Nabolag og Nabolag 4

På loftet finner jeg et utall av plansjer der alle tenkelige forhold i bydelen Ruseløkka – Skillebekk er registrert og tegnet inn for hånd. Et gruppearbeid fra AHO, fagområdet Bygg 2, der Are Vesterlid (1921–2013) var professor og Johan Refsum (1932–2022) assistent.

Studentene på skolen var i 1970-åra dypt engasjert i fagpolitisk arbeid for å bevare gamle arbeiderbydeler. Det samme politiske engasjementet fantes i Bergen og Trondheim. Aksjonene kom nedenfra. Langt de fleste politikere mente at rasket burde rives og gi plass til hva den nye tida krevde.  Støtten var derimot usedvanlig bred i bydelene, ikke fordi folk stort sett var politisk enige med radikale studenter, men alle var enige om en ting, bydelen skulle ikke rives, for øvrig var deltagerne i beboerforeninger og aksjoner uenige om det meste. I marxistisk litteratur kalles en slik form for organisering en «folkefront» eller en «enhetsfront» (den mest omfattende enhetsfronten i Norge i moderne tid er «Nei til EU»). Men en behøver ikke å være marxist for å forstå at dette er en fornuftig og operasjonell organisering både for å møte en trussel utenfra, eller for å sette i scene store fellesprosjekter.

Og aksjonene var vellykkete, kommunestyrene endret standpunkt og bydelene ble bevart: Bakklandet, Marken, Nøstet, Verftet, Klosteret, Grünerløkka, Ruseløkka – Skillebekk, Vålerenga, Kampen og Rodeløkka.

Men hva ble bevart? Sosialt innhold og fellesskap synes jo ikke på bilder. Studentene fungerte enten de ville eller ikke, også som fortropper i gentrifisering av bydelene. I Korsgata, i Marken og på Rodeløkka arbeidet de ikke bare politisk, men flyttet også inn i nedslitte og framfor alt billige boliger, butikker og produksjonslokaler. Boliger ble «håndgitt» for en lav pris eller okkupasjon ble til eie. Verdistigning fulgte i alle områdene. Immigranter, lavtlønte flyttet til billigere områder, og de få enkene som var igjen etter arbeiderklassen som var de første beboerne, havnet i Oslo på det nå nedlagte St. Halvardshjemmet eller Sofienberghjemmet.

Etter 1970-tallet har byforbedring stort sett ikke dreid seg om lokal mobilisering, men om offentlig styrte prosesser som har vært initiert ovenfra. Vi er vant til å stole både på stat og kommune i dette landet, og det er ikke noe galt i «top-down» dersom prosjektene er seriøst håndtert ovenfra. Men da Terje Skjeggedal og undertegnete på slutten av 1980-tallet oppsummerte erfaringer med lokal planlegging[1] satte vi tre krav til «einingane», det lokale samfunnet eller nærmiljøet: «Alle grupper skulle ha daglege kontakter og omgang innafor området», «Det må finnast felles interesser innafor området» og – som de kommunale planleggerne vi var – «Området må vera handterleg for samordning av kommunale fellesinteresser». Viktigst var likevel nødvendigheten av lokal organisering, og her vender vi tilbake til erfaringene fra 1970-åra. Det handlet om å få til representative interesseorganisasjoner i «lokalsamfunn», «lokale samfunn», «stedsfellesskap», «nærmiljø» og «nabolag» eller «grender».

I Oslo i dag dreier de fleste «ytre trusler» seg om utbyggingsinteresser der kommune, eiendomsinteresser og stort sett velmenende konsulenter samarbeider. Et eksempel på vellykket lokal organisering er den foreløpig seirende motstanden mot rivning av småhusbebyggelse på Grefsen. Internasjonalt, i nedslitte industribyer og blant fattigfolk i England eller nord i Frankrike dreier det seg derimot om organisering og lokale tiltak for å få samfunnene til å fungere. Det er kanskje i disse siste sammenhengene talskvinner for nabolaget som Emily Talen med erfaringer fra ulikhet og segregering i amerikanske byer har størst relevans.[2]

Neste og siste blogg i serien Nabolag og Nabolag:

Nylesning av «Retten til byen».

[1] Ref. Nabolag og Nabolag 1, «Lokalsamfunn og lokale samfunn»

[2] Emily Talen, Neighbourhood, (New York: Oxford University Press, 2019)