NABOLAG OG NABOLAG 1

Bo i glade grender. Denne illustrasjonen har jeg i mange år brukt i forelesning nr.13 i Norsk byplanhistorie, «Modernismekritikken». Men det viser seg at jeg ikke har notert ned hvor jeg har hentet den fra. Jeg tror det er fra materiale som Husbanken publiserte, men jeg vet det ikke. Noen av leserne av bloggen vet det nok og kan informere meg.

Jeg fortsetter ryddinga i arkivene mine med sikte på å finne tekst som er upublisert og aktuell. I tillegg har AHO fått tilført «Bymiljøarkivet» fra Kommunal – og distriktsdepartementet og Bullby – nettverket for byutviklingens lange linjer – hjelper oss å katalogisere og ordne.  «Lokalsamfunn», «lokale samfunn», «stedsfellesskap», «nærmiljø», «nabolag» og «grender» er igjen sett på som mulighetsrom for bedre bolig- og bymiljøer.  OAT har i høst valgt Nabolag som overskrift, og det samme tema drøfter norske arkitekter på Arkitekturdagen 23.9.

Lokale samfunn og lokalsamfunn

I 1987 publiserte Institutt for by- og regionplanlegging på NTH boka Lokal planlegging, erfaringar frå forsøk, skrevet av senere professor Terje Skjeggedal sammen med undertegnete.[1] Vi var da begge stipendiater på instituttet. Statens Nærmiljøutvalg under ledelse av Kjell Spigseth, hadde i perioden 1982–1986 gitt støtte til forsøk i nærmiljø og lokalsamfunn, og 60 nærmiljøprosjekter, rundt om i landet, var gjennomført. Inkludert vårt arbeid, tror jeg 10 forskningsrapporter ble publisert – en sentral forfatter var Anne Sæterdal – og i tillegg ga NIBR ut rapportserien Forsøk og forskning i lokalsamfunn. Målet med forskningsvirksomheten var «å styrke lokalsamfunnets egen evne til oppgaveløsning», og å «prøve ut nye samarbeidsformer mellom lokale organisasjoner og kommunene om planlegging og lokalt utviklingsarbeid», som det heter i Spigseths forord til rapportene.

Begrepene innen dette feltet har aldri vært spesielt klare. På nettet skriver de som promoterer Arkitekturdagen at «Nabolaget er summen av stedene vi deler med hverandre i hverdagen». Definisjonen er neppe spesielt opplysende, og ulik for eksempel innholdet i begrepet på 1970-tallet, da «nabolag» dreide seg om de indre båndene i boligområder og ble brukt for å fremme målet om at flest mulig skulle «bo i glade grender».[2] Begrepet «lokalsamfunn» er derimot fortsatt relativt ryddig. Vi kan gå tilbake til hvordan Ferdinand Tönnies på sent 1800-tall skiller mellom by og land, metropol og landsby ved å beskrive de to samfunnstypene «Gemeinschaft und Gesellschaft».[3] En for oss i dag mer direkte anvendbar definisjon ble gitt av sosiolog og bygdeforsker ved Ruralis (NTNU) Reidar Almås i 1985. Et lokalsamfunn utfolder seg i følge professor Almås innenfor et avgrenset territorium og viser seg i et sosialt system med sterk følelse av identitet eller tilhørighet, der den interne samhandlinga er større enn grensetrafikken.[4] Med denne definisjonen, og spesielt imperativet om omfang av samhandling, kunne få av de stedene Terje Skjeggedal og jeg studerte kalles lokalsamfunn.[5]  For å komme unna forestillingene som er knyttet til lokalsamfunn, og for egen del nærme meg et begrepsapparat som kan være anvendbart i by, kom vi senere til å bruke betegnelsen «lokale samfunn»[6] og i stedsanalysenes tiår det generøse begrepet «stedsfellesskap».

Norsk landsbygd ble urbanisert gjennom 1970-åra. Nye (eller omformete) tettsteder grodde fram i alle kommuner på grunn av økt kjøpekraft, vekst i offentlig administrasjon, skoler og   velferdsfunksjoner, støtte til landbruk og fiske og lokal industrialisering. Folkeveksten manifesterte seg i boligfelt, og steder som falt under Almås´definisjon av «lokalsamfunn» ble ervervsmessig, økonomisk og kulturelt omformet til noe annet. Andreas Hompland beskrev godt hva som kjennetegnet det sosiale livet i disse boligområdene, og på en måte som kunne generaliseres også til teppet av boligfelter omkring byene. Fritt etter Hompland: En collage av familieliv der livet finner sted i boliger i hus som er like gamle, hager som ser like ut, barn som går i samme klasse. Men bortsett fra at livene løper parallelt, har folk egentlig lite med hverandre å gjøre. Hompland syntes ikke å være åpen for eneboliglivets kvaliteter som mer dreier seg om å være avsondret enn sosialt integrert i et «nabolag».[7]

Vi må også venne oss til at det vi tror er stabile lokalsamfunn har endret seg fundamentalt. Allerede i 1998 rapporterte Viggo Rossvær – da professor i filosofi i Tromsø – reflektert fra tre års opphold i fiskeværet Sørvær i Hasvik på Sørøya under tittelen Ruinlandskap og modernitet, hverdagsbilder og randsoneerfaringer fra et nord-norsk fiskevær.[8] Sørvær ligger så perifert som en kan komme i dette landet. Det som gjorde mest inntrykk på meg i denne boka, som alle med interesse for Norge utenfor byene bør lese, er beskrivelsen av «utkantens modernitet», forskjellig fra urban modernitet, men like integrert i den moderne verden. De gamle betegnelsene er ikke lenger holdbare, og siden årtusenskiftet har moderniseringskarusellen gått rundt flere ganger i Hasvik og Sørvær, drevet av fiske og sjømatnæring, men like mye av turistfiske etter kveite og annet i havet som er digert, i regi av internasjonale eiere og guider, og med et prisnivå som er tilpasset de som har råd til å reise halve verden rundt for å møte kveita. Også når det gjelder landsbygda er det behov for å revidere innholdet i begrepene som vi har brukt for å beskrive samfunn og det som foregår der.

Å være edruelig i omgang med begreper og å ikke gi seg hen til nostalgiske forestillinger om liv i lokalsamfunn og nabolag, er et mål i seg sjøl. Men mer interessant er hvordan betraktningsmåter og innfallsvinkler i denne begrepsverdenen brukes som grunnlag for handling. Som urbanist har jeg alltid trodd på en territoriell innfallsvinkel til planlegging, i motsetning til en sektorbasert. Hovedkonklusjonen i rapporten «Lokal planlegging» var da også: «Når utgangspunktet for kommuneplanlegginga er folk og kvardagsliv og måla er betre og likeverdige levekår, er lokal planlegging, dvs. områderetta kommuneplanlegging, ein betre eigna arbeidsform enn den administrasjonsretta, sektordelte kommuneplanlegginga.»

Denne innfallsvinkelen for å få til lokale utviklingsprosesser er forsøkt brukt i byen (Groruddalssatsinga, Tøyenløftet), men i urbaniteten dreier seg nå oftest om transformasjon som noen tjener grovt på, men som i liten grad bringer noe godt til dem som bor der allerede. Derimot har stedlige innfallsvinkler vært regelen i planlegging på landsbygda. Ottar Brox, som fylte 90 år i begynnelsen av september, etablerte i sin tid det fruktbare begrepet «generativ planlegging»:[9] Nedenfra og opp, forbedringsorientert, realistisk, ikke-utopisk og «generert» av de ressursene som finnes lokalt. Den interessante diskusjonen er hvordan slike arbeidsmåter kan mobilisere og bli operasjonelle i byen i dag.

Blogg-innlegg i serien Nabolag og Nabolag:

• Lokalsamfunn og lokale samfunn
• Bymiljøarkivet
• Nabolag i by
• Nylesning av «Retten til byen».
• Lokal planlegging

[1] Karl Otto Ellefsen og Terje Skjeggedal, Lokal planlegging. Rapport fra Statens nærmiljøutvalg «Forsøk i nærmiljø og lokalsamfunn». Fase 1 1982–1986. (Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning, 1988)

[2] Wenche Terjesen og Ingrid Ullern, Bo i glade grender, en bok om samliv, boservice og nærmiljøer. (Oslo: Gyldendal, 1973.)

[3] Ferdinand Tönnies er en av grunnleggerne av sosiologi som disiplin. Gemeinschaft und Gesellschaft ble gitt ut alt i 1887, og Tönnies er fortsatt pensum i introduksjon til samfunnsvitenskap. Store Norske Leksikon (Aksel Tjora) https://snl.no/Ferdinand_T%C3%B6nnies gir en kort og god innføring for ikke-samfunnsvitere.

[4] Reidar Almås Teoretiske perspektiver omkring temaet «Lokalsamfunnsretta tiltaksarbeid» (Trondheim, IFIM, SINTEF-NTH/Bygdeforksningsgruppa, UNIT, 1985) s. 9.

[5] De stedene som hadde drevet forsøk i lokal planlegging var Slettelva i Tromsø, Skogsøya og Melbu i Vesterålen, Hamarøy i Nordland, Høylandet nord i Trøndelag, Søbstadmyra i Trondheim, Vanylven, Krokane og Askvoll på Vestlandet, Nøstet, Verftet, Klosteret i Bergen, Rjukan i Telemark, Etnedal i Oppland, Våk i Østfold og Fossum, Hallingsgate og Søndre Nordstrand i Oslo.

[6] Trond Thuen og Cato Wadel red. Lokale samfunn og offentlig planlegging, (Tromsø: Universitetsforlaget 1978) s.17.

[7] Andreas Hompland, «Rurbaniseringsprosesser: Bygdebyen og det nye Norges ansikt.» Plan og arbeid, no. 4, 1985.

[8] Viggo Rossvær, Ruinlandskap og modernitet, (Oslo: Spartacus,1998)

[9] Ottar Brox, Dit vi ikke vil. Ikke-utopisk planlegging for neste århundre, (Oslo: Exil, 1995) Teksten er mer enn relevant, og boka gir en god tilgang til Brox´ syn på planlegging.