NABOLAG OG NABOLAG 2

Tinggården 1978 – 1983.  Tegnestuen Vandkunsten. Fotograf: August Fischer.   Arkitekturbilleder dk.

I 1981 publiserte tidsskriftet Blød By en katalog over «Tætt-Lav»-prosjekter i Danmark med mer eller mindre kollektivt preg. Samme høst reiste Tarald Lundevall og jeg fra Vesterålen, tok ferge til Jylland, fulgte bladets matriseoversikt og gjennomførte en befaring av prosjektene gjennom småsteder nord på Jylland, over Fyn og til boligområder omkring København. Jeg erindrer ikke hvor mange av de omtalte 22 prosjektene vi besøkte, men det var mange.[1]

I en diskusjon om nabolag, er det all grunn til å vende tilbake til Blød By, publisert av arkitekter og arkitektstudenter på Arkitektskolen i Århus i 44 utgaver fra 1978 til 1988. Skolen var på dette tidspunktet den mest interessante arkitektutdanningen i Skandinavia, opprettet som en helt ny institusjon i 1965, med unge nyrekrutterte lærereog den karismatiske og generøse arkitekturhistoriker Nils-Ole Lund som rektor. Da førsteutgaven av Blød By kom ut ved hjelp av Socialistisk forlag (senere var utgiveren Modtryk) i mars 1978, med en collage utført av rektor på forsiden, hadde skolen mønstret sitt beste lag i redaksjonen: Kirsten Birch, Morten Daugaard, Jan W Hansen, Carsten Thau og ansvarlig redaktør Kjeld Vindum. «For tiden fortætter det sig en mængde problemer omkring byen. Blødhed, mænneskelighed og fællesskap er ikke just det, der kendetegner vor dagligdag i det bebyggede miljø» heter det i lederen til første nummer.

Boligarkitektur for alternative samværsformer og boformer ble et kjernetema for Blød By.[2]Vendingen i arkitekturen kan i løpet av 1970-årene spores i alle nordiske land. Da tidsskriftets første spesialnummer om «Tæt-Lav fællesskaber» ble publisert 1981 kunne det nærmest leses som en rapport fra et 10-årsjubileum for den nye boligtypologien.[3] Boligbygging ble preget av de mange dimensjonene som kom ut av slagsmålet om høyblokkene etter 1960-åras drabantbyutbygging, av strukturalismen, og av den politiske og fagpolitiske dreining fra harde mot «bløde» verdier. I Norge ble Skjettenbyen, Risvollan og Tjensvoll bygget ut. Telje Torp og Aasen tegnet det usedvanlig vakre Svendstuen og Niels Torp tegnet Giskehagen, men lengselen etter fellesskap er relativt fraværende i alle disse prosjektene. Selegrend i Åsane ved Bergen, initiert av Selegrendbevegelsen Boligbyggelag og tegnet av Cubus, er et unntak som bekrefter regelen.

Blød By stilte opp kriterier for at en utbygging skulle kalles et «Tæt-Lav fællesskab»: Samarbeidet skulle vokse ut fra det å bygge sammen. Beboerne i fellesskap skulle ha vesentlig innflytelse på planlegging og gjennomføring. Det skulle legges vekt på fellesskap i bebyggelsen, felleshus og fellesarealer, og enhet i arkitekturen skulle uttrykke felleskapet i den tette og lave gruppen av bygninger.

Lundevall og jeg opplevde at prosjektene fra matrisen vi brukte som kart, i virkeligheten også var vakre og relativt ulike, men relativt tomme for folk. Vi besøkte områdene stort sett i arbeidstida på hverdager, og alle de voksne var på jobb og barna på skole og i barnehager. Våre kontakter besto i hovedsak av pensjonerte bestemødre, inntil vi kom til lørdag, da alle var hjemme og feiret fellesskapet med aktiviteter som brødbaking og fingermaling i de «fælles integrationssoner». Både den positive og den mer kritiske omtalen i Blød By er langt mer grundig og akademisk. En artikkel av Nils-Ole Lund har den beskrivende tittelen «Den onde by. Det gode land.»[4] Prosjektene kan tendere til å få et reaksjonært, «isolerende mellomlagspræg» skriver tidsskriftet i den generelle omtalen. Mens Michael Steen Johnsen, en av grunnleggerne av Tegnestuen Vandkunsten og arkitekt bak flere av de 22 prosjektene,  sier at nærmiljøet lett kan framstå som et glansbilde av beboermedvirkning som uten videre kan løse «familiens krise, fremmedgjørelse og isolation». Er «familiegruppen en lille håndfuld familieboliger» som «luner sig ved hinandens selskab og vender ryggen til det øvrige samfund måske den solide grundenhed, der i en ny samfundsstruktur kan erstatte den vaklende kernefamilie»?[5]

Byen synes i Danmark på dette tidspunktet å være gitt opp av de som søkte en alternativ bo- og samlivsform. I Norge var flytting av industri til Asia mer betydningsfull, flere «brown-fields» kunne eiendomsutvikles, og transformasjonen skjedde tidligere. Aker brygge ble bygd ut allerede i 1983. Kanskje det manifeste ønsket om dramatisk transformasjon, sammen med erfaringer fra Byfornyelsen (i Oslo formelt startet opp i 1978) og ikke minst aksjonene på 1970-tallet for å bevare gamle byområder, la grunnen for Nærmiljøarbeidet, drevet og finansiert av Miljøverndepartementets planavdeling.[6] Kjell Spigseth hadde som ung arkitekt  i Trondheim vært en av de ledende i de vellykkede aksjonene for å bevare av bydelen Bakklandet og mot bygging av motorveg i by. En slik person ville i dag bli sett på med en viss departemental skepsis, men det forteller kanskje noe om Miljøverndepartements datidige ambisjoner og ønsker om å gå foran og å handle, at nettopp Spigseth fikk i oppgave å lede Nærmiljøarbeidet.

I diskusjonen om nabolag kan Nærmiljøarbeidet bidra med noen interessante innfallsvinkler: (1) Arbeidet rettet seg ikke mot å bygge nytt og å etablere felleskap fra grunnen, men dreide seg om å forbedre etablerte byområder gjennom medvirkningsprosesser og ved å gjennomføre konkrete tiltak. (2) En kan hevde at arbeidet var eksperimentelt. (3) Piloter og prøveprosjekter ble gjennomført og erfaringene oppsummert av forskere. Ser vi i dag en systematisk og kritisk etterprøving av transformasjonen i byene?  Miljøverndepartementet hadde en rolle som «endringsagent», tok initiativer til prosjekter, organiserte samarbeid med kommuner, beboere og andre brukerinteresser, og delfinansierte.

Planavdelingen i Miljøverndepartementet drev dette utviklingsarbeidet fra 1980 til 2010 (Planavdelingen flyttet i 2014 over til Kommunal og distriktsdepartementet). Samlebegrepet var Nærmiljøforsøkene, men perspektivet for arbeidet hadde større ambisjoner og omfattet for eksempel transportplanlegging i de ti største byområdene, «Sykkelbyprosjektet», «Miljøbyprogrammet» og den omfattende «Groruddalssatsingen». Mange konkrete prosjekter for byområder/nabolag i by var en del av satsingen, for eksempel Melbu i Vesterålen, trehusområdene Nøstet, Verftet og Klosteret i Bergen og «Miljøbyen Gamle Oslo», både middelalderbyen under bakken og industribyen som sto der. Nærmiljøforsøkene (1982–1989) omfattet hele 68 norske steder.

Det som var ansett som arkivverdig materiale fra nærmiljøprosjektene ble selvsagt arkivert i kommunale og statlige arkiver, men et betydelig materiale ble ikke journalført, men lagret som et bibliotek i MDs planavdeling. Materialet gjøres nå tilgjengelig i det vi kaller Bymiljøarkivet på AHO.[7] Arkivet er overført med bistand fra Kommunal- og distriktsdepartementet. AHO og NMBU tar ansvar for å forvalte materialet, og arkivrydding skjer i regi av Bullby, nettverk for byutviklingens lange linjer.

Det skulle et betydelig arbeid til for å få unge, internasjonalt orienterte fagfolk på AHO til å forstå at erfaringen og kunnskapen som lå i dette materiale faktisk er uhyre relevant i dag. Flere tiårs eksperimentelt nærmiljøarbeid er detaljert dokumentert. Når «nabolagsfanen» reises på nytt, er det all grunn til å bygge på dokumentert erfaring.

Neste blogg: Nabolag i by

[1] Matrisen i Blød By er ordnet etter en tidsakse, gir fakta om prosjektet og viser planen og en illustrasjon.

Den største (Tinggården) inneholder 79 boenheter, de minste bare 6, og mange er i størrelsesordenen 12 leiligheter. Navnene sier noe om tidsånden, byggeår og arkitekt er tatt med i oversikten.

Sættedammen, Hillerød (1973), Theo Bjerg, Palle Dyreborg

Skråplanet, Jonstrup (1973), Jan Gudman Højer

Nonbo Hede, Viborg (1976), Frank Vestergård

Gyldenmuld, Skanderborg (1976), Frank Vestergård

Gyndbjerg, Kolding (1976), Claus Vedel

Tornevangsvej, Birkerød (1978), Arkitektgruppe Aps

Drejerbanken, Skaldbjerg, Vissenberg, Fyn (1978), Arkitektgruppen Aps

Tinggården, Herfølge, Køge, (1978), Tegnestuen Vandkunsten

Stavnsbåndet, Solhøjpark, Farum, (1979), Højgård og Schulz

Mejdal, Holsterbro, (1979), Søren Andersen

Æblevangen, Sørum Neder, (1979), Jan Gudman Højer + beboere

Gjessing Nord, Esbjerg, (1979), Arkitektgruppen Aps

Lerbjerg Lod, Hillerød, (1979), Arkitektgruppen Aps

Frugthaven, Skørping, (1980), Frank Vestergård

Søndernud, Beder, Århus, (1980), Frank Vestergård

Gug, Ålborg, (1980), Frank Vestergård

Overdrevet, Hinnerup, (1980), Arkitektgruppe E Nyhavn

Bakken, Humlebæk, (1980), Tegnestuen Bakken

Sol og Vind, Beder, (1980) Tegnestuen Regnbuen

Trudeslund, Birkerød, (1981), Tegnestuen Vandkunsten

Fladengrund, Esbjerg, (1981), Tapdrups tegnestue

Kolbøtten, Åbenrå, (1981) i/s Kolbøtten

[2] «De nyeste bofællesskaber» Blød By, 1984

[3] Tegnestuen Vandkunsten hadde for eksempel allerede i 1971 vunnet den danske konkurransen om nye boligområder med et Souk-lignende sjølforsynt kollektiv med glassoverdekkete gater for 500 – 750 innbyggere.

[4] Nils Ole Lund, «Den onde by. Det gode land.» Blød By, 13 (1981) s. 35 – 37

[5] Sitert fra Dag Mogensen «Tæt-lav-strømningen går mot højre», Blød By, 13 (1981) s. 46 – 49. Dette er ikke noe Mogensen målbærer, men en påstand Tegnestuen Vandkunsten fastholder i følge Mogensen.

[6] Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972. Plan (2012), 3-04 er et spesialnummer til departementets 40-års jubileum.

[7] Arkivet er allerede brukt til mastergradsoppgaver. Noe tilrettelegging står igjen, men vi håper det er allment tilgjengelig (også med lister over materialet på nett) i januar 2023.