Arild Eriksen og Saher Sourori, Det nye nabolaget (Oslo: Fragment, 2022)

På verdensutstillingen i Sevilla i 1992 var flere av oss av en eller annen grunn invitert til mottagelse i den marokkanske paviljongen. På avstand så den lave bygningen ut som en pastisj over alt arabisk, og arkitekturen ble avstandsvurdert med et smil om munnen. Snart forsto vi at bygningen ikke var scenografisk lek, men håndverksmessig alvor: håndlagde møbelkopier, bearbeidet treverk, stukko-arbeider, sølv- og kopperdekorasjoner, håndknyttede tepper, murarbeider og selvfølgelig intrikate flisornamenter, alt utført etter tradisjonelle prinsipper av de beste håndverkerne fra Fez, Rabat, Tétouan og Marrakech. Relasjonen mellom byggteknologi, håndverk og arkitektonisk form var i ordets beste forstand, autentisk.

Boka Det nye nabolaget av arkitekt Arild Eriksen og psykolog Saher Sourouri, den siste nåværende leder i Arkitekturopprøret, er gitt ut på eget forlag, og utsolgt. Jeg måtte skaffe min kopi direkte fra en generøs Arild Eriksen. Arkitekturinteressen er stor og folk er opptatt av alternative bosituasjoner. Mens Andenæs framfor alt formidler kritikk, vil Eriksen og Sourori vise nybygde prosjekter i Arkitekturopprørets ånd.

Et uhyre interessant spørsmål er hvordan nye livsformer, nye former for produksjon, bruk av avansert digital teknologi, bærekraftig praksis, boligøkonomi og nye løsninger for mobilitet, endrer forutsetninger for å programmere og bygge boliger og by. Det nye nabolaget gir dessverre få svar på dette, de innledende essayene problematiserer ikke, men starter med bilder av de vernete idyllene Santorini i Kykladene og Havråtunet og viser deretter nybygde boligområder i gammel stil. De engelske – Richmond Riverside og Field Farm – er som den marokkanske kongens paviljong i Sevilla og den engelske kongens pilotprosjekt Poundbury i Cornwall, ikke scenografi, men håndverksmessig og dyrt bygd og tilpasset en livsform med Landrover, fuglehunder, hest og tweed. Kaiserdamm 116 i Berlin viser et av mange prosjekter som fulgte opp ideene i IBA Berlin og er reist etter parolene “forsiktig byfornyelse” og “kritisk gjenoppbygging». Prosjektet Catfiddle Street i Charleston, USA er et eksempel på New Urbanism som ikke dyrker tradisjon, men kompleksitet i typologi, farger og materialer. Gründungsviertel i Lübeck spiller på de gamle middelalderfasadene i Hansabyen. Ideer fra arkitekturopprøret er hentet fra Sverige og Biskopskolonin, et lite prosjekt med 24 leiligheter i Växjö med saltakshus i pusset tegl omkring en dam.

Arild Eriksen skriver entusiastisk om Rudovskys Architecture without architects, om rikdommen i de nå avdøde byggeskikkene og om folks evne til å planlegge, bestemme og bygge. Men alle prosjektene som vises i boka er gitt form av arkitekter med sterk konseptuell vilje.

Sammenlignet med de minst vellykkede av nye utbygginger i Oslo, som i Lodalen og på Storo, er boligmiljøet som tilbys i disse prosjektene en drøm. Slik middelklassen i Norge på 1930-tallet valgte funksjonalismen som sitt uttrykk, kan det også være at de gentrifiserte nåtidige urbane kommer til å velge det tradisjonelle og tilsynelatende trygge.

Men det fantes i arkitekturen helt fra begynnelsen av 1900-tallet et ønske om å være samfunnsmessig relevant, bruke de teknologiske mulighetene som var tilgjengelige, utfordre gjennom byggekunsten og skape habitat som ga rom for vår tids livsformer.

Sammenligner vi for eksempel de nye nabolagene med et innovativt byområde som Sinsen fra 1930-tallet, som hadde som mål å gi arbeiderklassen gode urbane boliger og boligområder, eller med mange skandinaviske tett-lav-prosjekter fra 1970-tallet og framover som eksperimenterte med forholdet mellom bolig og fellesskap, er områdekvalitet og arkitekturkvalitet ikke oppsiktsvekkende.

Eriksen og Sourori skal ha all ære av å forsøke å gi svar, men var spørsmålet fornuftig stilt? Svar på den sivilisasjonskritikken som Andenæs formulerer i sin bok Arkitekturoppgjøret kan dette neppe være. Svar på aktuell boligproblematikk gir Det nye nabolaget heller ikke. Men boka opplyser jo om at det fortsatt er mulig å bygge småhusområder for dem som kunne ha glemt det. Norsk arkitekturhistorie er full av gode eksempler. Giskehagen (Niels Torp, 1983) og Svendstuen (Telje, Torp og Aasen, 1974) er to av dem.