Nylesning av “Retten til byen”

Nabolag og Nabolag 5

Kværnerbyen, Oslo

Noen sendte meg teksten til Tom Waits´ «In the Neighborhood»:

Friday’s a funeral

And Saturday’s a bride

Sey’s got a pistol on the register side………

And the kids can’t get ice cream

‘Cause the market burned down

And the newspaper sleeping bags

Blow down the lane………

In the neighborhood

In the neighborhood

In the neighborhood…… …

Siden jeg ikke kjenner adressen, og ingen beskjed lå ved, må jeg i all ydmykhet tro at Tom Waits blir brukt som kommentator til mine uambisiøse tekster om nabolag. Enten for å hevde at nabolaget faktisk fortsatt finnes i byen og at alle sider av det kan omfavnes med nostalgisk kjærlighet, eller for å si at nabolag ikke nødvendigvis hører til den gentrifiserte og høyt utdannete urbane middelklasse. Det siste er absolutt verdt å ta tak i.

Afro-amerikansk flytting nordover, sammen med migrasjon fra Europa og seinere fra Syd-Amerika, førte til ghettofisering av østkyst-byene i Statene. Klassesamfunnet lot seg lese av i byene, men dette forklarer ikke alt, ghettoene gjorde det også mulig å finne seg til rette blant folk man følte fellesskap med. Immigranter fra Norge brukte for eksempel nabolag i Brooklyn som inngangsport og første bosted, og dette varte til langt ut i 1950-åra.[1] Sjøl om mange av disse områdene er blitt «posh» og dyre, finnes det fortsatt en mengde ghettoer i amerikanske byer, og ikke-gentrifiserte nedslitte arbeiderområder i Europa, som fungerer som basis for lokal organisering. En studie fra University of Minnesota som tar for seg endringsprosesser i Amerikanske nabolag i by, viser for eksempel at den mest vanlige endringen etter år 2000 er «poverty concentration», altså en konsentrasjon av fattige. I storbyene er tendensen til forfall langt sterkere enn gentrifisering.[2]

Jeg er av de fagfolkene i Oslo som ikke har sett gentrifiseringen i Oslo som et stort problem. Den har foregått relativt sakte og humant, gammel handelsstruktur har overlevd en stund, folk har eid, og økte husleier har derfor ikke ført til at de er kastet ut av hjemmene sine. Avindustrialiseringen var vanskelig å gjøre noe med lokalt, og en markedsliberal stat ønsket ikke å gripe inn i det hele tatt. Når nå Østhavna, Filipstad, NRK på Majorstuen, Oslo Science City, Bryn, av arkitekter bejublete høyhusplaner, og til og med Ullevål sykehus står for tur, er det all grunn til å tenke seg om.

«After Belonging» var en usedvanlig god tittel på en Oslo-triennale (2016), sjøl om kuratorene ikke helt var i stand til å følge opp forventingene.  Tittelen peker på at den globale sirkulasjonen av folk, informasjon og varer har destabilisert «what we understand by residence, questioning spatial permanence, property, and identity―a crisis of belonging».[3] Noen vil se det å bygge mangfoldige nabolag som en mulighet for å gjenskape tilhørighet. Alle må tross alt bo et sted. Andre vil tro at det er andre typer tilhørighet – i byen, på arbeidsplassen, mellom de som har etnisk, språklig eller religiøst fellesskap  – som har betydning.

Andre deler av den gjengse virkelighetsoppfatningen bør trolig også revideres. Det er riktig at sosialdemokratisk eie-politikk har ledet til at 77% av husholdningene i Norge eier egen bolig. I ytterkantene av Oslo, for eksempel i bydel Østensjø, leier bare 14% og halvparten er boretts- eller andelshavere. I vest, Ullern og Vestre Aker, eier to av tre. Derimot leier tre av fire i Oslo sentrum og det samme gjør halvparten av dem som bor på St.Hanshaugen.[4] Verdistigningen er størst for småleiligheter i det sentrale Oslo, og både eiendomsselskaper og lekfolk investerer. Noen forteller meg at de bor billig og godt på et sted der husprisene er lave og stabile, men har kjøpt «hytte» i Oslo. Det har de ikke. Familien har derimot gjennomført en økonomisk sett fornuftig transaksjon.

«Sykepleierindeksen»[5] viser i hvilken grad boligmarkedet i Oslo er tilgjengelig for folk med vanlig inntekt. Tabloidversjonen er nå i 2022 at en sykepleier eller en person med tilsvarende inntekt, kun har råd til 1 av 100 boliger i Oslo. Trolig er den boligen svært liten og ligger ved trafikkårer utenfor bykjernen.

Derfor nyleser jeg «Retten til byen» og siterer meg sjøl, i en publisert tekst inspirert av Susan Fainsteins  The Just City:

All bypolitikk og alle byplaner bør først og fremst bli vurdert i forhold til sine effekter og spesielt i forhold til hvordan de vil bidra til urbant mangfold, demokrati og likeverd eller med andre ord hvordan de bidrar til ”urban justice”. Man bør derfor i langt større grad diskutere hvilke kvaliteter man skal etterstrebe i utviklingsprosjekter og hvilke interesser som styrer disse prosjektene. For å forstå hvordan fellesinteresser generelt sett blir tatt vare på i dagens nyliberale og prosjektstyrte byutvikling.[6]

Dette var siste blogg i serien Nabolag og Nabolag:

Lokalsamfunn og lokale samfunn

Tett – lav fellesskap vs Nærmiljø

Nabolag i by

Lokal planlegging, nedenfra og ovenfra

Nylesning av «Retten til byen».


[1] Belegget for dette henter jeg fra migranter i min egen familie. En ghetto i Brooklyn beskrives i Thor Gotaas og Roger Kvarsvik, Ørkenen Sur. Den norske uteliggerkolonien i Brooklyn, (Oslo: Spartacus, 2010)

[2] https://law.umn.edu/institute-metropolitan-opportunity/gentrification

[3] Lluís Alexandre Casanovas Blanco, Ignacio G. Galán, Carlos Mínguez Carrasco, Alejandra Navarrete Llopis, and Marina Otero Verzier, editors. After Belonging, The Objects, Spaces, and Territories of the Ways We Stay in Transit, (Zürich: Lars Müller Publishers, 2016)

[4] https://www.ssb.no/bygg-bolig-og-eiendom/artikler-og-publikasjoner/stor-andel-leier-i-oslo-sentrum

[5] https://www.finansavisen.no/nyheter/bolig/2022/08/16/7914027/sykepleierindeksen-har-aldri-vaert-dyrere-a-kjope-bolig-i-norge

[6] Karl Otto Ellefssen, «Retten til byen. Et essay om norsk nyliberal planleggingspraksis.» Plan, vol. 4/5 2013, s.16 – 23. Artikkelen er inspirert av Susan Fainstein, The Just City, (New York: Cornell University Press, 2010)

Posted in Ukategorisert | Comments Off on Nylesning av “Retten til byen”

Lokal planlegging, nedenfra og ovenfra

Nabolag og Nabolag 4

Møte i Grünerløkka Leieboerforening mot saneringsplaner. Foto: © Samfoto

På loftet finner jeg et utall av plansjer der alle tenkelige forhold i bydelen Ruseløkka – Skillebekk er registrert og tegnet inn for hånd. Et gruppearbeid fra AHO, fagområdet Bygg 2, der Are Vesterlid (1921–2013) var professor og Johan Refsum (1932–2022) assistent.

Studentene på skolen var i 1970-åra dypt engasjert i fagpolitisk arbeid for å bevare gamle arbeiderbydeler. Det samme politiske engasjementet fantes i Bergen og Trondheim. Aksjonene kom nedenfra. Langt de fleste politikere mente at rasket burde rives og gi plass til hva den nye tida krevde.  Støtten var derimot usedvanlig bred i bydelene, ikke fordi folk stort sett var politisk enige med radikale studenter, men alle var enige om en ting, bydelen skulle ikke rives, for øvrig var deltagerne i beboerforeninger og aksjoner uenige om det meste. I marxistisk litteratur kalles en slik form for organisering en «folkefront» eller en «enhetsfront» (den mest omfattende enhetsfronten i Norge i moderne tid er «Nei til EU»). Men en behøver ikke å være marxist for å forstå at dette er en fornuftig og operasjonell organisering både for å møte en trussel utenfra, eller for å sette i scene store fellesprosjekter.

Og aksjonene var vellykkete, kommunestyrene endret standpunkt og bydelene ble bevart: Bakklandet, Marken, Nøstet, Verftet, Klosteret, Grünerløkka, Ruseløkka – Skillebekk, Vålerenga, Kampen og Rodeløkka.

Men hva ble bevart? Sosialt innhold og fellesskap synes jo ikke på bilder. Studentene fungerte enten de ville eller ikke, også som fortropper i gentrifisering av bydelene. I Korsgata, i Marken og på Rodeløkka arbeidet de ikke bare politisk, men flyttet også inn i nedslitte og framfor alt billige boliger, butikker og produksjonslokaler. Boliger ble «håndgitt» for en lav pris eller okkupasjon ble til eie. Verdistigning fulgte i alle områdene. Immigranter, lavtlønte flyttet til billigere områder, og de få enkene som var igjen etter arbeiderklassen som var de første beboerne, havnet i Oslo på det nå nedlagte St. Halvardshjemmet eller Sofienberghjemmet.

Etter 1970-tallet har byforbedring stort sett ikke dreid seg om lokal mobilisering, men om offentlig styrte prosesser som har vært initiert ovenfra. Vi er vant til å stole både på stat og kommune i dette landet, og det er ikke noe galt i «top-down» dersom prosjektene er seriøst håndtert ovenfra. Men da Terje Skjeggedal og undertegnete på slutten av 1980-tallet oppsummerte erfaringer med lokal planlegging[1] satte vi tre krav til «einingane», det lokale samfunnet eller nærmiljøet: «Alle grupper skulle ha daglege kontakter og omgang innafor området», «Det må finnast felles interesser innafor området» og – som de kommunale planleggerne vi var – «Området må vera handterleg for samordning av kommunale fellesinteresser». Viktigst var likevel nødvendigheten av lokal organisering, og her vender vi tilbake til erfaringene fra 1970-åra. Det handlet om å få til representative interesseorganisasjoner i «lokalsamfunn», «lokale samfunn», «stedsfellesskap», «nærmiljø» og «nabolag» eller «grender».

I Oslo i dag dreier de fleste «ytre trusler» seg om utbyggingsinteresser der kommune, eiendomsinteresser og stort sett velmenende konsulenter samarbeider. Et eksempel på vellykket lokal organisering er den foreløpig seirende motstanden mot rivning av småhusbebyggelse på Grefsen. Internasjonalt, i nedslitte industribyer og blant fattigfolk i England eller nord i Frankrike dreier det seg derimot om organisering og lokale tiltak for å få samfunnene til å fungere. Det er kanskje i disse siste sammenhengene talskvinner for nabolaget som Emily Talen med erfaringer fra ulikhet og segregering i amerikanske byer har størst relevans.[2]

Neste og siste blogg i serien Nabolag og Nabolag:

Nylesning av «Retten til byen».


[1] Ref. Nabolag og Nabolag 1, «Lokalsamfunn og lokale samfunn»

[2] Emily Talen, Neighbourhood, (New York: Oxford University Press, 2019)

Posted in Ukategorisert | Comments Off on Lokal planlegging, nedenfra og ovenfra

Nabolag i by

Nabolag og Nabolag 3

Oslo 1930, bymodellen, ofte kalt «Harald Hals´ bymodell», her under restaurering og montering i byggehallen på AHO. Oslo er en collage av ulike morfologier, og bydelene vises tydelig på modellen.

Serien om nabolag har kommet fram til et vanskelig emne, «Nabolag i by». OAF reklamerer 14.9 med «Materialtreff, det gamle hovedkontoret til Oslo Lysverker transformeres til et nabolagshotell» og illustrerer hvordan begreper fortæres og etter hvert gjøres ubrukelige. En bekjent av meg forteller at hun noen år etter å ha kjøpt en leilighet på Ensjø fikk mail fra megleren med spørsmålet «Hva er ditt neste trekk i boligmarkedet?»  At boligen i norsk økonomi først og fremst er en «commodity» – en vare – og at økonomien til mer enn halvparten av oss er basert på verdistigning og velstands-klatring ved hjelp av denne varen, svekker unektelig troen på nabolags-ideologien.

Ønsket om at byen skal vokse gjennom at nye samfunn som adderes til, hviler tungt i arkitekturtradisjonen. Under rydding i gamle forelesninger møter jeg stadig XXII Wiener Gemeinde Bezirk (Otto Wagner, 1911). Byplanen gir plass til 30 000 boliger for 150 000 mennesker, avgrenset av «Zonenstrassen». En «Hauptplatz» med representative funksjoner vendt mot plassen krysser monumentalt gjennom bystrukturen. Kvartalsstrukturen er delt inn i nabolag med fellesfunksjoner ordnet omkring et byrom, det norske planleggere vel i dag ville kalt en «møteplass». Krierbrødrene var de første som i 1980-årene fant og viste fram prosjektet, da som et «funn» som illustrerte hvordan de mente den europeiske byen burde planlegges.

Byplanleggerne holdt fast på ideen om nabolaget som grunnenhet i byen og som modell i den elementære sosiale ingeniørkunsten, kledd i annen morfologi og stil. Et annet favorittdiagram viser de valgte prinsippene for samordnet byutvikling i Generalplanen for Oslo fra 1949. Grunnenheten er nabolaget omkring et «nærhetssentrum», som er knyttet til et «bydelsentrum» og deretter videre i det funksjonelle hierarkiet til «sentrum». Nye nabolag skulle gi rammen om sosialdemokratisk omsorg og trygghet til tross for stor byvekst, både for tilflyttere fra norsk landsbygd og fra nedslitte og overfylte arbeiderboliger på Østkanten.

Det meste tyder på at planene fungerte etter intensjonen de første tiåra, i hodene til de nå aldrende som vokste opp der og slik for eksempel Tove Nilsen har dokumentert i norsk skjønnlitteratur, i Oslo fra Etterstad og Sinsen i mellomkrigstida, over Lambertseter, Bøler og Manglerud helt fram til Romsås (til tross for at Solstads romanfigur ikke fant seg til rette), med noen feilskjær underveis nede i Groruddalen. Nabolagene fungerte da barnefamilier flytta inn, hverdagsutfordringene var de samme og livene løp parallelt.

I ettertid framstår norsk omfavning av byen og det urbane fra 1980-åra og framover som ei dramatisk vending. Fordi byveksten kom til å skje som transformasjon og konsulentjobbene kunne hentes der, men også rent idemessig. Mange fagfolk kom til å se urbanisme som en ideologi og ikke kun som fagdisiplin. Jeg kan ikke huske å ha kommet over dette fenomenet i andre land. Selvfølgelig fantes bykultur i Norge, både i middelalderbyer som Bergen og Trondheim, i sjøfartsbyene langs hele kysten, i byene som ble grunnlagt langs det kommende jernbanenettet på 1800-tallet som Hamar og i industribyer som Drammen og Fredrikstad.  Men det er riktig at byen (les Oslo) i norsk politikk var sett på som et nødvendig men farlig onde, mens landsbygda ble idyllisert. Nå ble det derimot understreket at Oslo var den eneste norske byen av europeisk format, at hovedstaden konkurrerte med andre storbyer i Europa om oppmerksomhet og arbeidsplasser, og at det metropole mangfold var å strebe etter. Byluft gjør fri. Byen er generøs og aksepterer og derved inkluderer «den fremmede». I denne fortellingen hører ikke nabolaget hjemme. Folk bor et sted, men finner fellesskap og venner på ulike steder i hele byen og i den digitale byen. Hele identitetspolitikken understreker også dette. Fellesskapene søkes i byens vitalitet og i verden, ikke i nabolaget.

I forelesninger fra perioden da jeg bekledde rollen som talsmann for den globaliserte urbaniteten, viser notatene forsøk på å kategorisere ulike livsformer i metropolen (Oslo var vel først og fremst mitt case). Livsform er et begrep som er upresist og helt utdatert i samfunnsvitenskapene, men begrepet er anvendbart for arkitekter og urbanister fordi det er overordnet og syntetisk på samme måte som arkitektur er et slikt begrep. Det finnes et intrikat forhold mellom samfunnsmessige forhold og samfunnets fysiske uttrykk, og dette forholdet kan relativt operasjonelt diskuteres som et forhold mellom livsform og arkitektur. Derfor bruker jeg fortsatt begrepet i samtaler omkring bolig og bosted.

Alle begrenses av, og forsøker å handle rasjonelt innenfor de ressursene som er til rådighet. I en by som Oslo bestemmes boligvalg av økonomi og klasse, men ikke bare, vi forsøker også å gjøre livsformvalg:[1]   Nomaden er i minst mulig grad bofast, vitalitetssøkeren bruker boligen først og fremst til oppbevaring, søvn og relasjonell omgang og dekker alle andre behov i byen, redebyggeren søker å optimalisere familiær trygghet der dette er mulig å oppnå i boligmarkedet, utflytteren ønsker en rural livsform som lar seg kombinere med deltagelse i urbaniteten, og den lokale hører til, og tilhørigheten bestemmer bostedsvalget. En kan spørre seg om relevansen av kategoriseringen som dukker opp første gang omkring år 2000 i tekstene mine, men jeg merker meg at lengselen etter nabolag eller sosiale relasjoner i et nærmiljø tydeligvis på dette tidspunktet ikke var et vesentlig kriterium.

De hegemoniske ideene endrer seg, også i byplanlegging, og våren 2022 har Institutt for urbanisme og landskap gitt ut ei bok om nabolag som er støttet av Oslo Arkitekturtriennale.[2] I boka blir nabolagsbegrepet tolket på nytt, og det trekkes linjer fra Jane Jacobs til vår tids ideer om fellesskap i by. For eksempel argumentert fram av Emily Talen som et fellesskap av kulturell og sosial karakter der innbyggerne gis identitet og tilhørighet.[3] Her nærmer Talen og redaktørene seg nabolaget som en sterk sosial konstruksjon som oppfyller Reidar Almås´ definisjon av et lokalsamfunn slik den er referert i den første teksten i serien Nabolag og Nabolag: Et lokalsamfunn utfolder seg innenfor et avgrenset territorium og viser seg i et sosialt system med sterk følelse av identitet eller tilhørighet, der den interne samhandlinga er større enn grensetrafikken. Nær ligger også forestillingen om metropolen som – mest entydig formulert innenfor «New Urbanism» – sammensatt av «komplette» bydeler og nabolag som tilfredsstiller alle behov. Er det fornuftig å se Oslo, eller Bergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø på denne måten? Eller er forestillingen naiv og lite i samsvar med virkeligheten, og har min ugne følelse av innestengthet i møte med dette idealet noe for seg?  

Den digitale verden bryter ned skillet mellom bolig og arbeid. Folk oppholder seg mer der de bor, og det vil styrke bydelene og nabolagene.[4] Planlegging, både ovenfra og nedenfra, bør bidra i samme retning. For å kunne bo i den tette byen som noen lager for oss, trenger familier praktisk hjelp. Etter pandemien har enda flere enn før behov for å styrke sine sosiale nettverk. «Delingsøkonomi», «nabolagsinkubator», «felleshus» og «nærmiljøet som en digital verden» er utmerkete tiltak og formuleringer. Når beboerne arbeider for å lage park og hager på taket av det digre industri- og garasjehuset på Sinsen – et av Norges best planlagte nabolag, men med for få fellesfunksjoner – er dette et fornuftig forbedringstiltak å legge ressurser inn i. For å gjøre det bedre å bo på Sinsen, men ikke nødvendigvis for å «høre til» der.

Ser vi på Oslo med «nabolagsbriller» finnes det mange av dem. Fra Ullevål hageby som er så velstelt og kontrollert at det ligner et «gated community», over de mange nå fullstendig gentrifiserte 1800-tallsområdene i både tre og mur, etterkrigsområdene som ble bygd for å skape nabolag og lokalsamfunn, og de mange nye transformasjonsområdene der beboersammensetningen er bestemt av høy markedspris. Men det er ikke helt lett å spore mangfoldet og de sosiale bindingene som for bare to tiår siden fantes i bydeler som Bjølsen og Sagene. Heller ikke er det nok å ville skape et sosialt fellesskap av reell betydning på bydels- og nabolagsnivå. Det må finnes et materielt og sosio-kulturelt grunnlag for slike prosesser.

La dette utdraget av en liten forelesning jeg holdt på Litteraturdagene på Lillehammer i 2011 være et «bonusspor»:[5]

Da jeg bodde i et fiskevær i Nord-Norge, arrangerte vi tidlig på 1980-tallet noe som het ”Nordkalottseminarene for arkitektur”. I etterdønningene av den mest optimistiske perioden i norsk distriktspolitikk hadde vi gode budsjetter og kunne friste både med midnattsol og gratisreiser for ektefeller og ofte mer obskure kjærester, dessuten var Tromsø, Oulo, Rovaniemi, Umeå og Hammerfest så sjeldne blant steder feterte verdensstjerner ble invitert, at alle vi spurte sa ja. Vi klarte for eksempel å få over Frank Gehry helt fra California for å snakke om prosjektene sine en kveld i et sol- og myggfylt Kiruna.  Til en av disse seminarene inviterte vi den italienske arkitekten Adolfo Natalini fordi han som talsmann for den italienske arkitektgruppen ”Superstudio” hadde vært en helt for oss.  Superstudio hørte sammen med den engelske gruppen Archigram (inspirert av popmusikken lot jo alle seg avbilde og framstå som grupper av unge menn i denne tida) til de arkitektene som omfavnet ny teknologi,  trodde det permanente kunne erstattes av det midlertidige, tung monumentalitet erstattes av de lette og flyttbare (de oppblåsbare møblene man fortsatt får kjøpt kommer derfra), kroppslige funksjoner tilfredsstilt av elektroder og mat på tube, og byen som materialitet og kultur,  kunne erstattes av digital kommunikasjon. Alt dette brukte Natalini anledningen til å ta avstand fra. Han beskrev derimot den måten han levde sitt liv på, sin livsform, som både en historisk betinget, framtidsrettet og forbilledlig livsform.  Han levde i den tette middelalderbyen Firenze, studioet hans var to blokker fra boligen, han hadde veranda og en liten park på veg til jobben der han kunne lufte hunden. I et område innskrevet  av disse blokkene fantes alt han trengte, av varer og tjenester og restauranter og barer og også vennene hans. Han så intet behov for å bevege seg ut av denne virkeligheten og kom til Tromsø kun fordi kona hans ville se Midtnattsola. 

Neste blogger:

Lokal planlegging, nedenfra og ovenfra.

Nylesning av «Retten til byen».


[1] Ta ikke kategoriene helt alvorlig. Jeg ser av forelesningsnotatene mine at mange forsøk på både å inndele og navngi kategoriene er brukt. Vitalitet er et begrep som jeg lærte av Professor Jonny Aspen for noen år siden

[2] Lisbet Harboe, Erling Dokk Holm, Peter Hemmersam, red. Nabolag, (Oslo: Arkitektur og designhøgskolen i Oslo, AHOs urbane utredninger 2022). Redaktørene har skrevet en innledning. Tekstene er skrevet av studenter på videreutdanningsmasteren i urbanisme på AHO.

[3] Emily Talen, Neighbourhood, (New York: Oxford University Press, 2019)

[4] Se min blogg Post Covid # 9 Nabolagene, publisert 28.4.2022

[5] Karl Otto Ellefsen, «Vandringslyst. Solstads bybilder», Vinduet nr. 2, 2011.

Posted in Ukategorisert | Comments Off on Nabolag i by

Tett-lav fellesskap vs nærmiljø

NABOLAG OG NABOLAG 2

Tinggården 1978 – 1983.  Tegnestuen Vandkunsten. Fotograf: August Fischer.   Arkitekturbilleder dk.

I 1981 publiserte tidsskriftet Blød By en katalog over «Tætt-Lav»-prosjekter i Danmark med mer eller mindre kollektivt preg. Samme høst reiste Tarald Lundevall og jeg fra Vesterålen, tok ferge til Jylland, fulgte bladets matriseoversikt og gjennomførte en befaring av prosjektene gjennom småsteder nord på Jylland, over Fyn og til boligområder omkring København. Jeg erindrer ikke hvor mange av de omtalte 22 prosjektene vi besøkte, men det var mange.[1]

I en diskusjon om nabolag, er det all grunn til å vende tilbake til Blød By, publisert av arkitekter og arkitektstudenter på Arkitektskolen i Århus i 44 utgaver fra 1978 til 1988. Skolen var på dette tidspunktet den mest interessante arkitektutdanningen i Skandinavia, opprettet som en helt ny institusjon i 1965, med unge nyrekrutterte lærereog den karismatiske og generøse arkitekturhistoriker Nils-Ole Lund som rektor. Da førsteutgaven av Blød By kom ut ved hjelp av Socialistisk forlag (senere var utgiveren Modtryk) i mars 1978, med en collage utført av rektor på forsiden, hadde skolen mønstret sitt beste lag i redaksjonen: Kirsten Birch, Morten Daugaard, Jan W Hansen, Carsten Thau og ansvarlig redaktør Kjeld Vindum. «For tiden fortætter det sig en mængde problemer omkring byen. Blødhed, mænneskelighed og fællesskap er ikke just det, der kendetegner vor dagligdag i det bebyggede miljø» heter det i lederen til første nummer.

Boligarkitektur for alternative samværsformer og boformer ble et kjernetema for Blød By.[2]Vendingen i arkitekturen kan i løpet av 1970-årene spores i alle nordiske land. Da tidsskriftets første spesialnummer om «Tæt-Lav fællesskaber» ble publisert 1981 kunne det nærmest leses som en rapport fra et 10-årsjubileum for den nye boligtypologien.[3] Boligbygging ble preget av de mange dimensjonene som kom ut av slagsmålet om høyblokkene etter 1960-åras drabantbyutbygging, av strukturalismen, og av den politiske og fagpolitiske dreining fra harde mot «bløde» verdier. I Norge ble Skjettenbyen, Risvollan og Tjensvoll bygget ut. Telje Torp og Aasen tegnet det usedvanlig vakre Svendstuen og Niels Torp tegnet Giskehagen, men lengselen etter fellesskap er relativt fraværende i alle disse prosjektene. Selegrend i Åsane ved Bergen, initiert av Selegrendbevegelsen Boligbyggelag og tegnet av Cubus, er et unntak som bekrefter regelen.

Blød By stilte opp kriterier for at en utbygging skulle kalles et «Tæt-Lav fællesskab»: Samarbeidet skulle vokse ut fra det å bygge sammen. Beboerne i fellesskap skulle ha vesentlig innflytelse på planlegging og gjennomføring. Det skulle legges vekt på fellesskap i bebyggelsen, felleshus og fellesarealer, og enhet i arkitekturen skulle uttrykke felleskapet i den tette og lave gruppen av bygninger.

Lundevall og jeg opplevde at prosjektene fra matrisen vi brukte som kart, i virkeligheten også var vakre og relativt ulike, men relativt tomme for folk. Vi besøkte områdene stort sett i arbeidstida på hverdager, og alle de voksne var på jobb og barna på skole og i barnehager. Våre kontakter besto i hovedsak av pensjonerte bestemødre, inntil vi kom til lørdag, da alle var hjemme og feiret fellesskapet med aktiviteter som brødbaking og fingermaling i de «fælles integrationssoner». Både den positive og den mer kritiske omtalen i Blød By er langt mer grundig og akademisk. En artikkel av Nils-Ole Lund har den beskrivende tittelen «Den onde by. Det gode land.»[4] Prosjektene kan tendere til å få et reaksjonært, «isolerende mellomlagspræg» skriver tidsskriftet i den generelle omtalen. Mens Michael Steen Johnsen, en av grunnleggerne av Tegnestuen Vandkunsten og arkitekt bak flere av de 22 prosjektene,  sier at nærmiljøet lett kan framstå som et glansbilde av beboermedvirkning som uten videre kan løse «familiens krise, fremmedgjørelse og isolation». Er «familiegruppen en lille håndfuld familieboliger» som «luner sig ved hinandens selskab og vender ryggen til det øvrige samfund måske den solide grundenhed, der i en ny samfundsstruktur kan erstatte den vaklende kernefamilie»?[5]

Byen synes i Danmark på dette tidspunktet å være gitt opp av de som søkte en alternativ bo- og samlivsform. I Norge var flytting av industri til Asia mer betydningsfull, flere «brown-fields» kunne eiendomsutvikles, og transformasjonen skjedde tidligere. Aker brygge ble bygd ut allerede i 1983. Kanskje det manifeste ønsket om dramatisk transformasjon, sammen med erfaringer fra Byfornyelsen (i Oslo formelt startet opp i 1978) og ikke minst aksjonene på 1970-tallet for å bevare gamle byområder, la grunnen for Nærmiljøarbeidet, drevet og finansiert av Miljøverndepartementets planavdeling.[6] Kjell Spigseth hadde som ung arkitekt  i Trondheim vært en av de ledende i de vellykkede aksjonene for å bevare av bydelen Bakklandet og mot bygging av motorveg i by. En slik person ville i dag bli sett på med en viss departemental skepsis, men det forteller kanskje noe om Miljøverndepartements datidige ambisjoner og ønsker om å gå foran og å handle, at nettopp Spigseth fikk i oppgave å lede Nærmiljøarbeidet.

I diskusjonen om nabolag kan Nærmiljøarbeidet bidra med noen interessante innfallsvinkler: (1) Arbeidet rettet seg ikke mot å bygge nytt og å etablere felleskap fra grunnen, men dreide seg om å forbedre etablerte byområder gjennom medvirkningsprosesser og ved å gjennomføre konkrete tiltak. (2) En kan hevde at arbeidet var eksperimentelt. (3) Piloter og prøveprosjekter ble gjennomført og erfaringene oppsummert av forskere. Ser vi i dag en systematisk og kritisk etterprøving av transformasjonen i byene?  Miljøverndepartementet hadde en rolle som «endringsagent», tok initiativer til prosjekter, organiserte samarbeid med kommuner, beboere og andre brukerinteresser, og delfinansierte.

Planavdelingen i Miljøverndepartementet drev dette utviklingsarbeidet fra 1980 til 2010 (Planavdelingen flyttet i 2014 over til Kommunal og distriktsdepartementet). Samlebegrepet var Nærmiljøforsøkene, men perspektivet for arbeidet hadde større ambisjoner og omfattet for eksempel transportplanlegging i de ti største byområdene, «Sykkelbyprosjektet», «Miljøbyprogrammet» og den omfattende «Groruddalssatsingen». Mange konkrete prosjekter for byområder/nabolag i by var en del av satsingen, for eksempel Melbu i Vesterålen, trehusområdene Nøstet, Verftet og Klosteret i Bergen og «Miljøbyen Gamle Oslo», både middelalderbyen under bakken og industribyen som sto der. Nærmiljøforsøkene (1982–1989) omfattet hele 68 norske steder.

Det som var ansett som arkivverdig materiale fra nærmiljøprosjektene ble selvsagt arkivert i kommunale og statlige arkiver, men et betydelig materiale ble ikke journalført, men lagret som et bibliotek i MDs planavdeling. Materialet gjøres nå tilgjengelig i det vi kaller Bymiljøarkivet på AHO.[7] Arkivet er overført med bistand fra Kommunal- og distriktsdepartementet. AHO og NMBU tar ansvar for å forvalte materialet, og arkivrydding skjer i regi av Bullby, nettverk for byutviklingens lange linjer.

Det skulle et betydelig arbeid til for å få unge, internasjonalt orienterte fagfolk på AHO til å forstå at erfaringen og kunnskapen som lå i dette materiale faktisk er uhyre relevant i dag. Flere tiårs eksperimentelt nærmiljøarbeid er detaljert dokumentert. Når «nabolagsfanen» reises på nytt, er det all grunn til å bygge på dokumentert erfaring.

Neste blogg: Nabolag i by


[1] Matrisen i Blød By er ordnet etter en tidsakse, gir fakta om prosjektet og viser planen og en illustrasjon.

Den største (Tinggården) inneholder 79 boenheter, de minste bare 6, og mange er i størrelsesordenen 12 leiligheter. Navnene sier noe om tidsånden, byggeår og arkitekt er tatt med i oversikten.

Sættedammen, Hillerød (1973), Theo Bjerg, Palle Dyreborg

Skråplanet, Jonstrup (1973), Jan Gudman Højer

Nonbo Hede, Viborg (1976), Frank Vestergård

Gyldenmuld, Skanderborg (1976), Frank Vestergård

Gyndbjerg, Kolding (1976), Claus Vedel

Tornevangsvej, Birkerød (1978), Arkitektgruppe Aps

Drejerbanken, Skaldbjerg, Vissenberg, Fyn (1978), Arkitektgruppen Aps

Tinggården, Herfølge, Køge, (1978), Tegnestuen Vandkunsten

Stavnsbåndet, Solhøjpark, Farum, (1979), Højgård og Schulz

Mejdal, Holsterbro, (1979), Søren Andersen

Æblevangen, Sørum Neder, (1979), Jan Gudman Højer + beboere

Gjessing Nord, Esbjerg, (1979), Arkitektgruppen Aps

Lerbjerg Lod, Hillerød, (1979), Arkitektgruppen Aps

Frugthaven, Skørping, (1980), Frank Vestergård

Søndernud, Beder, Århus, (1980), Frank Vestergård

Gug, Ålborg, (1980), Frank Vestergård

Overdrevet, Hinnerup, (1980), Arkitektgruppe E Nyhavn

Bakken, Humlebæk, (1980), Tegnestuen Bakken

Sol og Vind, Beder, (1980) Tegnestuen Regnbuen

Trudeslund, Birkerød, (1981), Tegnestuen Vandkunsten

Fladengrund, Esbjerg, (1981), Tapdrups tegnestue

Kolbøtten, Åbenrå, (1981) i/s Kolbøtten

[2] «De nyeste bofællesskaber» Blød By, 1984

[3] Tegnestuen Vandkunsten hadde for eksempel allerede i 1971 vunnet den danske konkurransen om nye boligområder med et Souk-lignende sjølforsynt kollektiv med glassoverdekkete gater for 500 – 750 innbyggere.

[4] Nils Ole Lund, «Den onde by. Det gode land.» Blød By, 13 (1981) s. 35 – 37

[5] Sitert fra Dag Mogensen «Tæt-lav-strømningen går mot højre», Blød By, 13 (1981) s. 46 – 49. Dette er ikke noe Mogensen målbærer, men en påstand Tegnestuen Vandkunsten fastholder i følge Mogensen.

[6] Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972. Plan (2012), 3-04 er et spesialnummer til departementets 40-års jubileum.

[7] Arkivet er allerede brukt til mastergradsoppgaver. Noe tilrettelegging står igjen, men vi håper det er allment tilgjengelig (også med lister over materialet på nett) i januar 2023.

Posted in Ukategorisert | Comments Off on Tett-lav fellesskap vs nærmiljø

Lokale samfunn og lokalsamfunn

NABOLAG OG NABOLAG 1

Bo i glade grender. Denne illustrasjonen har jeg i mange år brukt i forelesning nr.13 i Norsk byplanhistorie, «Modernismekritikken». Men det viser seg at jeg ikke har notert ned hvor jeg har hentet den fra. Jeg tror det er fra materiale som Husbanken publiserte, men jeg vet det ikke. Noen av leserne av bloggen vet det nok og kan informere meg.

Jeg fortsetter ryddinga i arkivene mine med sikte på å finne tekst som er upublisert og aktuell. I tillegg har AHO fått tilført «Bymiljøarkivet» fra Kommunal – og distriktsdepartementet og Bullby – nettverket for byutviklingens lange linjer – hjelper oss å katalogisere og ordne.  «Lokalsamfunn», «lokale samfunn», «stedsfellesskap», «nærmiljø», «nabolag» og «grender» er igjen sett på som mulighetsrom for bedre bolig- og bymiljøer.  OAT har i høst valgt Nabolag som overskrift, og det samme tema drøfter norske arkitekter på Arkitekturdagen 23.9.

Lokale samfunn og lokalsamfunn

I 1987 publiserte Institutt for by- og regionplanlegging på NTH boka Lokal planlegging, erfaringar frå forsøk, skrevet av senere professor Terje Skjeggedal sammen med undertegnete.[1] Vi var da begge stipendiater på instituttet. Statens Nærmiljøutvalg under ledelse av Kjell Spigseth, hadde i perioden 1982–1986 gitt støtte til forsøk i nærmiljø og lokalsamfunn, og 60 nærmiljøprosjekter, rundt om i landet, var gjennomført. Inkludert vårt arbeid, tror jeg 10 forskningsrapporter ble publisert – en sentral forfatter var Anne Sæterdal – og i tillegg ga NIBR ut rapportserien Forsøk og forskning i lokalsamfunn. Målet med forskningsvirksomheten var «å styrke lokalsamfunnets egen evne til oppgaveløsning», og å «prøve ut nye samarbeidsformer mellom lokale organisasjoner og kommunene om planlegging og lokalt utviklingsarbeid», som det heter i Spigseths forord til rapportene.

Begrepene innen dette feltet har aldri vært spesielt klare. På nettet skriver de som promoterer Arkitekturdagen at «Nabolaget er summen av stedene vi deler med hverandre i hverdagen». Definisjonen er neppe spesielt opplysende, og ulik for eksempel innholdet i begrepet på 1970-tallet, da «nabolag» dreide seg om de indre båndene i boligområder og ble brukt for å fremme målet om at flest mulig skulle «bo i glade grender».[2] Begrepet «lokalsamfunn» er derimot fortsatt relativt ryddig. Vi kan gå tilbake til hvordan Ferdinand Tönnies på sent 1800-tall skiller mellom by og land, metropol og landsby ved å beskrive de to samfunnstypene «Gemeinschaft und Gesellschaft».[3] En for oss i dag mer direkte anvendbar definisjon ble gitt av sosiolog og bygdeforsker ved Ruralis (NTNU) Reidar Almås i 1985. Et lokalsamfunn utfolder seg i følge professor Almås innenfor et avgrenset territorium og viser seg i et sosialt system med sterk følelse av identitet eller tilhørighet, der den interne samhandlinga er større enn grensetrafikken.[4] Med denne definisjonen, og spesielt imperativet om omfang av samhandling, kunne få av de stedene Terje Skjeggedal og jeg studerte kalles lokalsamfunn.[5]  For å komme unna forestillingene som er knyttet til lokalsamfunn, og for egen del nærme meg et begrepsapparat som kan være anvendbart i by, kom vi senere til å bruke betegnelsen «lokale samfunn»[6] og i stedsanalysenes tiår det generøse begrepet «stedsfellesskap».

Norsk landsbygd ble urbanisert gjennom 1970-åra. Nye (eller omformete) tettsteder grodde fram i alle kommuner på grunn av økt kjøpekraft, vekst i offentlig administrasjon, skoler og   velferdsfunksjoner, støtte til landbruk og fiske og lokal industrialisering. Folkeveksten manifesterte seg i boligfelt, og steder som falt under Almås´definisjon av «lokalsamfunn» ble ervervsmessig, økonomisk og kulturelt omformet til noe annet. Andreas Hompland beskrev godt hva som kjennetegnet det sosiale livet i disse boligområdene, og på en måte som kunne generaliseres også til teppet av boligfelter omkring byene. Fritt etter Hompland: En collage av familieliv der livet finner sted i boliger i hus som er like gamle, hager som ser like ut, barn som går i samme klasse. Men bortsett fra at livene løper parallelt, har folk egentlig lite med hverandre å gjøre. Hompland syntes ikke å være åpen for eneboliglivets kvaliteter som mer dreier seg om å være avsondret enn sosialt integrert i et «nabolag».[7]

Vi må også venne oss til at det vi tror er stabile lokalsamfunn har endret seg fundamentalt. Allerede i 1998 rapporterte Viggo Rossvær – da professor i filosofi i Tromsø – reflektert fra tre års opphold i fiskeværet Sørvær i Hasvik på Sørøya under tittelen Ruinlandskap og modernitet, hverdagsbilder og randsoneerfaringer fra et nord-norsk fiskevær.[8] Sørvær ligger så perifert som en kan komme i dette landet. Det som gjorde mest inntrykk på meg i denne boka, som alle med interesse for Norge utenfor byene bør lese, er beskrivelsen av «utkantens modernitet», forskjellig fra urban modernitet, men like integrert i den moderne verden. De gamle betegnelsene er ikke lenger holdbare, og siden årtusenskiftet har moderniseringskarusellen gått rundt flere ganger i Hasvik og Sørvær, drevet av fiske og sjømatnæring, men like mye av turistfiske etter kveite og annet i havet som er digert, i regi av internasjonale eiere og guider, og med et prisnivå som er tilpasset de som har råd til å reise halve verden rundt for å møte kveita. Også når det gjelder landsbygda er det behov for å revidere innholdet i begrepene som vi har brukt for å beskrive samfunn og det som foregår der.

Å være edruelig i omgang med begreper og å ikke gi seg hen til nostalgiske forestillinger om liv i lokalsamfunn og nabolag, er et mål i seg sjøl. Men mer interessant er hvordan betraktningsmåter og innfallsvinkler i denne begrepsverdenen brukes som grunnlag for handling. Som urbanist har jeg alltid trodd på en territoriell innfallsvinkel til planlegging, i motsetning til en sektorbasert. Hovedkonklusjonen i rapporten «Lokal planlegging» var da også: «Når utgangspunktet for kommuneplanlegginga er folk og kvardagsliv og måla er betre og likeverdige levekår, er lokal planlegging, dvs. områderetta kommuneplanlegging, ein betre eigna arbeidsform enn den administrasjonsretta, sektordelte kommuneplanlegginga.»

Denne innfallsvinkelen for å få til lokale utviklingsprosesser er forsøkt brukt i byen (Groruddalssatsinga, Tøyenløftet), men i urbaniteten dreier seg nå oftest om transformasjon som noen tjener grovt på, men som i liten grad bringer noe godt til dem som bor der allerede. Derimot har stedlige innfallsvinkler vært regelen i planlegging på landsbygda. Ottar Brox, som fylte 90 år i begynnelsen av september, etablerte i sin tid det fruktbare begrepet «generativ planlegging»:[9] Nedenfra og opp, forbedringsorientert, realistisk, ikke-utopisk og «generert» av de ressursene som finnes lokalt. Den interessante diskusjonen er hvordan slike arbeidsmåter kan mobilisere og bli operasjonelle i byen i dag.

Blogg-innlegg i serien Nabolag og Nabolag:

  • Lokalsamfunn og lokale samfunn
  • Bymiljøarkivet
  • Nabolag i by
  • Nylesning av «Retten til byen».
  • Lokal planlegging

[1] Karl Otto Ellefsen og Terje Skjeggedal, Lokal planlegging. Rapport fra Statens nærmiljøutvalg «Forsøk i nærmiljø og lokalsamfunn». Fase 1 1982–1986. (Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning, 1988)

[2] Wenche Terjesen og Ingrid Ullern, Bo i glade grender, en bok om samliv, boservice og nærmiljøer. (Oslo: Gyldendal, 1973.)

[3] Ferdinand Tönnies er en av grunnleggerne av sosiologi som disiplin. Gemeinschaft und Gesellschaft ble gitt ut alt i 1887, og Tönnies er fortsatt pensum i introduksjon til samfunnsvitenskap. Store Norske Leksikon (Aksel Tjora) https://snl.no/Ferdinand_T%C3%B6nnies gir en kort og god innføring for ikke-samfunnsvitere.

[4] Reidar Almås Teoretiske perspektiver omkring temaet «Lokalsamfunnsretta tiltaksarbeid» (Trondheim, IFIM, SINTEF-NTH/Bygdeforksningsgruppa, UNIT, 1985) s. 9.

[5] De stedene som hadde drevet forsøk i lokal planlegging var Slettelva i Tromsø, Skogsøya og Melbu i Vesterålen, Hamarøy i Nordland, Høylandet nord i Trøndelag, Søbstadmyra i Trondheim, Vanylven, Krokane og Askvoll på Vestlandet, Nøstet, Verftet, Klosteret i Bergen, Rjukan i Telemark, Etnedal i Oppland, Våk i Østfold og Fossum, Hallingsgate og Søndre Nordstrand i Oslo.

[6] Trond Thuen og Cato Wadel red. Lokale samfunn og offentlig planlegging, (Tromsø: Universitetsforlaget 1978) s.17.

[7] Andreas Hompland, «Rurbaniseringsprosesser: Bygdebyen og det nye Norges ansikt.» Plan og arbeid, no. 4, 1985.

[8] Viggo Rossvær, Ruinlandskap og modernitet, (Oslo: Spartacus,1998)

[9] Ottar Brox, Dit vi ikke vil. Ikke-utopisk planlegging for neste århundre, (Oslo: Exil, 1995) Teksten er mer enn relevant, og boka gir en god tilgang til Brox´ syn på planlegging.

Posted in Architecture, Ukategorisert, Urbanism | 2 Comments

Innledning til visning av filmen

«Where to With History», Hans Christian Post 2020

Galleri Rom, Oslo 24.10.2021

Mandag 22.8 er «Arkitekturopprør i brann» tema for diskusjon under Norwegian ArchFest Haugesund, del av Den norske filmfestivalen i Haugesund, som nå «inviterer til en undersøkelse av identitet, roller og makt i byutviklingen». Jeg rydder for tida i egne arkiver og kommer over mye som heldigvis er upublisert, men også noe som fortsatt synes relevant.

Bortsett fra full tilstedeværelse og opplevelse i 1:1, er film det beste mediet for å framstille og diskutere arkitektur. I oktober 2021 ble Arkitekturfilm Oslo arrangert for sjette gang, og i vår Arkitekturfilmfestivalen i Trondheim.  Begge viste «Where to With History» (2020) om rekonstruksjon av det utbombete og fortsatt fattige Dresden. «Hva skjer når rom og sted ikke henger med i tiden? På hvilken måte er vår identitet knyttet til rom og sted? Hvilken historie skal vi fortelle om selv?» Jeg tenkte gjennom disse spørsmålene da jeg holdt en innledning til visning av filmen under Arkitekturfilm Oslo i Galleri Rom i oktober i fjor og gjengir foredraget her

Tilgang til filmen: https://filmfreeway.com/Wheretowithhistory,0

Om Archfest 2022: https://www.arkitektnytt.no/nyheter/havn-og-oppror-i-brann

Meningsytringer om filmen fra Arkitekturopprøret: https://www.arkitektnytt.no/nyheter/reagerer-p%C3%A5-kobling-til-h%C3%B8yreekstreme

Demonstrasjoner ved monumentene i Dresden, fra filmen.

Tema for denne filmen er hvordan man i Europa forholder seg til byens bygde historie. Og den spør om måten vi forholder seg til det bygde – har politiske implikasjoner. Eller slik regissøren Hans Christian Post kommenterer filmen «Where to With history»: Jeg ville undersøge de mulige forbindelser mellem de mange genopbygningsprojekter i Dresden siden 1990 og den aktuelle højredrejning i byen og samtidig punktere de vedvarende myter om arkitekturen som et rent æstetisk anliggende.

Hans Christian Post er dansk. Han har Master og Phd i kulturstudier fra København og har arbeidet innen dokumentarfilmer mer eller mindre regelmessig síden 2000. Filmene er laget i samarbeid med tyske produksjons-selskaper og selv om problemstillingene i noen grad er felles europeiske, er filmenes case tyske. De større produksjonene som jeg vet om og som er er tilgjengelige på nett er «Last exit Alexanderplatz» (2015), om en sentral hub og plass i Berlin som de fleste arkitekter og byplanleggere vil kjenne til. Tema for filmen er byplanlegging og ulike syn på urbane idealer. Alexanderplatz var jo et midtpunkt i Berlin før krigen, ble utviklet til et utstillingsvindu for DDR etter krigen, og er nå CBD i byen. «Whose city» (2017), dreier seg om transformasjonen i Berlin etter at byen igjen ble Tysklands hovedstad, og refererer til de grundige tyske arkitekturdiskusjonene rundt de endringen som har funnet sted. «Vi er her» (2019) tar for seg migrasjon som tema i kunsten, sett gjennom tre kunstnere. Jeg tror han nå arbeider med en film om bypolitikk i København, men den vi skal se her – «Where to in history» – er Post sin foreløpig siste, og langt den mest politisk og kulturelt komplekse.

Dresden er stedet for denne filmen. En by mange kjenner navnet på og historien til, men som kanskje færre har besøkt. Hovedstaden i Sachsen (den andre store byen er Leibnitz), syd i Tyskland mot grensa til Tsjekkia. Dresden var, før den ble en ruin, preget av å ha vært et tysk kultursenter på 16- og 1700 tallet med tydelige, bearbeidete og kostbare historiske representative lag. På norsk ville en snakke om monumentalitet, men det er ikke helt dekkende. Dresden ble ødelagt av alliert bombing 13 og 14 februar 1945. Hamburg var havn, fylt av logistikk, produksjon og militæranlegg da byen ble bombet i juli 1943. Dresden hadde i liten grad dette, Hvor mange døde, 25 000? Angrepene ble kalt terrorbombing av det nasjonalsosialistiske propaganda-apparatet. Sammen med atombombingen av Hiroshima og Nagasaki (135 000 døde direkte og masse av senvirkninger) er angrepet på Dresden av mange regnet som det største allierte overgrepet under Andre verdenskrig.

Etter krigen ble Dresden sentrum valgt som et utstillingsvindu for DDRs arkitektur, slik dere vil se i filmen. Nå er Dresden hovedstad i provinsen Sachsen og har lenge blitt sett på som en bastion for politisk ytre høyre, og fødested for den anti-islamske Pegida-bevegelsen (Patriotische Europäer gegen die Islamisierung des Abendlandes). AfD – Alternative für Deutchland – fikk nesten 30% ved lokalvalget i 2017. Partiet gikk tilbake i valget til forbundsdagen i 2021, men står fortsatt meget sterkt i byen.

Filmen kobler veksten i det politiske ytre høyre i Sachsen og Dresden – inkludert Nationalsozialistische Partei Deutschland – til arkitekturdiskusjonen i byen. At arkitektur generelt sett er sterkt koblet til politikk vet vi alle, fordi arkitektur er bundet til økonomi og samfunnsmessige behov. Arkitektur er et redskap for å oppfylle behov og nå mål. Mer diskutabelt er spørsmålet om arkitektonisk form, om den estetiske opplevelsen som arkitekturen intenderer, og hvorvidt de historiske konnotasjonene den setter i verk, har direkte politiske implikasjoner.

Dette direkte forholdet mellom form og meningsinnhold er – slik filmen dokumenterer – etablert i Dresden ved at Pegida, AfD og NPD har gjort minnesmerkene til sine, definert deres meningsinnhold på nytt og ladet dem politisk.

Det hele henger sammen med det kulturelle krigsoppgjøret i Tyskland. Høyresiden har etablert en «glaubeskrieg» eller troskrig. En mener at Tyskland ensidig har måttet ta på seg skylda for de grufulle handlingene under krigen, mens alliert terror – som bombingen av Dresden – ikke er anerkjent som terror og ikke blitt minnet på en høvisk måte. De har etablert det man kan kalle en «offerrolle» for Dresden. Samtidig representerer minnesmerkene den tyske historien, det tyske, som i dag hevdes truet av innvandring, en utysk kulturutvikling og multikulturelle politiske intensjoner.

I Europa finner vi prinsipielt ulike måter å forholde seg til byens bygde historie på. Hvordan man tar vare på det eksisterende, enkelte ganger hvordan man bygger det nye, og hvordan det nye forholder seg til det eksisterende. Jeg skrev engang en artikkel som het «narrativt vern» som er publisert på ulike steder, og forsøker å definere disse ulike strategien:

  • Friluftsmuseum (Venezia, Middelalderkjerner i europeiske byer, Lübeck for eksempel, eller også Sevilla)
  • Strukturell bevaring, byens historiske systemer, (Spania, Italia, Portugal – inspirert av faglig teori innenfor urbanisme)
  • Bevaring av det vakre og opplevd verdifulle (Danmark)
  • Narrativt vern, å bevare de historiefortellende fragmentene (Oslo)
  • Og Rekonstruksjon, – altså det å bygge kopier av det som engang var.

Frauenkirche i Dresden – det største og viktigste eksemplet på protestantisk kirkearkitektur i Tyskland – falt under bombingen i februar 1945 (Sachsen var et senter for den protestantiske vekkelsen, og det står en stor statue av Luther utenfor Frauenkirche). DDR lot ruinen stort sett ligge, men etter gjenforeningen ble Frauenkirche bygd opp igjen og innviet i 2005.

Rekonstruksjon som prinsipp for gjenreising hadde da i svært liten grad vært brukt i Tyskland. Mitt eksempel i artikkelen som ble skrevet rundt dette tidspunktet var den foreslåtte masterplanen for Berlin som hadde som intensjon å rekonstruere Berlin slik at byens arkitektur framsto slik den gjorde i mellomkrigstida, før ødeleggelsene under krigen og før gjenreisinga av Berlin etter krigen, som jo fulgte lignende prinsipper både i øst og vest.  Rekonstruksjon hadde til da først og fremst blitt brukt i polske byer, der byenes historiske morfologi, bygningstyper og en forenklet historisk ornamentikk ble brukt i gjenreisingen.

Etter gjenreisingen av Frauenkirche, har diskusjonen om byutvikling i Dresden dreid seg om rekonstruksjon, og høyrekreftene, de nasjonale, har gjort rekonstruksjon til en hjertesak, og de samles i sine demonstrasjoner og politiske møter omkring disse rekonstruerte minnesmerkene, som for eksempel torget ved kirka.  Omkring Frauenkirche er det rekonstruert et område som heter Neumarkt. I filmen sier forstanderen for det jødiske trossamfunnet i Dresden fra sitt ståsted i en synagoge som er samtidsarkitektur: «Det har ingenting med det gamle Neumarkt å gjøre. Det er en historisk illusjon som blir produsert».   

Hva kan man lære av dette og hvilke diskusjoner setter det i gang? Ett lærestykke er jo hvor viktig arkitekturen er som bærer av mening, historie og som uttrykk for identitet og hjemstedsfølelse. En annen diskusjon dreier seg om arkitekturens meningsinnhold i seg selv og om dette entydig er knyttet til arkitekturens form.

I en tekst som jeg fant på Linkdin skriver Post om rekonstruksjonen av Frauenkirche at prosjektet ved

å rette op på byens tabshistorie og derved betone dens offerprofil kunne forstærke den allerede dengang synlige højreradikalisering i byen. I de år, der siden er gået, er disse hypoteser blevet bekræftet. De fuldstændig forsvundne barokke bygninger omkring Frauenkirche er i mellemtiden blevet genopbygget – for størstedelens vedkommende som nærmest fuldkomne kopier – og meget tyder på, at det ikke slutter med det, eftersom flere aktører i byen nu agter at genopbygge nogle af de forsvundne barokhuse ved Neustädter Markt i bydelen Neustadt. Samtidig er højredrejningen i byen spidset mærkbart til i de senere år med Pegida-bevægelsens demonstrationer hver mandag og det højreekstreme parti Alternative für Deutschlands (AfD) voksende popularitet.

Og: er det værd at spørge, om ikke vi som aktører i bevaringsfeltet er bedst tjent med at værne om historien, som den foreligger, og på basis af den give arkitekterne mulighed for at bygge os ind i en bedre fremtid.

Minnesmerker er definitivt ladet med mening, og enda mer så, når de blir gjenreist.

Filmen viser også hvordan de ytre-høyre kreftene i Dresden har erobret minnesmerkene til sitt formål, og gitt dem mening. I Dresden og i Tyskland har rekonstruksjon som strategi i byutvikling blitt fullstendig politisert på en ganske farlig måte. Tyskland har jo også en historie i å politisere retninger i arkitekturen slik modernismen ble stemplet som utysk, jødisk og entartet.

Men en langt mer vanskelig diskusjon er knyttet til om arkitektur –– både enkeltverk og byform – som form og estetisk fenomen, har et gitt symbol og meningsinnhold. Og det tror jeg neppe generelt sett er tilfelle. Vi tillegger arkitekturen mening, et illustrerende eksempel på dette er jo meningsinnholdet i den «klassisistiske arkitekturen», i den nyklassiske perioden var den revolusjonær og sto for fornyelse av samfunnet (slik universitetet i Oslo ved Carl-Johan er et eklatant eksempel på), før og under krigen ble prinsippene i klassisk arkitektur fullstendig skitnet til og ingen arkitekt ville ta i klassisismen på 40 år. I dag hevdes klassismen (riktignok da med en noe uklart innhold) å utrykke ikke-elitistisk smak og stå for brede folkelige behov. Arkitekturen og også bevaringsprinsipper har sjelden en gitt mening – men den gis mening.

Oslo var jo – i motsetning til bykjernene i Europeiske og rike byer – aldri noe Gesmatkunstwerk, å lansere rekonstruksjon som en mulighet for byområder er derfor relativt latterlig i denne byen. Vi har også få eksempler på rekonstruerte bygninger. Ett er Holmenkollen kapell som ble rekonstruert av arkitekt Arne Sødal etter brann. Vel var gjenreisingen et politisk valg som uttrykte verdiene til det vi i sin tid kalte «nikkersadelen». Men de verdikonservative og kulturelt skolerte er jo etterhvert så utrydningstruete at de nærmest er verneverdige. Og et tanke-eksperiment: Om Y-blokken skal rekonstrueres fordi valget om riving helt opplagt var feil, vil diskusjonen neppe følge de samme skillelinjene som preger europeisk politikk i dag. Arkitekturopprøret kan foreløpig heller ikke plasseres i forhold til venstre-høyre akser. «Arkitekturopprøret» er en fellesfront der en er uenige om det meste, men enige om en ting: det at den tredve år lange byggeboomen i Oslo i svært mange tilfelle har ført til dyre, dårlige og gjerne stygge omgivelser.

Det er – i alle fall nå – selv om man ser norske flagg i Pegida-demonstrasjonene i Dresden, vanskelig å oversette Dresden og byens politiske forhold til minnesmerker, direkte til Norge.

Det forhindrer ikke at filmen gir all grunn til ettertanke, og at filmens tema ikke bare er tysk, men også Europeisk.

Posted in Ukategorisert | Comments Off on Innledning til visning av filmen

Post Covid # 10  Mobilitetsrevolusjonen – fra TOD til AOD

OSLO OG VIKEN POST COVID

B+E har vinteren 2022 vært delleverandør til prosjektet «Areal til varehandel og lokal tjenesteyting – kunnskapsgrunnlag og metodeutvikling» for Oslo og Viken. Prosjektet er gjennomført av Asplan Viak med Gunnar Berglund som prosjektleder, og med fylkeskommunen og byen som oppdragsgiver. Vårt bidrag dreier seg om å identifisere og diskutere endrete forutsetninger for byutvikling og danner grunnlag for en serie innlegg på bloggen. Det første innlegget ble publisert 20. mars. Dette tiende og siste innlegget i serien tar for seg den bebudete mobilitetsrevolusjonen.

Collage: Alan Berger, MIT.

Roboter for varelevering direkte på døra eller til noder der varene kan hentes. Alle utviklet av store internasjonale selskaper. I tillegg kommer leveringssystemer ved hjelp av droner. En mobilitetsrevolusjon er på gang, og den omfatter både vare- og persontransport. Ett av kjennetegnende ved denne tekniske utviklingen er at transportkategoriene hybridiseres og blir fler. Endringene vil helt opplagt få konsekvenser for gatebruk, organisering av offentlige rom og detaljplanlegging av nabolag. Et åpent spørsmål er om transportrevolusjonen vil ha konsekvenser for areal- og utbyggingspolitikk?

Mobilitetsrevolusjonen – fra TOD til AOD

Alan Berger er professor ved MIT og professor II ved AHO. Han leder et laboratorium (P-REX lab)[1] for studie av urbanisering og miljøspørsmål, og forskningsgruppa hans har i mange år arbeidet med AV – Automatic Vehicles – finansiert av Toyota.  En av Bergers «punchlines» er at vi i de neste tiåra vil være vitne til et overgang fra TOD (Transport Oriented Development) til AOD (Autonomous Oriented Development). TOD er et begrep som byplanmiljøet i Norge er mer enn godt kjent med, og som dreier seg om knutepunktutvikling. AOD gjør bosetting i større grad uavhengig av knutepunkter og kan innebære en overgang fra bruk av privatbil til fellesløsninger. Konsekvensene vil være størst i suburbane områder, for eksempel i eneboligteppet omkring Oslo, og i de rurale områdene. Betydningen i sentrale bystrøk vil være mindre, her vil endringen i større grad dreie seg om organisering av offentlige rom og for bedre mikro-mobilitet, for eksempel ved tilrettelegging for el-sparkesykler og for robotisert varelevering.

På AHO arbeider vi i vår med re-planlegging av Gjersrud-Stensrud, en av de store perifere mulige utbyggingsområdene omkring hovedstaden som ikke har direkte kontakt til skinnegående kollektivtransport.[2] Samarbeidspartnere er OBOS og Ruter. Gjersrud-Stensrud er planlagt mange ganger, det foreligger en godkjent reguleringsplan, men kostnaden for å knytte utbyggingsområdet til skinnegående trafikk er – slik tilfellet er med Fornebubanen – kjempestor, og området ligger så langt bak i køen at T-banetilknytning neppe kommer til å skje. Programmet for studiokurset ved AHO innebærer at privatbilisme fjernes som premiss for byplanlegging, og at området skal planlegges med utgangspunkt i AV-persontransport, automatisert varelevering og uten bruk av privatbil. Hypotesen bak pilotstudien er at planlegging for AV vil føre til betydelig lavere kostnader til infrastruktur, og derfor kan det økonomisk sett være mulig å forsvare mer landlige boformer enn bygging av de seks til åtte etasjes blokkene som nå plantes ned omkring stasjonene i hovedstadsområdet. Studentene planlegger Gjersrud-Stensrud som en node i et ikke-hierarkisk bysystem, med et komplekst program av boliger/arbeid og attraksjoner tilpasset post covid-situasjonen. Vi snakker om en re-tolking av etterkrigstidas new towns og gjenbruk/omtolking av byutviklingsdiagrammer som for eksempel ble brukt i generalplanen for Oslo fra 1939.

Rammen om arbeidet er gitt av forskningsprosjektet Planning for Autonomous Vehicles (PAV), et Interregprosjekt med partnere over hele Europa. AHO, ved Institutt for Urbanisme og landskap er en del av prosjektet, og vi har siden våren 2021 samarbeidet med Ruter, som er ansvarlig for kollektivtrafikken i Oslo og det som er og blir Akershus.[3] Ruter er en internasjonalt sett avansert aktør innenfor AV-feltet og har gjennomført flere piloter med førerløse kjøretøy i gater med trafikk. Deres interesse var fra starten å diskutere førerløse kjøretøy som tilbringertjeneste «on demand» til kollektiv-knutepunkter. Intensjonen er på denne måten å utvide kollektivnettet, bedre kvaliteten på tilbudet, etablere fellesløsninger og begrense behovet for å bruke privatbil.

Teknologien finnes og tas nå i bruk. Enhver som har kunnskap om moderne biler vet at de har avansert cruise-kontroll, og at bilens computer samhandler med nettet. Jeg leser i China Daily at de første 350 km veg nå er åpnet for førerløse biler. Droner som bringer varer bestilt på nettet har jeg opplevd i Beijing. NRK melder om en konkurranse mellom barneskoler om utvikling av robot-kjøretøy. En ny transport-revolusjon kommer, godt innenfor tidsperspektivet for byutviklingsprosjekter, kanskje før Fornebubanen og ny E18 sørover gjennom Bærum og Asker tas i bruk.

Innovasjonspotensialet i «hardware» er betydelig. Vi kjenner utfordringen fra el-sparkesyklene. De seks ulike vare-robotene vist på introbildet illustrerer en åpen situasjon der konvensjonene ikke er etablert. Mopedbilen (quadricycle, som kan kjøres av 16-åringer), den elektriske rullestolen, el-sykkelen og den lille el-bilen vil innovativt hybridiseres slik at dagens strenge inndeling i bil og sykkel, både anvendt i trafikkregulering og i bompengepolitikk, blir meningsløs.[4] Men det meste av den teknologiske innovasjonen dreier seg om «software», som skal gjøre det mulig for kjøretøyet å lese og lære vegen, og navigere både med bruk av GPS og det som faktisk observeres. I de siste pilotene til Ruter brukes konvensjonelle røde Toyota minibusser utstyrt med datamaskiner, robotøyne og antenner. Som sagt er det ikke langt fra en computerfylt og velutstyrt bil til AV.

Utfordringene dreier seg også om organisering og eierskap. Hva innebærer det å reise kollektivt? Når den robotiserte el-drevne lille grønne bussen etter et enkelt tilrop bringer deg til T-banen eller Inter-city, reiser du da privat eller kollektivt? Eier du farkosten sjøl, hører den til det offentlige kollektivsystemet, kanskje drives den av Uber eller et annet firma med tvilsom personalpolitikk?

Ruter gjennomførte i 2019 en Oslo-studie – «Slik vil selvkjørende transport påvirke Oslo-regionen» – som konkluderer med at sambruk og samkjøring er nødvendig for at systemet skal fungere optimalt, ikke en overraskende konklusjon.[5] 7 prosent av dagens bilpark vil da være tilstrekkelig for å dekke alle reiser i rushtrafikken og 93 prosent overflødige som redskap for arbeidsreiser. Avhengig av forutsetningene i de ulike scenariene kan bilflåten reduseres med rundt 90%. Katastrofen inntreffer derimot dersom AV utkonkurrerer den skinnegående kollektivtrafikken, og alle som i dag kjører privatbil og de som reiser kollektivt, går over til privat AV eller bildeling uten samkjøring. Da postulerer rapporten at trafikkvolumet vil øke med 97%, og at køene vil bli usedvanlig lange, uavhengig av den ekspansive vegbygginga som finner sted.

Min reise inn i AV-verdenen har skjedd med ståsted i norsk og internasjonal forskning om rurale områder, der jeg ser digitalisering og robotisering som et verktøy for landsbygda. Et av lærestykkene er at mange fornuftige tiltak dreier seg om å ta vare på og bevare. Men like viktig er det at vi ikke planlegger på grunnlag av det vi ser i bakspeilet. Landsbygda endrer seg dramatisk – rurale samfunn har i dag lavere stabilitet enn byene – og drivkreftene er teknologien, statlige politikk med regionale konsekvenser, globale markedskrefter, lokale rettigheter og tilgang til lokale ressurser. Den kommende transportrevolusjonen må også ses som et verdinøytralt endringsverktøy som må styres av offentlig politikk og planer. Dokumentert offentlig hjelpeløshet i innføring og styring av nye redskaper for mikro-mobilitet kan fungere som en advarsel.  


[1] Fra Berger/MIT hjemmesider: “P-REX lab is a research group focused on environmental issues caused by urbanization, including the design, remediation, and reuse of landscapes worldwide.” Slik tilfelle er med designere og foreløpig i mindre grad med urbanister bruker laboratoriet begrepet “Systemic Design”, “to describe our approach to urbanization, which considers the entire urban enterprise as one holistic system that can be improved through design thinking.”

[2] Kurset er en del av en serie studiokurs ved AHO kalt «Bærekraftig by- og tettstedsutvikling», som ledes av Jørgen Johan Tandberg og Andreas Kalstveit (våren 2022 med Emma Viktoria Moberg), med støtte av forskningsprosjektet Planning for Autonomous Vehicles (PAV) ved Alan Berger, Karl Otto Ellefsen og Espen Aukrust Hauglin.   

[3] I Ruter har vi først og fremst samarbeidet med Fagsjef for areal og transport Ola Skar og med Lars Gunnar Lundestad som er Prosjektleder for AV-arbeidet.

[4] En bil er ikke en bil, og en syklist er ikke en syklist.Posted on 22. April 2019 by Karl Otto Ellefsen

[5] Rapporten er forfattet av COWI og PTV med Øystein Berge som prosjektleder. Adresse til sammendrag der det også finnes lenke til hele rapporten: https://www.cowi.no/om-cowi/nyheter-og-presse/ny-rapport-slik-vil-selvkjoerende-transport-paavirke-oslo-regionen

Posted in Ukategorisert | Comments Off on Post Covid # 10  Mobilitetsrevolusjonen – fra TOD til AOD

Post Covid # 9 Nabolagene

OSLO OG VIKEN POST COVID

B+E har vinteren 2022 vært delleverandør til prosjektet «Areal til varehandel og lokal tjenesteyting – kunnskapsgrunnlag og metodeutvikling» for Oslo og Viken. Prosjektet er gjennomført av Asplan Viak med Gunnar Berglund som prosjektleder, og med fylkeskommunen og byen som oppdragsgiver. Vårt bidrag dreier seg om å identifisere og diskutere endrete forutsetninger for byutvikling og danner grunnlag for en serie innlegg på bloggen. Jeg er nå kommet til den nest siste post-korona observasjonen. Den avsluttende observasjonen vil ta for seg den bebudete mobilitets-revolusjonen.

Nabolaget Sinsenbyen, flyfoto ca.1940. Foto: Karl Harstad, postkort, Oslo museum.

Å etablere nabolag var fram til 1980-tallet et overordnet mål i norsk byplanlegging. Tydeligst kom intensjonen om sosial ingeniørkunst fram i byplanen for Oslo fra 1949, som definerer nærmiljøet som grunnenhet og skriver hele byen inn i det som ble kalt «Skjematisk system for desentralisering av storbyens funksjoner». Troen på å skape avgrensete deler av byen der folk hørte hjemme og holdt sammen var sterk også på 1970 tallet, illustrert med slagordet «bo i glade grender» (Wenche Terjesen og Inger Ullern, Bo i glade grender, Gyldendal norsk forlag, 1973). De første byområdene i Oslo som var planlagt som nabolag (Arctanderbyen, Ullevål hageby, Lille Tøyen) ble drevet fram av den norske varianten av den internasjonale boligbevegelsen. Morfologi og arkitektur var inspirert av de engelske hagebyene og av arkitektene Unwin og Parker. De første store prosjektene for sosial boligbygging – som Sinsenbyen er et eksempel på – var derimot inspirert av de tyske «Siedlungen» bygd med et omfattende sosialt program under Weimar-republikken på 1920-tallet. Sinsenbyen (arkitekt Kristofer Lange i samarbeid med arkitekt Th. Chr. Hauff) er ordnet inn i en i renskåret modernistisk struktur sammensatt av teglkledde fem etasjes lameller og komplettert med den monumentale utsiktsgata Schouterrassen som strekker seg mot fjorden. Sinsenbyen ble bygd for arbeiderklassen og viser langt høyere kvalitet enn gjennomsnittlig boligbygging i Oslo dag. Alle har godt lys inn i leilighetene, de fleste har utsikt og tilgang til grønne områder. Gentrifiseringen i Oslo går sakte og har først i de siste åra nådd Sinsen. Sinsenbyen bør kjærtegnes med, og omsorgsfullt bli tatt vare på som nabolag.

NABOLAGENE

Gjennom pandemien har nabolagene fått en sterkere og mer tydelig rolle, som resultat av hjemmearbeid og færre reiser. Handel og tjenesteyting har i større grad skjedd lokalt.

Dels er dette en effekt av byplanlegging (Sæter sentrum, Røa sentrum), dels en direkte effekt av markedskrefter (St. Hanshaugen, krysset mellom Waldemar Thranes gate og Ullevålsveien). En ser også en tendens til at tjenesteyting som retter seg mot et større marked, lokaliseres i nabolagene,[1] og ulike agglomerasjonseffekter der virksomheter av samme type styrker hverandre.[2] 

«Nabolag» har en vid betydning på norsk og omfatter det meste fra boligfelt til bydeler.

I boligfeltene, der det meste ble bygd ut samtidig, hadde folk til felles at de drev med de samme prosjektene samtidig (privatisert parallellitet), for eksempel at familier hadde barn som gikk i samme barnehage, i samme skole og samme idrettslag. Med tradisjonelle sosiologiske begreper betegnet som mekanisk solidaritet i motsetning til den organiske som fantes i de gamle arbeiderbydelene.[3]  

I byplanlegging var «bydelen» grunnenheten, men i mange planer, også i tradisjonell byplanlegging fra begynnelsen av 1900-tallet, var bydelene delt opp i nabolag med fellesfunksjoner.[4] Bydelene i Oslo er nå først og fremst store politiske og administrative enheter, men byen som arkitektur er en historisk collage av oftest tydelig avgrensete biter planlagt etter en meny av ulike morfologiske prinsipper (Bjølsen, Sagene, Torshov, Grünerløkka, Frogner, Ullevål hageby). Alle disse er gode eksempler på «nabolag», og alle er bygget ut for første gang i natur- og landbruksområder. Nye historiske lag er lagt over dem, og nabolagene er sosialt, kulturelt og i forhold til handel og tjenesteyting i varierende grad blitt gentrifisert. At byen så tydelig er en collage sammensatt av ulike områder, bygd etter ulike prinsipper og fylt av ulike narrativer, er relativt spesielt for Oslo. Om dette historisk sett skyldes byens dårlige økonomi og små utbyggingssteg målt mot andre nord-europeiske byer, eller vår kulturs manglende evne til å underordne seg og holde fast i beslutninger, er for meg et åpent spørsmål. 

«Nabolag», «lokalsamfunn» og «lokale samfunn» og «grender» er prinsipper og begreper som hadde lav status i byplanlegging i globaliseringen og eiendomsutviklingens gloriøse desennier fra 1980-åra og framover. Modernismekritikken omfattet også en kritikk av «sosial ingeniørkunst», og av intensjonen om å skape lokale og trygge samfunn i byen. Generalplanen for Oslo fra 1949 delte for eksempel utbyggingsområdene inn i bydeler og nabolag med tilhørende diagrammer som viste hvilke funksjoner som hørte til hvor. Argumentasjonen mot denne villete oppdelingen av byen var at en moderne by er ett system der en har venner og forbindelser overalt, derfor er «nabolag» ikke er et operativt begrep i byutvikling.

Det faktum at grensen mellom bolig og arbeid blir mer diffus, og at større deler av arbeidet kan skje utenfor en spesifikk arbeidsplass, snur noe om på dette, og faller sammen med en kulturell tendens til å dyrke bylivet og det nære. Befolkningsmessig har derimot bydelene en langt lavere stabilitet enn tidligere. Boligen er folks suverent viktigste investeringsobjekt, og byfolk i dag er ikke stedslojale, men følger flyttekjeder bestemt av inntekt og status.   

Handelsanalysen som Asplan Viak har arbeidet med, viser tall for markedsandeler over tid og har fordelt dette på «Sentrum», «Indre by», «Bydeler med store kjøpesentre» (Ullern, Sagene, Alna) og «Øvrige bydeler».  Bortsett fra fallet i varehandelen i «Sentrum» under pandemien, er utslagene ikke dramatiske. «Bydeler med kjøpesentre» er vinnere og samlet viser også «Øvrige bydeler» økt handel. Tallene for «Indre by» er vanskeligere å tolke og dette er også en geografisk sett vanskelig kategori fordi den inneholder områder med svært ulike kjennetegn.[5] 

Jeg vil gjerne se dokumentasjon av økt handel og virksomhet i nabolagene i Oslo, og observere at disse områdene i større grad er sjølforsynte med dagligvarer, og inneholder tilbud for handel med utvalgsvarer.[6] Generelt sett kan endringene ses som et ledd i en prosess der noder i den regionale byen også har sitt eget preg og inneholder tilbud som retter seg mot et større marked. I en rekke nabolag i Oslo (Sinsen, Bjølsen, Sagene, Torshov) ser en embryoet til denne utviklingen.[7] Når nå pendelen vender (Oslo arkitekturtriennale har for eksempel «nabolag» som tema denne høsten), og byen igjen tenkes som en sum av fattbare nabolag med sterk indre kohesjon, samsvarer dette med preferanser i bybefolkningen og med samfunnsmessige utviklingstrekk som peker inn i trygge og gjenkjennbare nabolag. Men naiviteten og romantikken ligger farlig nær. «The Village» var en fattig, mangfoldig og ikke gentrifisert bydel da Jane Jacobs fant seg hjemme i den. Stadig vil mange av oss fortsatt også mene at «Stadtluft macht frei» fra nærmiljøenes og lokalsamfunnenes kvalmende livegenskap.      


[1] Sæter huser nå for eksempel Oslos beste butikk for barneklær

[2] Det sies at for eksempel at Gamlebyen nå inneholder en agglomerasjon av brukthandler, flere spesialisert i møbler.

[3] Med referanse til Durkheim.

[4] Et illustrerende eksempel er Otto Wagners plan for «22. Wiener Gemeinde Bezirk» fra 1911 som har vært brukt som forbilde i «New Urbanism». https://www.mdpi.com/2571-9408/4/3/59#

[5] Dagligvareomsetningen her har steget fordi flere bor i sentrum og falt under pandemien trolig fordi færre var på jobb i disse områdene. Omsetningen av utvalgsvarer i disse områdene har falt fra over 30% i 2010, men har steget under pandemien og var da data ble hentet inn på 28%.  Detaljvareomsetningen viser en lignende utvikling

[6] «Dagligvarer» vet alle hva er, «detaljvareomsetning» omfatter all salg av varer til sluttkunder og «utvalgsvarer» defineres som varer som forbruker kjøper «med uregelmessig mellomrom, etter forutgående overveielse og med vekt sammenligning av alternativer».https://finansleksikon.no/regnskap/u/utvalgsvarer

[7] Slik tilfellet for eksempel lenge har vært i «High Street» på Torshov: Spesialiserte deler av Torshov sport (fiske og fotball), Strøm Larsen (kjøttvarer) og Zachariassen jernvare (ekstremt bredt og spesialisert tilbud) osv.

Posted in Ukategorisert | Comments Off on Post Covid # 9 Nabolagene

Post Covid # 8 Tettstedene

OSLO OG VIKEN POST COVID
B+E har vinteren 2022 vært delleverandør i prosjektet «Areal til varehandel og lokal tjenesteyting – kunnskapsgrunnlag og metodeutvikling» for Oslo og Viken. Prosjektet er gjennomført av Asplan Viak med Gunnar Berglund som prosjektleder, og med fylkeskommunen og byen som oppdragsgiver. Vårt bidrag dreier seg om å identifisere og diskutere endrete forutsetninger for byutvikling.

Nittedal, norsk tettsted, senter i gammel jordbruksbygd, industrialisering på 1800-tallet, stasjonsby omkring Gjøvikbanen som kom til å gå gjennom Nordmarka slik at stasjonen ble lagt oppe i dalsida. Bygdeby/kommunesenter med institusjoner og eneboligteppe fra 1960– og 1970 åra. Del av hovedstadens boligmarked med relativt usjarmerende blokker i sju etasjer mot Riksveg 4. Nittedal konkurrerer om handel med alle mulige næringsparker knyttet til hovedvegsystemene i og nord for Oslo. Kommunen forsøker å bygge et attraktivt sentrum, men faren for å ende med et område som er dødt, uinteressant og utkonkurrert av tilbud langs hovedvegene – blant annet langs en ny trasé for RV4 gjennom kommunen – er stor. [1]

 I enkelte byer innenfor grensene til det som foreløpig kalles Viken, er framtida for bysenteret sammenlignbar med situasjonen i Oslo slik jeg beskrev den i Post Covid # 7 (Fredrikstad er et godt eksempel). Andre bystrukturer er slukt opp av agglomerasjonen (Lillestrøm og Strømmen), eller har totalt endret karakter som følge av gravitasjonen fra Oslo (Moss, fra industri- og havneby til boligby).

Alle disse stedene/byene er ifølge norsk begrepsbruk tettsteder og omfattes av tettsteds-statistikken til SSB. «By» er ikke en betegnelse i norsk statistisk sammenheng.

Men «tettsted» betegner i dagligtalen også småstedene: de mange stasjonsbyene som ble bygd langs jernbanen, handelsstedene i landbruksområdene, de mindre industristedene og kommunesentrene. De siste – sentrene på lokalt nivå som er omtalt som «bygdebyene», «det nye norske tettstedet» eller «det nederste nivået i norsk senterhierarki» – ble endelig etablert i 1970-åra, som resultat av utbygging av kommunal administrasjon, offentlige velferdsinstitusjoner, bedre privat økonomi som førte til vekst i lokal handel, og lokal industriutvikling.[2] Andreas Hompland, som på 1980-tallet forsket på «bygdebyen», vendte tilbake til stedene i en artikkel fra 2011:

            «Norge var – og er – stadig lite sentralisert i forhold til land det er naturlig å samanlikna oss med. Men den historisk sett forsinka prosessen fekk ei særprega norsk form som kan kallast rurbanisering – det vil seia ei urbanisering av livsmåte, næringsvegar, kulturformer og forbruksmønster, men utan store bydanningar.»[3]

Viken, som Innlandet og Buskerud og Vestfold, inneholder mange steder av denne typen. I alle kommuner uten byer ble det bygd ut et kommunesenter. Stedene vokste fram i samme periode og ble kjennetegnet av store byggefelt for eneboliger, nye offentlige bygg (barneskole, ungdomsskole, rådhus, kirke, helsesenter, sykehjem), ny handelsstruktur og industriområder.  

Folk som etablerte seg i tettstedene er i dag vel inne i pensjonsalderen, og dette er problematisk med tanke på stedenes framtidige folketall og for kundeunderlaget for servicefunksjoner. Også mange av disse stedene har fra 1980–åra og framover vært utsatt for avindustrialisering og tap av lokale arbeidsplasser. Ungdomsutflytting har vært regelen, få nye familier har slått seg ned, og dette slår også dårlig ut i kundegrunnlaget for handel og tjenesteyting. Dagligvarebutikkene blomstrer, men netthandel som gir tilgang til enorme vareutvalg, gjør konkurransen hard for all annen handel.

Strategien, både fra stat og kommunene, har vært å søke å opprettholde handelen i tettstedssentrene ut fra tanken om at «lokal handel skaper vitalt byliv og urbanitet» og fører til redusert mobilitet og mindre utslipp.  Men stikk i strid med denne politikken har kommunene åpnet for et nytt lag av tettstedsuavhengige næringsparker som inneholder en stor variasjon av tilbud også innenfor detaljvarehandel. Den største av alle norske næringsparker finner vi i Ullensaker kommune. I Gardermoen næringspark åpnet i 2014 for eksempel «COOP logisticsenter» (CL). Etter utvidelsene av dette som regnes som Europas mest moderne logistikksenter for dagligvarer, vil det omfatte nær 100 000 m2, med 28 meters takhøyde. I Kullerød ved Sandefjord ligger hovedlageret for Komplett.no, Norges største netthandel med desentraliserte hentepunkter og egne systemer for rask levering.

Logikken er enkel å forstå, Komplett er Amazon på norsk, og digre logistikksentra som CL har behov for store og relativt billige arealer knyttet til optimal infrastruktur. Men innholdet (eller tilbudet) i næringsparkene er vanskelig å styre, også fordi vareutvalget i virksomhetene blir mer sammensatt. Biltema dreier seg for eksempel i dag ikke bare om bilprodukter som hører hjemme i næringsparker der biler selges, men om detaljvarehandel som åpner for et ubegrenset sett av produkter. Etter min oppfatning kan vi se på næringsparkene som et nytt lag av omgivelser, eller 2000-tallets tettstedsstruktur, som følger infrastrukturen og trekker kunder til seg.

Hva vil da skje med tettstedene fra 1970-åra, og mer spesifikt hva vil skje med tettsteds-sentrene? Da stedene kom til, var de en overraskelse for fagmiljøene. Politikken som førte fram til resultatet var derimot omforent: velferd til norsk landsbygd, økt satsing på jordbruk og fiske, høyere lønninger generelt, lokal industrialisering, styrking av kommunene som forvaltningsenheter og kommunesammenslåing. Men ingen ga prosessen navn, til tross for at dette jo dreide seg om urbaniseringen av det rurale Norge. Arealbruk og arkitektur i de nye tettstedene ble derimot planlagt, med hjelp av Bygningsloven av 1965 og i følge lokale politiske prioriteringer.[4] Norske konsulentfirmaer, deriblant Asplan (Anderson og Skjånes) ble etablert og vokste seg fete på oppgavene i landkommunene.

Resultatene ble også diskutert. Jeg husker spesielt et innlegg som overfladisk omtalte hjemstedet mitt som «Stedet Gud glemte». Kanskje Gud på et tidspunkt kom til å gjøre det, men Brumunddal – stasjonsbyen, det største og mest mangfoldige industristedet på det indre Østlandet, med produksjon basert på lokale ressurser og leveranser av maskiner til landbruket, og kommunesenter for storkommunen Ringsaker – var i sin tid en Guds gave administrert av det norske sosialdemokratiet.

Hva skjer med disse stedene, der tunge offentlige investeringer er gjort gjennom mange decennier, i det tiåret som kommer? Mens tettstedene hadde svært mange fellestrekk på det tidspunktet de vokste fram, er forutsetningene i dag svært ulike. En vesentlig forskjell er hvorvidt stedet er integrert i det regionale arbeidsmarkedet eller om avstandene er for lange for arbeidsreiser. Noen steder må utvikle seg basert på egne lokale forutsetninger (som reiselivet i Hallingdal), andre kan beite på det regionale arbeidsmarkedet (Kløfta, Mysen, Eidsvoll) og fungere som boligområder, og ikke som allsidige tettsteder.

Digitaliseringen gjør, sammen med bedre mobilitet, ny bosetting på disse stedene mer enn mulig. Men statlige, fylkeskommunale og maktlojale kommuners krav om høy tetthet og samling om kollektivknutepunkter reduserer stedenes attraktivitet. Ved siden av tilhørighet er den viktigste grunnen til at folk nå bosetter seg på disse stedene at de kan oppnå andre

bo- og livssituasjoner enn de som er tilgjengelige innenfor byenes kostbare boligmarkeder. Tettstedene må tilby og konkurrere med andre kvaliteter enn byene. Det finnes ikke noe boligbehov som kan forsvare former for tetthet som hittil har vært ukjent lokalt.

Helt siden tettstedene oppsto, har fylkeskommunene, Miljøverndepartementet og nå Kommunaldepartementet publisert veiledere for forbedringer av dem. Staten forsto at i mange kommuner var stedene gjøkunger som ingen tok ansvar for. I de nye kommunesentrene manglet det lokale borgerskap som i byene hadde tatt kulturelt ansvar.

Sjøl om begrensete midler til stedsutvikling ofte har blitt reservert for lave gatelys og et mangfold av gatestein, har enkelte kommuner vært i stand til å utvikle attraktive og livskraftige sentrumsområder. Det er jo ikke slik at det er handelen som skaper et livskraftig sentrumsområde. Det motsatte er tilfelle, et attraktivt og derfor livskraftig sentrum tiltrekker seg folk og kundegrunnlaget skaper handel. Mange kommuner har skjønt dette.

«Landsbyen Ringebu» er et godt eksempel, der tiltakene bygger på ønske om å kapre større deler av kjøpemarkedet for hyttefolket, og der lokale produkter (Annis pølser) tar markedsandeler også i hovedstaden. Andre steder er senteret dødt, uinteressant og utkonkurrert av tilbud langs hovedvegene. Jeg er redd dette er framtida til mange av tettstedene i Viken.


[1] Dette skråfotoet av Nittedal sentrum ligger i bildearkivet mitt, og jeg har brukt det i forelesninger. Jeg beklager at jeg ikke vet hvor jeg har hentet det fra og håper jeg ikke krenker noen rettigheter ved å publisere det. Ta kontakt dersom det er tilfelle.

[2] Jeg har skrevet en del om «det norske tettstedet». Lett tilgjengelig på nettet er artikkelen «I det grønne» publisert i Byggekunst 5.1991. https://arkitektur-n.no/artikler/i-det-gronne

[3] Andreas Hompland, «Innflytterplaga i bygdebyen, revisited», i Marit S. Haugen og Egil Petter Stræte (red.) Rurale brytninger (Trondheim: Tapir forlag, 2011) s.23–43. https://ruralis.no/wp-content/uploads/2017/05/158a1662c34866.pdf

[4] Ellefsen, Karl Otto og August Røsnes: Fysisk planlegging – virkelighet – plan – resultat. (Oslo: Kommuneforlaget 1989). Denne boka diskuterer den første planlegginga etter Bygningsloven i Bjugn og Ørland kommune, med solide og detaljerte planer for tettstedene, Brekstad, Opphaug og Bjugn av Professor Nic. Stabell på NTH. Se også Karl Otto Ellefsen og Tarald Lundevall: Fiskevær, (Oslo: Pax forlag, 2017) som er en monografi om fiskeværet Myre i Vesterålen og beskriver utviklingen av denne «bygdebyen» i 1970–åra (kap. 5).

Posted in Ukategorisert | Comments Off on Post Covid # 8 Tettstedene

Post Covid #7: Vil redusert handel utarme bysenteret?

OSLO OG VIKEN POST COVID

B+E har vinteren 2022 vært delleverandør i prosjektet «Areal til varehandel og lokal tjenesteyting – kunnskapsgrunnlag og metodeutvikling» for Oslo og Viken. Prosjektet er gjennomført av Asplan Viak med Gunnar Berglund som prosjektleder, og med fylkeskommunen og byen som oppdragsgiver. Vårt bidrag dreier seg om å identifisere og diskutere endrete forutsetninger for byutvikling. Tekstene er skrevet før krigen i Ukraina satte verden på hodet.

Norske lokalpolitikere er fortsatt i stand til å skyte seg i foten. Bildet viser CC Hamar lagt på ruinene av Hamar Stadion (et ikon i norsk skøytesport), og som åpnet i 2014 (Andersen og Fremming arkitekter AS, i samarbeid med Narud Stokke Wiig Architects).  I 1827 vant Lillehammer den politiske kampen om å bli den første byen som Stortinget vedtok å etablere på det indre Østlandet. Hamar fikk bystatus først 20 år etter, men i motsetning til Lillehammer, der den planlagte kvartalsstrukturen aldri fungerte og byen ble utviklet med trehus langs Storgata gjennom byen, ble Hamar bygd ut med tung kvartalsstruktur i mur, i tre til fire etasjer, med handel på bakkeplanet og mange handelsgater. Ingeniør Røyems kvartalsplan fra 1948 etablerte strukturen, mens Sverre Pedersens plan fra 1924 monumentaliserte og krydret den. Da jeg vokste opp i Brumunddal i 1950– og 1960 åra, ble alle viktige større innkjøp (som for eksempel konfirmasjonsdress og hatt) foretatt i Hamar sentrum. Siden skjedde det samme på Hamar som i de fleste norske byer og tettsteder, nye sentra nord og sør for byen kvalte sentrumshandelen, og handelsgatene døde. I det siste tiåret har Hamar som andre norske kommuner strevd med å gi senteret kunstig åndedrett og gjennomført prosjekter for å vekke bysentrum til live. Hamar kulturhus (arkitekt, Vannkunsten) og tiltak langs «8-meters planet» mot Mjøsa er gode eksempler. Foto: Trond Lillebo, Hamar Arbeiderblad.

Oslo er den eneste byen av europeisk format i Norge og derfor unik, og har en historie som senter for handels– og tjenesteyting for et nasjonalt omland. Andre byer i regionen vil i ulik grad samsvare med karakteristikken av Oslo sentrum. Diskusjonen av bysenteret følges opp av Post Covid # 8 som problematiserer tettsteds-senteret.

Dersom dramatisk vekst i netthandelen tas for gitt, at sentrum fortsatt taper kunder til attraktive sentra utenfor bykjernen, og folk i større grad arbeider hjemmefra og holder seg i nabolagene, hva skjer da med bysenteret?

Så lenge det er mulig å realisere eiendom i sentrum med god fortjeneste, vil indre Oslo i større og større grad preges av boliger. Tilgjengeligheten til senteret er også langt bedre enn tidligere, på grunn av den regionale mobiliteten. Muligheten for å bevege seg internt i senteret er styrket gjennom nye former for mikromobilitet og tiltak for å bedre bevegelse og tilgjengelighet for fotgjengere og syklister.

Parkeringsrestriksjoner og bompenger minsker tilgangen til senteret med bil. Det er foreløpig ikke helt tydelig i hvilket omfang dette vil påvirke strukturen av detaljhandel og tjenesteyting i senteret. Én effekt er sterkere konkurranse mellom bysenteret og utvikling av handel og tjenestetilbud i nabolagene. En annen effekt er at butikker utvikler digitale tilbud med lokaler som omformes til i større grad å fungere som «showrooms» og steder for «pick up».  Nye butikk-konsepter utvikles. Senteret er ikke lenger det opplagte stedet for innkjøp for andre enn dem som bor der.

Den samlete fasadelengden for butikker som henvender seg mot gata i sentrum er over tid dramatisk redusert. Enkelte «High Street»-områder har fortsatt stor attraktivitet (Hegdehaugsveien/Bogstadveien og midtre deler av Carl Johans gate, deler av kvadraturen og Nedre Slottsgate). Områdene er – trolig i større grad en tidligere – segmenterte. Eksempel på dette er lokaliseringen av butikker som selger kostbare merkevarer i områder knyttet til sentrale deler av Carl Johans gate. Enkelte segmenter i handelen har vært sterkt rammet av situasjonen under epidemien (klær, sko), men også av transformasjon og nye tilbud i kjøpesentra/agglomerasjon av handel og tjenesteyting utenfor det tradisjonelle senteret (Aker Brygge, Oslo City, Skøyen). Analysen av omsetningsdata i dette prosjektet (Aspan Viak) dokumenterer vekst i handelen i bydeler med kjøpesentra i randsonen omkring bysenteret i Oslo (eksempelvis Storosenteret i bydel Sagene og CC Vest i bydel Ullern).

Bysenterets rolle er sosialt og kulturelt bestemt. Senteret som samlingssted og sted for politiske, kulturelle og sosiale manifestasjoner endrer seg i liten grad som resultat av digital teknologi, endrete mønstre for handel og tjenesteyting og en ny mediavirkelighet. Senterets rolle i rekreasjon, for underholdning og som sosialt møtested og arena for å finne partner er trolig sterkere enn svakere enn tidligere. Et bysentrum har sin egen «vitalitet».[1]

Vår «informerte spekulasjon» er at bysenteret fortsatt vil beholde sin attraktivitet. Bysenteret dekker, sosialt og kulturelt, et behov for å møtes fysisk og for menneskelig utveksling som digitale media ikke kan erstatte. Bysenterets attraktivitet er bygd opp historisk og er stadfestet i alle institusjoner og servicetilbud som er lokalisert der. Økt boligandel i sentrumsområdene reduserer neppe sentrums attraktivitet, men endrer i noen grad senterets funksjon.

Arealtilgangen for handel i bysenteret er stor, og det finnes i visse områder en overkapasitet. Handelsarealer vil fortsatt både være en ressurs for boligutvikling og for ombygging til tjenesteyting og produksjon.

Organisering av handelen og butikkenes rolle vil endres, tilpasset netthandelen. Byen – sett i forhold til handel – står foran en transformasjonsperiode. Konkurransen mot handel i nabolagene og mot moderniserte og profilerte sentra som i større og større grad er integrert i tettstedsstrukturen, vil trolig fortsatt redusere sentrums andel av detaljvarehandelen. Handlegatene er svært følsomme for nyetableringer. For eksempel vil etableringer av handel i og omkring en ny Majorstua stasjon trolig ha betydelige negative konsekvenser for handel i Bogstadveien/Hegdehaugsveien.

Program for tjenesteyting i sentrum vil endres noe, men fortsatt konkurrerer senteret med sin ekstremt gode tilgjengelighet innenfor bransjer som forutsetter «oppmøte», som for eksempel tannleger og advokat-tjenester. Tjenesteyting vil likevel i større grad bli lokalisert i nabolagene.

Reduserte behov for kontor som resultat av hjemmearbeid, vil trolig ikke vise seg ved at firmaer ikke lenger trenger kontorer med god beliggenhet, men i reduserte arealbehov og i måten kontoret er organisert på.[2] Mange kontorarealer har beliggenhet og karakteristikker som gjør det relativt enkelt å bygge dem om både til handels- og produksjonsarealer. En kan i framtida tenke seg ny eiendomsutvikling av etablerte kontorområder. Ombygging av kontorer til boliger har byene allerede mange eksempler på.

Behovet for produksjonslokaler har så langt først og fremst kommet til uttrykk ved at bygninger og lokaler i byen har blitt leid ut i en periode, før ombygging og transformasjon, og ved at «melkebutikken» er tatt over av mindre produsenter som arkitekter og designere. Diskusjonen av behovet for atelierer for kunstnere er blitt reist som resultat av høye leiepriser i byen.  «Reindustrialisering» i stort omfang og på lang sikt vil innebære at attraktive arealer settes av til produksjon, og at produksjonsrettet næringsvirksomhet blir en del av nye programmer for utvikling av transformasjonsområder. På kort sikt er problemstillingen trolig mest aktuell å ta inn over seg i planlegging av boligområder, og ved å se på produksjon som en type arealbehov som bør ivaretas i samme områder som handel. 


[1] Begrepet «Vitalitet» er brukt for å karakterisere bylivet i Jonny Aspen og John Plöger, Den vitale byen, (Oslo: Spartacus forlag, 2015)

[2] Ref. Aftenpostens oppslag 13.1.2022 «Fleksible kontorer er blitt big bussines» i bilag «Oslo» s.2–4.

Posted in Ukategorisert | Comments Off on Post Covid #7: Vil redusert handel utarme bysenteret?