Urbanism and Architecture – Karl Otto Ellefsen

Arild Eriksen og Saher Sourori, Det nye nabolaget (Oslo: Fragment, 2022)

På verdensutstillingen i Sevilla i 1992 var flere av oss av en eller annen grunn invitert til mottagelse i den marokkanske paviljongen. På avstand så den lave bygningen ut som en pastisj over alt arabisk, og arkitekturen ble avstandsvurdert med et smil om munnen. Snart forsto vi at bygningen ikke var scenografisk lek, men håndverksmessig alvor: håndlagde møbelkopier, bearbeidet treverk, stukko-arbeider, sølv- og kopperdekorasjoner, håndknyttede tepper, murarbeider og selvfølgelig intrikate flisornamenter, alt utført etter tradisjonelle prinsipper av de beste håndverkerne fra Fez, Rabat, Tétouan og Marrakech. Relasjonen mellom byggteknologi, håndverk og arkitektonisk form var i ordets beste forstand, autentisk.

Boka Det nye nabolaget av arkitekt Arild Eriksen og psykolog Saher Sourouri, den siste nåværende leder i Arkitekturopprøret, er gitt ut på eget forlag, og utsolgt. Jeg måtte skaffe min kopi direkte fra en generøs Arild Eriksen. Arkitekturinteressen er stor og folk er opptatt av alternative bosituasjoner. Mens Andenæs framfor alt formidler kritikk, vil Eriksen og Sourori vise nybygde prosjekter i Arkitekturopprørets ånd.

Et uhyre interessant spørsmål er hvordan nye livsformer, nye former for produksjon, bruk av avansert digital teknologi, bærekraftig praksis, boligøkonomi og nye løsninger for mobilitet, endrer forutsetninger for å programmere og bygge boliger og by. Det nye nabolaget gir dessverre få svar på dette, de innledende essayene problematiserer ikke, men starter med bilder av de vernete idyllene Santorini i Kykladene og Havråtunet og viser deretter nybygde boligområder i gammel stil. De engelske – Richmond Riverside og Field Farm – er som den marokkanske kongens paviljong i Sevilla og den engelske kongens pilotprosjekt Poundbury i Cornwall, ikke scenografi, men håndverksmessig og dyrt bygd og tilpasset en livsform med Landrover, fuglehunder, hest og tweed. Kaiserdamm 116 i Berlin viser et av mange prosjekter som fulgte opp ideene i IBA Berlin og er reist etter parolene “forsiktig byfornyelse” og “kritisk gjenoppbygging». Prosjektet Catfiddle Street i Charleston, USA er et eksempel på New Urbanism som ikke dyrker tradisjon, men kompleksitet i typologi, farger og materialer. Gründungsviertel i Lübeck spiller på de gamle middelalderfasadene i Hansabyen. Ideer fra arkitekturopprøret er hentet fra Sverige og Biskopskolonin, et lite prosjekt med 24 leiligheter i Växjö med saltakshus i pusset tegl omkring en dam.

Arild Eriksen skriver entusiastisk om Rudovskys Architecture without architects, om rikdommen i de nå avdøde byggeskikkene og om folks evne til å planlegge, bestemme og bygge. Men alle prosjektene som vises i boka er gitt form av arkitekter med sterk konseptuell vilje.

Sammenlignet med de minst vellykkede av nye utbygginger i Oslo, som i Lodalen og på Storo, er boligmiljøet som tilbys i disse prosjektene en drøm. Slik middelklassen i Norge på 1930-tallet valgte funksjonalismen som sitt uttrykk, kan det også være at de gentrifiserte nåtidige urbane kommer til å velge det tradisjonelle og tilsynelatende trygge.

Men det fantes i arkitekturen helt fra begynnelsen av 1900-tallet et ønske om å være samfunnsmessig relevant, bruke de teknologiske mulighetene som var tilgjengelige, utfordre gjennom byggekunsten og skape habitat som ga rom for vår tids livsformer.

Sammenligner vi for eksempel de nye nabolagene med et innovativt byområde som Sinsen fra 1930-tallet, som hadde som mål å gi arbeiderklassen gode urbane boliger og boligområder, eller med mange skandinaviske tett-lav-prosjekter fra 1970-tallet og framover som eksperimenterte med forholdet mellom bolig og fellesskap, er områdekvalitet og arkitekturkvalitet ikke oppsiktsvekkende.

Eriksen og Sourori skal ha all ære av å forsøke å gi svar, men var spørsmålet fornuftig stilt? Svar på den sivilisasjonskritikken som Andenæs formulerer i sin bok Arkitekturoppgjøret kan dette neppe være. Svar på aktuell boligproblematikk gir Det nye nabolaget heller ikke. Men boka opplyser jo om at det fortsatt er mulig å bygge småhusområder for dem som kunne ha glemt det. Norsk arkitekturhistorie er full av gode eksempler. Giskehagen (Niels Torp, 1983) og Svendstuen (Telje, Torp og Aasen, 1974) er to av dem.

Ulf Andenæs,, Arkitekturoppgjøret (Oslo: Allgrønn Okkenhaug, 2022)

I lys av denne forståelsen har jeg lest Ulf Andenæs bok Arkitekturoppgjøret, gitt ut på Allgrønn Okkenhaug, et forlag som er drevet av den utholdende miljøvernaktivisten Erling Okkenhaug. «Vår invasjon av landskapet – Utfall og tilbakeblikk – Hvor går vi» er bokas undertittel. På forsida settes åtte-etasjes blokker under mørk himmel i Fjordbyen opp mot pastellfargete småhus med tegltak og hage. Andenæs hjertesaker er ifølge forfatterbiografien «Den edle treenighet, som hører sammen til evig tid – naturvern, miljøvern og kulturvern». Arkitekturopprøret skrives altså inn i en monumental kulturkritikk som retter seg mot ødeleggelsen av det norske landskapet. Slik sett går Andenæs i prinsens fotspor.

Boka lar seg ikke lett plassere i noen sjanger. Tekst og bilder går «inn i kjernen av arkitekturopprøret», men metoden dreier seg om å ta et polemisk «oppgjør» som bygger på personlige erfaringer der både Andenæs sjøl og arkitektur han liker, ofte plasseres i en offer-rolle. «De ville ha en støttespiller» heter for eksempel et av kapitlene som forteller hvordan «arkitektene» ville fjerne han som arkitekturskribent i Aftenposten. Boka kan også forstås som et utvidet ideologisk manifest som begrunner hva Arkitekturopprøret mener, det de er lei av og deres krav om «tradisjonsorientert arkitektur og byplan». Men Oppgjøret synes også å ha ambisjoner om å være et formidlingsprosjekt, ei lærebok som skal opplyse, forklare og rekruttere nye tilhengere. Mange av kapitlene er for eksempel fortjenstfullt utstyrt med QR-koder som gir tilgang til fordypende lesning, og boka avsluttes med et forsøk på å se framover, «Arkitekturopprøret, hvor går vi», skrevet av Andenæs sammen med Okkenhaug.

Sett som personlig bekjennelse, polemikk, manifest eller lærebok og formidlingsprosjekt, framstår boka som relativt kaotisk bygd opp, der 19 kapitler hver for seg tar «oppgjør» med fenomener og synspunkter av ulik karakter: «Menneskene setter stadig sterkere fotavtrykk i naturen» knytter Arkitekturopprøret til miljøbevegelsen. «Brutale bygninger raner landskapet» hevder at harde, rette og geometriske former er feil å plassere inn i naturen fordi de ikke finnes der fra før. «Ideologienes inntog i bygningskunsten» beskriver modernismen som en «kult» og et smaksdiktatur som har fremmet «brutal» arkitektur. «Et miljøvernparti må drive miljøvern» hevder at MDG svikter bygningsvernet spesielt i spørsmål om vern av småhusområdene i Oslo. «Forbud mot tilpasning, påbud om stilbrudd» kritiserer hvordan Veneziacharteret har vært tolket i Norge og det faktum at kulturminnevern nå også omfatter det Andenæs oppfatter som stygge og brutale bygninger fra 1900-tallet. Noe sporadisk vitenskapelig dokumentasjon hentet fra omgivelsespsykologien legges fram i «Ny forskning bekrefter hva vi lenge har visst: Brutale bygninger er en plage for menneskesinnet». Belegg gis av ulike spørreundersøkelser der folk ikke overraskende synes at gamle miljøer er vakrere enn nye og foretrekker klassisk/tradisjonell arkitektur i motsetning til moderne. Disse undersøkelsene er til de grader avhengig av begrepene som brukes og hvordan resultatet leses, lik den Aftenposten nylig publiserte, utført av Respons analyse (6.1.2023), som slår opp at kun 3% liker «moderne» arkitektur (hva nå det er), at 32% foretrekker «klassisk/tradisjonell» (hva nå det er), mens hele 59% faktisk foretrekker en by som viser arkitektur fra alle historiske perioder.

Hvert av disse kapitelene, og alle de 13 andre innbyr til heftig diskusjon, og jeg beundrer engasjementet som har styrt pennen. Men trolig er det i en anmeldelse mer interessant å diskutere den styrende virkelighetsoppfatningen, ideologien og narrativet. Andenæs ønsker «Hus som vekker glede, hus som kunne vekke et barns fantasi, som også barn kunne trives med. Hus som ikke nødvendigvis er som karikatur av super-macho, nakne, iskalde, brautende, i angrep mot landskapet, harde fremmedgjørende og fiendtlige». Framstillingen er antagonistisk, enten er man venn eller fiende, enten fremmer man den brutale betongarkitekturen eller støtter det tradisjonelle formspråket. Ved at Arkitekturopprørets synspunkter om estetikk og stil knyttes sammen med en overordnet sivilisasjonskritikk, homo sapiens’ ødeleggelse av naturen og vår tids byutvikling, blir enhetsfronten svært bred: Arne Næss og Sigmund Kvaløy, Rachel Carson (The Silent Spring), Jane Jacobs og blant arkitektene et umake lag av kjente figurer som Antoni Gaudi, Friedensreich Hundertwasser, Christian Norberg-Schulz, Thomas Thiis-Evensen, Peter Butenschøn, Christoffer Alexander og Jahn Gehl, for å nevne noen.

Arkitektur er et fag, men begrepet betyr både bygningskunst og er en betegnelse for de fysiske omgivelsene. Det angrepet som det norske landskapet nå er utsatt for går langt ut over arkitekturfaget. Offensiv motorvegutbygging, salgshaller og lagre som beslaglegger natur i nye knutepunkter langs hovedvegene, hyttefelt (i tradisjonell stil) som «kler fjellet» er vanskelig å knytte sammen med både tidligere og rådende ideologi i arkitekturfaget. Drivkreftene er selvfølgelig økonomi, politikk og lokal suboptimalisering, og midlet er kommunal arealplanlegging eller mangel på sådan. Landet ble i de første tiårene etter andre verdenskrig formet av arkitekter. Nesten alt som ble bygd bar merker etter arkitektblyanten. I dag finnes et tydeligere skille mellom byggekunsten og det allmenne byggeriet, og svært mye av det som reises har arkitekter aldri hatt befatning med hverken ideologisk sett eller i realiteten.

Arkitekturopprøret fremmer kulturpolitikk, et interessant spørsmål er om denne politikken har politisk farge. Andenæs bruker 10 sider på dette spørsmålet og viser til italienske futurister og rasjonalisters tilknytning til fascismen, og til påstått politisk grumsete praksis fra Le Corbusier, Philip Johnsen og Mies van der Rohe. For Andenæs har modernismen like vanskelige politiske konnotasjoner som den tilbakeskuende og kulturalistiske arkitekturen i Det tredje riket. Det er jo et faktum at arkitektur alltid vært nært knyttet til makt og til dem som kan finansiere store prosjekter. Det kan synes som om arkitekter sjelden holder den moralske fanen høgt, men – med et aktuelt uttrykk – «svelger kameler» og gjør det meste for å få bygge. Heller ikke er det slik at «stil» har et entydig politisk meningsinnhold. Nyklassisismen var demokratiets og humanismens arkitektur, men ble politisk pervertert av den germanske og monumentale reduksjons-klassisismen. Ingen arkitekter ville forståelig nok ta i klassisismen i de første tiåra etter krigen og fram til den post-moderne revisjonen. Derimot er det er slik at bevegelser tar til seg tradisjonelle kulturuttrykk, gir dem politisk innhold og gjør dem til sine, slik tilfellet i dag er både med Alternative für Deutschland og Sverigedemokratene. Hva norske politikere av ulik farge ber om når de ønsker seg mer «klassisk» arkitektur er foreløpig noe uklart.

Med Andenæs´ virkelighetsoppfatning ses modernismen som et syndefall. Ideologien gjorde inntok i arkitekturen, i Skandinavia først på Stockholmsutstillingen, og arkitektene bar den fram. Da oppsto det som Andenæs fortsatt oppfatter som en grunnleggende motsetning mellom det moderne og det tradisjonelle. Begrepet «modernisme» brukes både i boka og innen Arkitekturopprøret på litt ulike måter. Enkelte ganger synes det å omfatte hele det moderne opplysnings- og framtidsprosjektet, andre ganger dreier det seg om den kulturelle modernismen innenfor kunst, litteratur og arkitektur. Modernismen kan mer begrenset være en annen betegnelse for 1930-talls funksjonalismen, eller for 1960-tallets betong-arkitektur.

Enkelt sagt med anglosaksisk ordbruk er «den internasjonale stilen» objektet for kritikken. Av de mange som har drevet modernismekritikk og oppsummert funksjonalismens mangler trekker Andenæs fram Hans Asplunds Farväl til funktionalismen fra 1980, og den er god nok, men Asplund er en av svært mange oppsummerende kritikere, og langt de fleste nålevende norske arkitekter er godt kjent med modernismekritikken fra sine første år på arkitektskolene. Så kan det med rette hevdes at noen av «dogmene» fortsatt lever; synet på at arkitektur først og fremst er romkunst og ikke fasadekunst, ønsket om å benytte seg av mulighetene i ny byggteknologi, og å la teknologien komme til uttrykk i arkitekturens form, og å la tektonikken og materialene tale og ta avstand fra overfladiske og scenografiske uttrykk. «Dogmene» kommer på positive og negative måter til uttrykk også i ny arkitektur, men et hovedproblem i boka er at den forenkler og forvrenger arkitekturhistorien til det absurde. Bare ett glemt eksempel av de mange: Norge ivaretar en tradisjon innenfor trearkitektur, ofte kombinert med tegl og betong. I hele det tjuende århundre er tre-tradisjonen fornyet av arkitekter i verk som ikke lar seg putte i en av de to boksene. Etter min oppfatning er modernisme/tradisjonalisme ubrukbare og utgåtte kategorier for å diskutere arkitektonisk kvalitet.

Jeg møter Andenæs, Okkenhaug, Byens Fornyelse og Arkitekturopprøret i kritikken av byutvikling, først og fremst i hovedstaden og i byer og tettsteder i omlandet. Det finnes likheter mellom 1960-tallets og 2000-tallets by- og boligutvikling. Utbygging i begge perioder ble argumentert fram som en nødvendighet på grunn av byvekst og boligbehov, og billige standardiserte blokkløsninger preger nå både «infill» og transformasjon. Klimakrisen brukes som et noe tvilsomt tilleggsargument. «Hvor høyt og tett må vi utstå å bo for å redde vår klode?» er et spørsmål som følger av den oppkonstruerte sammenhengen mellom tetthet, byggehøyde og bærekraft. Har noen behov for høyere hus i Oslo bortsett fra dem som ser seg tjent med ekstra og billige kvadratmeter? Hva er meningen med å reise åtte etasjer slum nær stasjonen på småstedene? Hvorfor bygge et nytt regjeringskvartal som få bortsett fra Statsbygg og arkitekten vil ha? Er det virkelig slik at NRK-bygningene faktisk ikke egner seg for en moderne mediebedrift eller dreier flyttinga først og fremst seg om en økonomisk betinget transformasjon? Og hvorfor skal egentlig Ullevål sykehus flyttes, de gamle, vakre, generelle og enkelt tilpasningsdyktige bygningene tømmes og gjøres til gjenstand for eiendomsspekulasjon? Hvorfor tillates hagefortetting med fire såkalte eneboliger i sukkerbitform som ser inn i hverandres vegger og har utearealene plassert i binge på taket? Skråtak hadde ikke hjulpet det minste. Arkitektonisk kvalitet dreier seg om noe mer enn fasade og bygningsform! Men jeg begeistres over Andenæs´ raseri.

Tekstene bygger på «Et bokessay om arkitekturopprøret» som ble publisert i tidsskriftet Arkitektur 1. 2023. Essayet er bak betalingsmur, men etter tillatelse fra redaktøren legger jeg artikkelen ut, delt opp i tre ulike tekster som følger etter hverandre. Jeg har skrevet om arkitekturopprøret på en måte som jeg håper kan nå en bred lesekrets.

https://www.theguardian.com/artanddesign/2016/oct/27/poundbury-prince-charles-village-dorset-disneyland-growing-community

H R H The Prince of Wales Prince Charles, A vision of Britain: A personal View of Architecture (New York: Doubleday, 1989)

I episode én, sesong fem av «The Crown», inviterer Prinsen av Wales den engelske konservative statsministeren John Mayor til et møte. Døra til regjeringens Jaguar XJ, X351, nypolert og safirblå i fargen, åpnes utenfor en bygning som skal illudere et av de mange slottene som den engelske kongefamilien frekventerer: Kensington palace i London eller muligens Sandringham helt oppe i Norfolk, bygd i rikt ornamentert rødt tegl med tårn og spir, eklektisk sent 1800-tall, «frenetisk Jacobinsk stil», skal Pevsner ha kategorisert det som? Bilen viser til høy industriell og håndverksmessig kvalitet, og slottet til de historiske og lett overlessede miljøene prinsen vokste opp i. De to møtes i et rom der veggene er varmt grønne som filten på et billiardbord. Møblene er i rustikk engelsk «arts and craft». Dronning Victoria henger i ramme på veggen og de to – i skreddersydde dresser og med velkammet skill i håret – konverserer på et beleilig engelsk som for andre, etter 60 års iherdige forsøk, kun er en drøm. Charles III, som han nå må tituleres, hadde i 1989 nettopp gitt ut sin bok – A vision of Britain – og forteller at hans store interesse er å ta vare på bygningsarven. Han er «fiksert på fortiden og tradisjoner». Samtidig ønsker han å framstille seg som en moderne mann og stiller seg gjerne i spissen for å reformere det engelske kongehuset. Hele scenen er som boka dannet og verdikonservativ.

I motsetning til «The Crown» var A vision of Britain et seriøst, meningsfullt og gjennomtenkt kulturalistisk manifest. Den unge Charles III likte den historiske byggeskikken, landskap og landsbyer i det rurale England, og tilsynelatende alle førmoderne arkitektarbeider. Problemet var den «hensynsløse (wanton) ødeleggelsen som foregår i framskrittets navn». Han observerte «vanvittige (frenzied) angrep på etablerte prinsipper og verdier ikke bare i arkitektur, men også i musikk, kunst, og utdanning.» De skyldige for denne miseren var politikerne, først og fremst sosialdemokratene som gjennomførte den kvalitetsløse gjenreisingen etter krigen. Grådige utbyggere prioriterte profitt framfor kvalitet, skjønnhet og verdighet. Arkitektene var ikke opptatt av folks behov og av estetikk, men forfulgte det nye og virkeliggjorde egne arkitekturidealer. Tilbakeskuende og nostalgisk ville Charles III ikke være. En visjon ble formulert i ti punkter: Arkitekturen skulle bygge på stedlige regler. Den skulle føye seg inn i et hierarki som framhevet fellesskapets bygninger. De tre neste punktene er ikke like entydige: Human skala, harmoni, og arkitekturen skulle hegne om (enclosure) livsutfoldelsen. Naturmaterialer skulle velges og arkitektene burde arbeide med dekorasjoner og ornamenter. De to siste punktene dreide seg om at kunstens oppgave var å bygge opp om arkitekturen, og at reklame og tung belysning ikke lenger skulle dominere bymiljøene.

Fortsatt gir A vision of Britain en adekvat inngang til å forstå Arkitekturopprøret som et generelt fenomen. Men det skal innrømmes at den 40 år gamle Prince of Wales, da boka ble gitt ut i 1989, var noe seint ute. Modernismekritikken, både den teoretisk funderte og kritikken av modernismens resultater var mer enn 50 år gammel og faglig sett «comme il faux». En av de første forelesningene som Christian Norberg-Schulz holdt for oss som begynte på AHO i 1969 tok for seg Venturis bok Complexity and Contradiction in Architecture som han mente representerte et gjennombrudd i arkitekturforståelse. 10 år hadde gått siden postmodernismen hadde blitt utstilt på den første arkitekturbiennalen i Venezia i 1980: Den scenografiske varianten bygd opp som en serie fasader langs La strada novissima, og den typologiske byforståelsen eksemplifisert i Rossis Teatro del Mondo, reist på flåte og fløtet inn på Venezias vannveger. Bortsett fra de avdøde arkitektene kom Leon Krier på 1980-tallet til å fungere som prinsens fremste inspirator og åndsfrende. Krier var og er fortsatt en grusom polemiker. I tekster og karikaturer setter han det han kaller moderne arkitektur i et uheldig, komisk og underholdene lys, og arkitektursynet hans har inspirert amerikansk New Urbanism. Tidsskriftet Architectural Design målbar på 1980-tallet en arkitektur som var tilbakeskuende og rekonstruerende med temanumre om Krierbrødrene, om den nye urbanismen, om «Building and Rational Architecture» og konkluderte i sitt første nummer i 1988 – rett før utgivelsen av A vision – ved å proklamere «The New Classicism in Architecture and Urbanism». En spissformulering fra disse åra har brent seg fast: «Klassisisme er ingen stil, men en gudommelig overlevering.»

Arkitekturopprøret kan altså definitivt vise til en genealogi. Det faktum at det nasjonalsosialistiske Tyskland tok oppgjør med «det entartede» i kulturen, inkludert 1930-åras funksjonalisme, er et slektskap som opprøret ikke liker å bli minnet om. Mens etterkrigstidas nyrealisme som hentet elementer fra tradisjonell byggeskikk og den figurative arkitekturen fra 1950-åra (et kringkastingshus skal se ut som et kringkastingshus) er en mer attraktiv referanse. Den potente kritikken har først og fremst dreid seg om hvordan myndigheter og arkitekter ga form til gjenreising og byutvikling i nær sagt i alle vesteuropeiske og østeuropeiske byer. Boligbehovet var enormt, ideologien var industriell, og boligene ble sett som ferdigvarer fra en produksjonskjede. Arkitekturen skulle uttrykke sitt industrielle opphav, og kvalitet ble målt opp mot kvantifiserbare parametra. I byer som Øst-Berlin, Brussel eller Stockholm var resultatet forstemmende. Oslo kan vise til at både Lambertseter som den første drabantbyen og Romsås som den siste, er arbeider av høy arkitektonisk kvalitet som hegner om livsutfoldelsen og skaper «enclosure», slik jeg forstår prinsens begrepsverden. Små utbyggingsområder, rikelig med natur og friarealer, kort veg til byen, en velfungerende T-bane som økonomisk sett ikke skulle være mulig å bygge i det lille Oslo og gode sosiale institusjoner, gjør at Oslo-politikere kan betegne 1960-tallets byutvidelser i Oslo som vellykkete.

Hver gang blokker og byområder fra 1960-åra er sprengt og jevnet med jorda har modernismekritikere verden over feiret, men Arkitekturopprøret målbærer i dag først og fremst reaksjoner på dagens byutvikling. Begrepet «enhetsfront» er hentet fra politisk teori. I enhetsfronten er alle enige om ett politisk mål, men ellers uenige om det meste. Folkebevegelsen «Nei til EU» var Norges største enhetsfront. Motstanden mot rivning av 1800-tallsområder i norske byer i 1970-åra er et annet eksempel på en enhetsfront. Begge bevegelsene var sammensatt av folk og grupper med ulike oppfatninger og ulike motiver og som også bruke engasjementet til å fremme sine egne mer eller mindre sære politiske tilleggsmål. Det gir mening også å se Arkitekturopprøret som en enhetsfront der kampen mot dagens byutvikling er det som binder opprøret sammen og gir det legitimitet, mens mange grumsete og svakt funderte synspunkter er å finne blant både opprørets tilhengere og ledere.

Nabolag og Nabolag 5

Kværnerbyen, Oslo

Noen sendte meg teksten til Tom Waits´ «In the Neighborhood»:

Friday’s a funeral

And Saturday’s a bride

Sey’s got a pistol on the register side………

And the kids can’t get ice cream

‘Cause the market burned down

And the newspaper sleeping bags

Blow down the lane………

In the neighborhood

In the neighborhood

In the neighborhood…… …

Siden jeg ikke kjenner adressen, og ingen beskjed lå ved, må jeg i all ydmykhet tro at Tom Waits blir brukt som kommentator til mine uambisiøse tekster om nabolag. Enten for å hevde at nabolaget faktisk fortsatt finnes i byen og at alle sider av det kan omfavnes med nostalgisk kjærlighet, eller for å si at nabolag ikke nødvendigvis hører til den gentrifiserte og høyt utdannete urbane middelklasse. Det siste er absolutt verdt å ta tak i.

Afro-amerikansk flytting nordover, sammen med migrasjon fra Europa og seinere fra Syd-Amerika, førte til ghettofisering av østkyst-byene i Statene. Klassesamfunnet lot seg lese av i byene, men dette forklarer ikke alt, ghettoene gjorde det også mulig å finne seg til rette blant folk man følte fellesskap med. Immigranter fra Norge brukte for eksempel nabolag i Brooklyn som inngangsport og første bosted, og dette varte til langt ut i 1950-åra.[1] Sjøl om mange av disse områdene er blitt «posh» og dyre, finnes det fortsatt en mengde ghettoer i amerikanske byer, og ikke-gentrifiserte nedslitte arbeiderområder i Europa, som fungerer som basis for lokal organisering. En studie fra University of Minnesota som tar for seg endringsprosesser i Amerikanske nabolag i by, viser for eksempel at den mest vanlige endringen etter år 2000 er «poverty concentration», altså en konsentrasjon av fattige. I storbyene er tendensen til forfall langt sterkere enn gentrifisering.[2]

Jeg er av de fagfolkene i Oslo som ikke har sett gentrifiseringen i Oslo som et stort problem. Den har foregått relativt sakte og humant, gammel handelsstruktur har overlevd en stund, folk har eid, og økte husleier har derfor ikke ført til at de er kastet ut av hjemmene sine. Avindustrialiseringen var vanskelig å gjøre noe med lokalt, og en markedsliberal stat ønsket ikke å gripe inn i det hele tatt. Når nå Østhavna, Filipstad, NRK på Majorstuen, Oslo Science City, Bryn, av arkitekter bejublete høyhusplaner, og til og med Ullevål sykehus står for tur, er det all grunn til å tenke seg om.

«After Belonging» var en usedvanlig god tittel på en Oslo-triennale (2016), sjøl om kuratorene ikke helt var i stand til å følge opp forventingene.  Tittelen peker på at den globale sirkulasjonen av folk, informasjon og varer har destabilisert «what we understand by residence, questioning spatial permanence, property, and identity―a crisis of belonging».[3] Noen vil se det å bygge mangfoldige nabolag som en mulighet for å gjenskape tilhørighet. Alle må tross alt bo et sted. Andre vil tro at det er andre typer tilhørighet – i byen, på arbeidsplassen, mellom de som har etnisk, språklig eller religiøst fellesskap  – som har betydning.

Andre deler av den gjengse virkelighetsoppfatningen bør trolig også revideres. Det er riktig at sosialdemokratisk eie-politikk har ledet til at 77% av husholdningene i Norge eier egen bolig. I ytterkantene av Oslo, for eksempel i bydel Østensjø, leier bare 14% og halvparten er boretts- eller andelshavere. I vest, Ullern og Vestre Aker, eier to av tre. Derimot leier tre av fire i Oslo sentrum og det samme gjør halvparten av dem som bor på St.Hanshaugen.[4] Verdistigningen er størst for småleiligheter i det sentrale Oslo, og både eiendomsselskaper og lekfolk investerer. Noen forteller meg at de bor billig og godt på et sted der husprisene er lave og stabile, men har kjøpt «hytte» i Oslo. Det har de ikke. Familien har derimot gjennomført en økonomisk sett fornuftig transaksjon.

«Sykepleierindeksen»[5] viser i hvilken grad boligmarkedet i Oslo er tilgjengelig for folk med vanlig inntekt. Tabloidversjonen er nå i 2022 at en sykepleier eller en person med tilsvarende inntekt, kun har råd til 1 av 100 boliger i Oslo. Trolig er den boligen svært liten og ligger ved trafikkårer utenfor bykjernen.

Derfor nyleser jeg «Retten til byen» og siterer meg sjøl, i en publisert tekst inspirert av Susan Fainsteins  The Just City:

All bypolitikk og alle byplaner bør først og fremst bli vurdert i forhold til sine effekter og spesielt i forhold til hvordan de vil bidra til urbant mangfold, demokrati og likeverd eller med andre ord hvordan de bidrar til ”urban justice”. Man bør derfor i langt større grad diskutere hvilke kvaliteter man skal etterstrebe i utviklingsprosjekter og hvilke interesser som styrer disse prosjektene. For å forstå hvordan fellesinteresser generelt sett blir tatt vare på i dagens nyliberale og prosjektstyrte byutvikling.[6]

Dette var siste blogg i serien Nabolag og Nabolag:

Lokalsamfunn og lokale samfunn

Tett – lav fellesskap vs Nærmiljø

Nabolag i by

Lokal planlegging, nedenfra og ovenfra

Nylesning av «Retten til byen».

---

[1] Belegget for dette henter jeg fra migranter i min egen familie. En ghetto i Brooklyn beskrives i Thor Gotaas og Roger Kvarsvik, Ørkenen Sur. Den norske uteliggerkolonien i Brooklyn, (Oslo: Spartacus, 2010)

[2] https://law.umn.edu/institute-metropolitan-opportunity/gentrification

[3] Lluís Alexandre Casanovas Blanco, Ignacio G. Galán, Carlos Mínguez Carrasco, Alejandra Navarrete Llopis, and Marina Otero Verzier, editors. After Belonging, The Objects, Spaces, and Territories of the Ways We Stay in Transit, (Zürich: Lars Müller Publishers, 2016)

[4] https://www.ssb.no/bygg-bolig-og-eiendom/artikler-og-publikasjoner/stor-andel-leier-i-oslo-sentrum

[5] https://www.finansavisen.no/nyheter/bolig/2022/08/16/7914027/sykepleierindeksen-har-aldri-vaert-dyrere-a-kjope-bolig-i-norge

[6] Karl Otto Ellefssen, «Retten til byen. Et essay om norsk nyliberal planleggingspraksis.» Plan, vol. 4/5 2013, s.16 – 23. Artikkelen er inspirert av Susan Fainstein, The Just City, (New York: Cornell University Press, 2010)

Nabolag og Nabolag 4

På loftet finner jeg et utall av plansjer der alle tenkelige forhold i bydelen Ruseløkka – Skillebekk er registrert og tegnet inn for hånd. Et gruppearbeid fra AHO, fagområdet Bygg 2, der Are Vesterlid (1921–2013) var professor og Johan Refsum (1932–2022) assistent.

Studentene på skolen var i 1970-åra dypt engasjert i fagpolitisk arbeid for å bevare gamle arbeiderbydeler. Det samme politiske engasjementet fantes i Bergen og Trondheim. Aksjonene kom nedenfra. Langt de fleste politikere mente at rasket burde rives og gi plass til hva den nye tida krevde.  Støtten var derimot usedvanlig bred i bydelene, ikke fordi folk stort sett var politisk enige med radikale studenter, men alle var enige om en ting, bydelen skulle ikke rives, for øvrig var deltagerne i beboerforeninger og aksjoner uenige om det meste. I marxistisk litteratur kalles en slik form for organisering en «folkefront» eller en «enhetsfront» (den mest omfattende enhetsfronten i Norge i moderne tid er «Nei til EU»). Men en behøver ikke å være marxist for å forstå at dette er en fornuftig og operasjonell organisering både for å møte en trussel utenfra, eller for å sette i scene store fellesprosjekter.

Og aksjonene var vellykkete, kommunestyrene endret standpunkt og bydelene ble bevart: Bakklandet, Marken, Nøstet, Verftet, Klosteret, Grünerløkka, Ruseløkka – Skillebekk, Vålerenga, Kampen og Rodeløkka.

Men hva ble bevart? Sosialt innhold og fellesskap synes jo ikke på bilder. Studentene fungerte enten de ville eller ikke, også som fortropper i gentrifisering av bydelene. I Korsgata, i Marken og på Rodeløkka arbeidet de ikke bare politisk, men flyttet også inn i nedslitte og framfor alt billige boliger, butikker og produksjonslokaler. Boliger ble «håndgitt» for en lav pris eller okkupasjon ble til eie. Verdistigning fulgte i alle områdene. Immigranter, lavtlønte flyttet til billigere områder, og de få enkene som var igjen etter arbeiderklassen som var de første beboerne, havnet i Oslo på det nå nedlagte St. Halvardshjemmet eller Sofienberghjemmet.

Etter 1970-tallet har byforbedring stort sett ikke dreid seg om lokal mobilisering, men om offentlig styrte prosesser som har vært initiert ovenfra. Vi er vant til å stole både på stat og kommune i dette landet, og det er ikke noe galt i «top-down» dersom prosjektene er seriøst håndtert ovenfra. Men da Terje Skjeggedal og undertegnete på slutten av 1980-tallet oppsummerte erfaringer med lokal planlegging[1] satte vi tre krav til «einingane», det lokale samfunnet eller nærmiljøet: «Alle grupper skulle ha daglege kontakter og omgang innafor området», «Det må finnast felles interesser innafor området» og – som de kommunale planleggerne vi var – «Området må vera handterleg for samordning av kommunale fellesinteresser». Viktigst var likevel nødvendigheten av lokal organisering, og her vender vi tilbake til erfaringene fra 1970-åra. Det handlet om å få til representative interesseorganisasjoner i «lokalsamfunn», «lokale samfunn», «stedsfellesskap», «nærmiljø» og «nabolag» eller «grender».

I Oslo i dag dreier de fleste «ytre trusler» seg om utbyggingsinteresser der kommune, eiendomsinteresser og stort sett velmenende konsulenter samarbeider. Et eksempel på vellykket lokal organisering er den foreløpig seirende motstanden mot rivning av småhusbebyggelse på Grefsen. Internasjonalt, i nedslitte industribyer og blant fattigfolk i England eller nord i Frankrike dreier det seg derimot om organisering og lokale tiltak for å få samfunnene til å fungere. Det er kanskje i disse siste sammenhengene talskvinner for nabolaget som Emily Talen med erfaringer fra ulikhet og segregering i amerikanske byer har størst relevans.[2]

Neste og siste blogg i serien Nabolag og Nabolag:

Nylesning av «Retten til byen».

---

[1] Ref. Nabolag og Nabolag 1, «Lokalsamfunn og lokale samfunn»

[2] Emily Talen, Neighbourhood, (New York: Oxford University Press, 2019)

Nabolag og Nabolag 3

Oslo 1930, bymodellen, ofte kalt «Harald Hals´ bymodell», her under restaurering og montering i byggehallen på AHO. Oslo er en collage av ulike morfologier, og bydelene vises tydelig på modellen.

Serien om nabolag har kommet fram til et vanskelig emne, «Nabolag i by». OAF reklamerer 14.9 med «Materialtreff, det gamle hovedkontoret til Oslo Lysverker transformeres til et nabolagshotell» og illustrerer hvordan begreper fortæres og etter hvert gjøres ubrukelige. En bekjent av meg forteller at hun noen år etter å ha kjøpt en leilighet på Ensjø fikk mail fra megleren med spørsmålet «Hva er ditt neste trekk i boligmarkedet?»  At boligen i norsk økonomi først og fremst er en «commodity» – en vare – og at økonomien til mer enn halvparten av oss er basert på verdistigning og velstands-klatring ved hjelp av denne varen, svekker unektelig troen på nabolags-ideologien.

Ønsket om at byen skal vokse gjennom at nye samfunn som adderes til, hviler tungt i arkitekturtradisjonen. Under rydding i gamle forelesninger møter jeg stadig XXII Wiener Gemeinde Bezirk (Otto Wagner, 1911). Byplanen gir plass til 30 000 boliger for 150 000 mennesker, avgrenset av «Zonenstrassen». En «Hauptplatz» med representative funksjoner vendt mot plassen krysser monumentalt gjennom bystrukturen. Kvartalsstrukturen er delt inn i nabolag med fellesfunksjoner ordnet omkring et byrom, det norske planleggere vel i dag ville kalt en «møteplass». Krierbrødrene var de første som i 1980-årene fant og viste fram prosjektet, da som et «funn» som illustrerte hvordan de mente den europeiske byen burde planlegges.

Byplanleggerne holdt fast på ideen om nabolaget som grunnenhet i byen og som modell i den elementære sosiale ingeniørkunsten, kledd i annen morfologi og stil. Et annet favorittdiagram viser de valgte prinsippene for samordnet byutvikling i Generalplanen for Oslo fra 1949. Grunnenheten er nabolaget omkring et «nærhetssentrum», som er knyttet til et «bydelsentrum» og deretter videre i det funksjonelle hierarkiet til «sentrum». Nye nabolag skulle gi rammen om sosialdemokratisk omsorg og trygghet til tross for stor byvekst, både for tilflyttere fra norsk landsbygd og fra nedslitte og overfylte arbeiderboliger på Østkanten.

Det meste tyder på at planene fungerte etter intensjonen de første tiåra, i hodene til de nå aldrende som vokste opp der og slik for eksempel Tove Nilsen har dokumentert i norsk skjønnlitteratur, i Oslo fra Etterstad og Sinsen i mellomkrigstida, over Lambertseter, Bøler og Manglerud helt fram til Romsås (til tross for at Solstads romanfigur ikke fant seg til rette), med noen feilskjær underveis nede i Groruddalen. Nabolagene fungerte da barnefamilier flytta inn, hverdagsutfordringene var de samme og livene løp parallelt.

I ettertid framstår norsk omfavning av byen og det urbane fra 1980-åra og framover som ei dramatisk vending. Fordi byveksten kom til å skje som transformasjon og konsulentjobbene kunne hentes der, men også rent idemessig. Mange fagfolk kom til å se urbanisme som en ideologi og ikke kun som fagdisiplin. Jeg kan ikke huske å ha kommet over dette fenomenet i andre land. Selvfølgelig fantes bykultur i Norge, både i middelalderbyer som Bergen og Trondheim, i sjøfartsbyene langs hele kysten, i byene som ble grunnlagt langs det kommende jernbanenettet på 1800-tallet som Hamar og i industribyer som Drammen og Fredrikstad.  Men det er riktig at byen (les Oslo) i norsk politikk var sett på som et nødvendig men farlig onde, mens landsbygda ble idyllisert. Nå ble det derimot understreket at Oslo var den eneste norske byen av europeisk format, at hovedstaden konkurrerte med andre storbyer i Europa om oppmerksomhet og arbeidsplasser, og at det metropole mangfold var å strebe etter. Byluft gjør fri. Byen er generøs og aksepterer og derved inkluderer «den fremmede». I denne fortellingen hører ikke nabolaget hjemme. Folk bor et sted, men finner fellesskap og venner på ulike steder i hele byen og i den digitale byen. Hele identitetspolitikken understreker også dette. Fellesskapene søkes i byens vitalitet og i verden, ikke i nabolaget.

I forelesninger fra perioden da jeg bekledde rollen som talsmann for den globaliserte urbaniteten, viser notatene forsøk på å kategorisere ulike livsformer i metropolen (Oslo var vel først og fremst mitt case). Livsform er et begrep som er upresist og helt utdatert i samfunnsvitenskapene, men begrepet er anvendbart for arkitekter og urbanister fordi det er overordnet og syntetisk på samme måte som arkitektur er et slikt begrep. Det finnes et intrikat forhold mellom samfunnsmessige forhold og samfunnets fysiske uttrykk, og dette forholdet kan relativt operasjonelt diskuteres som et forhold mellom livsform og arkitektur. Derfor bruker jeg fortsatt begrepet i samtaler omkring bolig og bosted.

Alle begrenses av, og forsøker å handle rasjonelt innenfor de ressursene som er til rådighet. I en by som Oslo bestemmes boligvalg av økonomi og klasse, men ikke bare, vi forsøker også å gjøre livsformvalg:[1]   Nomaden er i minst mulig grad bofast, vitalitetssøkeren bruker boligen først og fremst til oppbevaring, søvn og relasjonell omgang og dekker alle andre behov i byen, redebyggeren søker å optimalisere familiær trygghet der dette er mulig å oppnå i boligmarkedet, utflytteren ønsker en rural livsform som lar seg kombinere med deltagelse i urbaniteten, og den lokale hører til, og tilhørigheten bestemmer bostedsvalget. En kan spørre seg om relevansen av kategoriseringen som dukker opp første gang omkring år 2000 i tekstene mine, men jeg merker meg at lengselen etter nabolag eller sosiale relasjoner i et nærmiljø tydeligvis på dette tidspunktet ikke var et vesentlig kriterium.

De hegemoniske ideene endrer seg, også i byplanlegging, og våren 2022 har Institutt for urbanisme og landskap gitt ut ei bok om nabolag som er støttet av Oslo Arkitekturtriennale.[2] I boka blir nabolagsbegrepet tolket på nytt, og det trekkes linjer fra Jane Jacobs til vår tids ideer om fellesskap i by. For eksempel argumentert fram av Emily Talen som et fellesskap av kulturell og sosial karakter der innbyggerne gis identitet og tilhørighet.[3] Her nærmer Talen og redaktørene seg nabolaget som en sterk sosial konstruksjon som oppfyller Reidar Almås´ definisjon av et lokalsamfunn slik den er referert i den første teksten i serien Nabolag og Nabolag: Et lokalsamfunn utfolder seg innenfor et avgrenset territorium og viser seg i et sosialt system med sterk følelse av identitet eller tilhørighet, der den interne samhandlinga er større enn grensetrafikken. Nær ligger også forestillingen om metropolen som – mest entydig formulert innenfor «New Urbanism» – sammensatt av «komplette» bydeler og nabolag som tilfredsstiller alle behov. Er det fornuftig å se Oslo, eller Bergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø på denne måten? Eller er forestillingen naiv og lite i samsvar med virkeligheten, og har min ugne følelse av innestengthet i møte med dette idealet noe for seg?  

Den digitale verden bryter ned skillet mellom bolig og arbeid. Folk oppholder seg mer der de bor, og det vil styrke bydelene og nabolagene.[4] Planlegging, både ovenfra og nedenfra, bør bidra i samme retning. For å kunne bo i den tette byen som noen lager for oss, trenger familier praktisk hjelp. Etter pandemien har enda flere enn før behov for å styrke sine sosiale nettverk. «Delingsøkonomi», «nabolagsinkubator», «felleshus» og «nærmiljøet som en digital verden» er utmerkete tiltak og formuleringer. Når beboerne arbeider for å lage park og hager på taket av det digre industri- og garasjehuset på Sinsen – et av Norges best planlagte nabolag, men med for få fellesfunksjoner – er dette et fornuftig forbedringstiltak å legge ressurser inn i. For å gjøre det bedre å bo på Sinsen, men ikke nødvendigvis for å «høre til» der.

Ser vi på Oslo med «nabolagsbriller» finnes det mange av dem. Fra Ullevål hageby som er så velstelt og kontrollert at det ligner et «gated community», over de mange nå fullstendig gentrifiserte 1800-tallsområdene i både tre og mur, etterkrigsområdene som ble bygd for å skape nabolag og lokalsamfunn, og de mange nye transformasjonsområdene der beboersammensetningen er bestemt av høy markedspris. Men det er ikke helt lett å spore mangfoldet og de sosiale bindingene som for bare to tiår siden fantes i bydeler som Bjølsen og Sagene. Heller ikke er det nok å ville skape et sosialt fellesskap av reell betydning på bydels- og nabolagsnivå. Det må finnes et materielt og sosio-kulturelt grunnlag for slike prosesser.

La dette utdraget av en liten forelesning jeg holdt på Litteraturdagene på Lillehammer i 2011 være et «bonusspor»:[5]

Da jeg bodde i et fiskevær i Nord-Norge, arrangerte vi tidlig på 1980-tallet noe som het ”Nordkalottseminarene for arkitektur”. I etterdønningene av den mest optimistiske perioden i norsk distriktspolitikk hadde vi gode budsjetter og kunne friste både med midnattsol og gratisreiser for ektefeller og ofte mer obskure kjærester, dessuten var Tromsø, Oulo, Rovaniemi, Umeå og Hammerfest så sjeldne blant steder feterte verdensstjerner ble invitert, at alle vi spurte sa ja. Vi klarte for eksempel å få over Frank Gehry helt fra California for å snakke om prosjektene sine en kveld i et sol- og myggfylt Kiruna.  Til en av disse seminarene inviterte vi den italienske arkitekten Adolfo Natalini fordi han som talsmann for den italienske arkitektgruppen ”Superstudio” hadde vært en helt for oss.  Superstudio hørte sammen med den engelske gruppen Archigram (inspirert av popmusikken lot jo alle seg avbilde og framstå som grupper av unge menn i denne tida) til de arkitektene som omfavnet ny teknologi,  trodde det permanente kunne erstattes av det midlertidige, tung monumentalitet erstattes av de lette og flyttbare (de oppblåsbare møblene man fortsatt får kjøpt kommer derfra), kroppslige funksjoner tilfredsstilt av elektroder og mat på tube, og byen som materialitet og kultur,  kunne erstattes av digital kommunikasjon. Alt dette brukte Natalini anledningen til å ta avstand fra. Han beskrev derimot den måten han levde sitt liv på, sin livsform, som både en historisk betinget, framtidsrettet og forbilledlig livsform.  Han levde i den tette middelalderbyen Firenze, studioet hans var to blokker fra boligen, han hadde veranda og en liten park på veg til jobben der han kunne lufte hunden. I et område innskrevet  av disse blokkene fantes alt han trengte, av varer og tjenester og restauranter og barer og også vennene hans. Han så intet behov for å bevege seg ut av denne virkeligheten og kom til Tromsø kun fordi kona hans ville se Midtnattsola. 

Neste blogger:

Lokal planlegging, nedenfra og ovenfra.

Nylesning av «Retten til byen».

---

[1] Ta ikke kategoriene helt alvorlig. Jeg ser av forelesningsnotatene mine at mange forsøk på både å inndele og navngi kategoriene er brukt. Vitalitet er et begrep som jeg lærte av Professor Jonny Aspen for noen år siden

[2] Lisbet Harboe, Erling Dokk Holm, Peter Hemmersam, red. Nabolag, (Oslo: Arkitektur og designhøgskolen i Oslo, AHOs urbane utredninger 2022). Redaktørene har skrevet en innledning. Tekstene er skrevet av studenter på videreutdanningsmasteren i urbanisme på AHO.

[3] Emily Talen, Neighbourhood, (New York: Oxford University Press, 2019)

[4] Se min blogg Post Covid # 9 Nabolagene, publisert 28.4.2022

[5] Karl Otto Ellefsen, «Vandringslyst. Solstads bybilder», Vinduet nr. 2, 2011.

NABOLAG OG NABOLAG 2

Tinggården 1978 – 1983.  Tegnestuen Vandkunsten. Fotograf: August Fischer.   Arkitekturbilleder dk.

I 1981 publiserte tidsskriftet Blød By en katalog over «Tætt-Lav»-prosjekter i Danmark med mer eller mindre kollektivt preg. Samme høst reiste Tarald Lundevall og jeg fra Vesterålen, tok ferge til Jylland, fulgte bladets matriseoversikt og gjennomførte en befaring av prosjektene gjennom småsteder nord på Jylland, over Fyn og til boligområder omkring København. Jeg erindrer ikke hvor mange av de omtalte 22 prosjektene vi besøkte, men det var mange.[1]

I en diskusjon om nabolag, er det all grunn til å vende tilbake til Blød By, publisert av arkitekter og arkitektstudenter på Arkitektskolen i Århus i 44 utgaver fra 1978 til 1988. Skolen var på dette tidspunktet den mest interessante arkitektutdanningen i Skandinavia, opprettet som en helt ny institusjon i 1965, med unge nyrekrutterte lærereog den karismatiske og generøse arkitekturhistoriker Nils-Ole Lund som rektor. Da førsteutgaven av Blød By kom ut ved hjelp av Socialistisk forlag (senere var utgiveren Modtryk) i mars 1978, med en collage utført av rektor på forsiden, hadde skolen mønstret sitt beste lag i redaksjonen: Kirsten Birch, Morten Daugaard, Jan W Hansen, Carsten Thau og ansvarlig redaktør Kjeld Vindum. «For tiden fortætter det sig en mængde problemer omkring byen. Blødhed, mænneskelighed og fællesskap er ikke just det, der kendetegner vor dagligdag i det bebyggede miljø» heter det i lederen til første nummer.

Boligarkitektur for alternative samværsformer og boformer ble et kjernetema for Blød By.[2]Vendingen i arkitekturen kan i løpet av 1970-årene spores i alle nordiske land. Da tidsskriftets første spesialnummer om «Tæt-Lav fællesskaber» ble publisert 1981 kunne det nærmest leses som en rapport fra et 10-årsjubileum for den nye boligtypologien.[3] Boligbygging ble preget av de mange dimensjonene som kom ut av slagsmålet om høyblokkene etter 1960-åras drabantbyutbygging, av strukturalismen, og av den politiske og fagpolitiske dreining fra harde mot «bløde» verdier. I Norge ble Skjettenbyen, Risvollan og Tjensvoll bygget ut. Telje Torp og Aasen tegnet det usedvanlig vakre Svendstuen og Niels Torp tegnet Giskehagen, men lengselen etter fellesskap er relativt fraværende i alle disse prosjektene. Selegrend i Åsane ved Bergen, initiert av Selegrendbevegelsen Boligbyggelag og tegnet av Cubus, er et unntak som bekrefter regelen.

Blød By stilte opp kriterier for at en utbygging skulle kalles et «Tæt-Lav fællesskab»: Samarbeidet skulle vokse ut fra det å bygge sammen. Beboerne i fellesskap skulle ha vesentlig innflytelse på planlegging og gjennomføring. Det skulle legges vekt på fellesskap i bebyggelsen, felleshus og fellesarealer, og enhet i arkitekturen skulle uttrykke felleskapet i den tette og lave gruppen av bygninger.

Lundevall og jeg opplevde at prosjektene fra matrisen vi brukte som kart, i virkeligheten også var vakre og relativt ulike, men relativt tomme for folk. Vi besøkte områdene stort sett i arbeidstida på hverdager, og alle de voksne var på jobb og barna på skole og i barnehager. Våre kontakter besto i hovedsak av pensjonerte bestemødre, inntil vi kom til lørdag, da alle var hjemme og feiret fellesskapet med aktiviteter som brødbaking og fingermaling i de «fælles integrationssoner». Både den positive og den mer kritiske omtalen i Blød By er langt mer grundig og akademisk. En artikkel av Nils-Ole Lund har den beskrivende tittelen «Den onde by. Det gode land.»[4] Prosjektene kan tendere til å få et reaksjonært, «isolerende mellomlagspræg» skriver tidsskriftet i den generelle omtalen. Mens Michael Steen Johnsen, en av grunnleggerne av Tegnestuen Vandkunsten og arkitekt bak flere av de 22 prosjektene,  sier at nærmiljøet lett kan framstå som et glansbilde av beboermedvirkning som uten videre kan løse «familiens krise, fremmedgjørelse og isolation». Er «familiegruppen en lille håndfuld familieboliger» som «luner sig ved hinandens selskab og vender ryggen til det øvrige samfund måske den solide grundenhed, der i en ny samfundsstruktur kan erstatte den vaklende kernefamilie»?[5]

Byen synes i Danmark på dette tidspunktet å være gitt opp av de som søkte en alternativ bo- og samlivsform. I Norge var flytting av industri til Asia mer betydningsfull, flere «brown-fields» kunne eiendomsutvikles, og transformasjonen skjedde tidligere. Aker brygge ble bygd ut allerede i 1983. Kanskje det manifeste ønsket om dramatisk transformasjon, sammen med erfaringer fra Byfornyelsen (i Oslo formelt startet opp i 1978) og ikke minst aksjonene på 1970-tallet for å bevare gamle byområder, la grunnen for Nærmiljøarbeidet, drevet og finansiert av Miljøverndepartementets planavdeling.[6] Kjell Spigseth hadde som ung arkitekt  i Trondheim vært en av de ledende i de vellykkede aksjonene for å bevare av bydelen Bakklandet og mot bygging av motorveg i by. En slik person ville i dag bli sett på med en viss departemental skepsis, men det forteller kanskje noe om Miljøverndepartements datidige ambisjoner og ønsker om å gå foran og å handle, at nettopp Spigseth fikk i oppgave å lede Nærmiljøarbeidet.

I diskusjonen om nabolag kan Nærmiljøarbeidet bidra med noen interessante innfallsvinkler: (1) Arbeidet rettet seg ikke mot å bygge nytt og å etablere felleskap fra grunnen, men dreide seg om å forbedre etablerte byområder gjennom medvirkningsprosesser og ved å gjennomføre konkrete tiltak. (2) En kan hevde at arbeidet var eksperimentelt. (3) Piloter og prøveprosjekter ble gjennomført og erfaringene oppsummert av forskere. Ser vi i dag en systematisk og kritisk etterprøving av transformasjonen i byene?  Miljøverndepartementet hadde en rolle som «endringsagent», tok initiativer til prosjekter, organiserte samarbeid med kommuner, beboere og andre brukerinteresser, og delfinansierte.

Planavdelingen i Miljøverndepartementet drev dette utviklingsarbeidet fra 1980 til 2010 (Planavdelingen flyttet i 2014 over til Kommunal og distriktsdepartementet). Samlebegrepet var Nærmiljøforsøkene, men perspektivet for arbeidet hadde større ambisjoner og omfattet for eksempel transportplanlegging i de ti største byområdene, «Sykkelbyprosjektet», «Miljøbyprogrammet» og den omfattende «Groruddalssatsingen». Mange konkrete prosjekter for byområder/nabolag i by var en del av satsingen, for eksempel Melbu i Vesterålen, trehusområdene Nøstet, Verftet og Klosteret i Bergen og «Miljøbyen Gamle Oslo», både middelalderbyen under bakken og industribyen som sto der. Nærmiljøforsøkene (1982–1989) omfattet hele 68 norske steder.

Det som var ansett som arkivverdig materiale fra nærmiljøprosjektene ble selvsagt arkivert i kommunale og statlige arkiver, men et betydelig materiale ble ikke journalført, men lagret som et bibliotek i MDs planavdeling. Materialet gjøres nå tilgjengelig i det vi kaller Bymiljøarkivet på AHO.[7] Arkivet er overført med bistand fra Kommunal- og distriktsdepartementet. AHO og NMBU tar ansvar for å forvalte materialet, og arkivrydding skjer i regi av Bullby, nettverk for byutviklingens lange linjer.

Det skulle et betydelig arbeid til for å få unge, internasjonalt orienterte fagfolk på AHO til å forstå at erfaringen og kunnskapen som lå i dette materiale faktisk er uhyre relevant i dag. Flere tiårs eksperimentelt nærmiljøarbeid er detaljert dokumentert. Når «nabolagsfanen» reises på nytt, er det all grunn til å bygge på dokumentert erfaring.

Neste blogg: Nabolag i by

---

[1] Matrisen i Blød By er ordnet etter en tidsakse, gir fakta om prosjektet og viser planen og en illustrasjon.

Den største (Tinggården) inneholder 79 boenheter, de minste bare 6, og mange er i størrelsesordenen 12 leiligheter. Navnene sier noe om tidsånden, byggeår og arkitekt er tatt med i oversikten.

Sættedammen, Hillerød (1973), Theo Bjerg, Palle Dyreborg

Skråplanet, Jonstrup (1973), Jan Gudman Højer

Nonbo Hede, Viborg (1976), Frank Vestergård

Gyldenmuld, Skanderborg (1976), Frank Vestergård

Gyndbjerg, Kolding (1976), Claus Vedel

Tornevangsvej, Birkerød (1978), Arkitektgruppe Aps

Drejerbanken, Skaldbjerg, Vissenberg, Fyn (1978), Arkitektgruppen Aps

Tinggården, Herfølge, Køge, (1978), Tegnestuen Vandkunsten

Stavnsbåndet, Solhøjpark, Farum, (1979), Højgård og Schulz

Mejdal, Holsterbro, (1979), Søren Andersen

Æblevangen, Sørum Neder, (1979), Jan Gudman Højer + beboere

Gjessing Nord, Esbjerg, (1979), Arkitektgruppen Aps

Lerbjerg Lod, Hillerød, (1979), Arkitektgruppen Aps

Frugthaven, Skørping, (1980), Frank Vestergård

Søndernud, Beder, Århus, (1980), Frank Vestergård

Gug, Ålborg, (1980), Frank Vestergård

Overdrevet, Hinnerup, (1980), Arkitektgruppe E Nyhavn

Bakken, Humlebæk, (1980), Tegnestuen Bakken

Sol og Vind, Beder, (1980) Tegnestuen Regnbuen

Trudeslund, Birkerød, (1981), Tegnestuen Vandkunsten

Fladengrund, Esbjerg, (1981), Tapdrups tegnestue

Kolbøtten, Åbenrå, (1981) i/s Kolbøtten

[2] «De nyeste bofællesskaber» Blød By, 1984

[3] Tegnestuen Vandkunsten hadde for eksempel allerede i 1971 vunnet den danske konkurransen om nye boligområder med et Souk-lignende sjølforsynt kollektiv med glassoverdekkete gater for 500 – 750 innbyggere.

[4] Nils Ole Lund, «Den onde by. Det gode land.» Blød By, 13 (1981) s. 35 – 37

[5] Sitert fra Dag Mogensen «Tæt-lav-strømningen går mot højre», Blød By, 13 (1981) s. 46 – 49. Dette er ikke noe Mogensen målbærer, men en påstand Tegnestuen Vandkunsten fastholder i følge Mogensen.

[6] Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972. Plan (2012), 3-04 er et spesialnummer til departementets 40-års jubileum.

[7] Arkivet er allerede brukt til mastergradsoppgaver. Noe tilrettelegging står igjen, men vi håper det er allment tilgjengelig (også med lister over materialet på nett) i januar 2023.

«Where to With History», Hans Christian Post 2020

Galleri Rom, Oslo 24.10.2021

Mandag 22.8 er «Arkitekturopprør i brann» tema for diskusjon under Norwegian ArchFest Haugesund, del av Den norske filmfestivalen i Haugesund, som nå «inviterer til en undersøkelse av identitet, roller og makt i byutviklingen». Jeg rydder for tida i egne arkiver og kommer over mye som heldigvis er upublisert, men også noe som fortsatt synes relevant.

Bortsett fra full tilstedeværelse og opplevelse i 1:1, er film det beste mediet for å framstille og diskutere arkitektur. I oktober 2021 ble Arkitekturfilm Oslo arrangert for sjette gang, og i vår Arkitekturfilmfestivalen i Trondheim.  Begge viste «Where to With History» (2020) om rekonstruksjon av det utbombete og fortsatt fattige Dresden. «Hva skjer når rom og sted ikke henger med i tiden? På hvilken måte er vår identitet knyttet til rom og sted? Hvilken historie skal vi fortelle om selv?» Jeg tenkte gjennom disse spørsmålene da jeg holdt en innledning til visning av filmen under Arkitekturfilm Oslo i Galleri Rom i oktober i fjor og gjengir foredraget her

Tilgang til filmen: https://filmfreeway.com/Wheretowithhistory,0

Om Archfest 2022: https://www.arkitektnytt.no/nyheter/havn-og-oppror-i-brann

Meningsytringer om filmen fra Arkitekturopprøret: https://www.arkitektnytt.no/nyheter/reagerer-p%C3%A5-kobling-til-h%C3%B8yreekstreme

Demonstrasjoner ved monumentene i Dresden, fra filmen.

Tema for denne filmen er hvordan man i Europa forholder seg til byens bygde historie. Og den spør om måten vi forholder seg til det bygde – har politiske implikasjoner. Eller slik regissøren Hans Christian Post kommenterer filmen «Where to With history»: Jeg ville undersøge de mulige forbindelser mellem de mange genopbygningsprojekter i Dresden siden 1990 og den aktuelle højredrejning i byen og samtidig punktere de vedvarende myter om arkitekturen som et rent æstetisk anliggende.

Hans Christian Post er dansk. Han har Master og Phd i kulturstudier fra København og har arbeidet innen dokumentarfilmer mer eller mindre regelmessig síden 2000. Filmene er laget i samarbeid med tyske produksjons-selskaper og selv om problemstillingene i noen grad er felles europeiske, er filmenes case tyske. De større produksjonene som jeg vet om og som er er tilgjengelige på nett er «Last exit Alexanderplatz» (2015), om en sentral hub og plass i Berlin som de fleste arkitekter og byplanleggere vil kjenne til. Tema for filmen er byplanlegging og ulike syn på urbane idealer. Alexanderplatz var jo et midtpunkt i Berlin før krigen, ble utviklet til et utstillingsvindu for DDR etter krigen, og er nå CBD i byen. «Whose city» (2017), dreier seg om transformasjonen i Berlin etter at byen igjen ble Tysklands hovedstad, og refererer til de grundige tyske arkitekturdiskusjonene rundt de endringen som har funnet sted. «Vi er her» (2019) tar for seg migrasjon som tema i kunsten, sett gjennom tre kunstnere. Jeg tror han nå arbeider med en film om bypolitikk i København, men den vi skal se her – «Where to in history» – er Post sin foreløpig siste, og langt den mest politisk og kulturelt komplekse.

Dresden er stedet for denne filmen. En by mange kjenner navnet på og historien til, men som kanskje færre har besøkt. Hovedstaden i Sachsen (den andre store byen er Leibnitz), syd i Tyskland mot grensa til Tsjekkia. Dresden var, før den ble en ruin, preget av å ha vært et tysk kultursenter på 16- og 1700 tallet med tydelige, bearbeidete og kostbare historiske representative lag. På norsk ville en snakke om monumentalitet, men det er ikke helt dekkende. Dresden ble ødelagt av alliert bombing 13 og 14 februar 1945. Hamburg var havn, fylt av logistikk, produksjon og militæranlegg da byen ble bombet i juli 1943. Dresden hadde i liten grad dette, Hvor mange døde, 25 000? Angrepene ble kalt terrorbombing av det nasjonalsosialistiske propaganda-apparatet. Sammen med atombombingen av Hiroshima og Nagasaki (135 000 døde direkte og masse av senvirkninger) er angrepet på Dresden av mange regnet som det største allierte overgrepet under Andre verdenskrig.

Etter krigen ble Dresden sentrum valgt som et utstillingsvindu for DDRs arkitektur, slik dere vil se i filmen. Nå er Dresden hovedstad i provinsen Sachsen og har lenge blitt sett på som en bastion for politisk ytre høyre, og fødested for den anti-islamske Pegida-bevegelsen (Patriotische Europäer gegen die Islamisierung des Abendlandes). AfD – Alternative für Deutchland – fikk nesten 30% ved lokalvalget i 2017. Partiet gikk tilbake i valget til forbundsdagen i 2021, men står fortsatt meget sterkt i byen.

Filmen kobler veksten i det politiske ytre høyre i Sachsen og Dresden – inkludert Nationalsozialistische Partei Deutschland – til arkitekturdiskusjonen i byen. At arkitektur generelt sett er sterkt koblet til politikk vet vi alle, fordi arkitektur er bundet til økonomi og samfunnsmessige behov. Arkitektur er et redskap for å oppfylle behov og nå mål. Mer diskutabelt er spørsmålet om arkitektonisk form, om den estetiske opplevelsen som arkitekturen intenderer, og hvorvidt de historiske konnotasjonene den setter i verk, har direkte politiske implikasjoner.

Dette direkte forholdet mellom form og meningsinnhold er – slik filmen dokumenterer – etablert i Dresden ved at Pegida, AfD og NPD har gjort minnesmerkene til sine, definert deres meningsinnhold på nytt og ladet dem politisk.

Det hele henger sammen med det kulturelle krigsoppgjøret i Tyskland. Høyresiden har etablert en «glaubeskrieg» eller troskrig. En mener at Tyskland ensidig har måttet ta på seg skylda for de grufulle handlingene under krigen, mens alliert terror – som bombingen av Dresden – ikke er anerkjent som terror og ikke blitt minnet på en høvisk måte. De har etablert det man kan kalle en «offerrolle» for Dresden. Samtidig representerer minnesmerkene den tyske historien, det tyske, som i dag hevdes truet av innvandring, en utysk kulturutvikling og multikulturelle politiske intensjoner.

I Europa finner vi prinsipielt ulike måter å forholde seg til byens bygde historie på. Hvordan man tar vare på det eksisterende, enkelte ganger hvordan man bygger det nye, og hvordan det nye forholder seg til det eksisterende. Jeg skrev engang en artikkel som het «narrativt vern» som er publisert på ulike steder, og forsøker å definere disse ulike strategien:

• Friluftsmuseum (Venezia, Middelalderkjerner i europeiske byer, Lübeck for eksempel, eller også Sevilla)
• Strukturell bevaring, byens historiske systemer, (Spania, Italia, Portugal – inspirert av faglig teori innenfor urbanisme)
• Bevaring av det vakre og opplevd verdifulle (Danmark)
• Narrativt vern, å bevare de historiefortellende fragmentene (Oslo)
• Og Rekonstruksjon, – altså det å bygge kopier av det som engang var.

Frauenkirche i Dresden – det største og viktigste eksemplet på protestantisk kirkearkitektur i Tyskland – falt under bombingen i februar 1945 (Sachsen var et senter for den protestantiske vekkelsen, og det står en stor statue av Luther utenfor Frauenkirche). DDR lot ruinen stort sett ligge, men etter gjenforeningen ble Frauenkirche bygd opp igjen og innviet i 2005.

Rekonstruksjon som prinsipp for gjenreising hadde da i svært liten grad vært brukt i Tyskland. Mitt eksempel i artikkelen som ble skrevet rundt dette tidspunktet var den foreslåtte masterplanen for Berlin som hadde som intensjon å rekonstruere Berlin slik at byens arkitektur framsto slik den gjorde i mellomkrigstida, før ødeleggelsene under krigen og før gjenreisinga av Berlin etter krigen, som jo fulgte lignende prinsipper både i øst og vest.  Rekonstruksjon hadde til da først og fremst blitt brukt i polske byer, der byenes historiske morfologi, bygningstyper og en forenklet historisk ornamentikk ble brukt i gjenreisingen.

Etter gjenreisingen av Frauenkirche, har diskusjonen om byutvikling i Dresden dreid seg om rekonstruksjon, og høyrekreftene, de nasjonale, har gjort rekonstruksjon til en hjertesak, og de samles i sine demonstrasjoner og politiske møter omkring disse rekonstruerte minnesmerkene, som for eksempel torget ved kirka.  Omkring Frauenkirche er det rekonstruert et område som heter Neumarkt. I filmen sier forstanderen for det jødiske trossamfunnet i Dresden fra sitt ståsted i en synagoge som er samtidsarkitektur: «Det har ingenting med det gamle Neumarkt å gjøre. Det er en historisk illusjon som blir produsert».   

Hva kan man lære av dette og hvilke diskusjoner setter det i gang? Ett lærestykke er jo hvor viktig arkitekturen er som bærer av mening, historie og som uttrykk for identitet og hjemstedsfølelse. En annen diskusjon dreier seg om arkitekturens meningsinnhold i seg selv og om dette entydig er knyttet til arkitekturens form.

I en tekst som jeg fant på Linkdin skriver Post om rekonstruksjonen av Frauenkirche at prosjektet ved

å rette op på byens tabshistorie og derved betone dens offerprofil kunne forstærke den allerede dengang synlige højreradikalisering i byen. I de år, der siden er gået, er disse hypoteser blevet bekræftet. De fuldstændig forsvundne barokke bygninger omkring Frauenkirche er i mellemtiden blevet genopbygget – for størstedelens vedkommende som nærmest fuldkomne kopier – og meget tyder på, at det ikke slutter med det, eftersom flere aktører i byen nu agter at genopbygge nogle af de forsvundne barokhuse ved Neustädter Markt i bydelen Neustadt. Samtidig er højredrejningen i byen spidset mærkbart til i de senere år med Pegida-bevægelsens demonstrationer hver mandag og det højreekstreme parti Alternative für Deutschlands (AfD) voksende popularitet.

Og: er det værd at spørge, om ikke vi som aktører i bevaringsfeltet er bedst tjent med at værne om historien, som den foreligger, og på basis af den give arkitekterne mulighed for at bygge os ind i en bedre fremtid.

Minnesmerker er definitivt ladet med mening, og enda mer så, når de blir gjenreist.

Filmen viser også hvordan de ytre-høyre kreftene i Dresden har erobret minnesmerkene til sitt formål, og gitt dem mening. I Dresden og i Tyskland har rekonstruksjon som strategi i byutvikling blitt fullstendig politisert på en ganske farlig måte. Tyskland har jo også en historie i å politisere retninger i arkitekturen slik modernismen ble stemplet som utysk, jødisk og entartet.

Men en langt mer vanskelig diskusjon er knyttet til om arkitektur –– både enkeltverk og byform – som form og estetisk fenomen, har et gitt symbol og meningsinnhold. Og det tror jeg neppe generelt sett er tilfelle. Vi tillegger arkitekturen mening, et illustrerende eksempel på dette er jo meningsinnholdet i den «klassisistiske arkitekturen», i den nyklassiske perioden var den revolusjonær og sto for fornyelse av samfunnet (slik universitetet i Oslo ved Carl-Johan er et eklatant eksempel på), før og under krigen ble prinsippene i klassisk arkitektur fullstendig skitnet til og ingen arkitekt ville ta i klassisismen på 40 år. I dag hevdes klassismen (riktignok da med en noe uklart innhold) å utrykke ikke-elitistisk smak og stå for brede folkelige behov. Arkitekturen og også bevaringsprinsipper har sjelden en gitt mening – men den gis mening.

Oslo var jo – i motsetning til bykjernene i Europeiske og rike byer – aldri noe Gesmatkunstwerk, å lansere rekonstruksjon som en mulighet for byområder er derfor relativt latterlig i denne byen. Vi har også få eksempler på rekonstruerte bygninger. Ett er Holmenkollen kapell som ble rekonstruert av arkitekt Arne Sødal etter brann. Vel var gjenreisingen et politisk valg som uttrykte verdiene til det vi i sin tid kalte «nikkersadelen». Men de verdikonservative og kulturelt skolerte er jo etterhvert så utrydningstruete at de nærmest er verneverdige. Og et tanke-eksperiment: Om Y-blokken skal rekonstrueres fordi valget om riving helt opplagt var feil, vil diskusjonen neppe følge de samme skillelinjene som preger europeisk politikk i dag. Arkitekturopprøret kan foreløpig heller ikke plasseres i forhold til venstre-høyre akser. «Arkitekturopprøret» er en fellesfront der en er uenige om det meste, men enige om en ting: det at den tredve år lange byggeboomen i Oslo i svært mange tilfelle har ført til dyre, dårlige og gjerne stygge omgivelser.

Det er – i alle fall nå – selv om man ser norske flagg i Pegida-demonstrasjonene i Dresden, vanskelig å oversette Dresden og byens politiske forhold til minnesmerker, direkte til Norge.

Det forhindrer ikke at filmen gir all grunn til ettertanke, og at filmens tema ikke bare er tysk, men også Europeisk.