Ulf Andenæs,, Arkitekturoppgjøret (Oslo: Allgrønn Okkenhaug, 2022)

I lys av denne forståelsen har jeg lest Ulf Andenæs bok Arkitekturoppgjøret, gitt ut på Allgrønn Okkenhaug, et forlag som er drevet av den utholdende miljøvernaktivisten Erling Okkenhaug. «Vår invasjon av landskapet – Utfall og tilbakeblikk – Hvor går vi» er bokas undertittel. På forsida settes åtte-etasjes blokker under mørk himmel i Fjordbyen opp mot pastellfargete småhus med tegltak og hage. Andenæs hjertesaker er ifølge forfatterbiografien «Den edle treenighet, som hører sammen til evig tid – naturvern, miljøvern og kulturvern». Arkitekturopprøret skrives altså inn i en monumental kulturkritikk som retter seg mot ødeleggelsen av det norske landskapet. Slik sett går Andenæs i prinsens fotspor.

Boka lar seg ikke lett plassere i noen sjanger. Tekst og bilder går «inn i kjernen av arkitekturopprøret», men metoden dreier seg om å ta et polemisk «oppgjør» som bygger på personlige erfaringer der både Andenæs sjøl og arkitektur han liker, ofte plasseres i en offer-rolle. «De ville ha en støttespiller» heter for eksempel et av kapitlene som forteller hvordan «arkitektene» ville fjerne han som arkitekturskribent i Aftenposten. Boka kan også forstås som et utvidet ideologisk manifest som begrunner hva Arkitekturopprøret mener, det de er lei av og deres krav om «tradisjonsorientert arkitektur og byplan». Men Oppgjøret synes også å ha ambisjoner om å være et formidlingsprosjekt, ei lærebok som skal opplyse, forklare og rekruttere nye tilhengere. Mange av kapitlene er for eksempel fortjenstfullt utstyrt med QR-koder som gir tilgang til fordypende lesning, og boka avsluttes med et forsøk på å se framover, «Arkitekturopprøret, hvor går vi», skrevet av Andenæs sammen med Okkenhaug.

Sett som personlig bekjennelse, polemikk, manifest eller lærebok og formidlingsprosjekt, framstår boka som relativt kaotisk bygd opp, der 19 kapitler hver for seg tar «oppgjør» med fenomener og synspunkter av ulik karakter: «Menneskene setter stadig sterkere fotavtrykk i naturen» knytter Arkitekturopprøret til miljøbevegelsen. «Brutale bygninger raner landskapet» hevder at harde, rette og geometriske former er feil å plassere inn i naturen fordi de ikke finnes der fra før. «Ideologienes inntog i bygningskunsten» beskriver modernismen som en «kult» og et smaksdiktatur som har fremmet «brutal» arkitektur. «Et miljøvernparti må drive miljøvern» hevder at MDG svikter bygningsvernet spesielt i spørsmål om vern av småhusområdene i Oslo. «Forbud mot tilpasning, påbud om stilbrudd» kritiserer hvordan Veneziacharteret har vært tolket i Norge og det faktum at kulturminnevern nå også omfatter det Andenæs oppfatter som stygge og brutale bygninger fra 1900-tallet. Noe sporadisk vitenskapelig dokumentasjon hentet fra omgivelsespsykologien legges fram i «Ny forskning bekrefter hva vi lenge har visst: Brutale bygninger er en plage for menneskesinnet». Belegg gis av ulike spørreundersøkelser der folk ikke overraskende synes at gamle miljøer er vakrere enn nye og foretrekker klassisk/tradisjonell arkitektur i motsetning til moderne. Disse undersøkelsene er til de grader avhengig av begrepene som brukes og hvordan resultatet leses, lik den Aftenposten nylig publiserte, utført av Respons analyse (6.1.2023), som slår opp at kun 3% liker «moderne» arkitektur (hva nå det er), at 32% foretrekker «klassisk/tradisjonell» (hva nå det er), mens hele 59% faktisk foretrekker en by som viser arkitektur fra alle historiske perioder.

Hvert av disse kapitelene, og alle de 13 andre innbyr til heftig diskusjon, og jeg beundrer engasjementet som har styrt pennen. Men trolig er det i en anmeldelse mer interessant å diskutere den styrende virkelighetsoppfatningen, ideologien og narrativet. Andenæs ønsker «Hus som vekker glede, hus som kunne vekke et barns fantasi, som også barn kunne trives med. Hus som ikke nødvendigvis er som karikatur av super-macho, nakne, iskalde, brautende, i angrep mot landskapet, harde fremmedgjørende og fiendtlige». Framstillingen er antagonistisk, enten er man venn eller fiende, enten fremmer man den brutale betongarkitekturen eller støtter det tradisjonelle formspråket. Ved at Arkitekturopprørets synspunkter om estetikk og stil knyttes sammen med en overordnet sivilisasjonskritikk, homo sapiens’ ødeleggelse av naturen og vår tids byutvikling, blir enhetsfronten svært bred: Arne Næss og Sigmund Kvaløy, Rachel Carson (The Silent Spring), Jane Jacobs og blant arkitektene et umake lag av kjente figurer som Antoni Gaudi, Friedensreich Hundertwasser, Christian Norberg-Schulz, Thomas Thiis-Evensen, Peter Butenschøn, Christoffer Alexander og Jahn Gehl, for å nevne noen.

Arkitektur er et fag, men begrepet betyr både bygningskunst og er en betegnelse for de fysiske omgivelsene. Det angrepet som det norske landskapet nå er utsatt for går langt ut over arkitekturfaget. Offensiv motorvegutbygging, salgshaller og lagre som beslaglegger natur i nye knutepunkter langs hovedvegene, hyttefelt (i tradisjonell stil) som «kler fjellet» er vanskelig å knytte sammen med både tidligere og rådende ideologi i arkitekturfaget. Drivkreftene er selvfølgelig økonomi, politikk og lokal suboptimalisering, og midlet er kommunal arealplanlegging eller mangel på sådan. Landet ble i de første tiårene etter andre verdenskrig formet av arkitekter. Nesten alt som ble bygd bar merker etter arkitektblyanten. I dag finnes et tydeligere skille mellom byggekunsten og det allmenne byggeriet, og svært mye av det som reises har arkitekter aldri hatt befatning med hverken ideologisk sett eller i realiteten.

Arkitekturopprøret fremmer kulturpolitikk, et interessant spørsmål er om denne politikken har politisk farge. Andenæs bruker 10 sider på dette spørsmålet og viser til italienske futurister og rasjonalisters tilknytning til fascismen, og til påstått politisk grumsete praksis fra Le Corbusier, Philip Johnsen og Mies van der Rohe. For Andenæs har modernismen like vanskelige politiske konnotasjoner som den tilbakeskuende og kulturalistiske arkitekturen i Det tredje riket. Det er jo et faktum at arkitektur alltid vært nært knyttet til makt og til dem som kan finansiere store prosjekter. Det kan synes som om arkitekter sjelden holder den moralske fanen høgt, men – med et aktuelt uttrykk – «svelger kameler» og gjør det meste for å få bygge. Heller ikke er det slik at «stil» har et entydig politisk meningsinnhold. Nyklassisismen var demokratiets og humanismens arkitektur, men ble politisk pervertert av den germanske og monumentale reduksjons-klassisismen. Ingen arkitekter ville forståelig nok ta i klassisismen i de første tiåra etter krigen og fram til den post-moderne revisjonen. Derimot er det er slik at bevegelser tar til seg tradisjonelle kulturuttrykk, gir dem politisk innhold og gjør dem til sine, slik tilfellet i dag er både med Alternative für Deutschland og Sverigedemokratene. Hva norske politikere av ulik farge ber om når de ønsker seg mer «klassisk» arkitektur er foreløpig noe uklart.

Med Andenæs´ virkelighetsoppfatning ses modernismen som et syndefall. Ideologien gjorde inntok i arkitekturen, i Skandinavia først på Stockholmsutstillingen, og arkitektene bar den fram. Da oppsto det som Andenæs fortsatt oppfatter som en grunnleggende motsetning mellom det moderne og det tradisjonelle. Begrepet «modernisme» brukes både i boka og innen Arkitekturopprøret på litt ulike måter. Enkelte ganger synes det å omfatte hele det moderne opplysnings- og framtidsprosjektet, andre ganger dreier det seg om den kulturelle modernismen innenfor kunst, litteratur og arkitektur. Modernismen kan mer begrenset være en annen betegnelse for 1930-talls funksjonalismen, eller for 1960-tallets betong-arkitektur.

Enkelt sagt med anglosaksisk ordbruk er «den internasjonale stilen» objektet for kritikken. Av de mange som har drevet modernismekritikk og oppsummert funksjonalismens mangler trekker Andenæs fram Hans Asplunds Farväl til funktionalismen fra 1980, og den er god nok, men Asplund er en av svært mange oppsummerende kritikere, og langt de fleste nålevende norske arkitekter er godt kjent med modernismekritikken fra sine første år på arkitektskolene. Så kan det med rette hevdes at noen av «dogmene» fortsatt lever; synet på at arkitektur først og fremst er romkunst og ikke fasadekunst, ønsket om å benytte seg av mulighetene i ny byggteknologi, og å la teknologien komme til uttrykk i arkitekturens form, og å la tektonikken og materialene tale og ta avstand fra overfladiske og scenografiske uttrykk. «Dogmene» kommer på positive og negative måter til uttrykk også i ny arkitektur, men et hovedproblem i boka er at den forenkler og forvrenger arkitekturhistorien til det absurde. Bare ett glemt eksempel av de mange: Norge ivaretar en tradisjon innenfor trearkitektur, ofte kombinert med tegl og betong. I hele det tjuende århundre er tre-tradisjonen fornyet av arkitekter i verk som ikke lar seg putte i en av de to boksene. Etter min oppfatning er modernisme/tradisjonalisme ubrukbare og utgåtte kategorier for å diskutere arkitektonisk kvalitet.

Jeg møter Andenæs, Okkenhaug, Byens Fornyelse og Arkitekturopprøret i kritikken av byutvikling, først og fremst i hovedstaden og i byer og tettsteder i omlandet. Det finnes likheter mellom 1960-tallets og 2000-tallets by- og boligutvikling. Utbygging i begge perioder ble argumentert fram som en nødvendighet på grunn av byvekst og boligbehov, og billige standardiserte blokkløsninger preger nå både «infill» og transformasjon. Klimakrisen brukes som et noe tvilsomt tilleggsargument. «Hvor høyt og tett må vi utstå å bo for å redde vår klode?» er et spørsmål som følger av den oppkonstruerte sammenhengen mellom tetthet, byggehøyde og bærekraft. Har noen behov for høyere hus i Oslo bortsett fra dem som ser seg tjent med ekstra og billige kvadratmeter? Hva er meningen med å reise åtte etasjer slum nær stasjonen på småstedene? Hvorfor bygge et nytt regjeringskvartal som få bortsett fra Statsbygg og arkitekten vil ha? Er det virkelig slik at NRK-bygningene faktisk ikke egner seg for en moderne mediebedrift eller dreier flyttinga først og fremst seg om en økonomisk betinget transformasjon? Og hvorfor skal egentlig Ullevål sykehus flyttes, de gamle, vakre, generelle og enkelt tilpasningsdyktige bygningene tømmes og gjøres til gjenstand for eiendomsspekulasjon? Hvorfor tillates hagefortetting med fire såkalte eneboliger i sukkerbitform som ser inn i hverandres vegger og har utearealene plassert i binge på taket? Skråtak hadde ikke hjulpet det minste. Arkitektonisk kvalitet dreier seg om noe mer enn fasade og bygningsform! Men jeg begeistres over Andenæs´ raseri.