Urbanism and Architecture – Karl Otto Ellefsen

A brief discussion on the globalization of architectural education.

Ellefsen, K. O. (2020). Provincial and Outdated? A Brief Discussion on the Globalization of Architectural Education. EAAE Annual Conference Proceedings, 338–349. https://doi.org/10.51588/eaaeacp.72

Karl Otto Ellefsen

Professor Oslo School of Architecture and Design

Professor Central Academy of Fine Arts Beijing

No global curriculum?

I am contributing with some small comments on the globalization of architectural education. After a life as a teacher, I know a lot of schools, but the reflections in this talk is based om my experiences from the Oslo School of Architecture (AHO) and my 10 years long involvement with the Central Academy of Fine Arts (CAFA) in Beijing. Globalization in this talk is denoting the general and “the hidden school” is a name for “the specificities”, often linked to school traditions and the reinterpretation of tradition.

During the twenty years I have been at the fringes of the EAAE, and in certain periods at the core of the EAAE system, the need for internationalization has been one of our main topics, reflecting the general European political agenda. I might remind you that the European Bologna Declaration was signed the 19^th of June 1999, in 2019, twenty years ago. I have seen to that all the books coming out of the yearly EAAE symposiums are stored in our library, and consulting these, I find main headlines like, “Towards a common European Higher Architectural Education Area” (2002), “Bologna 10 years after” (2009), “What have we achieved, what have we lost?”, “Are we really more harmonized”. “Are we more transparent” etc.

In our event in Milan in 2015, we somehow concluded that the process of internationalization so far had not resulted in a “global studio” or a “global curriculum”. When the Bologna Process reforms came into effect some ten years ago, with the aim of making Europe’s variegated educational systems more compatible with one another, many believed that architectural training would become more uniform. But, our 2015 opinion was that schools rather tried to keep and develop their own identity, defining a “local” strategy to be able to cope with a “global situation”, to distinguish them and highlight their originality.  Today I wonder if this conclusion was wrong. [1]

The hidden

The ”hidden” is hidden, not because somebody did hide it, but because we are not able to conceptualize it, or it might be so obvious that we do not think about it. My experience is also that this “hidden” is often talked about in rather one-dimensional terms, and not in its full complexity.  Therefore the “hidden” might somehow vanish, normally not as a direct effect of a school policy, but as an unplanned, sometimes surprising side-effect of policies and strategies.

The complexity and differences in cultures, the countless incompatible languages and dialects, might be judged to be the most profound challenge to European cooperation, but this rather indigenous character is also a main European quality, distinguishing Europe from other parts of the world.

Architecture and urbanism as disciplines were international from the start. In Europe the disciplines merged with local vernacular traditions, interpreted modernism differently, unmounted modernistic practices in various ways, and developed different roles for the architect to perform in society.

Good schools are built by outstanding teachers. And architectural education is socially relevant and valid, linking to the culture and needs of a society.  At least this was so in a small school close to the North Pole, started in 1945, right after the second World War as part of a process of rebuilding a nation. At the beginning education and practice merged entirely, teachers taught trough their projects, students won competitions for substantial public commissions before they graduated. After a while the Oslo-school was molded into a tradition, a little national romantic from the start, cherishing the thousand-year-old wooden way of building, and indulging in the Norwegian landscapes filled with local character of place. So far to the north that characteristics like “ahead of the game” or “mainstream” had little meaning. New concepts and ways had to travel far and took time.

In a country where pragmatic needs set the agenda, the school established a corrective, defending architecture as works of art, as “unicas” – one of a kind –, educating master builders who knew the terrain, with a sense of place, in a material tradition of wood, stone, brick and concrete, working with experimental tectonics. Four generation of teachers, the last three educated in the school. A small academy, entirely studio based.

“The hidden”, we did not even give it a name – the Oslo-school – until five or ten years ago. Before that it was mostly described as “Nordic architecture”. And indeed it was a tradition little written about, and even talked about by its great protagonists, When I was a student in the 1970s and the school tried to customize me into it, it seemed not to relate to a written language at all, you were mostly taught by the teachers drawings, his or her pictures, and occasionally some grunts describing tectonics and detailing. 

How to describe the “hidden”? Maybe a more illustrative concept is “school culture”. Trying to break it down I would say we are talking about a:

(a) set of values, ways of understanding architecture linked to local architectural culture. The school has been a keeper and a of a tradition and an intuition renewing the tradition,

(b) strong linkages to society and local architectural practice. The school being “relevant” locally, nearly immerged in society,

(c) an academy, studio-based, established ways of working, both as a library and a laboratory,

(d) a generous and resource-rich teaching environment.

Schools of architecture stem from the same sources, and have been subject to international exchange of ideas from the very start, in terms of organization, pedagogy, curriculum and architectural inspirations and ideals. In the best schools translated and blended with local culture. Globalization of architectural culture should not be seen just as a further development of this situation, but as something entirely new: resulting in a global student marked (not limited to the schools with a tradition for international students), a global marked for young teachers trying to find positions to start out their academic careers, a need for proofs of quality situating schools in global rankings, a need for compatibility in terms of curriculum, and a vast, unlimited and always accessible gallery of world architecture. The schools had to reinvent themselves, using different kinds of coping strategies to adjust to and make the best out of the new frameworks.

Why do we not do something else?

During the 14 years I chaired AHO, we tried to develop strategies for the new situation.

We had been a school for building, but did indeed broaden our scope. With a certain success we developed our quality and capacity as a research institution and a producer of doctorates. And we – enthusiastically encouraged by the Norwegian ministry of education – were nearly possessed with being international. We were among the first Scandinavian universities to abandon local language for English in the doctoral school and the PhD theses, the very first to do all teaching on the master level in English, and to not demand that tenured teachers should be able to speak the local language. One of the outputs of course being that students from all over the world applied and that most of the professionals applying for PhDs and teaching positions are none-Scandinavian speaking.

When I left ship – without looking back – the policy seemed to have been a great success.

But most policies and strategies for change in due time display unforeseen consequences.

This spring, the journal of architecture, Arkitektur N, presented the three Norwegian Schools. of architecture. AHO under the headline: “The Oslo-school, Fehn and Norberg-Sculz is no longer defining for AHO. Now the school approaches the world, the working life and a contemporary understanding of what it is to be an architect.” 

Here Thomas Mcquillan, dean of architecture, states – and I have no reason of suspecting him to give a false description of the Oslo school, he is an honest and intelligent man –  that the school have no common architectural values. “We constitute a society with a common knowledge that we should be competitive and innovative.”  For AHO the idea of an Oslo-school has been defining, but this has changed, he continues “ “There are more reasons for this, but an important factor is that we are an international community working and studying at the school, and we are generally more internationally oriented” ending a little embarrassingly with boasting benchmarking with Columbia and Harvard.[2]

Probably Mcquillan is right, a fundamental change in the school has occurred, and one of the main reasons for this are school policies, making the academic environment, entirely international, bringing in people with other, of course just as interesting values and practices, asking “why do we not do something else?”.

A loss or a needed full revision?

There are two main challenges to architecture and architectural education today. The first is to develop inventive approaches that might make the world more sustainable and avoid the worst parts of the coming break-down,  the second is to develop practices that have “relevance”. The first is absolutely crucial, the second essential for the architect to regain and eventually expand her role in society. 

Seen in this rather sombre context, does it really matter that the “hidden” is forgotten? Not necessarily, but it is certainly possible to put up an argument underlining that the school has lost something both valuable and relevant. Then we have to expand our superficial understanding of the “hidden”.  A quote from one of the founders of the Oslo-school, Knut Knutsen, says: “search for the simple and the natural, the quiet and insignificant, the primordial and again the natural”.[3] Pointing towards values that were essential to the tradition; site-understanding, buildings merging with nature, humble expressions, short-travelled materials. The ability to identify the essential features of a specific place and then both utilize and respect them. An ethic stating that architects should accumulate an array of knowledge, impressions, and inspirations from the place and then synthesize them in a project that will be assessed and experienced through its highly tactile traits. In terms of pedagogy this means to strengthen the student’s sensitivity, to be able to critically familiarize themselves with program and local conditions. Working as though they are talking with and confiding in a friend.

The architects were educated for a specific task, to take part in local society and to provide tools for the modernization process. Every local society needs a dentist, and every town needs an architectural practice, knowing the terrain, able to culturally and socially communicate.

Like the very dentist, they knew their trade, their handicraft, as builders and planners or whatever. “Relevance” always means “Relevance to what”, and relevance in architecture most often means relevance to local society.

I like the concept “educational environment”, when we twenty years ago moved to our new localities, we were nearly frantic about the possibility of losing our school-culture. It turned out that the “hidden” was not carried by our premises, the old furniture that was thrown away, the administrative staff that was renewed, or the continuous stream of students. It was all about the teachers, and the researchers, how they are recruited and how they are selected.

The argument is not general. Many schools were from the start international and transcends more or less frictionless to be global. Others should not. We are only five million people speaking Norwegian, our national state is rather well functioning, and we indulge in the strangest activities like cross-country skiing and slow television. We are on the fringes of Europe, but has been culturally and economically part of the continent for a thousand years. We have always picked up inspiration from abroad, nearly everything we call Norwegian has been a translation of European ideas. I totally accept that an international teaching community do not merge into or is event professionally interested in this tradition. But we should not loose ourselves. 

Will culture beat strategy, is there a ghost in the machine that simply cannot be removed? Or is the school transforming into something found anywhere in the world, and mostly mediocre?

---

[1] Karl Otto Ellefsen, “Architectural Education Towards 2030”. Key note speech, EAAE Congress 2015, 27-30 August.

[2] Arkitektur 6. 2018. «AHO, Fra Oslo–skolen til internasjonalt studiested» Interview with Thomas McQuillan by Gaute Brochmann.

[3] Poster text from the 1950s, reprinted in Knutsen/Tvedten, Knut Knutsen, Oslo: Gyldendal norsk forlag 1982, s.276. Translated by the author.

Trusler mot profesjonsutdanning av generalister er også en fare for profesjonen arkitekur.

Faksimile fra forsida på Byggekunst, 1,1969.

Et uendelig antall bilder med motiver utenfor arkitekturtradisjonen – for å illustrere arkitekturdiskusjonen – var noe Per Kartvedt hentet fra London. Da Archigram foreleste for et stappfullt auditorium på NTH, oversteg antallet Kodak bildekaruseller og det visuelle mangfoldet alt Trondheimsmiljøet hadde opplevd i salene på Gløshaugen.

Arkitektutdanning var vært tatt for gitt og bare overfladisk og rotete diskutert i standen, slik kildene dokumenterer. Alle arkitekter mente bestemt å vite hva som foregikk på skolene og hva som burde foregå der. De kunne jo bygge på fem års sikker empiri fra egen ungdom.  Utdanning lå nær opptil praksis i alle de nordiske landene, og stemmer fra praksis mente å kjenne godt til hva kontorene hadde behov for. Noen unntak fantes. Ett er OAF-miljøets langvarige kamp for å bygge en fullverdig arkitekthøgskole i Oslo. Et annet er Svein Hatløy og Bergensmiljøets argumentasjon for BAS. Et tredje er diskusjonene om arkitektrolle og utdanning fra årene omkring 1970.

For studenter og lærere i dag er 1970 oldtid, men disse åra var formative for internasjonal arkitektutdanning (Beatriz Colomina), fordi skolene da åpnet opp for mange ulike faglige innfallsvinkler. Per Kartvedt (1940–2017) var Korsmos assistent på BK2 i Trondheim, skoleleder og professor i England og professor II på AHO. Kartvedt var en pioner i å samarbeide med studenter om prosjekter. Norsk arkitektur hadde aldri før sett konsepter som det strukturalistiske konkurranseforslaget for studentbyen på Steinan (1967) og prosjektet for ny arkitektskole i Trondheim i en hall under et solfangende fagverkstak (1968), begge prosjekter tatt med i Byggekunsts kanon «50 år moderne arkitektur i Norge», publisert i nr.7/8, 1968.

Per Kartvedt var en budbringer til arkitekter og arkitektstudenter ved isens kant. «We believe architects must begin to realize they are socially responsible for their actions» siterte han fra studentmanifestet til AIA Convention i New Haven. «Den utdannelsen vi har i dag er ukritisk og utilstrekkelig» og «arkitektutdannelsens viktigste oppgave i dag er å skape en bredere basis for studiet – og yrket» er hentet fra artikkelen hans «Dette er den første dagen i ditt liv» (Byggekunst 4, 1969). Teksten «1:2000» (Byggekunst 1,1969) argumenterte for utvidelse av arkitektfagets interessefelt fra verk til rom. «Arkitektur er alt» er tittelen på Martin Braathens masteroppgave som bygger på empiri fra NTH i disse åra. Og arkitektur er alt, dersom objektet studeres med en arkitekts fagkunnskap og blikk. Vitruvius, go home, arkitektur er alt mens byggekunst er et mål, er slik Kartvedt uttrykte seg i manifestform.

Siden den gang har den norske samfunnet gjennomlevd oljealder, usminket markedsøkonomi, byvekst og byggeboom. Nå synes kortene å bli gitt på nytt, og profesjonsutdanning er i spill. Arkitektutdanning er ikke spesifikt omtalt i den nye Meld. St. 19, «Profesjonsnære utdanningar over hele landet». Stortingsmeldinga tar først og fremst opp fagfelt der samfunnet ikke har tilgang på nok arbeidskraft: lærere, helsearbeidere, sykepleiere og ingeniører. Når det gjelder arkitekter er det ikke-uttalte synspunktet trolig at de er mange nok, og at samfunnet ikke har behov for flere. Dansk utdanningspolitikk er tøffere og mer uttalt. «Kandidatreformen» innebærer at 10% av masterutdanningene skal forkortes fra to til ett år. 20% skal gjøres om til «ervervsutdannelser», der deltidsstudier skal kombineres med jobb. Opptak til bachelorutdanning skal kuttes med 8 prosent, og penger som spares skal gå til utdanninger samfunnet har mest behov for, og til masterutdanninger i samarbeid med arbeidslivet (Forskerforum, 23. nov, 2023).  Hva dette kan komme til å innebære for dansk arkitektutdanning har neppe de danske arkitektskolene full oversikt over ennå.  

Arkitektur har vært et yrkesfag siden studentene konkurrerte om Prix de Rome på akademiene for de skjønne kunstner, og Napoleon initierte de polytekniske ingeniørskolene for å utdanne offiserer. Både innhold i utdanning og ikke minst pedagogiske metoder med stort omfang av studioundervisning har vært relativt stabile. De siste tiårene har vist en tendens til spesialisering i europeiske skoler. Alternative retninger eller idealtyper har vært kompromissløs innretning mot praksis, forskningsorientering, spesialistutdanning og ikke arkitektutdanning, å forberede for et bredere arbeidsfelt og den siste kategorien; å arbeide med arkitektur som en kunstnerisk disiplin. Tydeliggjøring av egenart og hva skolene kan tilby har dels vært styrt av markedsføring mot det internasjonale utdanningsmarkedet.

De norske arkitektskolene har så langt forsøkt å holde fast ved målet om å utdanne generalister, kalt arkitekt og kvalifisert direkte til MNAL. Elementer av spesialisering har kommet fram gjennom valg av prosjekter og studio og blitt dokumentert i portfolioer som mulige arbeidsgivere kan vurdere. AHO og BAS har så langt vært helt konsekvente. NTNU har leflet med spesialisering gjennom 2-årige mastergrader med salgbare navn som «Sustainable Architecture» og «Urban Ecological Planning».

Trusler mot profesjonsutdanning av generalister er også en fare for profesjonen arkitektur. Mye urovekkende lurer vagt i buskene, men to farer er nå tydeligere enn andre. Den ene  dreier seg om intern fagpolitikk. Arkitekturundervisningen utvannes for å tilfredsstille krav om arbeidsrelevans gjennom prosessorientering og overfladisk flerfaglighet. Ingen kan samarbeide flerfaglig uten å kunne sitt eget fag. Den andre utfordringen kommer utenfra og dreier seg om økonomi. Spørsmålet om arkitektstudentene på AHO egentlig trenger 5,5 år for å bli gode fagfolk er allerede stilt ved skolen. Dette ekstra halve året har trolig vært en av forutsetningene for at AHO i perioder med rette har kunnet kalle seg en eliteskole.

Fra dansk diskusjon kjenner jeg spørsmålet «han man egentlig behov for mer enn en treårig bachelorutdanning før man begynner i lære i en praksis»?

Arkitektur er en disiplin som syntetiserer kunnskap fra mange ulike fag og som ligger nær opp til samfunnets virkelighets- og problemforståelse. Mål om bærekraft, arealnøytralitet, bevaring av naturmangfold og nullutslipp må selvfølgelig omfavnes både av profesjonen og skolene, samtidig som arkitektonisk kvalitet i prosjekter må bedømmes med udogmatisk skjønn, og fotavtrykk belegges med verifiserbare tall.  Motstand skaper god arkitektur,  

Forskning ved skolene er heller ingen konkurrent til utdanning dersom de to aktivitetene blandes og alle forskere også underviser. Derimot muliggjør forskning ny kunnskap og kritiske posisjoner. Arkitektur er et utgangspunkt. Byggekunst er et mål.

Karl Otto Ellefsen

Skolene skal lære studentene å produsere verk og formidle den romlige kunnskapen som er særegen for arkitekter i planlegging.

Arkitekt MNAL Jens Selmer, Korsvollbråten Borettslag (1949), Byggekunst, 7–8, 1949, 116–119. Teigen foto.

Planlagt som 23 eneboliger i tett gruppe, 49m2 grunnflate og rom høyden i andre etasje ble redusert til et minimum for å få ned byggekostnadene. Ytterveggene i tegl var rappet på begge sider, taket kledd med teglpanner. I sosialdemokratiets periode sto arkitekter bak «alt» som ble bygget. Forskjellen mellom verk og rom var nær visket ut.

Arkitektur kan forstås som verk, med et annet ord, byggekunst. Med denne forståelsen kvalifiserer ikke alle bygninger til å bli betegnet som arkitektur. Arkitekturhistorien slik den er skrevet dreier seg i hovedsak om byggekunsten, og den kunsthistoriske forskningen diskuterer arkitekturverk. Det er hevdet at arkitektur er den delen av byggevirksomheten som arkitekter MNAL produser, men med denne definisjonen er dette feil. Arkitektur har stor A.

Arkitektur kan også forstås som en betegnelse på fysiske omgivelser og ikke som en kategori bygninger og anlegg med verkshøyde, avgrenset av kvalitetskriterier. Samfunnet produserer omgivelser, og disse kan forstås og diskuteres som arkitektur både diakront – som resultat av historiske prosesser – og synkront, slik de framstår i dag. I Norge har deler av fagmiljøet brukt begrepet omgivelsesproduksjon for å betegne samfunnets omdanning av landskapet. Men ordlyden er kritisert for å være håpløst omstendelig (Mari Lending, AHO) og ute av takt og uten referanser til europeisk fagspråk (Marius Grønning, NMBU). Det tilsvarende franske begrepet er «production de l’espace», og en referanselinje i begrepsbruken kan trekkes fra Marx (produksjonen) over Henri Lefebvre (rommet), til Dag Østerbergs diskusjon av arkitekturens ulike sosiomaterielle lag. Trolig betegner produksjon av rom bedre de prosessene arkitektene skal gripe inn i, selv om forveksling både med det geografiske rom og arkitekturens romlighet er mulig.

Én utfordring både for profesjon og utdanning er at arkitektfagets deltagelse i produksjonen av rom svinner hen. Arkitektens rolle synes å bli mindre betydningsfull, og arkitektfaglig kompetanse ses som en nisjekunnskap som færre vil koste på seg. I de første tre tiårene etter den andre verdenskrigen sto arkitekter bak nesten alt som ble bygd i Norge – direkte gjennom prosjekter eller indirekte gjennom typetegninger og roller i planlegging – noe som aldri før eller senere har vært tilfelle. Bak det meste lå arkitektoniske intensjoner, og skillet mellom arkitektur og bygning, mellom verk og rom, ble nærmest visket ut. Arkitekten var like nødvendig i småbyen som tannlegen.

Det er ingen grunn til å romantisere arkitekturen og arkitektenes situasjon i sosialdemokratiets periode. Arkitektenes motiver og evner ble også da betvilt. «En kelner vil gjestene skal spise så mye som mulig for da tjener han mest. Denne mistanken kan vi jo ha overfor arkitektene, at de drikker gjestene ut for å tjene mest mulig penger» skal en byråsjef i Kirke- og undervisningsdepartementet ha sagt, sitert i rapporten fra det store skoleseminaret på NTH i 1958. «Arkitekter er generelt en gruppe som ofte har lite lojalitet mot annet enn sine egne ideer og allierte og i liten grad mot andres ideer og visjoner» sier dagens OBOS-sjef ifølge Børre Skodvins essay fra 2023, om Wessel-kvartalet i Asker av Vigsnæs og Kosberg, et prosjekt som til de grader dokumenterer at arkitekter bidrar.

Norske arkitektskoler har til tider gått foran praksis, både ved å fornye faget og ved å forholde seg til nye rammebetingelser for arkitektur. Utvikling av unike verk, bruken av digital teknologi, arbeid med byens transformasjon og konsekvent bærekraftstenking i faget er fire eksempler.

Diskusjonene i høyere utdanning kretser nå i stor grad rundt dårligere institusjonsøkonomi. Dels er problemet selvpåført, men hovedårsakene er lavere budsjetter og høyere driftsutgifter. Kunnskapsdepartementet skifter mellom hvilket bein de står på i dialogene med institusjonene. Av og til tales høystemt om akademias selvstendighet og kritiske rolle, men tendensen går mot sterkere styring. «Arbeidsrelevans» er et mål som er formulert i meldinger om høyere utdanning og som gjentas i styringsdialogene.

Unge folk skal utdannes til samfunnsoppgaver, og det politiske målet om arbeidsrelevans er verdifullt dersom det tolkes bredt og generøst. Dersom «relevans» ses smalt og bindes opp til arbeidsoppgaver som var overveldende viktige i går og brukes som utgangspunkt for prioriteringer og kutt, kan betegnelsen hindre kreativitet og fungere destruktivt.

At arkitektskolene ønsker å utdanne folk som kan ta tilbake samfunnsroller er forståelig. Men skolene skal passe på at de ikke nedprioriterer den spesifikke arkitekt-kunnskapen og bruker det meste av tida til å formidle kunnskap som andre fag behersker bedre. Verk – byggekunst er ikke noe arkitekter har sluttet å produsere. Stjernearkitektene lever i beste velgående. Peter Zumthor blir ikke den siste. Markedet finnes også, selv om økende forskjeller ofte gjør arkitektur eksklusivt. «Milliardærenes arkitekter» er en karakteristikk jeg låner av tidligere forlagssjef i Pax, Bjørn Smith Simonsen. Min påstand er at det finnes få pedagogiske forskjeller mellom å utdanne folk til å formgi verk og til å formgi omgivelser. Juristutdannelsen – jeg innrømmer at parallellen er noe sviktende – var den samme for dem som driver veiledning for allmue og kommune, for overbetalte skilsmissearkitekter og for mediaprofilerte forsvarsadvokater. Spesialiseringen har skjedd etter utdanning.

Å arbeide med det arkitektoniske rom i stor skala er ikke det samme som å planlegge. Fysisk planlegging, arealplanlegging eller byplanlegging er ikke arbeidsfelt som er reservert for arkitektene, men sysselsetter alle typer samfunnsvitere og spesialutdannete planleggere som først og fremst behersker lov og prosess. Arkitektene faller ut av feltet, dels fordi graset har vært grønnere andre steder og dels fordi offentlig planlegging har dreid i retning av å evaluere prosjekter mot lover og regler.  Langt færre kommuner enn tidligere er forsynt med arkitekter i staben, og kanskje det er dette som nå synes.

Diagnosen er ikke at skolene må utdanne planleggere og at studentene lærer for lite om prosess, bygningslov og statlige/kommunale veiledere om byutviklingsprosesser.  Den særegne arkitektkunnskapen dreier seg om å kunne lese og tolke rommet både som historisk resultat av samfunnets produksjon og slik det framtrer i dag, og å kunne gripe inn på en kontekstuell og konseptuelt bevisst måte. Bare arkitekter og landskapsarkitekter er gjennom utdanningen trent til å beherske dette arbeidsfeltet. Siden jeg nå arbeider med norsk arkitektur 1940–1980 er Norberg-Schulz nær som referanse. Han hentet begrepet fra Europa (Byggekunst 4, 1964) og introduserte urbanisme som en del av fagfeltet også for norske arkitekter: som en «vitenskap om byen» og som en del av «innhold-form komplekset» der arkitekten griper inn i «dynamiske prosesser».

Utdanning er ikke absolutt bestemmende for yrkesvalg. Også profesjonsutdanninger kan ligge i bunnen for et mangfold av yrkeskarrierer. Slik sivilingeniører fra NTH viste seg å være kvalifisert til et bredt utvalg av ansvarlige stillinger i det norske samfunnet, ender også arkitekter i uventede posisjoner: Som stortingskvinne for Høyre, CEO i Rådgivende ingeniørers forening, en fjernt bekjent var rådmann i Kautokeino, og de arbeider i Kommunal- og distriktsdepartementet, er rektorer, forfattere og billedkunstnere, en venn fra studiene var bas for de store truckene i Bjørnevatn gruver og flere ble sveisere på verft.  Men i DNA-et, langt der inne, sitter arkitektkunnskapen og styrer blikket.                                      

Karl Otto Ellefsen

Alle har behov for en rørlegger. Hva kan arkitekten tilby?

Jeg skriver for tida en serie “petiter” om arkitektutdanning som publiseres på arkitektur.no. Tekstene legges også ut på karlottoellefsenblogg.

Christian Norberg-Schulz innledet den femtiende årgangen av Byggekunst – 1968 nr. 1 – med lederartikkelen «Bli ved din lest». Han hadde vært redaktør for NALs tidsskrift siden 1963 og drevet fram bladet til å framstå som grafisk utsøkt, kjennetegnet av vakre forsider og hans egne nasjonale og internasjonale arkitekturpreferanser. Forsida på dette første nummeret i studentrevolusjonens fødselsår i Europa, viste hvite geometriske mønstre lagt over hverandre på svart bunn, systemer som hadde bestemt arkitekturen i vinnerforslaget til utvidelse av Parlamentet i Roma, tegnet av Paolo Portoghesi sammen med ingeniøren Vittorio Gigliotti. Norberg-Schulz valgte illustrasjoner med utsagnskraft. Det grafiske diagrammet, i denne illustrasjonen helt kontekstuavhengig, kan ses som et argument for «formalismens» nødvendighet og som understreking av et budskap i lederartikkelen som fortsatt er aktuelt. «Det sies at vi må slutte å tale om arkitektur med stor A og at arkitekter må komme bort fra sin «egosentriske» beskjeftigelse med «form»» begynte han:

“Det må virkelig slås fast at det fremdeles er arkitektens oppgave å «forme» menneskenes omgivelser, at hans eneste berettigelse ligger i at han er dyktig til dette. Med «forme» menes selvsagt ikke at han skal påtvinge folk sine egne fikse idéer, men at han evner å omsette en «oppgavestruktur» i en tilsvarende fysisk form. Det er derfor en elementær misforståelse å si at en må slutte å beskjeftige seg med form. Enhver oppgave kan selvsagt bare tilfredsstilles av en eller annen «form». I dag er det spesielt viktig at arkitekten behersker sitt fag, at han kan forme. For utviklingsproblemer, befolkningseksplosjon og matmangel gjør at vi ikke lenger har råd til å gjøre feil. I dag må vi virkelig være førsteklasses spesialister, hvis samfunnet fortsatt skal ha bruk for oss. Derfor er ikke løsningen at vi blir amatører på andre områder slik som sosiologi og økologi, men at vi blir bedre arkitekter.“

Hvorfor publiserte Norberg-Schulz denne artikkelen?  AHO hadde vært en håndverksskole. Fagpolitisk var skolen i 1968 i ferd med å våkne. Året etter bygde studenter utstillingen «Og etter oss….» på Universitetsplassen og fremmet naturvern, enkel livsform og lavt forbruk. Yngre arkitekter omkring OAF dannet KANAL-gruppen (1967–1972), argumenterte for en samfunnsmessig forankret arkitekturkritikk og hadde allerede vært i konfrontasjon med Norberg-Schulz. Av beretninger fra sine venner ved italienske universiteter kjente han til studentopprørets fagkritiske intensjoner.

Gjennom de 56 åra som har gått siden denne artikkelen ble publisert, har den vært brukt som belegg for synspunkter om arkitekturundervisning. Ført og fremst mot politisering av faget, men også som del av mer intrikat argumentasjon om hva studenter skal lære og ikke lære og hvilke ferdigheter de skal tilegne seg. «Bli ved din lest» høres jo tilforlatelig ut, men hvilken lest og hvilke ferdigheter har en «skomaker» i denne tilsynelatende mer enn antatte usiviliserte verden behov for? «Lesten» er for eksempel ved AHO brukt som argument for den «byggende skole», der urbanisme og teoretisk forskning i svært begrenset grad bør beskjeftige lærerstaben.

Jeg har vært tvunget til å forholde med til denne artikkelen mange ganger og tilstår at jeg var rasende første gang jeg leste den i 1968, og hva skulle vi med denne Portoghesi?  Med en mer analytisk tilnærming ser jeg kjernen i teksten. Den dreier seg om «den eneste berettigelse», ikke om politikk og hevder heller ikke at arkitekter skal forbli kunnskapsløse om andre fag som informerer arkitektur. Teksten er aktuell fordi den holder fram at samfunnet ikke har behov for arkitekter som ikke behersker den spesifikke arkitektkunnskapen, med andre ord disiplinens evne til å lese arkitektur og til å gi form til arkitektur i alle skalaer. Arkitekten er ikke mer ekspert på prosess og syntese enn en sivilingeniør, og alle fag bærer det særegne ansvaret for bærekraft.

Samfunnet står foran omfattende endringer i organisering av profesjonsutdanninger. Slik tilfellet alltid er, kan vi se hva som kommer ved å orientere oss sydover utenfor landets grenser, for eksempel til omdanningen av utdanningssystemet i Danmark. Profesjonens rolle er ustabil, teknologien utfordrer, rollen i byggeprosesser blir trangere og tilliten synes etter pressen å dømme å være tynnslitt. Alle har behov for en rørlegger, hva skal arkitekten tilby?

Karl Otto Ellefsen

Jubileumsmarkeringen sommeren 2023 –utstillinger, utstillingskatalog og tre seminarer – er en rast og en arena for feiring og for refleksjon om vegen videre. Nasjonale turistveger dokumenterer hva som er oppnådd, bruker prosjektet som prisme for å se perspektiver og sammenhenger, fører en verdidebatt og diskuterer framtidas reiseliv og turistvegprosjekter.

Denne sommeren er det 30 år siden det første politiske startsignalet kom, som ledet fram til oppretting av Nasjonale turistveger (NT) i regi av Statens vegvesen. Den politiske begrunnelsen bak initiativet var å styrke Norge som reisemål og å bidra til næringsliv og bosetting, ikke minst i distriktene. 18 turistveger er siden valgt og kultivert som reisemål, de fleste gamle ferdselsveger, fra Østlandet til Vestlandet, langs havet, inn i fjordene, opp etter dalene og ut på halvøyene mot Nordishavet. Om lag 220 små og store tiltak for å styrke reiseopplevelsen langs vegene, står på programmet. I løpet av 2023 vil 176 av disse være gjennomført.

Ambisjonen om kvalitet har vært høge, og Nasjonale turistveger har internasjonalt blitt Norges mest omtalte arkitekturprosjekt noensinne og en særegen del av norsk samtidsarkitektur.  Mer enn femti arkitekter, landskapsarkitekter og kunstnere har bidratt til prosjektet og deltatt i diskusjoner om konsepter, program og innhold, form og materialbruk, landskapsinngrep, praktiske utfordringer og graden av universell utforming i krevende terreng.

Utstillingen dokumenterer resultatene gjennom en kronologisk prosjektoversikt som omfatter 121 av de gjennomførte prosjektene, montert i kronologisk rekkefølge på AHOs 42 meter lange lysende glassvegg, ledsaget av arkitekturmodeller. I auditorium Grethe Prytz Kittelsen lanseres konkurranseutkast for nye turistvegprosjekter. Nye konsulenter rekruttert inn i prosjektet har konkurrert på fem ulike tomter. Studenter i arkitektur og landskapsarkitektur har levert 52 bidrag i studentkonkurransen om nye tiltak på tomter i Hardanger og Rondane. Vinnerne blir kåret på arkitekturseminaret 20.6.

Gjennom filmer løftes utvalgt arkitektur og kunst fram som forbilder for framtidige prosjekter. Små tiltak langs vegene er vist side om side med omfattende og komplekse arkitektoniske og kunstneriske verk, ved blant andre Louise Bourgeois, 70 grader nord, Matias Faldbakken, Carl-Viggo Hølmebakk, Jensen og Skodvin, Snøhetta og Peter Zumthor. Utstillingskatalogen dokumenterer og reflekterer over hva prosjektet har oppnådd. Fire dilemmaer formuleres som grunnlag for refleksjonen:

• Fotavtrykk: Tur // Turisme
• Oppleve landskap // Iscenesette natur 
• Sporene av reiseliv: Lett // Tung infrastruktur
• Arkitektur- og kunstinstallasjoner: Det slående // det stillferdige

Tre større seminarer – med fri adgang etter påmelding –arrangeres som del av markeringen Rast. Et seminar om Nasjonale turistveger som del av norsk reiseliv holdes som en del av utstillingsåpningen 15.6. Kunsten i Nasjonale turistveger har så langt vært lite omtalt og blir presentert og diskutert på et seminar 16.6. Seminaret om arkitekturen i Nasjonale turistveger holds 20.6.

B+E, ved Nina Berre og Karl Otto Ellefsen er kuratorer for utstilling og katalog.

Mer informasjon om åpningen av utstillingen (15.6) og seminarene: https://www.nasjonaleturistveger.no/no/30-arsmarkeringen-rast/

Program for arkitekturseminaret (20.6):https://www.nasjonaleturistveger.no/no/30-arsmarkeringen-rast/tema-arkitektur/

Meld deg på her:

https://www.nasjonaleturistveger.no/no/30-arsmarkeringen-rast/tema-arkitektur/

Ei ny norsk bok om norsk byutvikling som forankrer argumentasjon både i urban teori og aktuell meningsutveksling er ikke dagligdags. Alf Jørgen Schnell forsøker «kritisk å spore hvordan en plankritisk, liberalistisk urbanisme vokste fram, en urbanisme som angrep utopien» og trekker fram mangelen på og behovet for framtidsrettet moderne tenking omkring byen, bærekraft og folks livsbehov. Dette synspunktet er i diskusjoner om boka karakterisert som et ønske om «å få tannkremen tilbake på tuben».

Harald Hals, Fra Christiania til Stor-Oslo, 1929. Fra Torshovdalen, på veg mot den nye tid.

Jeg leser boka som en samling av åtte essay som kretser om samme tema. Deler av tekstene er publisert tidligere blant annet i Klassekampen og Arkitektur N. En innledning om byen som ideologi klarlegger problemstillingene. Tittelen – «Mytene om Babels tårn, hybris og månekrasjlandingen» – illustrerer Schnells noe anekdotiske skrivemåte. Det første essayet tar for seg rasjonalisme- og planleggingskritikken fra 1960- og 1970 åra. Erling Fossen som aktør og forfatter får deretter et helt kapittel som illustrerer «den kommersielle urbanismen». Kapitlet om «den konforme urbanismen» tar for seg Jane Jacobs som en representant for en tilbakeskuende tenkemåte og lite relevante urbane idealer. Tekster av Gaute Brochmann, som Schnell synes å se som Jacobs fremste epigon i Norge, brukes til å vise hvordan tradisjonelle urbane idealer sukrer kommersialisme i byutvikling. De fire neste essayene omtaler Schnell som casestudier: «Kjernefamilien, kjøkkenrealismen, koronakrisen» bruker skjønnlitteratur og sakprosa for å illustrere at «det umulige er mulig» i boligbygging. Utvikleres ideer om tiltak for å gi unge og relativt fattige adgang til boligmarkedet blir karakterisert som «etableringsfasen som liberalt styringsobjekt». Et essay om Arkitekturopprøret følger opp diskusjoner om opprørets tosidighet; dels en folkefront mot dagens byutvikling, dels en lett forstokket diskusjon av forholdet mellom modernisme og tradisjonalisme. I «Drapet på byutvikleren» får eiendomsutviklerne sitt. Schnell bruker i avslutningsessayet konstruksjonen postmoderne modernisme som overskrift for å fabulere om hva som muligens kan komme.

Blant de mange definisjoner og forståelser av modernisme, viser forfatteren til Marshall Berman og «All That Is Solid Melts Into Air». Berman forstår modernismen nærmest som en frigjøringsideologi for å endre verden i pakt med menneskehetens behov. I arkitektur og urbanisme dreier modernisme seg innenfor en slik forståelse om å arbeide rasjonelt og eksperimentelt for å finne fram til gode løsninger, og ikke om stil eller form. Definisjonen fungerer godt for å utvikle hovedtesen som binder essayene sammen, men er utilstrekkelig for å føre en diskusjon om modernisme i arkitekturen.  Det moderne gjennombruddet i urbanisme skjedde omkring 1900, 30-talls modernismen er en egen skål, den internasjonale stilen som preget sosial boligbygging fram til 1970-åra er også gitt navnet modernisme. Å redefinere arkitektur som et modernistisk prosjekt, er egnet for et manifest, men vanskeligere å konkretisere i arbeidsmåter og byform.

Sett som sjanger og Oslo-litteratur føyer boka seg inn i en tradisjon fra Harald Hals og Byen lever, drømmen om en storstad (1933), via byplankritiske bøker fra 1970-åra, Dag Østerbergs sosiomaterielle forståelse av Oslo, Kjartan Fløgstads lett industrinostalgiske kritikk av nyliberal byutvikling i byen og til sist Erling Fossens bøker fra 1990 tallet, der urbanisme både er en fagdisiplin og ideologi. Kildematerialet er litt uvanlig og blander de store – Harvey, Castells, Lefebvre, Focault og så videre – med mer uforpliktende tekster fra andedammen Oslo. Gode holdepunkter i internasjonal praksis mangler. Det må vel for eksempel være vanskelig å ikke trekke inn Rem Koolhaas i diskusjonen om «å redefinere arkitektur som modernistisk prosjekt». Oslo- situasjonen har særtrekk, helt maken til boligstyrt og markedsorientert byutvikling er vanskelig å finne andre steder, men i hovedsak er urbane problemstillinger og praksis felles for alle vitale europeiske byer. Jeg savner også at nyere norske akademiske arbeider trekkes inn. Elin Børud, Mirza Mujezinovic, Halvor Weider Ellefsen og Marius Grønning tok alle PhD med nyere urbanisme i Oslo som tema. Jonny Aspen sammen med John Plöger har publisert mye om emnet. Denne lista kunne blitt lang.

Underholdningsverdien er stor, boka er lettlest og slår i de fleste retninger mot liberalister, «zoomere», «utdaterte boomere», «konforme urbanister», eiendomsutviklere og maoister. Koblingen av fransk teori og lokale anekdoter fra levd liv kunne vært hentet fra parisiske salonger. I norsk sakprosa minner Schnell mest om sin tilsynelatende hovedfiende Erling Fossen. Ingen av dem er tomtønner. De er ikke plaget av akademisk stringens og kan velge et godt poeng framfor full vederheftighet. Fossen hører hjemme i 1990-tallet urbanismedebatt.  Schnell forsøker å rydde seg plass i dagens.

En ny periode i norsk byutvikling tok til omkring 1980. En av endringskreftene var den digitale teknologien som gjorde globaliserte økonomiske, produksjonsmessige og kulturelle prosesser mulige. Et ideologisk brudd fant sted, sammenlignbart med det politiske skiftet som fulgte den første industrielle revolusjonen. Da var navnet «liberalisme», nå er ordet «nyliberalisme». Endringene satte sitt merke på norske byer gjennom avindustrialiseringen. En direkte effekt for byplanlegging var at arealer ble tilgjengelige for eiendomsutvikling, og at det gradvis ble etablert et nytt system for «produksjon av fysiske omgivelser», «produksjon av rom» (med Lefebvres begreper), eller «produksjon av et nytt sosio-materielt lag» (med Østerbergs). 

Nærmest all byutviklingen hadde tidligere skjedd som byutvidelse der det offentlige hadde eierskap og kontroll over arealbruk. Nå ble byen bygd gjennom strukturell transformasjon og ved morfologiske fortettinger. Profesjonell eiendomsutvikling ble den faktisk bestemmende faktoren i byutvikling. Offentlige aktører arbeidet etter samme logikk som private utviklere.

Styrt av en felles ideverden vokste det fram et «konsensus-apparat» av økonomiske interesser, politikere, fagfolk i kommunen, urbanister og arkitekter. Akademikerne var deler av apparatet. Noen få talte det imot. Konsulenter må av økonomiske grunner alltid holde munn. 

Det Oslo som er kommet ut av dette, er etter min oppfatning, med sideblikk til Schnell, hverken kjedelig eller deprimerende. Apparatet for produksjon av rom har vært i stand til å reise et byggevolum av kinesiske dimensjoner (som alltid sett i forhold til folketallet) og til å omdanne Oslo på en relativt skånsom måte. Bylivet er unektelig mer vitalt, sammensatt og mangfoldig i dag enn på 1970-tallet. Det er en nytelse å arbeide høyt oppe i Deichmanns åpne lesesaler, som en besøkende i et kulturelt og etnisk mangfold og se ut over fjorden og collagen av samtidsarkitektur i Bjørvika.

Det karakteristiske trekket ved perioden fra 1980 og fram til i dag, er at byen er blitt gentrifisert. Den industrialiserte hovedstaden i velferdsstaten er erstattet med en gentrifisert by der boligbygging og norsk boligøkonomi er den viktigste drivkraften i byutviklingen. Aftenposten skriver 19.4 om alle som har eller vil ha fritidsbolig i Oslo, men dette dreier seg ikke om ferie- og fritid. Derimot forstår ikke bare boligspekulanter, men folk i det ganske land at investering i en stor eller knøttliten bolig i indre Oslo er det mest profitable som kan gjøres. Bærekraftfanen er holdt høyt, men resultatene målt i tall for CO2 utslipp er magre. Det er ikke den bærekraftige byen som kommer ut av denne perioden. Urbanister bør vel også tvile på om kompaktby, høy tetthet og bygninger som strekker seg mot himmelen, beskriver den salige vegen mot den bærekraftige byen.

Tar da perioden slutt og hva bør komme etterpå? Det er jo den etterfølgende postmoderne moderniteten som essayene til Schnell bygger opp mot. Han er dypt engasjert i boligpolitikk og skriver velinformert om dette emnet, som mer og mer framstår som en mangel og en svart flekk i karakteristikken av den gentrifiserte byen. Andre forutsetninger for byutvikling endrer seg og kan spisse systemkritikken Landet og byen skal reindustrialiseres. Bærekraft, CO2-utslipp og naturtap må endelig bli tatt på alvor også i handling og ikke bare høre hjemme i symbolpolitikken. Diskusjonene om urbanisme må ikke begrense seg til områder med tradisjonell urban morfologi, men også trekke inn landsbygda. Livsformer endres, illustrert med et nytt og generøst forhold mellom bolig og arbeid og en mobilitetsrevolusjon som står for døra. Ulikhet og klassedeling i byen er tydeligere enn før perioden startet, Perioden viser sykdomstegn og retningen på utviklingen synes gal. Avisene skriver at reduksjonen i  salg av nye boliger i mars er på 44%. At boligbobla sprakk ville jo være en kraftig og for de fleste av oss dramatisk salutt som avsluttet festen.

Jeg er enig med Schnell i at disse utfordringene ikke løses kun av markedet kombinert med tekniske framskritt, men krever offentlig styring som samtidig åpner for det ustyrlige som en by er full av. «Kan vi kombinere modernismens storslåtte sosiale framtidsplaner med urbant kaos» spør han. Spørsmålet er godt stilt og et entydig svar er for mye forlangt. For tida synes en dystopi mer sannsynlig enn skritt i utopisk retning. Når det gjelder boligpolitikk finnes gode europeiske eksempler. Å få tannkremen tilbake på tuba er ikke en beskrivelse av en umulighet, men en treffende analogi for hva byen faktisk står overfor.

Karl Otto Ellefsen

Denne anmeldelsen ble publisert på Arkitektur.no 21.4.2023 https://www.arkitektur.no/fag/bok/alf-joergen-schnell-paa-sporet-av-den-tapte-fremtid/

Arild Eriksen og Saher Sourori, Det nye nabolaget (Oslo: Fragment, 2022)

På verdensutstillingen i Sevilla i 1992 var flere av oss av en eller annen grunn invitert til mottagelse i den marokkanske paviljongen. På avstand så den lave bygningen ut som en pastisj over alt arabisk, og arkitekturen ble avstandsvurdert med et smil om munnen. Snart forsto vi at bygningen ikke var scenografisk lek, men håndverksmessig alvor: håndlagde møbelkopier, bearbeidet treverk, stukko-arbeider, sølv- og kopperdekorasjoner, håndknyttede tepper, murarbeider og selvfølgelig intrikate flisornamenter, alt utført etter tradisjonelle prinsipper av de beste håndverkerne fra Fez, Rabat, Tétouan og Marrakech. Relasjonen mellom byggteknologi, håndverk og arkitektonisk form var i ordets beste forstand, autentisk.

Boka Det nye nabolaget av arkitekt Arild Eriksen og psykolog Saher Sourouri, den siste nåværende leder i Arkitekturopprøret, er gitt ut på eget forlag, og utsolgt. Jeg måtte skaffe min kopi direkte fra en generøs Arild Eriksen. Arkitekturinteressen er stor og folk er opptatt av alternative bosituasjoner. Mens Andenæs framfor alt formidler kritikk, vil Eriksen og Sourori vise nybygde prosjekter i Arkitekturopprørets ånd.

Et uhyre interessant spørsmål er hvordan nye livsformer, nye former for produksjon, bruk av avansert digital teknologi, bærekraftig praksis, boligøkonomi og nye løsninger for mobilitet, endrer forutsetninger for å programmere og bygge boliger og by. Det nye nabolaget gir dessverre få svar på dette, de innledende essayene problematiserer ikke, men starter med bilder av de vernete idyllene Santorini i Kykladene og Havråtunet og viser deretter nybygde boligområder i gammel stil. De engelske – Richmond Riverside og Field Farm – er som den marokkanske kongens paviljong i Sevilla og den engelske kongens pilotprosjekt Poundbury i Cornwall, ikke scenografi, men håndverksmessig og dyrt bygd og tilpasset en livsform med Landrover, fuglehunder, hest og tweed. Kaiserdamm 116 i Berlin viser et av mange prosjekter som fulgte opp ideene i IBA Berlin og er reist etter parolene “forsiktig byfornyelse” og “kritisk gjenoppbygging». Prosjektet Catfiddle Street i Charleston, USA er et eksempel på New Urbanism som ikke dyrker tradisjon, men kompleksitet i typologi, farger og materialer. Gründungsviertel i Lübeck spiller på de gamle middelalderfasadene i Hansabyen. Ideer fra arkitekturopprøret er hentet fra Sverige og Biskopskolonin, et lite prosjekt med 24 leiligheter i Växjö med saltakshus i pusset tegl omkring en dam.

Arild Eriksen skriver entusiastisk om Rudovskys Architecture without architects, om rikdommen i de nå avdøde byggeskikkene og om folks evne til å planlegge, bestemme og bygge. Men alle prosjektene som vises i boka er gitt form av arkitekter med sterk konseptuell vilje.

Sammenlignet med de minst vellykkede av nye utbygginger i Oslo, som i Lodalen og på Storo, er boligmiljøet som tilbys i disse prosjektene en drøm. Slik middelklassen i Norge på 1930-tallet valgte funksjonalismen som sitt uttrykk, kan det også være at de gentrifiserte nåtidige urbane kommer til å velge det tradisjonelle og tilsynelatende trygge.

Men det fantes i arkitekturen helt fra begynnelsen av 1900-tallet et ønske om å være samfunnsmessig relevant, bruke de teknologiske mulighetene som var tilgjengelige, utfordre gjennom byggekunsten og skape habitat som ga rom for vår tids livsformer.

Sammenligner vi for eksempel de nye nabolagene med et innovativt byområde som Sinsen fra 1930-tallet, som hadde som mål å gi arbeiderklassen gode urbane boliger og boligområder, eller med mange skandinaviske tett-lav-prosjekter fra 1970-tallet og framover som eksperimenterte med forholdet mellom bolig og fellesskap, er områdekvalitet og arkitekturkvalitet ikke oppsiktsvekkende.

Eriksen og Sourori skal ha all ære av å forsøke å gi svar, men var spørsmålet fornuftig stilt? Svar på den sivilisasjonskritikken som Andenæs formulerer i sin bok Arkitekturoppgjøret kan dette neppe være. Svar på aktuell boligproblematikk gir Det nye nabolaget heller ikke. Men boka opplyser jo om at det fortsatt er mulig å bygge småhusområder for dem som kunne ha glemt det. Norsk arkitekturhistorie er full av gode eksempler. Giskehagen (Niels Torp, 1983) og Svendstuen (Telje, Torp og Aasen, 1974) er to av dem.

Ulf Andenæs,, Arkitekturoppgjøret (Oslo: Allgrønn Okkenhaug, 2022)

I lys av denne forståelsen har jeg lest Ulf Andenæs bok Arkitekturoppgjøret, gitt ut på Allgrønn Okkenhaug, et forlag som er drevet av den utholdende miljøvernaktivisten Erling Okkenhaug. «Vår invasjon av landskapet – Utfall og tilbakeblikk – Hvor går vi» er bokas undertittel. På forsida settes åtte-etasjes blokker under mørk himmel i Fjordbyen opp mot pastellfargete småhus med tegltak og hage. Andenæs hjertesaker er ifølge forfatterbiografien «Den edle treenighet, som hører sammen til evig tid – naturvern, miljøvern og kulturvern». Arkitekturopprøret skrives altså inn i en monumental kulturkritikk som retter seg mot ødeleggelsen av det norske landskapet. Slik sett går Andenæs i prinsens fotspor.

Boka lar seg ikke lett plassere i noen sjanger. Tekst og bilder går «inn i kjernen av arkitekturopprøret», men metoden dreier seg om å ta et polemisk «oppgjør» som bygger på personlige erfaringer der både Andenæs sjøl og arkitektur han liker, ofte plasseres i en offer-rolle. «De ville ha en støttespiller» heter for eksempel et av kapitlene som forteller hvordan «arkitektene» ville fjerne han som arkitekturskribent i Aftenposten. Boka kan også forstås som et utvidet ideologisk manifest som begrunner hva Arkitekturopprøret mener, det de er lei av og deres krav om «tradisjonsorientert arkitektur og byplan». Men Oppgjøret synes også å ha ambisjoner om å være et formidlingsprosjekt, ei lærebok som skal opplyse, forklare og rekruttere nye tilhengere. Mange av kapitlene er for eksempel fortjenstfullt utstyrt med QR-koder som gir tilgang til fordypende lesning, og boka avsluttes med et forsøk på å se framover, «Arkitekturopprøret, hvor går vi», skrevet av Andenæs sammen med Okkenhaug.

Sett som personlig bekjennelse, polemikk, manifest eller lærebok og formidlingsprosjekt, framstår boka som relativt kaotisk bygd opp, der 19 kapitler hver for seg tar «oppgjør» med fenomener og synspunkter av ulik karakter: «Menneskene setter stadig sterkere fotavtrykk i naturen» knytter Arkitekturopprøret til miljøbevegelsen. «Brutale bygninger raner landskapet» hevder at harde, rette og geometriske former er feil å plassere inn i naturen fordi de ikke finnes der fra før. «Ideologienes inntog i bygningskunsten» beskriver modernismen som en «kult» og et smaksdiktatur som har fremmet «brutal» arkitektur. «Et miljøvernparti må drive miljøvern» hevder at MDG svikter bygningsvernet spesielt i spørsmål om vern av småhusområdene i Oslo. «Forbud mot tilpasning, påbud om stilbrudd» kritiserer hvordan Veneziacharteret har vært tolket i Norge og det faktum at kulturminnevern nå også omfatter det Andenæs oppfatter som stygge og brutale bygninger fra 1900-tallet. Noe sporadisk vitenskapelig dokumentasjon hentet fra omgivelsespsykologien legges fram i «Ny forskning bekrefter hva vi lenge har visst: Brutale bygninger er en plage for menneskesinnet». Belegg gis av ulike spørreundersøkelser der folk ikke overraskende synes at gamle miljøer er vakrere enn nye og foretrekker klassisk/tradisjonell arkitektur i motsetning til moderne. Disse undersøkelsene er til de grader avhengig av begrepene som brukes og hvordan resultatet leses, lik den Aftenposten nylig publiserte, utført av Respons analyse (6.1.2023), som slår opp at kun 3% liker «moderne» arkitektur (hva nå det er), at 32% foretrekker «klassisk/tradisjonell» (hva nå det er), mens hele 59% faktisk foretrekker en by som viser arkitektur fra alle historiske perioder.

Hvert av disse kapitelene, og alle de 13 andre innbyr til heftig diskusjon, og jeg beundrer engasjementet som har styrt pennen. Men trolig er det i en anmeldelse mer interessant å diskutere den styrende virkelighetsoppfatningen, ideologien og narrativet. Andenæs ønsker «Hus som vekker glede, hus som kunne vekke et barns fantasi, som også barn kunne trives med. Hus som ikke nødvendigvis er som karikatur av super-macho, nakne, iskalde, brautende, i angrep mot landskapet, harde fremmedgjørende og fiendtlige». Framstillingen er antagonistisk, enten er man venn eller fiende, enten fremmer man den brutale betongarkitekturen eller støtter det tradisjonelle formspråket. Ved at Arkitekturopprørets synspunkter om estetikk og stil knyttes sammen med en overordnet sivilisasjonskritikk, homo sapiens’ ødeleggelse av naturen og vår tids byutvikling, blir enhetsfronten svært bred: Arne Næss og Sigmund Kvaløy, Rachel Carson (The Silent Spring), Jane Jacobs og blant arkitektene et umake lag av kjente figurer som Antoni Gaudi, Friedensreich Hundertwasser, Christian Norberg-Schulz, Thomas Thiis-Evensen, Peter Butenschøn, Christoffer Alexander og Jahn Gehl, for å nevne noen.

Arkitektur er et fag, men begrepet betyr både bygningskunst og er en betegnelse for de fysiske omgivelsene. Det angrepet som det norske landskapet nå er utsatt for går langt ut over arkitekturfaget. Offensiv motorvegutbygging, salgshaller og lagre som beslaglegger natur i nye knutepunkter langs hovedvegene, hyttefelt (i tradisjonell stil) som «kler fjellet» er vanskelig å knytte sammen med både tidligere og rådende ideologi i arkitekturfaget. Drivkreftene er selvfølgelig økonomi, politikk og lokal suboptimalisering, og midlet er kommunal arealplanlegging eller mangel på sådan. Landet ble i de første tiårene etter andre verdenskrig formet av arkitekter. Nesten alt som ble bygd bar merker etter arkitektblyanten. I dag finnes et tydeligere skille mellom byggekunsten og det allmenne byggeriet, og svært mye av det som reises har arkitekter aldri hatt befatning med hverken ideologisk sett eller i realiteten.

Arkitekturopprøret fremmer kulturpolitikk, et interessant spørsmål er om denne politikken har politisk farge. Andenæs bruker 10 sider på dette spørsmålet og viser til italienske futurister og rasjonalisters tilknytning til fascismen, og til påstått politisk grumsete praksis fra Le Corbusier, Philip Johnsen og Mies van der Rohe. For Andenæs har modernismen like vanskelige politiske konnotasjoner som den tilbakeskuende og kulturalistiske arkitekturen i Det tredje riket. Det er jo et faktum at arkitektur alltid vært nært knyttet til makt og til dem som kan finansiere store prosjekter. Det kan synes som om arkitekter sjelden holder den moralske fanen høgt, men – med et aktuelt uttrykk – «svelger kameler» og gjør det meste for å få bygge. Heller ikke er det slik at «stil» har et entydig politisk meningsinnhold. Nyklassisismen var demokratiets og humanismens arkitektur, men ble politisk pervertert av den germanske og monumentale reduksjons-klassisismen. Ingen arkitekter ville forståelig nok ta i klassisismen i de første tiåra etter krigen og fram til den post-moderne revisjonen. Derimot er det er slik at bevegelser tar til seg tradisjonelle kulturuttrykk, gir dem politisk innhold og gjør dem til sine, slik tilfellet i dag er både med Alternative für Deutschland og Sverigedemokratene. Hva norske politikere av ulik farge ber om når de ønsker seg mer «klassisk» arkitektur er foreløpig noe uklart.

Med Andenæs´ virkelighetsoppfatning ses modernismen som et syndefall. Ideologien gjorde inntok i arkitekturen, i Skandinavia først på Stockholmsutstillingen, og arkitektene bar den fram. Da oppsto det som Andenæs fortsatt oppfatter som en grunnleggende motsetning mellom det moderne og det tradisjonelle. Begrepet «modernisme» brukes både i boka og innen Arkitekturopprøret på litt ulike måter. Enkelte ganger synes det å omfatte hele det moderne opplysnings- og framtidsprosjektet, andre ganger dreier det seg om den kulturelle modernismen innenfor kunst, litteratur og arkitektur. Modernismen kan mer begrenset være en annen betegnelse for 1930-talls funksjonalismen, eller for 1960-tallets betong-arkitektur.

Enkelt sagt med anglosaksisk ordbruk er «den internasjonale stilen» objektet for kritikken. Av de mange som har drevet modernismekritikk og oppsummert funksjonalismens mangler trekker Andenæs fram Hans Asplunds Farväl til funktionalismen fra 1980, og den er god nok, men Asplund er en av svært mange oppsummerende kritikere, og langt de fleste nålevende norske arkitekter er godt kjent med modernismekritikken fra sine første år på arkitektskolene. Så kan det med rette hevdes at noen av «dogmene» fortsatt lever; synet på at arkitektur først og fremst er romkunst og ikke fasadekunst, ønsket om å benytte seg av mulighetene i ny byggteknologi, og å la teknologien komme til uttrykk i arkitekturens form, og å la tektonikken og materialene tale og ta avstand fra overfladiske og scenografiske uttrykk. «Dogmene» kommer på positive og negative måter til uttrykk også i ny arkitektur, men et hovedproblem i boka er at den forenkler og forvrenger arkitekturhistorien til det absurde. Bare ett glemt eksempel av de mange: Norge ivaretar en tradisjon innenfor trearkitektur, ofte kombinert med tegl og betong. I hele det tjuende århundre er tre-tradisjonen fornyet av arkitekter i verk som ikke lar seg putte i en av de to boksene. Etter min oppfatning er modernisme/tradisjonalisme ubrukbare og utgåtte kategorier for å diskutere arkitektonisk kvalitet.

Jeg møter Andenæs, Okkenhaug, Byens Fornyelse og Arkitekturopprøret i kritikken av byutvikling, først og fremst i hovedstaden og i byer og tettsteder i omlandet. Det finnes likheter mellom 1960-tallets og 2000-tallets by- og boligutvikling. Utbygging i begge perioder ble argumentert fram som en nødvendighet på grunn av byvekst og boligbehov, og billige standardiserte blokkløsninger preger nå både «infill» og transformasjon. Klimakrisen brukes som et noe tvilsomt tilleggsargument. «Hvor høyt og tett må vi utstå å bo for å redde vår klode?» er et spørsmål som følger av den oppkonstruerte sammenhengen mellom tetthet, byggehøyde og bærekraft. Har noen behov for høyere hus i Oslo bortsett fra dem som ser seg tjent med ekstra og billige kvadratmeter? Hva er meningen med å reise åtte etasjer slum nær stasjonen på småstedene? Hvorfor bygge et nytt regjeringskvartal som få bortsett fra Statsbygg og arkitekten vil ha? Er det virkelig slik at NRK-bygningene faktisk ikke egner seg for en moderne mediebedrift eller dreier flyttinga først og fremst seg om en økonomisk betinget transformasjon? Og hvorfor skal egentlig Ullevål sykehus flyttes, de gamle, vakre, generelle og enkelt tilpasningsdyktige bygningene tømmes og gjøres til gjenstand for eiendomsspekulasjon? Hvorfor tillates hagefortetting med fire såkalte eneboliger i sukkerbitform som ser inn i hverandres vegger og har utearealene plassert i binge på taket? Skråtak hadde ikke hjulpet det minste. Arkitektonisk kvalitet dreier seg om noe mer enn fasade og bygningsform! Men jeg begeistres over Andenæs´ raseri.

Tekstene bygger på «Et bokessay om arkitekturopprøret» som ble publisert i tidsskriftet Arkitektur 1. 2023. Essayet er bak betalingsmur, men etter tillatelse fra redaktøren legger jeg artikkelen ut, delt opp i tre ulike tekster som følger etter hverandre. Jeg har skrevet om arkitekturopprøret på en måte som jeg håper kan nå en bred lesekrets.

https://www.theguardian.com/artanddesign/2016/oct/27/poundbury-prince-charles-village-dorset-disneyland-growing-community

H R H The Prince of Wales Prince Charles, A vision of Britain: A personal View of Architecture (New York: Doubleday, 1989)

I episode én, sesong fem av «The Crown», inviterer Prinsen av Wales den engelske konservative statsministeren John Mayor til et møte. Døra til regjeringens Jaguar XJ, X351, nypolert og safirblå i fargen, åpnes utenfor en bygning som skal illudere et av de mange slottene som den engelske kongefamilien frekventerer: Kensington palace i London eller muligens Sandringham helt oppe i Norfolk, bygd i rikt ornamentert rødt tegl med tårn og spir, eklektisk sent 1800-tall, «frenetisk Jacobinsk stil», skal Pevsner ha kategorisert det som? Bilen viser til høy industriell og håndverksmessig kvalitet, og slottet til de historiske og lett overlessede miljøene prinsen vokste opp i. De to møtes i et rom der veggene er varmt grønne som filten på et billiardbord. Møblene er i rustikk engelsk «arts and craft». Dronning Victoria henger i ramme på veggen og de to – i skreddersydde dresser og med velkammet skill i håret – konverserer på et beleilig engelsk som for andre, etter 60 års iherdige forsøk, kun er en drøm. Charles III, som han nå må tituleres, hadde i 1989 nettopp gitt ut sin bok – A vision of Britain – og forteller at hans store interesse er å ta vare på bygningsarven. Han er «fiksert på fortiden og tradisjoner». Samtidig ønsker han å framstille seg som en moderne mann og stiller seg gjerne i spissen for å reformere det engelske kongehuset. Hele scenen er som boka dannet og verdikonservativ.

I motsetning til «The Crown» var A vision of Britain et seriøst, meningsfullt og gjennomtenkt kulturalistisk manifest. Den unge Charles III likte den historiske byggeskikken, landskap og landsbyer i det rurale England, og tilsynelatende alle førmoderne arkitektarbeider. Problemet var den «hensynsløse (wanton) ødeleggelsen som foregår i framskrittets navn». Han observerte «vanvittige (frenzied) angrep på etablerte prinsipper og verdier ikke bare i arkitektur, men også i musikk, kunst, og utdanning.» De skyldige for denne miseren var politikerne, først og fremst sosialdemokratene som gjennomførte den kvalitetsløse gjenreisingen etter krigen. Grådige utbyggere prioriterte profitt framfor kvalitet, skjønnhet og verdighet. Arkitektene var ikke opptatt av folks behov og av estetikk, men forfulgte det nye og virkeliggjorde egne arkitekturidealer. Tilbakeskuende og nostalgisk ville Charles III ikke være. En visjon ble formulert i ti punkter: Arkitekturen skulle bygge på stedlige regler. Den skulle føye seg inn i et hierarki som framhevet fellesskapets bygninger. De tre neste punktene er ikke like entydige: Human skala, harmoni, og arkitekturen skulle hegne om (enclosure) livsutfoldelsen. Naturmaterialer skulle velges og arkitektene burde arbeide med dekorasjoner og ornamenter. De to siste punktene dreide seg om at kunstens oppgave var å bygge opp om arkitekturen, og at reklame og tung belysning ikke lenger skulle dominere bymiljøene.

Fortsatt gir A vision of Britain en adekvat inngang til å forstå Arkitekturopprøret som et generelt fenomen. Men det skal innrømmes at den 40 år gamle Prince of Wales, da boka ble gitt ut i 1989, var noe seint ute. Modernismekritikken, både den teoretisk funderte og kritikken av modernismens resultater var mer enn 50 år gammel og faglig sett «comme il faux». En av de første forelesningene som Christian Norberg-Schulz holdt for oss som begynte på AHO i 1969 tok for seg Venturis bok Complexity and Contradiction in Architecture som han mente representerte et gjennombrudd i arkitekturforståelse. 10 år hadde gått siden postmodernismen hadde blitt utstilt på den første arkitekturbiennalen i Venezia i 1980: Den scenografiske varianten bygd opp som en serie fasader langs La strada novissima, og den typologiske byforståelsen eksemplifisert i Rossis Teatro del Mondo, reist på flåte og fløtet inn på Venezias vannveger. Bortsett fra de avdøde arkitektene kom Leon Krier på 1980-tallet til å fungere som prinsens fremste inspirator og åndsfrende. Krier var og er fortsatt en grusom polemiker. I tekster og karikaturer setter han det han kaller moderne arkitektur i et uheldig, komisk og underholdene lys, og arkitektursynet hans har inspirert amerikansk New Urbanism. Tidsskriftet Architectural Design målbar på 1980-tallet en arkitektur som var tilbakeskuende og rekonstruerende med temanumre om Krierbrødrene, om den nye urbanismen, om «Building and Rational Architecture» og konkluderte i sitt første nummer i 1988 – rett før utgivelsen av A vision – ved å proklamere «The New Classicism in Architecture and Urbanism». En spissformulering fra disse åra har brent seg fast: «Klassisisme er ingen stil, men en gudommelig overlevering.»

Arkitekturopprøret kan altså definitivt vise til en genealogi. Det faktum at det nasjonalsosialistiske Tyskland tok oppgjør med «det entartede» i kulturen, inkludert 1930-åras funksjonalisme, er et slektskap som opprøret ikke liker å bli minnet om. Mens etterkrigstidas nyrealisme som hentet elementer fra tradisjonell byggeskikk og den figurative arkitekturen fra 1950-åra (et kringkastingshus skal se ut som et kringkastingshus) er en mer attraktiv referanse. Den potente kritikken har først og fremst dreid seg om hvordan myndigheter og arkitekter ga form til gjenreising og byutvikling i nær sagt i alle vesteuropeiske og østeuropeiske byer. Boligbehovet var enormt, ideologien var industriell, og boligene ble sett som ferdigvarer fra en produksjonskjede. Arkitekturen skulle uttrykke sitt industrielle opphav, og kvalitet ble målt opp mot kvantifiserbare parametra. I byer som Øst-Berlin, Brussel eller Stockholm var resultatet forstemmende. Oslo kan vise til at både Lambertseter som den første drabantbyen og Romsås som den siste, er arbeider av høy arkitektonisk kvalitet som hegner om livsutfoldelsen og skaper «enclosure», slik jeg forstår prinsens begrepsverden. Små utbyggingsområder, rikelig med natur og friarealer, kort veg til byen, en velfungerende T-bane som økonomisk sett ikke skulle være mulig å bygge i det lille Oslo og gode sosiale institusjoner, gjør at Oslo-politikere kan betegne 1960-tallets byutvidelser i Oslo som vellykkete.

Hver gang blokker og byområder fra 1960-åra er sprengt og jevnet med jorda har modernismekritikere verden over feiret, men Arkitekturopprøret målbærer i dag først og fremst reaksjoner på dagens byutvikling. Begrepet «enhetsfront» er hentet fra politisk teori. I enhetsfronten er alle enige om ett politisk mål, men ellers uenige om det meste. Folkebevegelsen «Nei til EU» var Norges største enhetsfront. Motstanden mot rivning av 1800-tallsområder i norske byer i 1970-åra er et annet eksempel på en enhetsfront. Begge bevegelsene var sammensatt av folk og grupper med ulike oppfatninger og ulike motiver og som også bruke engasjementet til å fremme sine egne mer eller mindre sære politiske tilleggsmål. Det gir mening også å se Arkitekturopprøret som en enhetsfront der kampen mot dagens byutvikling er det som binder opprøret sammen og gir det legitimitet, mens mange grumsete og svakt funderte synspunkter er å finne blant både opprørets tilhengere og ledere.