Tekstene bygger på «Et bokessay om arkitekturopprøret» som ble publisert i tidsskriftet Arkitektur 1. 2023. Essayet er bak betalingsmur, men etter tillatelse fra redaktøren legger jeg artikkelen ut, delt opp i tre ulike tekster som følger etter hverandre. Jeg har skrevet om arkitekturopprøret på en måte som jeg håper kan nå en bred lesekrets.

https://www.theguardian.com/artanddesign/2016/oct/27/poundbury-prince-charles-village-dorset-disneyland-growing-community

H R H The Prince of Wales Prince Charles, A vision of Britain: A personal View of Architecture (New York: Doubleday, 1989)

I episode én, sesong fem av «The Crown», inviterer Prinsen av Wales den engelske konservative statsministeren John Mayor til et møte. Døra til regjeringens Jaguar XJ, X351, nypolert og safirblå i fargen, åpnes utenfor en bygning som skal illudere et av de mange slottene som den engelske kongefamilien frekventerer: Kensington palace i London eller muligens Sandringham helt oppe i Norfolk, bygd i rikt ornamentert rødt tegl med tårn og spir, eklektisk sent 1800-tall, «frenetisk Jacobinsk stil», skal Pevsner ha kategorisert det som? Bilen viser til høy industriell og håndverksmessig kvalitet, og slottet til de historiske og lett overlessede miljøene prinsen vokste opp i. De to møtes i et rom der veggene er varmt grønne som filten på et billiardbord. Møblene er i rustikk engelsk «arts and craft». Dronning Victoria henger i ramme på veggen og de to – i skreddersydde dresser og med velkammet skill i håret – konverserer på et beleilig engelsk som for andre, etter 60 års iherdige forsøk, kun er en drøm. Charles III, som han nå må tituleres, hadde i 1989 nettopp gitt ut sin bok – A vision of Britain – og forteller at hans store interesse er å ta vare på bygningsarven. Han er «fiksert på fortiden og tradisjoner». Samtidig ønsker han å framstille seg som en moderne mann og stiller seg gjerne i spissen for å reformere det engelske kongehuset. Hele scenen er som boka dannet og verdikonservativ.

I motsetning til «The Crown» var A vision of Britain et seriøst, meningsfullt og gjennomtenkt kulturalistisk manifest. Den unge Charles III likte den historiske byggeskikken, landskap og landsbyer i det rurale England, og tilsynelatende alle førmoderne arkitektarbeider. Problemet var den «hensynsløse (wanton) ødeleggelsen som foregår i framskrittets navn». Han observerte «vanvittige (frenzied) angrep på etablerte prinsipper og verdier ikke bare i arkitektur, men også i musikk, kunst, og utdanning.» De skyldige for denne miseren var politikerne, først og fremst sosialdemokratene som gjennomførte den kvalitetsløse gjenreisingen etter krigen. Grådige utbyggere prioriterte profitt framfor kvalitet, skjønnhet og verdighet. Arkitektene var ikke opptatt av folks behov og av estetikk, men forfulgte det nye og virkeliggjorde egne arkitekturidealer. Tilbakeskuende og nostalgisk ville Charles III ikke være. En visjon ble formulert i ti punkter: Arkitekturen skulle bygge på stedlige regler. Den skulle føye seg inn i et hierarki som framhevet fellesskapets bygninger. De tre neste punktene er ikke like entydige: Human skala, harmoni, og arkitekturen skulle hegne om (enclosure) livsutfoldelsen. Naturmaterialer skulle velges og arkitektene burde arbeide med dekorasjoner og ornamenter. De to siste punktene dreide seg om at kunstens oppgave var å bygge opp om arkitekturen, og at reklame og tung belysning ikke lenger skulle dominere bymiljøene.

Fortsatt gir A vision of Britain en adekvat inngang til å forstå Arkitekturopprøret som et generelt fenomen. Men det skal innrømmes at den 40 år gamle Prince of Wales, da boka ble gitt ut i 1989, var noe seint ute. Modernismekritikken, både den teoretisk funderte og kritikken av modernismens resultater var mer enn 50 år gammel og faglig sett «comme il faux». En av de første forelesningene som Christian Norberg-Schulz holdt for oss som begynte på AHO i 1969 tok for seg Venturis bok Complexity and Contradiction in Architecture som han mente representerte et gjennombrudd i arkitekturforståelse. 10 år hadde gått siden postmodernismen hadde blitt utstilt på den første arkitekturbiennalen i Venezia i 1980: Den scenografiske varianten bygd opp som en serie fasader langs La strada novissima, og den typologiske byforståelsen eksemplifisert i Rossis Teatro del Mondo, reist på flåte og fløtet inn på Venezias vannveger. Bortsett fra de avdøde arkitektene kom Leon Krier på 1980-tallet til å fungere som prinsens fremste inspirator og åndsfrende. Krier var og er fortsatt en grusom polemiker. I tekster og karikaturer setter han det han kaller moderne arkitektur i et uheldig, komisk og underholdene lys, og arkitektursynet hans har inspirert amerikansk New Urbanism. Tidsskriftet Architectural Design målbar på 1980-tallet en arkitektur som var tilbakeskuende og rekonstruerende med temanumre om Krierbrødrene, om den nye urbanismen, om «Building and Rational Architecture» og konkluderte i sitt første nummer i 1988 – rett før utgivelsen av A vision – ved å proklamere «The New Classicism in Architecture and Urbanism». En spissformulering fra disse åra har brent seg fast: «Klassisisme er ingen stil, men en gudommelig overlevering.»

Arkitekturopprøret kan altså definitivt vise til en genealogi. Det faktum at det nasjonalsosialistiske Tyskland tok oppgjør med «det entartede» i kulturen, inkludert 1930-åras funksjonalisme, er et slektskap som opprøret ikke liker å bli minnet om. Mens etterkrigstidas nyrealisme som hentet elementer fra tradisjonell byggeskikk og den figurative arkitekturen fra 1950-åra (et kringkastingshus skal se ut som et kringkastingshus) er en mer attraktiv referanse. Den potente kritikken har først og fremst dreid seg om hvordan myndigheter og arkitekter ga form til gjenreising og byutvikling i nær sagt i alle vesteuropeiske og østeuropeiske byer. Boligbehovet var enormt, ideologien var industriell, og boligene ble sett som ferdigvarer fra en produksjonskjede. Arkitekturen skulle uttrykke sitt industrielle opphav, og kvalitet ble målt opp mot kvantifiserbare parametra. I byer som Øst-Berlin, Brussel eller Stockholm var resultatet forstemmende. Oslo kan vise til at både Lambertseter som den første drabantbyen og Romsås som den siste, er arbeider av høy arkitektonisk kvalitet som hegner om livsutfoldelsen og skaper «enclosure», slik jeg forstår prinsens begrepsverden. Små utbyggingsområder, rikelig med natur og friarealer, kort veg til byen, en velfungerende T-bane som økonomisk sett ikke skulle være mulig å bygge i det lille Oslo og gode sosiale institusjoner, gjør at Oslo-politikere kan betegne 1960-tallets byutvidelser i Oslo som vellykkete.

Hver gang blokker og byområder fra 1960-åra er sprengt og jevnet med jorda har modernismekritikere verden over feiret, men Arkitekturopprøret målbærer i dag først og fremst reaksjoner på dagens byutvikling. Begrepet «enhetsfront» er hentet fra politisk teori. I enhetsfronten er alle enige om ett politisk mål, men ellers uenige om det meste. Folkebevegelsen «Nei til EU» var Norges største enhetsfront. Motstanden mot rivning av 1800-tallsområder i norske byer i 1970-åra er et annet eksempel på en enhetsfront. Begge bevegelsene var sammensatt av folk og grupper med ulike oppfatninger og ulike motiver og som også bruke engasjementet til å fremme sine egne mer eller mindre sære politiske tilleggsmål. Det gir mening også å se Arkitekturopprøret som en enhetsfront der kampen mot dagens byutvikling er det som binder opprøret sammen og gir det legitimitet, mens mange grumsete og svakt funderte synspunkter er å finne blant både opprørets tilhengere og ledere.