Ei ny norsk bok om norsk byutvikling som forankrer argumentasjon både i urban teori og aktuell meningsutveksling er ikke dagligdags. Alf Jørgen Schnell forsøker «kritisk å spore hvordan en plankritisk, liberalistisk urbanisme vokste fram, en urbanisme som angrep utopien» og trekker fram mangelen på og behovet for framtidsrettet moderne tenking omkring byen, bærekraft og folks livsbehov. Dette synspunktet er i diskusjoner om boka karakterisert som et ønske om «å få tannkremen tilbake på tuben».

Harald Hals, Fra Christiania til Stor-Oslo, 1929. Fra Torshovdalen, på veg mot den nye tid.

Jeg leser boka som en samling av åtte essay som kretser om samme tema. Deler av tekstene er publisert tidligere blant annet i Klassekampen og Arkitektur N. En innledning om byen som ideologi klarlegger problemstillingene. Tittelen – «Mytene om Babels tårn, hybris og månekrasjlandingen» – illustrerer Schnells noe anekdotiske skrivemåte. Det første essayet tar for seg rasjonalisme- og planleggingskritikken fra 1960- og 1970 åra. Erling Fossen som aktør og forfatter får deretter et helt kapittel som illustrerer «den kommersielle urbanismen». Kapitlet om «den konforme urbanismen» tar for seg Jane Jacobs som en representant for en tilbakeskuende tenkemåte og lite relevante urbane idealer. Tekster av Gaute Brochmann, som Schnell synes å se som Jacobs fremste epigon i Norge, brukes til å vise hvordan tradisjonelle urbane idealer sukrer kommersialisme i byutvikling. De fire neste essayene omtaler Schnell som casestudier: «Kjernefamilien, kjøkkenrealismen, koronakrisen» bruker skjønnlitteratur og sakprosa for å illustrere at «det umulige er mulig» i boligbygging. Utvikleres ideer om tiltak for å gi unge og relativt fattige adgang til boligmarkedet blir karakterisert som «etableringsfasen som liberalt styringsobjekt». Et essay om Arkitekturopprøret følger opp diskusjoner om opprørets tosidighet; dels en folkefront mot dagens byutvikling, dels en lett forstokket diskusjon av forholdet mellom modernisme og tradisjonalisme. I «Drapet på byutvikleren» får eiendomsutviklerne sitt. Schnell bruker i avslutningsessayet konstruksjonen postmoderne modernisme som overskrift for å fabulere om hva som muligens kan komme.

Blant de mange definisjoner og forståelser av modernisme, viser forfatteren til Marshall Berman og «All That Is Solid Melts Into Air». Berman forstår modernismen nærmest som en frigjøringsideologi for å endre verden i pakt med menneskehetens behov. I arkitektur og urbanisme dreier modernisme seg innenfor en slik forståelse om å arbeide rasjonelt og eksperimentelt for å finne fram til gode løsninger, og ikke om stil eller form. Definisjonen fungerer godt for å utvikle hovedtesen som binder essayene sammen, men er utilstrekkelig for å føre en diskusjon om modernisme i arkitekturen.  Det moderne gjennombruddet i urbanisme skjedde omkring 1900, 30-talls modernismen er en egen skål, den internasjonale stilen som preget sosial boligbygging fram til 1970-åra er også gitt navnet modernisme. Å redefinere arkitektur som et modernistisk prosjekt, er egnet for et manifest, men vanskeligere å konkretisere i arbeidsmåter og byform.

Sett som sjanger og Oslo-litteratur føyer boka seg inn i en tradisjon fra Harald Hals og Byen lever, drømmen om en storstad (1933), via byplankritiske bøker fra 1970-åra, Dag Østerbergs sosiomaterielle forståelse av Oslo, Kjartan Fløgstads lett industrinostalgiske kritikk av nyliberal byutvikling i byen og til sist Erling Fossens bøker fra 1990 tallet, der urbanisme både er en fagdisiplin og ideologi. Kildematerialet er litt uvanlig og blander de store – Harvey, Castells, Lefebvre, Focault og så videre – med mer uforpliktende tekster fra andedammen Oslo. Gode holdepunkter i internasjonal praksis mangler. Det må vel for eksempel være vanskelig å ikke trekke inn Rem Koolhaas i diskusjonen om «å redefinere arkitektur som modernistisk prosjekt». Oslo- situasjonen har særtrekk, helt maken til boligstyrt og markedsorientert byutvikling er vanskelig å finne andre steder, men i hovedsak er urbane problemstillinger og praksis felles for alle vitale europeiske byer. Jeg savner også at nyere norske akademiske arbeider trekkes inn. Elin Børud, Mirza Mujezinovic, Halvor Weider Ellefsen og Marius Grønning tok alle PhD med nyere urbanisme i Oslo som tema. Jonny Aspen sammen med John Plöger har publisert mye om emnet. Denne lista kunne blitt lang.

Underholdningsverdien er stor, boka er lettlest og slår i de fleste retninger mot liberalister, «zoomere», «utdaterte boomere», «konforme urbanister», eiendomsutviklere og maoister. Koblingen av fransk teori og lokale anekdoter fra levd liv kunne vært hentet fra parisiske salonger. I norsk sakprosa minner Schnell mest om sin tilsynelatende hovedfiende Erling Fossen. Ingen av dem er tomtønner. De er ikke plaget av akademisk stringens og kan velge et godt poeng framfor full vederheftighet. Fossen hører hjemme i 1990-tallet urbanismedebatt.  Schnell forsøker å rydde seg plass i dagens.

En ny periode i norsk byutvikling tok til omkring 1980. En av endringskreftene var den digitale teknologien som gjorde globaliserte økonomiske, produksjonsmessige og kulturelle prosesser mulige. Et ideologisk brudd fant sted, sammenlignbart med det politiske skiftet som fulgte den første industrielle revolusjonen. Da var navnet «liberalisme», nå er ordet «nyliberalisme». Endringene satte sitt merke på norske byer gjennom avindustrialiseringen. En direkte effekt for byplanlegging var at arealer ble tilgjengelige for eiendomsutvikling, og at det gradvis ble etablert et nytt system for «produksjon av fysiske omgivelser», «produksjon av rom» (med Lefebvres begreper), eller «produksjon av et nytt sosio-materielt lag» (med Østerbergs). 

Nærmest all byutviklingen hadde tidligere skjedd som byutvidelse der det offentlige hadde eierskap og kontroll over arealbruk. Nå ble byen bygd gjennom strukturell transformasjon og ved morfologiske fortettinger. Profesjonell eiendomsutvikling ble den faktisk bestemmende faktoren i byutvikling. Offentlige aktører arbeidet etter samme logikk som private utviklere.

Styrt av en felles ideverden vokste det fram et «konsensus-apparat» av økonomiske interesser, politikere, fagfolk i kommunen, urbanister og arkitekter. Akademikerne var deler av apparatet. Noen få talte det imot. Konsulenter må av økonomiske grunner alltid holde munn. 

Det Oslo som er kommet ut av dette, er etter min oppfatning, med sideblikk til Schnell, hverken kjedelig eller deprimerende. Apparatet for produksjon av rom har vært i stand til å reise et byggevolum av kinesiske dimensjoner (som alltid sett i forhold til folketallet) og til å omdanne Oslo på en relativt skånsom måte. Bylivet er unektelig mer vitalt, sammensatt og mangfoldig i dag enn på 1970-tallet. Det er en nytelse å arbeide høyt oppe i Deichmanns åpne lesesaler, som en besøkende i et kulturelt og etnisk mangfold og se ut over fjorden og collagen av samtidsarkitektur i Bjørvika.

Det karakteristiske trekket ved perioden fra 1980 og fram til i dag, er at byen er blitt gentrifisert. Den industrialiserte hovedstaden i velferdsstaten er erstattet med en gentrifisert by der boligbygging og norsk boligøkonomi er den viktigste drivkraften i byutviklingen. Aftenposten skriver 19.4 om alle som har eller vil ha fritidsbolig i Oslo, men dette dreier seg ikke om ferie- og fritid. Derimot forstår ikke bare boligspekulanter, men folk i det ganske land at investering i en stor eller knøttliten bolig i indre Oslo er det mest profitable som kan gjøres. Bærekraftfanen er holdt høyt, men resultatene målt i tall for CO2 utslipp er magre. Det er ikke den bærekraftige byen som kommer ut av denne perioden. Urbanister bør vel også tvile på om kompaktby, høy tetthet og bygninger som strekker seg mot himmelen, beskriver den salige vegen mot den bærekraftige byen.

Tar da perioden slutt og hva bør komme etterpå? Det er jo den etterfølgende postmoderne moderniteten som essayene til Schnell bygger opp mot. Han er dypt engasjert i boligpolitikk og skriver velinformert om dette emnet, som mer og mer framstår som en mangel og en svart flekk i karakteristikken av den gentrifiserte byen. Andre forutsetninger for byutvikling endrer seg og kan spisse systemkritikken Landet og byen skal reindustrialiseres. Bærekraft, CO2-utslipp og naturtap må endelig bli tatt på alvor også i handling og ikke bare høre hjemme i symbolpolitikken. Diskusjonene om urbanisme må ikke begrense seg til områder med tradisjonell urban morfologi, men også trekke inn landsbygda. Livsformer endres, illustrert med et nytt og generøst forhold mellom bolig og arbeid og en mobilitetsrevolusjon som står for døra. Ulikhet og klassedeling i byen er tydeligere enn før perioden startet, Perioden viser sykdomstegn og retningen på utviklingen synes gal. Avisene skriver at reduksjonen i  salg av nye boliger i mars er på 44%. At boligbobla sprakk ville jo være en kraftig og for de fleste av oss dramatisk salutt som avsluttet festen.

Jeg er enig med Schnell i at disse utfordringene ikke løses kun av markedet kombinert med tekniske framskritt, men krever offentlig styring som samtidig åpner for det ustyrlige som en by er full av. «Kan vi kombinere modernismens storslåtte sosiale framtidsplaner med urbant kaos» spør han. Spørsmålet er godt stilt og et entydig svar er for mye forlangt. For tida synes en dystopi mer sannsynlig enn skritt i utopisk retning. Når det gjelder boligpolitikk finnes gode europeiske eksempler. Å få tannkremen tilbake på tuba er ikke en beskrivelse av en umulighet, men en treffende analogi for hva byen faktisk står overfor.

Karl Otto Ellefsen

Denne anmeldelsen ble publisert på Arkitektur.no 21.4.2023 https://www.arkitektur.no/fag/bok/alf-joergen-schnell-paa-sporet-av-den-tapte-fremtid/