Nabolag i by

Nabolag og Nabolag 3

Oslo 1930, bymodellen, ofte kalt «Harald Hals´ bymodell», her under restaurering og montering i byggehallen på AHO. Oslo er en collage av ulike morfologier, og bydelene vises tydelig på modellen.

Serien om nabolag har kommet fram til et vanskelig emne, «Nabolag i by». OAF reklamerer 14.9 med «Materialtreff, det gamle hovedkontoret til Oslo Lysverker transformeres til et nabolagshotell» og illustrerer hvordan begreper fortæres og etter hvert gjøres ubrukelige. En bekjent av meg forteller at hun noen år etter å ha kjøpt en leilighet på Ensjø fikk mail fra megleren med spørsmålet «Hva er ditt neste trekk i boligmarkedet?»  At boligen i norsk økonomi først og fremst er en «commodity» – en vare – og at økonomien til mer enn halvparten av oss er basert på verdistigning og velstands-klatring ved hjelp av denne varen, svekker unektelig troen på nabolags-ideologien.

Ønsket om at byen skal vokse gjennom at nye samfunn som adderes til, hviler tungt i arkitekturtradisjonen. Under rydding i gamle forelesninger møter jeg stadig XXII Wiener Gemeinde Bezirk (Otto Wagner, 1911). Byplanen gir plass til 30 000 boliger for 150 000 mennesker, avgrenset av «Zonenstrassen». En «Hauptplatz» med representative funksjoner vendt mot plassen krysser monumentalt gjennom bystrukturen. Kvartalsstrukturen er delt inn i nabolag med fellesfunksjoner ordnet omkring et byrom, det norske planleggere vel i dag ville kalt en «møteplass». Krierbrødrene var de første som i 1980-årene fant og viste fram prosjektet, da som et «funn» som illustrerte hvordan de mente den europeiske byen burde planlegges.

Byplanleggerne holdt fast på ideen om nabolaget som grunnenhet i byen og som modell i den elementære sosiale ingeniørkunsten, kledd i annen morfologi og stil. Et annet favorittdiagram viser de valgte prinsippene for samordnet byutvikling i Generalplanen for Oslo fra 1949. Grunnenheten er nabolaget omkring et «nærhetssentrum», som er knyttet til et «bydelsentrum» og deretter videre i det funksjonelle hierarkiet til «sentrum». Nye nabolag skulle gi rammen om sosialdemokratisk omsorg og trygghet til tross for stor byvekst, både for tilflyttere fra norsk landsbygd og fra nedslitte og overfylte arbeiderboliger på Østkanten.

Det meste tyder på at planene fungerte etter intensjonen de første tiåra, i hodene til de nå aldrende som vokste opp der og slik for eksempel Tove Nilsen har dokumentert i norsk skjønnlitteratur, i Oslo fra Etterstad og Sinsen i mellomkrigstida, over Lambertseter, Bøler og Manglerud helt fram til Romsås (til tross for at Solstads romanfigur ikke fant seg til rette), med noen feilskjær underveis nede i Groruddalen. Nabolagene fungerte da barnefamilier flytta inn, hverdagsutfordringene var de samme og livene løp parallelt.

I ettertid framstår norsk omfavning av byen og det urbane fra 1980-åra og framover som ei dramatisk vending. Fordi byveksten kom til å skje som transformasjon og konsulentjobbene kunne hentes der, men også rent idemessig. Mange fagfolk kom til å se urbanisme som en ideologi og ikke kun som fagdisiplin. Jeg kan ikke huske å ha kommet over dette fenomenet i andre land. Selvfølgelig fantes bykultur i Norge, både i middelalderbyer som Bergen og Trondheim, i sjøfartsbyene langs hele kysten, i byene som ble grunnlagt langs det kommende jernbanenettet på 1800-tallet som Hamar og i industribyer som Drammen og Fredrikstad.  Men det er riktig at byen (les Oslo) i norsk politikk var sett på som et nødvendig men farlig onde, mens landsbygda ble idyllisert. Nå ble det derimot understreket at Oslo var den eneste norske byen av europeisk format, at hovedstaden konkurrerte med andre storbyer i Europa om oppmerksomhet og arbeidsplasser, og at det metropole mangfold var å strebe etter. Byluft gjør fri. Byen er generøs og aksepterer og derved inkluderer «den fremmede». I denne fortellingen hører ikke nabolaget hjemme. Folk bor et sted, men finner fellesskap og venner på ulike steder i hele byen og i den digitale byen. Hele identitetspolitikken understreker også dette. Fellesskapene søkes i byens vitalitet og i verden, ikke i nabolaget.

I forelesninger fra perioden da jeg bekledde rollen som talsmann for den globaliserte urbaniteten, viser notatene forsøk på å kategorisere ulike livsformer i metropolen (Oslo var vel først og fremst mitt case). Livsform er et begrep som er upresist og helt utdatert i samfunnsvitenskapene, men begrepet er anvendbart for arkitekter og urbanister fordi det er overordnet og syntetisk på samme måte som arkitektur er et slikt begrep. Det finnes et intrikat forhold mellom samfunnsmessige forhold og samfunnets fysiske uttrykk, og dette forholdet kan relativt operasjonelt diskuteres som et forhold mellom livsform og arkitektur. Derfor bruker jeg fortsatt begrepet i samtaler omkring bolig og bosted.

Alle begrenses av, og forsøker å handle rasjonelt innenfor de ressursene som er til rådighet. I en by som Oslo bestemmes boligvalg av økonomi og klasse, men ikke bare, vi forsøker også å gjøre livsformvalg:[1]   Nomaden er i minst mulig grad bofast, vitalitetssøkeren bruker boligen først og fremst til oppbevaring, søvn og relasjonell omgang og dekker alle andre behov i byen, redebyggeren søker å optimalisere familiær trygghet der dette er mulig å oppnå i boligmarkedet, utflytteren ønsker en rural livsform som lar seg kombinere med deltagelse i urbaniteten, og den lokale hører til, og tilhørigheten bestemmer bostedsvalget. En kan spørre seg om relevansen av kategoriseringen som dukker opp første gang omkring år 2000 i tekstene mine, men jeg merker meg at lengselen etter nabolag eller sosiale relasjoner i et nærmiljø tydeligvis på dette tidspunktet ikke var et vesentlig kriterium.

De hegemoniske ideene endrer seg, også i byplanlegging, og våren 2022 har Institutt for urbanisme og landskap gitt ut ei bok om nabolag som er støttet av Oslo Arkitekturtriennale.[2] I boka blir nabolagsbegrepet tolket på nytt, og det trekkes linjer fra Jane Jacobs til vår tids ideer om fellesskap i by. For eksempel argumentert fram av Emily Talen som et fellesskap av kulturell og sosial karakter der innbyggerne gis identitet og tilhørighet.[3] Her nærmer Talen og redaktørene seg nabolaget som en sterk sosial konstruksjon som oppfyller Reidar Almås´ definisjon av et lokalsamfunn slik den er referert i den første teksten i serien Nabolag og Nabolag: Et lokalsamfunn utfolder seg innenfor et avgrenset territorium og viser seg i et sosialt system med sterk følelse av identitet eller tilhørighet, der den interne samhandlinga er større enn grensetrafikken. Nær ligger også forestillingen om metropolen som – mest entydig formulert innenfor «New Urbanism» – sammensatt av «komplette» bydeler og nabolag som tilfredsstiller alle behov. Er det fornuftig å se Oslo, eller Bergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø på denne måten? Eller er forestillingen naiv og lite i samsvar med virkeligheten, og har min ugne følelse av innestengthet i møte med dette idealet noe for seg?  

Den digitale verden bryter ned skillet mellom bolig og arbeid. Folk oppholder seg mer der de bor, og det vil styrke bydelene og nabolagene.[4] Planlegging, både ovenfra og nedenfra, bør bidra i samme retning. For å kunne bo i den tette byen som noen lager for oss, trenger familier praktisk hjelp. Etter pandemien har enda flere enn før behov for å styrke sine sosiale nettverk. «Delingsøkonomi», «nabolagsinkubator», «felleshus» og «nærmiljøet som en digital verden» er utmerkete tiltak og formuleringer. Når beboerne arbeider for å lage park og hager på taket av det digre industri- og garasjehuset på Sinsen – et av Norges best planlagte nabolag, men med for få fellesfunksjoner – er dette et fornuftig forbedringstiltak å legge ressurser inn i. For å gjøre det bedre å bo på Sinsen, men ikke nødvendigvis for å «høre til» der.

Ser vi på Oslo med «nabolagsbriller» finnes det mange av dem. Fra Ullevål hageby som er så velstelt og kontrollert at det ligner et «gated community», over de mange nå fullstendig gentrifiserte 1800-tallsområdene i både tre og mur, etterkrigsområdene som ble bygd for å skape nabolag og lokalsamfunn, og de mange nye transformasjonsområdene der beboersammensetningen er bestemt av høy markedspris. Men det er ikke helt lett å spore mangfoldet og de sosiale bindingene som for bare to tiår siden fantes i bydeler som Bjølsen og Sagene. Heller ikke er det nok å ville skape et sosialt fellesskap av reell betydning på bydels- og nabolagsnivå. Det må finnes et materielt og sosio-kulturelt grunnlag for slike prosesser.

La dette utdraget av en liten forelesning jeg holdt på Litteraturdagene på Lillehammer i 2011 være et «bonusspor»:[5]

Da jeg bodde i et fiskevær i Nord-Norge, arrangerte vi tidlig på 1980-tallet noe som het ”Nordkalottseminarene for arkitektur”. I etterdønningene av den mest optimistiske perioden i norsk distriktspolitikk hadde vi gode budsjetter og kunne friste både med midnattsol og gratisreiser for ektefeller og ofte mer obskure kjærester, dessuten var Tromsø, Oulo, Rovaniemi, Umeå og Hammerfest så sjeldne blant steder feterte verdensstjerner ble invitert, at alle vi spurte sa ja. Vi klarte for eksempel å få over Frank Gehry helt fra California for å snakke om prosjektene sine en kveld i et sol- og myggfylt Kiruna.  Til en av disse seminarene inviterte vi den italienske arkitekten Adolfo Natalini fordi han som talsmann for den italienske arkitektgruppen ”Superstudio” hadde vært en helt for oss.  Superstudio hørte sammen med den engelske gruppen Archigram (inspirert av popmusikken lot jo alle seg avbilde og framstå som grupper av unge menn i denne tida) til de arkitektene som omfavnet ny teknologi,  trodde det permanente kunne erstattes av det midlertidige, tung monumentalitet erstattes av de lette og flyttbare (de oppblåsbare møblene man fortsatt får kjøpt kommer derfra), kroppslige funksjoner tilfredsstilt av elektroder og mat på tube, og byen som materialitet og kultur,  kunne erstattes av digital kommunikasjon. Alt dette brukte Natalini anledningen til å ta avstand fra. Han beskrev derimot den måten han levde sitt liv på, sin livsform, som både en historisk betinget, framtidsrettet og forbilledlig livsform.  Han levde i den tette middelalderbyen Firenze, studioet hans var to blokker fra boligen, han hadde veranda og en liten park på veg til jobben der han kunne lufte hunden. I et område innskrevet  av disse blokkene fantes alt han trengte, av varer og tjenester og restauranter og barer og også vennene hans. Han så intet behov for å bevege seg ut av denne virkeligheten og kom til Tromsø kun fordi kona hans ville se Midtnattsola. 

Neste blogger:

Lokal planlegging, nedenfra og ovenfra.

Nylesning av «Retten til byen».


[1] Ta ikke kategoriene helt alvorlig. Jeg ser av forelesningsnotatene mine at mange forsøk på både å inndele og navngi kategoriene er brukt. Vitalitet er et begrep som jeg lærte av Professor Jonny Aspen for noen år siden

[2] Lisbet Harboe, Erling Dokk Holm, Peter Hemmersam, red. Nabolag, (Oslo: Arkitektur og designhøgskolen i Oslo, AHOs urbane utredninger 2022). Redaktørene har skrevet en innledning. Tekstene er skrevet av studenter på videreutdanningsmasteren i urbanisme på AHO.

[3] Emily Talen, Neighbourhood, (New York: Oxford University Press, 2019)

[4] Se min blogg Post Covid # 9 Nabolagene, publisert 28.4.2022

[5] Karl Otto Ellefsen, «Vandringslyst. Solstads bybilder», Vinduet nr. 2, 2011.

About Karl Otto Ellefsen

Professor in Urbanisme and Architecture at the Oslo School of Architecture and Design, (1997–) Rektor at AHO 2001-2015. Visiting professor at Visual Arts Innovation Centre, Central Academy of Fine Arts (CAFA), Beijing (2017–). Honorary professor, CAFA, (2019–) President in European Association for Architectural Education (EAAE), (2013–2017)
This entry was posted in Ukategorisert. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s