I forbindelse med hundreårsdagen siden Christian Norberg-Schulz´ fødsel publiseres i faksimile en artikkel jeg skrev i 2009. “Works and Environments – Christian Norberg-Schulz as Communicator and Participant in the Development of Norwegian Society in the 1950s, the 1960s and the 1970s,” hentet fra Lauvland, Ellefsen og Hvattum red., An Eye for Place. Christian Norberg-Schulz: Architect, Historian, Editor (Oslo: Akademisk publisering 2009), 116–153.
Artikkelen publiseres i fem deler. Notene vises etter siste del. Dette er femte del som legges ut 3.6.2026.
I forbindelse med hundreårsdagen siden Christian Norberg-Schulz´ fødsel publiseres i faksimile en artikkel jeg skrev i 2009. “Works and Environments – Christian Norberg-Schulz as Communicator and Participant in the Development of Norwegian Society in the 1950s, the 1960s and the 1970s,” hentet fra Lauvland, Ellefsen og Hvattum red., An Eye for Place. Christian Norberg-Schulz: Architect, Historian, Editor (Oslo: Akademisk publisering 2009), 116–153.
Artikkelen publiseres i fem deler. Notene vises etter siste del. Dette er fjerde del som legges ut 28.5.2026.
The 1960s – Editor, Communicator and Deviser of a Canon.
I forbindelse med hundreårsdagen siden Christian Norberg-Schulz´ fødsel publiseres i faksimile en artikkel jeg skrev i 2009. “Works and Environments – Christian Norberg-Schulz as Communicator and Participant in the Development of Norwegian Society in the 1950s, the 1960s and the 1970s,” hentet fra Lauvland, Ellefsen og Hvattum red., An Eye for Place. Christian Norberg-Schulz: Architect, Historian, Editor (Oslo: Akademisk publisering 2009), 116–153.
Artikkelen publiseres i fem deler. Notene vises etter siste del. Dette er tredje del som legges ut 27.5.2026.
Works and surroundings – Norwegian architectural discourse in the 1950s
Modernism in architecture did not just define a design ethic and the rules for a new architecture:
I forbindelse med hundreårsdagen siden Christian Norberg-Schulz´ fødsel publiseres i faksimile en artikkel jeg skrev i 2009. “Works and Environments – Christian Norberg-Schulz as Communicator and Participant in the Development of Norwegian Society in the 1950s, the 1960s and the 1970s,” hentet fra Lauvland, Ellefsen og Hvattum red., An Eye for Place. Christian-Norberg-Schulz: Architect, Historian, Editor (Oslo: Akademisk publisering 2009), 116–153.
Artikkelen publiseres i fem deler. Notene vises etter siste del. Dette er andre del som legges ut 24.5.2026.
I forbindelse med hundreårsdagen siden Christian Norberg-Schulz´ fødsel publiseres i faksimile en artikkel jeg skrev i 2009. “Works and Environments – Christian Norberg-Schulz as Communicator and Participant in the Development of Norwegian Society in the 1950s, the 1960s and the 1970s,” hentet fra Lauvland, Ellefsen og Hvattum red., An Eye for Place. Christian-Norberg-Schulz: Architect, Historian, Editor (Oslo: Akademisk publisering 2009), 116–153.
Artikkelen publiseres i fem deler. Notene vises etter siste del. Dette er først del som legges ut 23.5, fødselsdagen til CNS.
Pritzker Prize for 2025 gikk til den kinesiske arkitekten Liu Jiakun. I jurybegrunnelsen heter det at Liu har skapt overbevisende arkitektur som både feirer folks dagligliv og «their communal and spiritual entities». Liu Jiakun, født i 1956 er ingen ung mann og har et femtitalls prosjekter bak seg, men han er ikke en typisk kinesisk stjernearkitekt med utdannelse fra eliteuniversitetene Tongji i Shanghai, Tsinghua i Beijing eller China Academy of Arts i Hangzhou. Liu studerte i sin fødeby Chonqing, denne røffe byen ved Yangtze vest i Kina, som i en periode etter revisjon av bygrensene statistisk sett ble regnet som den største metropolen i verden. Han bor og praktiserer i Chengdu, enda lenger vest opp mot Himalaya. Som all byungdom i sin generasjon arbeidet han på landsbygda under Kulturrevolusjonen, og han begynte på universitetet i hjembyen da han var et stykke oppe i 20-åra. Typisk for kinesiske arkitekter fra denne generasjonen hentet han sine første erfaringer som arkitekt fra et stort statseid selskap – Chengdu Architectural Design and Research Institute – og startet sitt eget Jiakun arkitekter i 1999. Da var markedskapitalisme blitt en del av kinesisk hverdag, storbyene vokste like fort som kinesisk økonomi, og oppdrag og fristelser for kompromissglade arkitekter var nesten uimotståelige. Liu Jiakun sto imot og er for lengst omfavnet av arkitekturinstitusjonene og er blitt en inspirasjonskilde for unge kinesiske arkitekter.
I en femårsperiode var vi samtidig gjesteprofessorer ved Central Academy of Fine Arts (CAFA) i Beijing. På mange måter framstår Liu som en tradisjonell gaverik arkitekt slik vi kjenner dem fra vår egen kultursfære. Han er en dyktig maler og forfatter (noe er oversatt til engelsk). I presentasjonsvideoer, omtaler og forelesninger som nå sirkulerer på kinesiske WeChat taler han lik en sosialt bevisst og poetisk vestlig arkitekt. Det bør ikke overraske, arkitektur som disiplin er til de grader global: Formålet med arkitektur er å skape et vakkert, rettferdig og verdig livsmiljø for alle. Metoden er å kvitte seg med alle fordommer og systematisk lete etter «hva prosjektet vil være». Arkitekturen skal skape steder som legger til rette for at folk kan leve, men også etablere poesi.
Mange arkitekter kunne sagt det samme, men færre setter ordene ut i livet. Det norske arkitekturmuseet viste prosjekter av Liu Jiakun på en utstilling om ung kinesisk arkitektur i 2011. Men han ble først internasjonalt for alvor kjent gjennom prosjektet West village i Chengdu (2015), vist i modell, tegninger og bilder i toppetasjen i den italienske paviljongen på Biennalen i Venezia i 2016. West village er et eksempel på hva kinesiske storbyer mangler, og hva bybefolkningen til de grader har behov for. Et digert kvartal i byen ble reservert for det som AP-duoen Rolf Hofmo og Frode Rinnan i den sosialdemokratiske perioden av norsk arkitektur ville kalt et «idretts- og samfunnshus». Den indre delen av kvartalet er reservert for mange ulike idrettsbaner. Banene er inngjerdet av en lang sammenhengende bygning som både er en del av og omkranser idrettsparken. Bygningen gir rom for ulike samfunnsfunksjoner og utvendige sammenhengende løpe- og vandringsbaner på ramper som beveger seg opp og ned i fasaden. Arkitekturen er enkel, upyntet og gjennomarbeidet. På sikt vil plantet vegetasjon hylle inn hele anlegget.
Lokalt, om en kan bruke et slikt ord om Kina, fikk Liu Jiakun et navn med Luyeyuan museum for buddhistisk steinkultur (2002). Museet er sammensatt av flere bygninger, alle enkle og rene volumer skjult i parken. En hevet sti leder gjennom bambusskog og over vann mot den første paviljongen. «The overall layout, resembling a traditional Chinese garden, allows visitors to alternately experience the natural and artificial while exploring the museum’s contents», forklarer arkitekten. Dette mest kjente av Lius prosjekter nytolker både hva et museum er og forholdet mellom det bygde og landskap. Virkemidlene er ulike, men problemstillingene var sammenlignbare da Fehn tegnet sitt museum på Storhamar.
Mens byveksten ble tatt vare på av finanskapitalen, arbeidet mange ambisiøse yngre arkitekter i det rurale Kina der det fantes millioner av landsbyer med behov for arbeidsplasser og fellesfunksjoner. Etter jordskjelvet i Wenchuan i 2008 startet Liu prosjektet Rebirth Brick, der murverk som var falt ned ble omdannet til brukbare bygningsmaterialer. Hu Hushian Memorial (2011) er bygd som minne over tragedien, representert ved en kvinnelig student som døde i jordskjelvet, og er formet som et enkelt ikonisk landsbyhus uten vinduer. Det lyst rødmalte interiøret, der minner er hengt opp på veggene, står i kontrast til det grove betongeksteriøret. Lys siver ut av et sirkelrundt takvindu og når du nærmer deg gjennom bambusskogen mot den åpne døra med innsyn gjennom glass, assosierer du til å gå inn i en ødelagt kropp. Han har også gjennomført flere prosjekter for fellesrom i landsbyer.
Et av Lius nyere prosjekter er renoveringen av Tianbao-hulene i fjellsidene over byen Erlang ved Luzhou også sør-vest i Kina (2021). Hulene ble brukt av en av landets store brennevinsprodusenter til å lagre og modne ferdigprodukter. Museet ligger i terrasser ved hulene og er satt sammen av paviljonger med ulike arkitektoniske uttrykk. En seksti meter lang pergola i en avansert bambus- og stålkonstruksjon leder fram mot inngangen til anlegget. En skrå, åpen heis både bringer besøkende til den øverste hula og gir en «miste-pusten opplevelse». Vi nærmer oss en temapark som selger merkenavn og produkter, men denne gangen tegnet av en dyktig arkitekt. Jiakuns arkitektur lar seg ikke kjennetegne ved stil, og sjøl ikke konseptene røper arkitekten.
Sist høst, da jeg reiste sammen med halvoffisielle personer sør i Kina og observerte en mengde tomme byggeplasser, spurte jeg hvorfor kranene sto stille og hvor alle de gule hjelmene hadde gjort av seg. Kanskje de er til lunsj, svarte en av reisefølget på kinesisk diplomatisk vis. Men det har vært kjent og dokumentert lenge at den kinesiske boligbobla har sprukket. Til tross for at kinesisk økonomi går bra, er byggevirksomheten redusert og byveksten roet ned. Noenlunde sikre tall for arbeidsløshet og undersysselsetting er vanskelige å komme til, men det er merkbart at mange unge arkitekter finner plass i beslektede arbeidsfelt og at langt færre søker seg til sjøl de mest renommerte skolene.
Kina kan med tildelingen til Liu Jiakun smykke seg med to Pritzker Prize vinnere. Wang Shu – som er sju år yngre enn Liu Jiakun og nå leder arkitekturfakultetet ved China Academy of Arts – fikk prisen allerede i 2012 og delte æren med ektefellen Lu Wenyu. Prisen som første gang ble delt ut i 1979 danner en kvalifisert internasjonal kanon, kanskje bortsett fra overvekten av amerikanere i de første åra. Kina feirer slike begivenheter, viser sine vinnere respekt og forsyner dem med oppdrag. Så langt har jeg ikke kommet over artikkelen «Vi må snakke om Jiakun» i et historisk sett seriøst kinesisk arkitekturtidsskrift. Kjennetegn som Wang Shu og Liu Jiakun deler er originaliteten, oppfinnsomheten, evnen til å nytolke kontekst og historiske referanser, lavteknologi, bruk av lokale materialer og en sosial nærmest folkelig profil i mange av prosjektene.
Artikkelen er tidligere publisert på arkitektur.no
Posted inUkategorisert|Comments Off on Fortjent heder til kinesisk arkitektur
Villa Mairea, illustrasjon fra Arne Henriksens kanon. Tekst, tegninger og avfotografering Arne Henriksen.
«Hvordan underviser du?»
En fredag ettermiddag i begynnelsen av mai dette året var Arne Henriksen, tidligere professor ved AHO, innvitert til å legge fram og begrunne sin arkitekturkanon for et stort og mangfoldig publikun av arkitekter. Stedet var en salong som regelmessig og på en uforpliktende, men forberedt måte diskuterer fagspørsmål. Atmosfæren er fagintert nerdete og temaene som utfordres nærmest ontologiske.
Arkitekten presenterte 13 prosjekter ved hjelp av egne romlige skisser – tegnet etter hukommelsen fra besøk – og fortalte om hvorfor akkurat hvert av disse 13 fortjente plassen på hans liste. Alle var valgt på grunn av sine romlige kvaliteter, tektonikk, materialvalg og detaljering, men først og fremst var kanonen personlig og inneholdt arkitektur som hadde inspirert han.
Fem av de 13 kunne også stått på min liste, og åtte til ni av dem var jeg kjent med fra den tidligere omtalte urtiden, altså min egen utdanning på AHO. Av de jeg husker var Maison de Verre (1932) av Pierre Chareau og Bernard Bijvoet, Corbusiers Villa Savoye (1934), Fallingwater (1936) av Frank Lloyd Wright, Villa Mairea (1939) av Alvar Aalto, Charles og Ray Eames´ Case Study House nr. 8 (1949), Canoas House (1958) av Oscar Niemeyer og Utzons feriested på Mallorca (1974). Av de for meg mer ukjente var The Suspended House (1938) av Paul Nelson, en bygning som aldri ble reist, men som med sitt komplekse system av romsoner i mange plan innskrevet i en gitterkledd kube, inspirerte den teknofacinerte 60-tallsgenerasjonen på NTH. Terje Moes (1933–2009) egen bolig på Bygdøy (2009) kan ses som en norsk og noe enklere variant.
Arkitektur blir indirekte kanonisert for eksempel gjennom Nasjonalmuseets utstillinger og særlig deres samlingsstrategi, der færre arkitekter og færre arbeider nå ses på som verdige. Bokserien asBUILT er også blitt rost eller beskyldt for å etablere en kanon i norsk arkitektur. Den første norske arkitekturkanonen var boka Norske hus fra 1949. Norberg-Schulz laget sin første utgave ved NALs 50-årsjubileum og flere senere. Arkitektur laget sin nye norske kanon for noen få år siden. Danskene har produsert sin kulturkanon. Svenskene – etter initiativ fra Sverigedemokraterna – holder på med sin. Klassekampen produserte i 2023 den merkelige hybriden “vestresidas litteraturkanon” og reviderte sin liste over Norges ledende intellektuelle.
Kanon-begrepet er avhengig av et «vi», dreier seg alltid om identitetsbygging og innebærer en form for institusjonalisering – «vi mener at». Dette er vel grunnen til at flere av oss – Arne Henriksen inkludert – føler oss ukomfortable i selskap med det. Men likevel er det slik at alle arkitekter etablerer forbilder og underviser ved hjelp av sin mer eller mindre egendefinerte kanon, og lista av prosjekter som holdes fram har fellestrekk verden over. Det var dette Nils-Ole Lund (1930–2021) – arkitekturhistoriker og mangeårig rektor ved Arkitektskolen i Århus – kalte fagets dannelse.
“What do you teach when you teach architecture? How do you teach, when you teach architecture? What are your intentions for teaching? Why do you teach that way? When you are teaching, do you act as the scholar? The designer? The expert? The master? The coach? The tutor? The role model?” spør Johan De Walsche, drivkraft i EAAE´s utdanningsakademi.[1] “You” kan oversettes til “skolene”. EAAE, som er organisasjonen for europeiske arkitektutdanninger, er opptatt av fagdidaktikk og av å tilpasse curriculum og arkitektrollen til nye systemer for produksjon av rom, ønsker å utvide arbeidsmarkedet for arkitekter og rette curriculum mot nåtidas samfunnsmessige utfordringer.
Diskusjonen ved norske arkitektskoler kretser omkring de samme temaene. Tradisjonen skolene har forvaltet synes nå å bli oppfattet som gammeldags og av enkelte kalt elitistisk og modernistisk i negativ forstand.
Aldri ble det utdannet en arkitekt som ikke elsker Pantheon, og inspirasjonen fra klassisistiske organisasjonsprinsipper er tydelige gjennom hele arkitekturtradisjonen. Likevel er det et stykke derfra til å omfavne klassistisk regelpoetikk. Kritikken av dagens norske byutvikling er også berettiget, og avvises kun av dem som tror at bærekraftutfordringen løses ved å stable små leiligheter tettest mulig i høyden, og av dem som tjener grovt på det.[2]
Arkitektene behersker selvfølgelig også et fagspråk, og det finnes både tradisjon og vokabular for å forklare hvorfor et stykke arkitektur har høy kvalitet. Langt enklere er det likevel å drepe arkitektur, gjerne ved bruk av merkelapper (Darth Wader om boligen på St.Hanshaugen i Oslo, Fødende kvinne om Holmenkollbakken sett østfra, den kjente geitosten osv.) slik en garvet professsor på en dårlig dag kan slakte ethvert studentprosjekt.
Arne Henriksens kanon illustrerer hva fagtradisjonen har verdsatt, med kjennetegn som lar seg kritisere: Prosjektene er tegnet av “star-architects”, alle bortsett fra typehus nr.8 av Eames er unikaer, de fleste eneboligprogrammene er for rike mennesker, og objektene forholder seg solitært til landskap og ikke til bygd kontekst (det siste med unntak av bakgårdsprosjektet Maison de Verre i Paris). Mange av tomtene burde med et nødvendig og aktuelt syn på natur aldri vært bebygd. Fallingwater er strengt tatt et eksempel på naturkriminaltet ved måten arkitekturen tar elva, fossen og økosystemene i bruk som dekorasjon.
Prosjektene hører med andre ord til i sin tid, men bærer varige kvaliteter og læringspotensialer. Aaltos Villa Mairea er et av de mest innflytelsesrike verkene i nordisk arkitektur. Villaen er fortsatt i byggherrefamiliens eie og er aktuell i internasjonale arkitekturmedier, fordi en konkurranse om et utstillingsbygg for kunstsamlingen plassert på den digre eiendommen nylig er avsluttet med den svenske arkitekten Johan Celsing som vinner. Alt hva en arkitektstudent lærer av å studere Villa Mairea og om mulig besøke og komme inn i boligen og anlegget: måten bygningen ligger i furuskogen, sammensetningen av volumer, romsammenhengene, den varme materialpaletten, presisjonen, vindusdetaljeringen og den vakre, både markante og unnseelige inngangen under den buete baldakinen. At Aalto med dette prosjektet viste en tidlig oversettelse fra det internasjonalt moderne til nordisk er arkitekturhistorisk interessant, men ikke grunnen til at prosjektet fortsatt er et lærestykke for unge evnerike også ni tiår etter at villaen ble fullført.
Walter Benjamin skal ha sagt noe slikt som at man ikke skal gjøre seg illusjoner om det nåtidige, men likevel erklære seg til fordel for det. Trolig er et spørrende og lett kritisk blikk også operasjonelt i møte med de endringene norsk høyere utdanning går gjennom. I faget spores redsel og febril endringsvilje, Skolene synes mer opptatt av å tilegne seg det de ikke kan enn å undervise i det de behersker. «Bli ved din lest», tolket fornuftig, er fortsatt en god parole.
Rom for det særegne, fra Bygg 3 salen på AHO, 2015. Foto: Rolf Gerstlauer.
Norsk, nordisk, europeisk, globalt.
NTNU, BAS og AHO – ta vare på det særegne!
Da AHO feiret Fehns 80-årsdag i 2004, var hans første replikk til det overfylte auditoriet «Jøss, snakker dere engelsk her nå». Mens vi styrket oss på rektorkontoret før den faglig innholdsrike begivenheten, hadde han bekymret seg for at AHO hadde blitt altfor akademisk og høytidelig. Fehn var Norges internasjonalt sett mest betydningsfulle og kjente arkitekt, forankret i den globale arkitekturtradisjonen og opptatt av at skolen skulle være en del av arkitektverdenen, men også til de grader «nedpå» det norske og nordiske.
Ja, AHO hadde begynt å snakke både engelsk og akademisk. Masterutdanninger og forskerutdanning foregikk på anglosaksisk, og skolen valgte etter hvert bilingualt administrasjonsspråk. Lærere og stipendiater ble henta fra hele verden. Ingen språkkrav ble stilt, selv ikke fast ansatte med annet morsmål skulle lære seg norsk. Alle lot som om dette var helt uproblematisk, men det var det jo ikke. Muligens er det bare et par av skolens nå aktive professorer som behersker både engelsk og norsk fagspråk til fulle. De øvrige klarer seg som best de kan med et begrenset engelsk eller norsk ordforråd, og sper på med amerikanske utrop.
Endringen skjedde i nær fortid da Utdannings- og forskningsdepartementet (Kunnskapsdepartementet siden 2006) prioriterte internasjonalisering av norsk høyere utdanning over det meste og ga insentiver som fikk institusjonene til å hoppe. Deler av denne politikken var utvilsomt fornuftig: Utveksling av studenter mellom europeiske læresteder og gratis utdanning også for studenter fra land utenfor Europa (fram til 2024) førte til et mangfoldig og levende fagmiljø. Godt engelsk akademisk språk har vært en forutsetning både for suksessen til klima- og miljøsatsingen ved fakultetet på NTNU og for OCCAS, det internasjonalt ledende arkitekturhistoriske miljøet ved AHO.
I jubileumsboka til AHOs 50-årsfeiring i 1995 reflekterte Fehn over internasjonalisering: «For det første må kontakten med utlandet opprettholdes. Vi må holde døren åpen for det som kommer utenfra. Motsatt vei ordner seg selv.»[1] De fleste faglige utsagnene fra Fehn krever tolking. At motsatt vei ordner seg selv, betyr vel at norsk arkitektutdanning alltid har sett sydover, og at internasjonale fagmiljøer viser interesse dersom vi har noe å bidra med. Hva det betyr «å holde døren åpen» er mer tankevekkende.
De norske arkitektutdanningene bærer på ulike tradisjoner. Forskjellene mellom skolene er større enn mange tror. BAS er den eneste av de tre som eksplisitt bygger på en ideologi. Svein Hatløys «Open form» blir holdt fast gjennom forankringen i det vestlandske territoriet, gjennom inngrodde prosedyrer og regler som for eksempel intervjuer og allsidig bedømming av egnetheten til søkere, og ikke minst gjennom enkeltpersoner som holder fanen høgt. Det som tidligere het arkitektavdelingen på NTNU synes endelig å ha avfunnet seg med sitt teknologiske opphav. AHO synes derimot ikke å vedkjenne seg og sette pris på sin historie, «Osloskolen» eller «nissene på lasset», som vi kalte dem da skolen flyttet fra Linstows St. Olavs gate til Maridalsveien 29 ved Akerselva.
Trolig finnes det i størrelsesordenen 500 arkitektutdanninger i Europa. De fleste av dem finansieres med skolepenger, og skolene konkurrerer heftig om studenter i et globalt utdanningsmarked. NTNU og AHO er i hovedsak finansiert over statsbudsjettet, selv om krav til inntjening gjennom utviklings- og forskningsprosjekter strammes til. Økonomien til BAS er heller ikke – slik jeg forstår det – helt avhengig av internasjonale og betalende studenter. Skolene har derfor intet økonomisk behov for å nærme seg et internasjonalt curriculum. Derimot er særegenhet deres viktigste egenskap, og det som gjør BAS verdifull og interessant også internasjonalt. AHOs utdanningskvaliteter bunner dels i rammeforutsetningene: et gjennomgående utdanningsløp som varer i hele 5,5 år, og – sammenlignet med de øvrige 499 – generøs lærertetthet (den var 7 studenter per lærer), som gjorde det mulig å undervise studentene individuelt og lokke fram den enkeltes gode faglige egenskaper. Kvaliteten hviler på gamle strategier for å rekruttere de beste norske arkitektene og fremragende intellektuelle. Og dels sprang kvalitetene ut av kultur: nærhet til praksis, en fagtradisjon som strakk seg tilbake til Knut Knutsen, en unik (men selvfølgelig kostbar) diplomordning og en maktkritisk tradisjon i urbanisme som holdt seg langt unna det logrende sedate.
Muligens nøytraliserer rotfast kultur alle strategier lik et spøkelse i maskineriet som ikke lar seg fjerne. Eller er det slik at manglende forståelse for tradisjoner, liten bevissthet om kvalitet og iver etter å tilpasse seg departemental politikk, fjerner særegenheter og endrer skolene til noe middelmådig som finnes overalt i verden? Spørsmålet «Why don´t we do something else» kan alltid og helt berettiget stilles av fagfolk som representerer andre interessante verdier og praksiser.[2] De må møtes med åpenhet, men også med verdikonservativ bevissthet.
Konglomeratet NTNU på Gløshaugen. Langt inne i og under Sentralbygg 2 ligger arkitektavdelingen, stadig uten eget hus til tross for mange forsøk, men sterkt integrert i universitetets fagadministrative ledelsesstruktur. Foto: Erik Børseth, Trondheim/NTNU Info
Ledelse erstatter fagkunnskap
Da jeg begynte som stipendiat på NTH, bar vaktmesterne uniform med skjermlue, og Institutt for by- og regionplanlegging var forsynt med sekretærer. Universitetsadministrasjonen forvaltet budsjett, lønn, studieplaner og vitnemål på en utmerket måte og gjorde ellers lite av seg. Alle faglige lederstillinger var valgt i den akademiske staben. «Universitetsledelse» ble lite omtalt og slett ikke oppfattet som et eget fag. Slik var all norsk høyere utdanning ordnet – bortsett fra uniformen og den NTH-spesifikke skjermlua.
I løpet av et par tiår er dette tradisjonelle og veletablerte universitetsdemokratiet snudd på hodet. Styreleder er nå oppnevnt av departementet og styret dominert av eksterne representanter. Rektor, dekaner og instituttledere er hentet utenfra og er ansatt etter styreinterne prosedyrer. Fagmiljøet må avfinne seg med resultatet. Ledelse erstatter fagkunnskap. Administrasjonen er i praksis komplettert med et fagadministrativt system. Beslutningskjeden går ovenfra og ikke nedenfra i et linjehierarki der mellomledernes lojalitet skal være til ledelsesnivået over dem. Ledelse skjer ved hjelp av det vi alle etter hvert kjenner som ledelsesspråk.
Argumentet for å gjennomføre reformene har vært at en ønsket å heve kvaliteten på høyere utdanning ved å oppbemanne administrasjon og profesjonalisere ledelse. Intensjonene var mange: Evne til å ta upopulære beslutninger for å gjennomføre omstilling, kamp mot faglig kameraderi og mer eller mindre tåpelige interne professorale stridigheter, sikring av studentenes rettigheter og endring i professorenes rolle – omtalt som demokratisering – og på de store institusjonene, å tilpasse gammeldagse utdanningssystemer til massuniversitetets logikk. Jeg har som rektor i perioder vært pådriver for slike reformer på et lite og «specialized university», som er den engelske betegnelsen på en vitenskapelig høgskole. «Profesjonsuniversitet» burde kanskje AHO hete.
Systemendringene ble innført med overraskende lite motstand, trolig fordi fagmiljøene mente det var greit å bli kvitt voksende fagadministrative oppgaver og ikke forsto at de svekket sine posisjoner. Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap ved UiO, er en av dem som har frontet den sterke motstanden som førte til at universitetet fortsatt velger sin rektor og styreleder. I Klassekampen (2.3.2024) skylder Hagtvet på «Kvalitetsreformen i høyere utdanning» fra rett etter årtusenskiftet: «Resultatet er en voldsom byråkratisering og et rapporteringsregime som truer professorenes lærefrihet og fordypningsmuligheter.»
Synet på «kvalitet» er en kjerne i diskusjonen. Stian Grøgaard (1956–2021) skrev for et tiårs tid siden essayet «Kvalitet under reformbyråkratiet» (2015), som er trykket opp på nytt i Romantiske essays (Oktober, 2023), redigert av Matias Falbakken. Grøgaards utsiktspunkt var hans professorat i kunstteori ved KHIO, en kunsthøgskole der problemstillingene ikke er vesensforskjellige fra en arkitektskole.
Grøgaard hevdet at fagene begrunnes administrativt i det nye systemet. Betingelsen for faglig kvalitet i kreative fag er derimot «selvmotivasjon, en indre dynamikk som er drevet frem av fagligheten selv og selvkorrektur». I det fagadministrative systemet er «kvalitet» nå erstattet med «relevans», og resultater måles kvantitativt og kontrolleres gjennom kvalitetssystemer «som er formelle og ikke substansielle». Det er neppe overfladiske regelverk som sikrer resultatkvalitet i arkitektutdanning.
I norsk høyere utdanning behandles alle institusjoner likt, som om de var like. De samme kravene stilles til bitte små enheter som til det største breddeuniversitetet NTNU. Dette til tross for at institusjonene har ulike oppgaver, spisskompetanser, særegenheter og muligheter. Enkelte arkitektskoler kan til og med bære på unike og verdifulle fag- og undervisningstradisjoner som også reformbyråkratiet burde forstå er nasjonalt viktig å ta vare på. En liten institusjon har ikke behov for et stort og ikke minst dyrt byråkrati, spesielt i ei tid da budsjettene svinner. Den må utnytte fordelene ved å reise lett, ta korte beslutningsveger og vaksinere seg mot unødvendigheter. Da den danske boka Pseudoarbeid – hvordan vi fikk det travelt med å gjøre ingenting kom ut i 2018 (norsk utgave, Strev forlag 2021), var jeg overbevist om at den måtte være skrevet med tanke på norsk høyere utdanning.
Hvordan en skole er organisert er relativt uviktig. Omorganisering er utveien for dem som ikke er i stand til å prioritere andre fornuftige tiltak. Alt kan fungere dersom det drives av dyktige folk, og det finnes selvfølgelig mange dyktige også i det fagadministrative systemet. Men det nye systemet gir mulighet for å tilsette styreledere som er helt uten kunnskap om faget, styremedlemmer som er dyktige til å styre etter bunnlinja og som på en utmerket måte kan gjennomføre ulike former for kontrollfunksjoner, men som ikke har kunnskap og profesjonskontakt nok til å ta gode faglig strategiske avgjørelser. Og de har mulighet for å tilsette ledere, som kan prosess og det å sjefe, men lite annet med relevans for undervisning og forskning i faget.
Kvalitet «lever inkognito, dukker opp på uventede steder og snakker gjennom ting som ellers er stumme» sa den kloke og underfundige Grøgaard. Tenk på den.
Karl Otto Ellefsen
Tidligere publisert på arkitektur.no
Posted inUkategorisert|Comments Off on Tanker om arkitektutdanning V.
Professor Christian Norberg-Schulz – praktiker, kritiker, polemiker, redaktør, lærer, vitenskapsmann, teoretiker og kunstner –underviser på AHO. Foto: Erik Karlsen, trolig 1968.
Var professorveldet egentlig en uting?
Universiteter er travle institusjoner, sammensatt av folk som natt og dag strever for studenter og fag. De er også «vernete arbeidsplasser» og gir rom for dem som neppe hadde livnært seg godt i det kommersielle arbeidslivet. Noen synes, av ikke lett gjennomskuelige grunner, bare å ha havnet der. Slik jeg husker det, delte en legendarisk universitetsdirektør sin personalstrategi i tre: La dyktige og etablerte fagfolk være helt i fred. Unngå at de håpløse gjør skade og legg alt personalpolitisk arbeid i å utvikle nye fagfolk med talent og vilje. I alt oppblåst mas om universitets- og personalledelse som nå preger institusjonene, kan dette være edruelige råd å ta med seg.
I urtida besto korpset av professorer ved Arkitekthøgskolen i Oslo av (i alfabetisk rekkefølge): Kristoffer Apeland (ingeniør og konstruktør), Per Cappelen, Sverre Fehn, Knut Knutsen, Gullik Kollandsrud, Erik Lorange, Christian Norberg-Schulz, Wenche Selmer – det må ha vært kvinnefiendtlige grunner til at hun ikke formelt sett var professor – Are Vesterlid og etter hvert også av Bengt Espen Knutsen og Egil Nordin. Få av oss visste hvor heldige vi var, men vi ble undervist av kremen av norske fagfolk, som hver hadde sin «lehrstuhl» og rekrutterte stort sett sine egne assistenter. Jeg glemmer sikkert noen, men Jan Digerud og Jon Lundberg arbeidet for Norberg-Schulz, mens Finn Kolstad og Ole Fredrik Stoveland var av de første som arbeidet sammen med Fehn på Bygg 3. Bortsett fra Norberg-Schulz som drev det som i dag høytidelig kalles forskningsbasert undervisning, bygde lærerne undervisningen på praksis. Alle arbeidet også på eget kontor uten at noen bekymret seg om konkurransevridning. I de periodene Fehn hadde noe å gjøre på kontoret, startet han der om morgenen og underviste på AHO fra lunsj og utover. Studieplanen var helt rudimentær, vi lærte fra prosjekt til prosjekt, og undervisningen var god bortsett fra at et internasjonalt perspektiv manglet. Derfor kom vi blant velutdannete utlendinger til å føle oss språklig og teoretisk sett som tilbakeliggende heimfødinger.
Studenter har teft og flokker seg om lærere som har noe å fare med. Undersøkelser som European Association for Architectural Education (EAAE) gjennomførte blant arkitektstudenter viste at de viktigste elementene i et læringsmiljø var gode lærere, egen arbeidsplass på skolen og optimal infrastruktur. I det siste ligger mye, fra omsorgsfulle vaktmestere, IT-systemer som blir holdt tritt med tida og til biblioteker som forvalter historien. I tillegg krevde et godt læringsmiljø at skolen var åpen 24 timer i døgnet. Slik jeg husker det var studentene i liten grad opptatt av skolenes organisering.
Professorvelde – ja, professoren bestemte alt og folk kunne falle i unåde og føle at de ble tråkka på – men systemet var fullt av smutthull, assistenter (stipendiater og universitetslektorer) som faglig sett var åpne for det meste og stor mulighet for å følge opp studentenes egne initiativer. I dag er den tradisjonelle professoren en sjeldenhet, og rollen burde vært sett på som verneverdig.
Naivt kan en spørre seg hvorfor denne drastiske endringen har skjedd? Ett av de mange svarene ligger utenfor skolene. Det er langt barskere enn tidligere å drive et arkitektkontor. All tid som ikke brukes på prosjektering og personaladministrasjon fylles av akkvisisjon og ikke et kritisk ord, en må holde seg inne med de store byggherrene. Å fylle et professorat på halvtid blir for slitsomt. En annen grunn er arbeidsbetingelsene som arkitektskolene gir sine førstestillinger. Et romslig system der dårlig lønn var kompensert med stor frihet er nå erstattet av et universitetsadministrativt hierarki. En kollega ved en arkitektskole nede på kontinentet beskrev sin plass i ledelseshierarkiet slik: Øverst er styreleder og deretter styret, nedenfor kommer rektor og dekan og ulike prodekaner (hvorav en er for undervisning), neste nivå er instituttleder og deretter lederen for faggruppen. Det administrative apparatet ved universitet holdt hun utenfor selv om sjefer derfra tar del i ledergrupper på ulike steder i hierarkiet. Professoren mente at hun befant seg på en lite hederlig sjette eller sjuendeplass i feltet, følte seg unødvendig overstyrt og undret seg generelt sett over hvor beslutninger ble tatt, hvorfor og av hvem. Systemene ved NTNU og AHO viser trolig de samme kjennetegnene. BAS har aldri vært byråkratisert.
Den norske 10-årige grunnskolen følger en mønsterplan som ideelt skal kunne fungere nærmest uavhengig av lærerkvalitet. Alle vet at slik er det ikke. Læring er avhengig av læreren, og også i studioundervisningen på en arkitektskole må studenter følges opp enkeltvis på pulten. Detaljerte studieplaner og styrende rammetimetall er til liten hjelp. Det er også slik at kunnskapen i faget i all hovedsak utvikles gjennom prosjekter og ikke gjennom forskning. Selvsagt har skolene behov for tunge forskningsfag som arkitekturhistorie, urbanisme og teknologifag. Men faget som sådan beveger seg i ureint farvann mellom kunst, håndverk og vitenskap. «Kombinasjonsbrukere» kalte nå avdøde Ottar Brox den største yrkesgruppa i nord i landet som livnærte seg av det meste. Jeg er usikker på hvordan CNS ville likt å bli kalt en kombinasjonsbruker, men det er ment som en hedersbetegnelse. Han hadde ikke enten teoretisk eller kunstnerisk kompetanse slik skolene nå synes å lete etter, men var praktiker, kritiker, polemiker, redaktør, lærer, vitenskapsmann, teoretiker og kunstner, og alt til sammen kvalifiserte han til å lede første års undervisning på AHO.
Karl Otto Ellefsen
Posted inUkategorisert|Comments Off on Tanker om arkitektutdanning IV. Hvem skal undervise og bestemme på skolene?
Professor in Urbanisme and Architecture at the Oslo School of Architecture and Design, (1997–)
Rektor at AHO 2001-2015.
Visiting professor at Visual Arts Innovation Centre, Central Academy of Fine Arts (CAFA), Beijing (2017–).
Honorary professor, CAFA, (2019–)
President in European Association for Architectural Education (EAAE), (2013–2017)
Urbanism and Architecture – Karl Otto Ellefsen 