Denne artikkelen er først skrevet 8.10 for Arkitektnytt, er trykket i den siste utgaven av bladet og publisert på arkitektnytt.no. Utgaven som presenteres her, er noe nedkortet. En kronikk med stort sett samme innhold er presentert som “Redd oss fra Regjeringskvartalet” på (“ytring”) nrk.no.

Hvordan kunne det skje? Etter en omstendelig prosess der Statsbygg og Moderniseringsdepartementet hevder de vurderte alt korrekt – sikkerhetsbehov, departementenes arealbehov, det offentlige anskaffelsesreglementet og ikke minst bylivet – står byggherren som en mann i lakksko som gradvis har arbeidet seg inn et hjørne, helt stille og uten en lyd mens han venter på at tjæra tørker. ”Suicide City” kaller poeten Torgeir Rebolledo Pedersen det vinnende ”Adapt” (Aftenposten 5.10) og gir navn til ubehaget jeg føler av perspektivet fra Akersgata. En aggressiv spiss av en bygning, med form bestemt av sikkerhetssonene omkring den nedgravde Ring 1, erstatter Y- blokken. Dette ikonet skal være arkitektens ”signature building”, nyskapende norsk arkitektur, adaptert inn ved siden av Einar Gerhardsen i frakk, også kalt Høyblokken. Langs Akersryggen reiser departementskontorene seg som en lite tilgjengelig mur. Mye tapes og lite vinnes ved å rive Y-blokken til Viksjø og Picasso. Parkarealene blir like tarmete og høydekorrigerende som i dag. Potensialet til å skape en bylivsvennlig Regjeringspark kompenseres ved hjelp av en monumental klassisk plass. Sosialdemokratiets åpne byrom transformeres til nyliberal eklektisisme.

Noen mener dette prosjektet både er nøkternt, robust og helt ok, men ut over de champagnejublende arkitektene som vant, Statsbygg som puster lettet ut og moderniseringsministeren som viser seierstegn, spores liten entusiasme. Snarere observerer jeg internasjonal forundring, en arkitektstand som rister på hodet, et land som ser gjentatte tegn til hovedstadsvanvidd, og en by som forundrer seg over hva som traff den.

Programmet er for stort, og handlingsrommet for å skape et godt prosjekt ble for lite. Vi som leser arkitekturhistorie vet at denne diskusjonen ikke er ny. Ved forrige konkurranse – i 1939, uttalte juryflertallet (Munthe-Kaas, Ormestad og Reppen) at” konkurransen har vist at Akersgata 44 – Grubbegata 9 ikke egner seg for et samtidig, monumentalt og praktisk regjeringskompleks”. Oslo Arkitektforening støttet uttalelsen i medlemsmøte 4.4.1940, rett før invasjonen. Diskusjonen er interessant gjort rede for både av Elisabeth Tostrup (Arkitekturårbok 2012) og Berit Johanne Henjum (Arkitekturårbok 2015). Tomta er nå større, men programmet har relativt sett vokst langt mer. Fagfolk har advart gjennom hele prosessen, og det viktigste som kom ut av parallell-oppdragene i 2015 – den store dugnaden da ideer fritt ble utvekslet mellom deltagerne – var også at dette kunne ikke byen tåle. Ideen om å samle departementene og samtidig effektivisere statsforvaltningen er fornuftig, men dette betyr jo ikke at alle departementer må samles, eller at alle i samtlige departementer må trykkes sammen på Akersryggen. Var moderniseringsdepartementet fanget av narrativet om den enorme Osloveksten som krever høyder og tettheter som denne byen der sola følger horisonten halve året aldri har sett. Eller følger myndighetene trofast en sikkerhetstenking som legitimerer å legge et Pentagon på Hammersborg? Til tross for at denne ideen muligens er gammeldags før Regjeringskvartalet er ferdig? Konsekvensene er rent kostnadsmessig sett enorme. Hvordan kan man for eksempel forsvare å bruke uhørte beløp til å grave opp og ned veganlegg i indre by der bilbruken skal reduseres dramatisk?

Mulighetene til å redusere programmet er mange, ved å holde noen departementer utenfor flyttesjauen, eller først og fremst ved å benytte eksisterende anlegg (for eksempel R5 som fyller mesteparten av kvartalet mellom Akersgata og Pilestredet) sjøl om, slik tilfellet er med hus vi andre statsansatte sitter i, disse ikke er optimalt sikret.

Prosessen har vært lagt opp slik at handlingsrommet gradvis er redusert. Først etablerte byggherren, gjennom utredninger gjort av LPO, konsensus om at utbygging skulle konsentreres langs østsida av Akersryggen. Beslutningen om å rive Y-blokken ble tatt av ministeren, tilsynelatende på strak arm, og begrunnet med sikkerhetshensyn og de byplanfaglige mulighetene riving kunne gi. Etter parallelloppdragene ga evalueringsutvalget klare føringer, men Statsbyggs representant tok dissens som reguleringsplanen kom til å følge. Nordic hadde gjennom parallelloppdragene fungert som Statsbyggs konsulent og fikk i oppdrag å lage reguleringsplanen. Ikke overraskende fulgte de mindretallet i evalueringsutvalget, og brøt med hovedideene som evalueringsutvalget hadde støttet. A- bygningen, ikonet ved siden av Høyblokken ble trukket opp av sekken og blokken fikk to nye etasjer. Slik ble det mulig å følge anbefalingen om at ingen hus i kvartalet skal være høyere enn den.

Intensjonen med å arrangere en konkurranse om Regjeringskvartalet etter at det var regulert, burde jo ha vært å legge til rette for ideer som kunne skapt entusiasme, men reguleringsplanen var detaljert og overbestemte det meste. Forslaget som fulgte reguleringsplanen best og var i stand til å videreutvikle idegrunnlaget, ble vinneren.

Erling Dokk Holm spør om reglene for offentlige innkjøp, på grunn av konkurransefortrinn og etablerte forhold til oppdragsgiver, ikke burde ekskludert Nordic fra å delta i konkurransen (Aftenposten 4.10). Gudmund Stokke svarer med rette at det er litt sent å spørre. Jeg husker Per Rygh i NAL reiste problemstillingen, men ble avvist av Statsbyggs jurister. Det hele synes å være formelt korrekt, men etisk sett lite stuerent. Nordic har til de grader vært med å legge premissene og å etablere det begrensede handlingsrommet som ødela den siste konkurransen.

Vinnerne er sobre arkitekter som har tegnet både Gardermoen og Schibsted, men saken har dreid seg om digre oppdrag og masse penger. Derfor har mange av de involverte og nå tapende kontorene sittet stille i båten. Også ”Winners takes it all”- prinsippet er problematisk. Landskapsarkitektene i SLA har fulgt Nordic hele vegen og får landskapsoppdraget. Gode ”experimental conservation”-kontorer gis ikke anledning til å konkurrere om rehabilitering av Høyblokken. Juryen i den konkluderende konkurransen er så langt taus. Bare Statsbyggs formann i en jury der byggherren i praksis hadde majoritetsflertall, uttaler seg. Arkitektene, Arne Henriksen og Ellen Hellsten, sitter stille som mus. Mener de vinneren er feiende flott? Eller er de som jurymedlemmer fullstendig tro mot en tvilsom reguleringsplan og har undertegnet kontrakt med medfølgende munnkurv?
Prosessen er gjennomført og tjære tørker gradvis slik at departement, Statsbygg og konsulenter trygt kan bevege seg på den sjøl med lakksko. Valget ga statsråden fortsatt tillit.

Vi får se om klager fører fram. Trolig kan bare et distriktsopprør som mener pengebruken er vanvittig, eller et bredt politisk, faglig og folkelig Osloopprør som fraber seg Regjeringskvartalet hjelpe oss nå.

Karl Otto Ellefsen