Nylesning av “Retten til byen”

Nabolag og Nabolag 5

Kværnerbyen, Oslo

Noen sendte meg teksten til Tom Waits´ «In the Neighborhood»:

Friday’s a funeral

And Saturday’s a bride

Sey’s got a pistol on the register side………

And the kids can’t get ice cream

‘Cause the market burned down

And the newspaper sleeping bags

Blow down the lane………

In the neighborhood

In the neighborhood

In the neighborhood…… …

Siden jeg ikke kjenner adressen, og ingen beskjed lå ved, må jeg i all ydmykhet tro at Tom Waits blir brukt som kommentator til mine uambisiøse tekster om nabolag. Enten for å hevde at nabolaget faktisk fortsatt finnes i byen og at alle sider av det kan omfavnes med nostalgisk kjærlighet, eller for å si at nabolag ikke nødvendigvis hører til den gentrifiserte og høyt utdannete urbane middelklasse. Det siste er absolutt verdt å ta tak i.

Afro-amerikansk flytting nordover, sammen med migrasjon fra Europa og seinere fra Syd-Amerika, førte til ghettofisering av østkyst-byene i Statene. Klassesamfunnet lot seg lese av i byene, men dette forklarer ikke alt, ghettoene gjorde det også mulig å finne seg til rette blant folk man følte fellesskap med. Immigranter fra Norge brukte for eksempel nabolag i Brooklyn som inngangsport og første bosted, og dette varte til langt ut i 1950-åra.[1] Sjøl om mange av disse områdene er blitt «posh» og dyre, finnes det fortsatt en mengde ghettoer i amerikanske byer, og ikke-gentrifiserte nedslitte arbeiderområder i Europa, som fungerer som basis for lokal organisering. En studie fra University of Minnesota som tar for seg endringsprosesser i Amerikanske nabolag i by, viser for eksempel at den mest vanlige endringen etter år 2000 er «poverty concentration», altså en konsentrasjon av fattige. I storbyene er tendensen til forfall langt sterkere enn gentrifisering.[2]

Jeg er av de fagfolkene i Oslo som ikke har sett gentrifiseringen i Oslo som et stort problem. Den har foregått relativt sakte og humant, gammel handelsstruktur har overlevd en stund, folk har eid, og økte husleier har derfor ikke ført til at de er kastet ut av hjemmene sine. Avindustrialiseringen var vanskelig å gjøre noe med lokalt, og en markedsliberal stat ønsket ikke å gripe inn i det hele tatt. Når nå Østhavna, Filipstad, NRK på Majorstuen, Oslo Science City, Bryn, av arkitekter bejublete høyhusplaner, og til og med Ullevål sykehus står for tur, er det all grunn til å tenke seg om.

«After Belonging» var en usedvanlig god tittel på en Oslo-triennale (2016), sjøl om kuratorene ikke helt var i stand til å følge opp forventingene.  Tittelen peker på at den globale sirkulasjonen av folk, informasjon og varer har destabilisert «what we understand by residence, questioning spatial permanence, property, and identity―a crisis of belonging».[3] Noen vil se det å bygge mangfoldige nabolag som en mulighet for å gjenskape tilhørighet. Alle må tross alt bo et sted. Andre vil tro at det er andre typer tilhørighet – i byen, på arbeidsplassen, mellom de som har etnisk, språklig eller religiøst fellesskap  – som har betydning.

Andre deler av den gjengse virkelighetsoppfatningen bør trolig også revideres. Det er riktig at sosialdemokratisk eie-politikk har ledet til at 77% av husholdningene i Norge eier egen bolig. I ytterkantene av Oslo, for eksempel i bydel Østensjø, leier bare 14% og halvparten er boretts- eller andelshavere. I vest, Ullern og Vestre Aker, eier to av tre. Derimot leier tre av fire i Oslo sentrum og det samme gjør halvparten av dem som bor på St.Hanshaugen.[4] Verdistigningen er størst for småleiligheter i det sentrale Oslo, og både eiendomsselskaper og lekfolk investerer. Noen forteller meg at de bor billig og godt på et sted der husprisene er lave og stabile, men har kjøpt «hytte» i Oslo. Det har de ikke. Familien har derimot gjennomført en økonomisk sett fornuftig transaksjon.

«Sykepleierindeksen»[5] viser i hvilken grad boligmarkedet i Oslo er tilgjengelig for folk med vanlig inntekt. Tabloidversjonen er nå i 2022 at en sykepleier eller en person med tilsvarende inntekt, kun har råd til 1 av 100 boliger i Oslo. Trolig er den boligen svært liten og ligger ved trafikkårer utenfor bykjernen.

Derfor nyleser jeg «Retten til byen» og siterer meg sjøl, i en publisert tekst inspirert av Susan Fainsteins  The Just City:

All bypolitikk og alle byplaner bør først og fremst bli vurdert i forhold til sine effekter og spesielt i forhold til hvordan de vil bidra til urbant mangfold, demokrati og likeverd eller med andre ord hvordan de bidrar til ”urban justice”. Man bør derfor i langt større grad diskutere hvilke kvaliteter man skal etterstrebe i utviklingsprosjekter og hvilke interesser som styrer disse prosjektene. For å forstå hvordan fellesinteresser generelt sett blir tatt vare på i dagens nyliberale og prosjektstyrte byutvikling.[6]

Dette var siste blogg i serien Nabolag og Nabolag:

Lokalsamfunn og lokale samfunn

Tett – lav fellesskap vs Nærmiljø

Nabolag i by

Lokal planlegging, nedenfra og ovenfra

Nylesning av «Retten til byen».


[1] Belegget for dette henter jeg fra migranter i min egen familie. En ghetto i Brooklyn beskrives i Thor Gotaas og Roger Kvarsvik, Ørkenen Sur. Den norske uteliggerkolonien i Brooklyn, (Oslo: Spartacus, 2010)

[2] https://law.umn.edu/institute-metropolitan-opportunity/gentrification

[3] Lluís Alexandre Casanovas Blanco, Ignacio G. Galán, Carlos Mínguez Carrasco, Alejandra Navarrete Llopis, and Marina Otero Verzier, editors. After Belonging, The Objects, Spaces, and Territories of the Ways We Stay in Transit, (Zürich: Lars Müller Publishers, 2016)

[4] https://www.ssb.no/bygg-bolig-og-eiendom/artikler-og-publikasjoner/stor-andel-leier-i-oslo-sentrum

[5] https://www.finansavisen.no/nyheter/bolig/2022/08/16/7914027/sykepleierindeksen-har-aldri-vaert-dyrere-a-kjope-bolig-i-norge

[6] Karl Otto Ellefssen, «Retten til byen. Et essay om norsk nyliberal planleggingspraksis.» Plan, vol. 4/5 2013, s.16 – 23. Artikkelen er inspirert av Susan Fainstein, The Just City, (New York: Cornell University Press, 2010)

About Karl Otto Ellefsen

Professor in Urbanisme and Architecture at the Oslo School of Architecture and Design, (1997–) Rektor at AHO 2001-2015. Visiting professor at Visual Arts Innovation Centre, Central Academy of Fine Arts (CAFA), Beijing (2017–). Honorary professor, CAFA, (2019–) President in European Association for Architectural Education (EAAE), (2013–2017)
This entry was posted in Ukategorisert. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s