Møllergata og Grubbegata, en stor park helt fra Kristparken nesten bort til Pilestredet og to bygninger i parken, Høyblokken av Viksjø og Finansdepartementet av Bull. I tillegg kan den som vil lete finne et knippe av regjeringsbygninger med ulik grad av gjenbrukspotensiale vest for Akersgata. Konkurransen viser svært ulike forslag for organisering og gestalting av ”ryggen” langs Møllergata og Grubbegata. Det synes som om både rolig verdighet i uttrykk og effektive moderne kontorlokaler – ”nøkternt” som Statsadministrasjonen ynder å måle arkitektur opp mot – er mulig å finne blant de sju forslagene. Arkitektene bak sliter derimot med å finne gode konsepter for parkarealet, og ikke minst for den merkelige og undersetsige nye ”inngangsbygningen” som programmet forutsetter nord for Høyblokken.

Når man har valgt et konsept for Regjeringskvartalet der det meste av nytt byggevolum plasseres i denne ”ryggen” i nord-sør retning, blir potensialet i parken uhyre viktig. Den gamle regjeringsbygningen og Høyblokken (og konglomeratet vest for Akergata) bærer historien. Idealene om det demokratiske og åpne, den tilgjengelige statsadministrasjonen, det attraktive og brukbare, bylivet, det at utbygging av denne mastodonten av et Regjeringskvartal også gir noe til byen, må virkeliggjøres i parkprosjektet.

Den vekterfylte, sjeldent solbelyste og usedvanlig kebabfrie Grubbegata som tydeligvis alle de sju er bedt om å vise dataperspektiv av, blir relativt blek målt opp mot idealer om bymessig folkeliv. Og trolig er det også her, i det grønne, at potensialet for nyskapende arkitektur – landskapsarkitektur – interessant ut over landegrensene, kan finne sted.

Sju prosjekter skal evalueres av en jury med ni deltagere, der flertallet, fem mer eller mindre er fra Statsbygg. Bortsett fra denne sikkerhetsforanstaltningen, skal Statsbygg etter min oppfatning ikke klandres for den omfattende og (sett i forhold til følsomheten i hele saken) åpne prosessen som har ført fram hit. Litt mye orientert mot kontroll og lite undersøkelsesorientert synes derimot Statsbygg og deres konsulent Nordic ha vært da de skrev konkurranseprogrammet. Enkelt sagt var programmet overbestemt. Jeg tenker ikke på Y-blokken. Sjøl om sandblåste ”Fiskerne” og ”Måken” av Picasso og Nesjar aldri vil komme til sin rett omplassert fritt på plenen eller i nytt veggliv, og brutal 60-tallsarkitektur med usedvanlig høy materialkvalitet er sjelden, måtte et premiss om Y-blokken legges fast før konkurransen. Vanskeligere er det å forstå at et konkurransekrav om fire etasjer påbygg på Høyblokken (statsministerkontorer?) måtte trekkes opp av hatten og puttes inn i programmet.

Burde ikke spørsmålet om arkitektonisk behandling av dette verket nettopp være noe konkurransen skulle belyse? Og hvorfor sa programmet at parken skal deles opp, hvem har behov for den harde og monumentalt digre plassen med Høyblokken i cours-d`honneur?

Å ta bort Y-blokken er hardt å svelge, men når det først er gjort og parkpotensialet er etablert, hvorfor da regulere inn denne nye inkurien ved siden av Høyblokken?  Kunne ikke i det minste dette vært et emne for undersøkelse i konkurransen?

De siste store offentlige byggesakene reist etter arkitektkonkurranser i Oslo, har stort sett blitt seende ut slik vinnerforslaget viste. Det gjelder Operaen, Nasjonalmuseet og Munchmuseet. Juryen i denne arkitektkonkurransen må kreve noen revisjoner for at RKV skal bli presentabelt og gi noe til byen. Når det gjelder parken er rekonseptualisering nødvendig.

Karl Otto Ellefsen

Posted in Ukategorisert | Comments Off on REGJERINGSKVARTALET GÅR SIN GANG (1887 – 2017)

BOLIGBEHOV, SMÅHUSPLAN og KNUTEPUNKTER

 

Oslo Arkitektforening holdt 19.1.et møte om problemstillinger omkring fortetting i småhusområder i Oslo. Jeg fant grunn til å gå prinsipielt til verks. 

1. 

En diskusjon om planen for småhusteppet i og omkring Oslo kan ses som en teknisk og arkitektonisk affære. Jeg tror derimot at diskusjonen bør føres innafor ei bredere ramme og dreie seg om ulike alternativer for hvordan man skal utvikle hovedstadsregionen, og ikke minst om hvordan det offentlige – det store ”Vi” som jeg fortsatt tror bør finnes der – skal gripe inn i byutviklingsprosesser.

I denne byen har det festa seg en oppfatning om at byveksten med sikkerhet kommer til å fortsette i samme tempo som i de to siste tiårene (den heftigste siden 1890-tallet), at boligbehovet derfor er umettelig, at prisene vil stige, renten være lav, og at alle investeringer i boliger i Oslo derfor vil gi god avkastning i all overskuelig framtid. Dette er ei fortelling som blir fremmet av finans, eiendomsutviklere, Oslo kommune, alltid utbyggingskåte arkitekter som vil ha prosjekter, urbanister som ønsker all byvekst velkommen til Oslogryta, og enda til deler av akademia som synes fullstendig å ha glemt sin oppgave som kritikere.

Sjøl om den verifiseres av SSBs trendframskrivinger, er denne fortellinga beheftet med meget stor usikkerhet. Grovt sagt har 70% av befolkningsveksten i Oslo (noe lavere prosenttall i hovedstadsregionen) det siste tiåret vært innvandring, og i hovedsak arbeidsinnvandring fra EØS-området. 30% har vært fødselsoverskudd.

Vekst i byggenæring og ikke minst servicenæring har gitt arbeid til denne innvandringa.

Sjøl om bobler alltid sprekker – til slutt – kan det selvfølgelig argumenteres for at denne situasjonen kommer til å vare ved, lenge. Det finnes for eksempel en global tendens til at internasjonal investering nå skjer i det en oppfatter som sikre boligmarkeder; i byer med trygg økonomi, god styring og forutsigbar politikk. The Guardian meldte før jul at boligprisene i Vancouver hadde steget med over 30% i 2015, blant annet på grunn kjøp finansiert av asiatisk, ofte familiebasert kapital. Også boligmarkeder synes å være i ferd med å bli globale.

Jeg kjenner kinesere som kjøper leiligheter til barn som studerer i Oslo. Norsk framtidig byutvikling må nok allikevel først og fremst vurderes i forhold til norsk økonomi. Og til tross for de ganske vanskelige langsiktige tendensene i Europeisk økonomi, omstillingsbehov og nå 5% arbeidsløshet i Norge kan en selvfølgelig ubevegelig tro at norsk økonomi og arbeidsliv forblir som før.

Kommuneplanen for Oslo, med sitt sterke utbyggingsfokus, bygger på et slikt scenario. “I denne perioden vil Oslo få en voldsom tilflytting, og et like voldsomt behov for nye boliger” gjentar Aftenposten (mandag 16.1) da avisa forsøker å forstå behovet for å markere stasjon og knutepunkt med 12 etasjer i vestlige eneboligområder.

Aftenposten gjentar ei trendframskriving og en løs antagelse, ei mulig framtid, men nødvendigvis ikke den framtida som kommer, og kanskje heller ikke den framtida byen bør planlegge for. Det finnes også andre relevante scenarier. Ett annet, muligens også realistisk scenario, er at vi må åpne landet for klimaflyktninger og at folketallet stiger dramatisk. 10 millioner i stedet for 5.

Et tredje – og kanskje det mest sannsynlige – er at norsk økonomi blir kjølt ned, arbeidsløsheten stiger, og byen blir mindre attraktiv for arbeidsinnvandring. Slik unge grekere vender tilbake til olivenlundene, kan det bli større interesse for rurale områder i Norge.

Jeg er ikke opptatt av å underbygge noen av disse mulige framtidene. Det jeg ønsker å argumentere mot er den fastlåste fortellinga om Osloveksten og Osloøkonomien. Det finnes en betydelig usikkerhet omkring norsk byutvikling i dag.

Drar vi denne argumentasjonen over til boligmarkedet blir usikkerheten ytterligere styrket. Etterspørselen i boligmarkedet er uttrykk for et investeringsbehov like mye som et boligbehov. Både familier og investorer legger kapitalen sin i boligmarkedet fordi dette markedet har gitt usedvanlig stor avkastning og sikkerhet. Sparing i norske familier har i hovedsak skjedd gjennom verdistigning i boligen, og blir investert i boligmarkedet.

Det vi kan kalle det ”reelle” boligbehovet i Oslo er derimot i stor grad knyttet til folk som ikke har penger til å komme inn i dette markedet. Den 70% som i dag innvandrer. Barn av familier som ikke har tilgang til investeringskapital.

Troen er at når utbyggere med bunnlinjeargumentasjon prioriterer å bygge dyre leiligheter, blir de billige ledige for de fattige. Men det er ikke slik dette markedsspillet virker. Nettopp derfor har man i perioder i norsk og europeisk historie drevet former for sosial boligbygging. Noen land gjør det enda, de beste eksemplene finner vi vel i de franske byene. Norge og Oslo gjør det ikke. Den markedsstyrte boligpolitikken er ikke rettet mot å tilfredsstille behovene til hoveddelen av de som flytter inn til byen.

2. 

Jeg tror altså ikke helt på vekstprognosene, og dersom de likevel viser seg å være riktige kreves det en annen form for boligbygging, og derfor også by- og boligpolitikk, enn den som har vært drivende de siste 10 – 20 åra.

Hvordan da forholde seg til arealbehov og arealbruk, i en situasjon med usikkerhet? Her synes den rådende fortellinga å være at i denne akutte situasjonen er det best å stable i høyden over jernbane- eller T-banestasjon. 24 etasjer gir ikke bare mer fortjeneste enn 12 og 6 etasjer, men gjør også byen mer bærekraftig fordi flere får ekstremt kort vei til kollektiv skinnegående transport.

Dette er også en tvilsom påstand. Røyne Kyllingstad, tidligere professor på AHO, etablerte i sjølbergingsdebatten i sin tid den motsatte hypotesen og sa at ”Eneboligen er den mest bærekraftige boformen, dersom du høll deg heme”. Og denne tesen er nå ytterligere styrket av at folk henter all energi til oppvarming og varmtvann og noe elektrisitet fra egen tomt. Muligens var Kyllingstad vel optimistisk i sin omtale av transportarbeid. Men han minner om at de økologiske fotavtrykkene vi legger bak oss, henger sammen med livsform, og ikke bare dreier seg om arbeidsreiser.

3. 

Det finnes nå faktisk 4 ulike ”plangrep” for hovedstadsregionen, som alle på sitt vis er virksomme og som hver for seg kan dekke utbyggingsbehovet. 3 av dem er trolig, i hvert fall i forhold til CO2 utslipp og klimaeffekt, også bærekraftige.

Kommuneplanen for Oslo er bare det ene grepet, og forutsetter heftig fortetting og nye utbyggingsmønstre i byen. Denne planen kan ta hele byveksten.

Det andre er regionplanen (ATP) for Oslo-Akershus, som blant annet forutsetter nye byer. Ny by på Ås-Ski har vært det mest omtalte prosjektet. Tar vi med utbyggingspotensialet i Drammen, tar denne planen i prinsippet også all boligvekst.

Det tredje plangrepet defineres av intercity-planen som legger til rette for byvekst i alle småbyene omkring Oslo. Kanskje med Hamar, Fredrikstad og Larvik som ytterpunkter. Dette scenariet begrunner den store pågående og kommende investeringa i dobbeltspor og intercity-tog.

Det finnes også et fjerde, svært virksomt alternativ, neppe bærekraftig, som fortsetter spredt utbygging omkring i det metropole området, stort sett der folk finner ei tomt de vil bygge på.

Også de tre første planene er alle virksomme i dag, men de er også i konkurranse med hverandre, fordi de alle krever store statlige investeringer i infrastruktur, støtte til planlegging og opparbeiding for å fungere optimalt. Staten investerer enormt i regional transport og infrastruktur, men utnytter ennå ikke de mulige positive byutviklingskonsekvensene.

Det finnes med andre ord nok av utbyggingsarealer i denne regionen. Det skulle bare mangle i en så spredtbygd metropolt område som dette. En kan si at det lett usystematisk etableres en mengde alternativer for byutvikling. Hvilke arealer som tas i bruk, eller blir bygget på nytt, styres av markedet.

4. 

Eneboligteppet ligger der med både fortettingsmulighet og enormt potensiale for fortjeneste.

Eneboligområdene omkring den urbane kjernen i Oslo – avgrenset av Ring 2 – er ekstremt attraktive. Ser vi bort fra endring i kroneverdi har prisene på en bolig i disse områdene blitt tidoblet på 20 år, fra midt på 1990-tallet da prisene var lave. Det vil si at prisen har økt med 50% av den originale kjøpesummen hvert år.

En hovedgrunn til dette er at folk kan kombinere en landlig og en urban livsform – hele forstandsbanenettet i Oslo ble jo i sin tid bygget ut for å etablere denne muligheten.

I tillegg er disse områdene ettertraktet til eiendomsutvikling. Jeg vil tro at det er her fortjenesten på førstegangssalg etter utbygging suverent er størst. Mange av områdene, særlig i vest er nå så attraktive kun på grunn av sin adresse at alt synes å kunne selges til høy pris. Det hele dreier seg ikke om mangel på utbyggingsområder, men om kamp om områder der utbygging kan gi stor fortjeneste.

Det er i denne situasjonen at småhusplanen har virket og har blitt utprøvd. Prinsipielt sett er det ikke noe problem å fortette et eneboligområde, tomt for tomt, dersom fortettinga ikke utfordrer hele logikken og strukturen i området. Men det er nettopp det som skjer og har skjedd.

  •  Tolking av utbyggingsgrad har blitt mer og mer sjenerøs.
  •  ”Skjønnet” som i sin tid sikret kvalitet i utbyggingsprosesser, har ikke lenger noen plass og er blitt erstattet med beinhard juss, der tiltak må være ubestridelig ulovlige for å bli stanset.

Utbygginga går derfor ut over rammen for hva et tradisjonelt eneboligområde kan tåle.

En konsekvens er at områdene får lav arkitektonisk kvalitet, men det har jeg ikke sett som min oppgave å snakke om i dag. Jeg er mer opptatt av at områdene fungerer langt dårligere enn før:

  •  Biltallet mangedobles uten at parkeringsproblemet løses,
  •  tomtene fylles opp, men nye lekearealer for unger blir ikke etablert
  • grønn struktur – også langs bekkene – hugges ned,
  •  de mange snarveiene som ble opparbeidet av unger og unge rett etter at områdene ble etablert, stenges av ivrige utbyggere og innflyttere som vil beskytte den lille uteplassen de har fått,
  •  unger tvinges ut i trafikken og de små blir kjørt til skolen.

Jeg vil oppsummere det slik at småhusplanen har gitt plass til noen fler, enkelte steder har den fungert relativt uproblematisk, men i mange tilfelle har den ført til at kvaliteten i områdene har blitt dramatisk redusert.

5. 

Mitt poeng er ikke at nybygging i gamle eneboligområder skal stoppe opp. Men slik småhusplanen nå fungerer, skaper den i størrelsesorden 400 boliger i året, men den ødelegger også gode byområder ved å fjerne de unike kvalitetene i dem.

Dette dreier seg egentlig om helt elementære faglige spørsmål.

Strukturen i et område gir visse rammer for hvordan området kan utvikles og setter grenser for et områdes kapasitet, det finnes et språk i et område som sier noe om hvordan det kan utvikles. Holder man seg innenfor det språket eller den grammatikken som er etablert i et småhusområde, fungerer stort sett en tomtevis utbyggingspolitikk.

Dersom man går ut over denne grammatikken, oftest fordi man ønsker tyngre utbygging, dreier det seg om transformasjon. At et område gjøres om til å bli noe helt annet.

Dersom Oslo by ønsker transformasjon av et område, å utvikle området til noe helt annet, må det også arbeides på helt andre måter. Da fungerer ikke tomtestrukturen som utbyggingsprinsipp. Da må fagfolk se tomtene i sammenheng, regulere, trolig med sterk offentlig styring, kommunen og utbyggere må utløse eneboliger og tomter til markedspris, og ekspropriere om det er nødvendig. Den type lettvinte løsninger som småhusplanen representerer kan overhode ikke fungere i en slik situasjon.

6. 

Denne byen har en mengde fine by- og boligområder fra mange perioder – Rikshospitalet, Casinetto, Marienlyst, Torshov, Bjølsen og Sagene, Sogn og Smestad, Hagebyen på Tøyen, Sinsen og Carl Berner, Lambertseter, Skøyenåsen, Romsås og Holmlia. Det disse områdene har til felles er at de bygger på idé og konsept, og innebærer både tung demokratisk behandling og satsing fra det store Vi.

Dersom kommunen velger (av hederlige eller uhederlige grunner) tung transformasjon i knutepunkter langs T-banen blant de svært mange utbyggingsalternativene i Osloregionen, må man også gå veien om slike prosedyrer. Det finnes ingen snarveier.

Men først kommer spørsmålet om man bør utvikle byen på denne måten, eller legge penger og energi i de mange andre utbyggingsalternativene. Hvordan driver man byplanlegging, eller med et mer situasjonsbeskrivende ord, hvordan driver man ”urban management” i den usikre situasjonen denne byen kommer til å befinne seg i om noen år?

Jeg har noen erfaringer fra slike diskusjoner og utredninger. I København for noen år siden var et av svarene at en først og fremst burde være opptatt av å utvikle områdekvaliteter og sørge for at naturressurser av alle typer ikke ble bygd ned. All utbygging skulle skje i arealer som allerede var bebygde. I arbeidet med bypolitikk for den norske sosialdemokratiske regjeringa var vi opptatt å styre utbygginga til allerede etablerte bymiljøer nettopp for å styrke områdekvaliteter. Kapasiteten i Fredrikstad, Hamar og Drammen er for eksempel uhyre interessant.

Begynner man å ta den nye situasjonen inn over seg, blir et jorde mye mer verdt som landbruksressurs enn som ei utbyggingstomt og spørsmålet om å ta vare på velfungerende bydeler langt viktigere enn deres kapasitet for å ta opp i seg ny utbygging.

Byen trenger en helt annen fortelling enn den som er styrende for utbyggingspolitikken i dag.

Posted in Ukategorisert | 1 Comment

RESPONSE

 

Lecture –

Oslo Architecture Triennale

Conference – After Belonging – 9th of September 2016

1.

“After belonging” is a rather intriguing title. It might be interpreted as a statement of facts, as a theme for investigation, or it might even be looked upon as a value system underlining the need for a sense of global belonging, downgrading the sense of local, tribal and national belonging.

I am invited to respond to the three inputs to the first session on Global Expertise –  interrogating “… the role of the architect within current processes of globalization. By addressing economic, ecological, and logistic networks, this first section questions previous understandings of global expertise and practice, and seeks a new frame of action and discussion.”

And I am invited to contextualize my comments in a Nordic perspective.

1

 

2.

Transformation on a territorial scale is not new to mankind.

What is new might be the speed of events, and how demographical changes interact with climate change and different kinds of human advocacy, and with an exponential output.

That mapping is both a disciplinary and politically valid tool is not new either, but the digital and new media give us an overwhelming capacity to map both events and transformation processes.

There is a tendency to see the things happening as driven by forces comparable with gravity and therefore impossible to impose on or to control. Attempts are often seen as pathetic. We inevitably are led to believe that established collectives will be broken down, and that the future is to see ourselves as working and living in diaspora, hopefully governed by some kind of global order.

A North European perspective on this would be to stress the huge amounts of well-functioning cities and settlements: The sun is shining on local communities!

And even to state that;

Historically and empirically speaking the national state is the only political and territorial institution that has been able to provide both welfare and democracy.

 

3.

There are 565 000 architects in Europe. The profession of architecture deals overwhelmingly with consultancy. The Architects Council of Europe publish statistics for the European Profession every third year. There are some astonishing facts in the 2014 editions:

Referring to the ACE president Luciano Lazzari 80% of the architects in the world are Europeans. An estimation of the building activity in 10 years’ time says that only 20% of the activity will happen in Europe. And by now when the east is more or less able to provide itself with consultancy, the new marked for architectural services are considered to be Africa.

Most of the architects -74% – are considered as one-man firms due to the fact that it is difficult to contracts for permanent employment. And the experiences of the profession is extremely locally grounded, only 5% of the European Architects did acquire commissions outside their own country

If we look at the schools of architecture in Europe they adapt to the situation not going in the same directions towards a global curriculum, rather they tend cultivate their own identities.

 

4.

There has for a long time been an international marked for signature architecture. Prestigious urban planning was an international marked already a 100 years ago when the Chicago based Griffins won the competition for Canberra, the new capital of Australia. When Herreros designs Munch in Oslo he is a part of this marked, the same goes for Kleihus and Schuwerk designing the National museum and Aart Architects designing the museum of Cultural History out at Bygdøy.

But another category still does exist and even thrive:The local architect has a role like the local dentist. Knowing the morphology of all local client’s teeth, repairing old and inserting new teeth.

And sometimes this work takes on the character of what I have even heard being called “local war” – when the effects of globalization forces have to be challenged.

 

5.

2

These forces have been most notable in the fast growing cities. The map shows the lucky summer area in Nairobi. Made for people pouring into the city from the countryside becoming lower middle class in and area developed by international property and designed by international consultancy.

3

This is not slum, its ordinary and legal urban development. And the picture might be used to address the question of the role of the architect in the current process of globalization.

Very informative and beautiful mapping has been done on African cities, by American Universities and published by Dutch publishers.

I have been supervising10 PhD students working on East African cities and might even be considered as representing some kind of global knowledge on the subject.

But if you should really be able to act as an architect in these areas, you have to be part of the local culture, you have to know the terrain, the language and swim like a fish in the water – to use concepts from guerrilla warfare. That is if you intend to make a difference and not limit your actions to deal with some kind of temporary stunt coming out of architectural tourism.

 

6.

4

You might not all be familiar with this fact, but some of the most fundamental and scaring transformation processes are happening in the countryside. Scary because they to such a degree is affecting food production and basic ecosystems.

China has around a million villages. The situation in the countryside has opposed to the Chinese cities been relatively stabile – not taking into account the villages has supplied the vast amount of floating population working in the Chinese cities.

5

Here is grandmother with the twins watching the village being torn down. (Her daughter and mother of the children is a part of the floating population in Hangchow) Grandmother is well off, both she and the twins are relatively expensively dressed.

But both she and the photographer are witnessing a fundamental structural change. Obviously in the architecture, she will move into a property development close by. Bu she is also witnessing the ongoing demontage of rural systems, ownership and agriculture.

These are problems that have to be discussed on a structural and political level, they are indeed being mapped, but are also a subjects to “local war”, and relevant for architectural practice producing alternative and influencing local government that in China actually is stronger than we think.

 

7.

6

These kinds of relatively dirty structural changes are also affecting European countryside and Norwegian costal societies.

7

By now nearly all the labour force on land in Norwegian fisheries are recruited precariat from eastern Europe, This Lithuanian girl is angling cod-line with mackerel from January to April, for low pay and in a system with few labour rights. This floating work-force substitute what used to be a locally based industrial work-force. This does something to a local community.

Habitat is somehow falling apart as a consequence of the demontage of rural systems.

 

8.

8

The architect in action –

For the sake of the argument-

DO BELONG

My hero is the bold local architect, the dentist, taking part in local conflicts and challenges.

Posted in Ukategorisert | Comments Off on RESPONSE

Å pynte en kake?

RKVoversiktFraOst-max

Statsbygg la fredag 26.6 fram et forslag til en detaljert reguleringsplan for Regjeringskvartalet. Perspektivene som illustrerer planen overbeviser ikke om at dette nasjonalt betydningsfulle prosjektet har falt på plass. Nå er det derfor viktig å bruke den arkitektkonkurransen som kommer til å utvikle ideer og skape reelle alternativer, i stedet for å begrense arkitektene til å være konditorer som pynter på et gitt prosjekt.

Beslutninger om byggeprogram, gatestruktur, hovedtrekk i arealbruk og prinsipper for å håndtere sikkerhet var nødvendig for å komme videre. Indirekte åpner reguleringsplanen fornuftig nok også for fortsatt statlig bruk av de store kontorkompleksene vest for Akersgata (R5). Den avklarer hvilket preg området vil få: et kontrollert og relativt monofunksjonelt institusjonsområde. Å velge å planlegge et slikt område midt i Oslo er diskutabelt, men løsningen er bedre enn å legge regjeringskontorene som en enklave utenfor bysentrum eller kun å sikre enkeltbygninger.

Derimot går reguleringsplanen for langt i å bestemme arkitekturen i området. Den legger i følge byggherren opp til ”konsentrert bebyggelse med variert volumoppbygging og moderate høyder.” I praksis formulerer Statsbygg krav og begrensninger om høyde og omfang av utbygging i de enkelte byggefeltene og fastlegger derfor bygningsvolumer og bygningstyper. På denne måten bestemmes organiseringen av både enkeltbygninger og anlegget som helhet. For meg virker dette både uhensiktsmessig og unødvendig, og lukker for en reell diskusjon av arkitekturen i Regjeringskvartalet. En av innvendingene mot de prinsippene som Statsbygg valgte høsten 2015, dreide seg for eksempel om utbyggingen av et enkeltstående ”signalbygg” ved siden av H-blokken. Hvorfor åpnes det ikke opp for diskusjon av denne typen beslutninger i arkitektkonkurransen?

Artikkelen/bloggen er trykket som debattinnlegg i Aftenposten 1.7.2016

Posted in Ukategorisert | Comments Off on Å pynte en kake?

BEHIND THE FRONT

Preliminary impressions from la Biennale de Venezia.

In the open-air museum called Venezia and the marketplace called la Biennale, I learned decades ago not to get irritated by the hype and superficial. I rather indulge in the inventive, praise the artistic and gain new knowledge from the investigating projects.

The “Reporting from the Front”  – 15th Biennale might not become a most memorable event, but certainly displays viable tendencies in International Architecture. Like the search for alternative ways of practicing, and looking at architecture as an involving process more than a unique project. Politically speaking this is the first Biennale that seen as a collective work, raises profound critique against the effects of globalisation and new-liberalism.

After years of indulging in the metropolis and excessively urban, the Biennale also displays much needed interests in the rural and the countryside – where modernisation processes these days most ruthlessly occur –and the potentials for architectural action are less restricted.

The exhibition at the Chilean pavilion in the Arsenale is a descriptive example, showing the work of young professionals struggling “Against the Tide”. Returning to the rural areas of the Central Valley of Chile “following their academic training to contribute to their communities, creating architecture which trace a filigree of places where the region´s campesinos and their families can live and work”  (Quoted from the catalogue of the Chilean exhibition). Most beautifully displayed in drone-made videos focusing in an out on the sites, videos also showed onto rusty steel project models, cheap plastic wrapping on the walls contrasting the mural tectonics of the Arsenale. Everything in this exhibition seem to be in line with the chief curator Aravenas concept for the Biennale.

A very emotional and scaring project is the “Tracing of wrongdoings back through Architectural Design Logic” showing the work of Eyal Weizman in war zones.  “Forensic architecture”, a London based group of scientists, journalists, computer engineers, artists and architects (a guess – it seems to me that all these qualifications are needed) has been working together with Weizman to show the logic and effects of the missile based high-tech wars.  The exhibited works illustrate how architecture as a tool for investigation merges with arts and science.

Among the more profound pieces of architecture that are shown, two projects by Chinese masters illustrate that the discipline, traditionally speaking, still holds potentials. These projects are intensely political in terms of questions and answers, at the same time their means are strictly architectural. Wang Shu and Lu Wenyu present rehabilitation projects for villages in Fuyang. Chinese villages are being demolished or gentrified as a part of large-scale rural policies. The politically expressed intention is to bring wealth to the countryside and bridge the huge economic gap between urban and rural. But behind these very social policies lures a suspicion that the actions are part of a strategy to redistribute the ownership of land and put the final industrialization of Chinese agriculture into action. Therefore Wang Shu and Lu Wenyus projects are far more than an architectural investigation into old material traditions and typologies.

Lu Jiakun is working at the other end of Chinese habitats. His project for West Village is situated in central Chengdu, one of the countless Chinese megalopolises. “If cities are good news, then we may consider densifying the open spaces and the services and not just the residences and the buildings,” he states. I read the project as a vast and sheltered urban housing community surrounding football pitches and recreational spaces. The program for the megastructure containing all kinds of social and urban services. This might referring to architectural history, not be a fundamentally new way of thinking. In a situation, however, where the pond for ideas on urban housing typologies seems to have dried out, this spectacular project is brave and inspiring.

 

Venezia 27th of June 2016

 

 

 

 

 

 

Posted in Ukategorisert | Comments Off on BEHIND THE FRONT

RKV opp til diskusjon # 4; Vern

y-blokken

Foto: Arkitektnytt/ Ingebjørg Semb

Den fjerde og siste teksten min for Arkitektnytt i debatten om RKV tar for seg bygningsvern og y-blokken.

Y-blokken

Diskusjon om bygningsvern dreier seg om forholdet mellom behov for transformasjon og ønske om vern. I langt de fleste rivningssaker kan vern argumenteres godt for, særlig dersom Kulturminnevernet bringer inn hele spekteret av verdikriterier som nå regnes som relevante.  Behov for transformasjon belegges med praktiske, økonomiske og tekniske argumenter.

Arkitektur og fysiske omgivelser er redskaper som yter. Behov for transformasjon oppstår når krav til ytelse endrer seg. Verdisetting i  vernespørsmål er en kulturell størrelse som også endrer seg over tid. Hva som anses verneverdig i dag samsvarer ikke med det som var verneverdig for noen tiår siden. Ikke minst verner vi langt mer nå alternative forslag enn tidligere. At Y-blokken skulle bli gjenstand for en vernediskusjon var utenkelig da jeg studerte, fordi den da symboliserte de verste sidene av byødeleggelse.

Spørsmål om rivning er et ja/nei- spørsmål der et ja til slutt er irreversibelt, og dette er én av flere grunner til at vernediskusjoner alltid blir hatske.  En annen grunn er den fortvilelsen som sprer seg når «fortidsminnevernet» møter kombinasjoner av sterke økonomiske interesser og både historieløse og uorienterte lokalpolitikere. En tredje grunn er Kulturminnevernets arbeidsmåte som mer har vært skyttergravskrig og trenering enn seriøs argumentasjon,  åpenhet for «motstanderens» argumenter og vilje til forhandling. Kritikken mot Riksantikvar Jørn Holme innad i kulturminnemiljøet bunner etter hva jeg kan forstå i hans pragmatiske og forhandlingsvillige holdning. For denne Riksantikvaren representerer kulturminnene en interesse og ett sett av verdier. Holme erkjenner at det finnes flere. Derfor er han en rød klut for fundamentalistene innen feltet.

Det burde være unødvendig å si dette, men det finnes faktisk gode argumenter både for at Y-blokken bør stå og for at den bør rives. Moderniseringsministeren er ikke halvforvirret, og Statsbygg kan føre en profesjonell og konsistent argumentasjon for å rive, til tross for det som er hevdet i innlegg fra enkelte som taler blokkens sak. Folk har selvfølgelig også både rett til, og gode argumenter for, å betvile statsrådens avgjørelse. Beslutningsmyndighetene og arrangøren av parallelloppdragene gjorde i hvert fall én feilvurdering. De argumenterte i denne saken ikke solid for rivning, men gjemte seg bak det de kalte en «politisk beslutning».

Det bør ikke overraske departementet at diskusjonen kom til overflaten også i parallelloppdragene, til tross for at noen hadde bestemt. Selvfølgelig i AHOs prosjekt som syntes å ha Y-blokken som et raison d`être, men også i prosjektene til BIG og MVRDV (avtrykk i bakken og hull i muren), i Snøhettas lett humoristiske innspill om å skjære blokken opp og flytte den til frilandsmuseum, og i LPOs argumentasjon for plassering av betongflater med Picasso.

Det vanskelig omgjengelige argumentet for å la Y-blokken stå, er den integrerte kunsten. Kun IS sprenger for tida verdenskunst. Kulturnasjoner ødelegger sjelden en Picasso, trolig også dersom det dreier seg om integrert kunst sandblåst av en nordmann.  Samtidig er Y-blokken arkitektonisk sett relativt unik. Sett i forhold til den oppstandelsen i fagmiljøene som modernistene klarte å skape, ble lite modernistisk monumentalarkitektur reist i by. Fra de første tiårene etter krigen da modernismen var materialorientert og stofflig dreier det seg om Regjeringsbygningene, Grevstads Sentralbygg 1 og 2 på NTH og Viksjøs rådhus i Bergen. Kontorbygget til Hydro i Bygdøy allé, Indexbygget på Lapsetorget og Rikstrygdeverket nede på Skillebekk hører også til kategorien.

Deretter blir grunnlaget for argumentasjonen mer usikkert. Det hevdes at H-blokken og Y-blokken både som komposisjon og byrom har en uløselig sammenheng og at H-blokken mister verdi når/om Y-blokka rives. Men i konkurranseutkastene for H-blokken fra før krigen fantes aldri en Y-blokk. Lavblokken er en utvidelse som ble konsipert  etterpå . Den viste seg først som et lite tilbygg i et prosjektutkast fra 1947 og grodde senere på plass etter mange alternative forslag. Arkitekturideolog Sigfried Giedion argumenterte riktig nok for denne typen romlighet og arkitektur i demokratiske velferdsstater også på sin Osloreise på 1950-tallet, og byteoretiker Henri Lefevbre kaller det modernistiske byrommet  for ”demokratiets rom”.  Men det er muligens et stykke derfra til å hevde (slik AHO gjør i sitt prosjekt) at det nettopp er byromssammenhengene som er viktige å bevare, fordi disse er meningsbærende for det norske demokratiet.

Moderniseringsministerens kronargument for rivning har vært at Y-blokken blir liggende usikkert til, og at den derfor ikke kan brukes til departementsfunksjoner. Argumentet blir trolig teknisk mer absolutt når tunnelen skal senkes og bygges om. Et annet og etter min mening godt argument, er at Y-blokken skaper så ubrukelige og kompromissfylte byrom omkring seg, mot Akersgata og mot Deichmann, at den bør rives: broer og trapper for å ta høyden, meningsløse bed i terrasser, restrom med baksidekarakter, hull for trafikken, kort sagt hele spekteret av problemer som oppsto da modernistiske romkonsepter helt ufølsomt ble sprengt inn i en tradisjonell og trang urban morfologi.

Et siste argument har vært at blokken bruker areal og hindrer at RKV-programmet får plass. Statsbygg vil mene at dette fortsatt gjelder fordi det nye komplekset som er lagt i parken ved siden av H-blokken, gir rom for betydelige mengder program og ligger sikkert til. Andre vil hevde at en mer nyansert sikkerhetsvurdering kunne gjøre Y-blokken brukbar for deler av RKV-programmet. I tillegg ville bruk av R5 og R6, begge på vestsida av Akersgata, redusere programbehovet betydelig. De vil fortsette med å hevde at premissene for programmet er gammeldagse. 100% tilstedeværelse og eget kontor for de fleste legges nå ikke til grunn i kontorprosjekter. Altså – det nye RKV kan krympes.

Dersom man skal samlokalisere departementene må dette skje ut fra et klart og ordnende bymessig konsept. Y-blokken står i veien for en arkitektonisk og bymessig idé der den store parken både ordner og symboliserer RKV.  Jeg lever faglig sett helt greit med rivning og gleder meg til at byen blir kvitt de heslige byrommene mot nord og vest, men bekymrer meg for hvor Picasso og Carl Nesjar skal ta veien. Starter man med «patchwork» slik Statsbygg foreslår ved å bygge i Regjeringsparken, kan man heller la Y-blokken stå. Bruk for den finner man vel. Noen titalls millioner og godt teknisk utstyr kan trolig holde den oppe mens tunnelen under blir gravet lenger ned.

Posted in Ukategorisert | Comments Off on RKV opp til diskusjon # 4; Vern

RKV opp til diskusjon #3: Ikon

Dagens innlegg i Arkitektnytt handler om mening og ikonografi.

Hva betyr en regjeringsbygning?

Arkitektonisk kvalitet er oftest relativt uproblematisk å konseptualisere, diskutere – og faktisk også kvantifisere. Håndverkskvalitet, materialkvalitet, romlige kvaliteter og urbane kvaliteter er alle håndgripelige størrelser. Hvilken mening en bygning formidler, er derimot verken bestemt av arkitekt eller byggherre.

 Hva bygningen uttrykker, er umulig å kontrollere, det endrer seg over tid og er selvfølgelig avhengig av betrakteren. Helst ville vi slippe diskusjonen av meningsinnhold i RKV, ikke minst fordi situasjonen etter terrorangrepet er så ladet med mening allerede. Men vi kommer ikke utenom.

I Byggeindustrien nr. 16, datert 15. Oktober 2015,  slår sjefsredaktør Arve Brekkhus helt korrekt fast at utbyggingen av RKV har stor symbolverdi med tanke på hva som skjedde i 2011. Sjefsredaktøren ser fram til «ikonisk arkitektur», mens Erling Fossen, for tiden i rollen som leder for Oslo Metropolitan Area, samme sted kaller Statsbyggs anbefaling et «snusfornuftig kompromiss». Fossen irriterer seg over det han oppfatter som en tapt sjanse: «Her hadde den politiske makt en genuin mulighet til å skape et symbolbygg for vår tid. Et bygg som symboliserer globalisering, det multietniske samfunnet vi lever i og de nye verdiene våre». 

Signalbygg, symbolbygg, ikonisk arkitektur, signature architecture, figur, varemerke og merkevare. I mange sammenhenger kan det nå synes som om hele offentlighetens oppfatning av arkitektur uløselig knyttes til begreper med denne kategorien av meningsinnhold. Og dette skjer på et tidspunkt da standen har vendt tilbake til oppfatninger om at det er langt viktigere at arkitekturen gjør andre ting for oss enn å signalisere.  For eksempel nytolke program, tilby romlige kvaliteter, være mer interiør enn eksteriør og vektlegge by mer enn enkeltbygning. Det er beroligende å tenke på at det fremste (og muligens eneste) virkelig ikoniske bygget i Oslo sentrum fra de senere tiåra er Snøhettas opera. Operaen er blitt elsket nettopp fordi den inneholder disse ikke-ikoniske kvalitetene. Samtidig framstår bygningen som en tydelig figur og et tegn.  «Isfjell» var en av naturassosiasjonene som heftet seg ved operaen i begynnelsen, men etter hvert betegner figuren Den norske opera og intet annet.

RKV vil som operaen bli en del av det representative laget av bygninger og byrom i Oslo. Mens operaen representerer nasjonen og kulturen, dreier RKV seg om staten og makten.

Maktens arkitektur er globalt sett blitt lik finanskapitalens arkitektur, om dette finner sted i gulfstater eller i land som ble skilt ut av Sovjetunionen. Makten kan også rent arkitektonisk uttrykkes på mer subtile måter. Ingen kultur i verden er mer opptatt av maktens symboler enn den kinesiske. «Fugleredet» til Herzog og de Mueron, ligger historisk og monumentalt plassert i Keiserhovedstaden byplan, men er  bemerkelsesverdig også som interiør og scene. OMAs hovedkvarter for den statlige mediagiganten CCTV er bygd som et landemerke som ser ulikt ut fra alle kanter og fungerer som orienteringspunkt i Beijing. Den komplekse figuren gir få føringer og overlater derfor all tolking til betrakteren. Kanskje mangetydigheten er arkitektens intensjon i et land der ytring kontrolleres politisk.

Som forbilde for RKV er trolig diskusjonene omkring arkitekturen i de nye regjeringskvartalene i Berlin den mest relevante, fordi den tyske staten helt eksplisitt har vært opptatt av å tone ned maktens språk og det preget makten setter på byen. Her nærmer vi oss «ubehaget» i diskusjonen om betydning og mening i den framtidige arkitekturen i RKV. Jeg tror Rigmor Aaserød og Jan Tore Sanner, den tidligere kommunalministeren og den nåværende moderniseringsministeren, har til felles at de først og fremst ønsker å gi forvaltningen plass og samtidig reformere og effektivisere statsbyråkratiet, og at det nye RKV også er et middel til å nå dette målet. Deres syn er at RKV dreier seg om praktisk forvaltning og i mindre grad om representativitet. Samtidig farger terrorangrepet, som var en politisk aksjon selv om det ble gjennomført av en gal mann, hele diskusjonen.

Man famlet seg fram. «Muddling through» 100 års utbygging av regjeringsbygninger i Oslo ledet til en serie monumenter som alle er uttrykk for internasjonale arkitekturidealer fra den tida de ble bygget i. Lokal koloritt er stort sett uttrykt i detaljering og materialvalg, som i råkoppen på R1 og den sandblåste betongen på H-blokken og senere også i Y-blokken. Også sett som byrom er regjeringskvartalet internasjonalt og tidstypisk. Fra den strengt geometriske H-en som ordnet bygningene i Stener Lenschows førsteutkast, over Viksjøs modernistiske byrom fra de tiårene etter krigen, til Torstein Rambergs kontekstuelle R5. Her gjøres et regjeringsbygg om til en gatefasade, gjemmes i kvartalet og bygges sammen med 1800-tallsbygningen som i sin tid demokratisk klingende ble kalt ”Togahjørnet” på grunn av sin populære og billige middagsrestaurant med samme navn.

Da byplanlegging på 1980-tallet gikk over til å bli konsekvensdiskusjon av private reguleringer og store (og små) utbyggingsprosjekter, begynte man å arbeide med det som på tysk kalles leitbilden. Gjennomdetaljerte fugleperspektiver av byutvikling hadde blitt normen allerede under «city beautiful»-bevegelsen først på 1900-tallet. Men innenfor eiendomsutvikling, nesten 100 år seinere, og ved hjelp av det digitale, ble perspektivet et salgsprospekt som det var behov for å etablere så tidlig som mulig.  Parallelloppdragene for RKV, ble derfor for allmennheten, slik skikken er for tida, først og fremst en sammenligning av perspektiver, ofte med en detaljeringsgrad som var ført mye lengre enn prosjektet var tenkt.

Disse teknisk sett avanserte renderingene ber om diskusjoner av ikonografi, og den kan være viktig nok. Dersom RKV, når det engang står ferdig, vil roses for å huse et svært velfungerende byråkrati, tilby strålende arbeidsplasser innenfor en nyskapende kontortypologi,  etablere gode offentlige byromssammenhenger,  iverksette intensjonen om bærekraft på en raffinert måte og vise lekre detaljer og gjennomtenkt vakker materialbruk, vil dette trolig være mer betydningsfullt. Regjeringsparken vil bli tungt symbolbærende, slik Slottsparken er det. Høyblokken vil stå som Einar Gerhardsen og minne om verdier som ikke lot seg rokke ved. Det kan være nok.

Posted in Ukategorisert | Comments Off on RKV opp til diskusjon #3: Ikon