REGJERINGSKVARTALET GÅR SIN GANG (1887 – 2017)

Posted on 29. May 2017 by Karl Otto Ellefsen

AkersryggenEKST4_YoungsDagsnytt 18 onsdag 24.6, sammen med Statsråden og fagsjef Moneta i NAL: Noe får man sagt, men det meste brenner man inne med.”Blir dette noe fint da” spurte programlederen Sanner. Statsråden mente rimeligvis at Regjeringskvartalet kommer til å bli feiende flott og ikke minst bærekraftig på grunn av den ekstreme arealutnyttelsen, bylivet er tatt vare på og åpent og tilgjengelig blir det hele sjøl om sikkerheten legger begrensninger. Dersom dette spørsmålet var blitt stilt til meg, jeg hadde fått tid til å tenke meg om, og programlederen hadde latt med snakke uavbrutt, hadde jeg sagt følgende:

Ja, RKV kan fortsatt bli et godt stykke byarkitektur. Det aller viktigste i prosjektet er at staten beholder 5000 arbeidsplasser midt i Oslo sentrum, både for bylivet og for bærekraftig byutvikling. For å få dette til må både Oslo kommune og vi andre bite i noen relativt sure epler og svelge noen bitre piller. Et stort område på Hammersborg stenges for all ukontrollert kjørende trafikk. Normal virksomhet kan en ikke drive i området, og offentlig tilgjengelige butikker og serveringssteder vil en finne lite av, og aldri i 1.etasje av regjeringsbygningene. Sikkerhet er krevende og vi famler oss fram. Den som vil erverve seg kunnskap om hvordan en alternativ og tilsynelatende helsikker løsning er, kan gå av T-banen på Makrellbekken stasjon og observere den nye amerikanske ambassaden på Huseby.

Er da ikke programmet for stort for tomta? Jo, det hele blir for kompakt og trangt. Prosjektet er resultat av noen tvilsomme fortellinger som i de siste åra er forsøkt solgt inn i Oslo. Den første gjelder for byen generelt og dreier seg om at befolkningsveksten og arealbehovet i Oslo er så stort at vi de fleste steder må legge til rette for tetthet som gir helt andre dimensjoner enn de vi er vant med. Dessuten krever hensynet til bærekraft at vi bor og arbeider tettere og trangere enn før. Den andre fortellingen deles stort sett bare av Moderniseringsdepartementet og Statsbygg og dreier seg om at ”alle” departementsansatte må arbeide nær hverandre på Hammersborg, og at vi allerede nå kan tallfeste hvor mange disse ”alle” er om 10 år og hvilket arealbehov de vil kreve på dette tidspunktet. Jeg støtter tanken om samlokalisering og også Statrådens ønske om å fornye og effektivisere statsforvaltningen. Men pragmatisk fleksibilitet, som i slike prosesser alltid er fornuftig, tilsier at behov for kvalitet og antatte behov kan veies opp mot hverandre, og at enten programmet kan reduseres noe eller legges til andre av statens bygg.

Enkelt sagt består Regjeringskvartalet slik det tegnes i konkurransen, av en rygg av bygninger på høydedraget mellom Møllergata og Grubbegata, en stor park helt fra Kristparken nesten bort til Pilestredet og to bygninger i parken, Høyblokken av Viksjø og Finansdepartementet av Bull. I tillegg kan den som vil lete finne et knippe av regjeringsbygninger med ulik grad av gjenbrukspotensiale vest for Akersgata. Konkurransen viser svært ulike forslag for organisering og gestalting av ”ryggen” langs Møllergata og Grubbegata. Det synes som om både rolig verdighet i uttrykk og effektive moderne kontorlokaler – ”nøkternt” som Statsadministrasjonen ynder å måle arkitektur opp mot – er mulig å finne blant de sju forslagene. Arkitektene bak sliter derimot med å finne gode konsepter for parkarealet, og ikke minst for den merkelige og undersetsige nye ”inngangsbygningen” som programmet forutsetter nord for Høyblokken.

Når man har valgt et konsept for Regjeringskvartalet der det meste av nytt byggevolum plasseres i denne ”ryggen” i nord-sør retning, blir potensialet i parken uhyre viktig. Den gamle regjeringsbygningen og Høyblokken (og konglomeratet vest for Akergata) bærer historien. Idealene om det demokratiske og åpne, den tilgjengelige statsadministrasjonen, det attraktive og brukbare, bylivet, det at utbygging av denne mastodonten av et Regjeringskvartal også gir noe til byen, må virkeliggjøres i parkprosjektet.

Den vekterfylte, sjeldent solbelyste og usedvanlig kebabfrie Grubbegata som tydeligvis alle de sju er bedt om å vise dataperspektiv av, blir relativt blek målt opp mot idealer om bymessig folkeliv. Og trolig er det også her, i det grønne, at potensialet for nyskapende arkitektur – landskapsarkitektur – interessant ut over landegrensene, kan finne sted.

Sju prosjekter skal evalueres av en jury med ni deltagere, der flertallet, fem mer eller mindre er fra Statsbygg. Bortsett fra denne sikkerhetsforanstaltningen, skal Statsbygg etter min oppfatning ikke klandres for den omfattende og (sett i forhold til følsomheten i hele saken) åpne prosessen som har ført fram hit. Litt mye orientert mot kontroll og lite undersøkelsesorientert synes derimot Statsbygg og deres konsulent Nordic ha vært da de skrev konkurranseprogrammet. Enkelt sagt var programmet overbestemt. Jeg tenker ikke på Y-blokken. Sjøl om sandblåste ”Fiskerne” og ”Måken” av Picasso og Nesjar aldri vil komme til sin rett omplassert fritt på plenen eller i nytt veggliv, og brutal 60-tallsarkitektur med usedvanlig høy materialkvalitet er sjelden, måtte et premiss om Y-blokken legges fast før konkurransen. Vanskeligere er det å forstå at et konkurransekrav om fire etasjer påbygg på Høyblokken (statsministerkontorer?) måtte trekkes opp av hatten og puttes inn i programmet.

Burde ikke spørsmålet om arkitektonisk behandling av dette verket nettopp være noe konkurransen skulle belyse? Og hvorfor sa programmet at parken skal deles opp, hvem har behov for den harde og monumentalt digre plassen med Høyblokken i cours-d`honneur?

Å ta bort Y-blokken er hardt å svelge, men når det først er gjort og parkpotensialet er etablert, hvorfor da regulere inn denne nye inkurien ved siden av Høyblokken?  Kunne ikke i det minste dette vært et emne for undersøkelse i konkurransen?

De siste store offentlige byggesakene reist etter arkitektkonkurranser i Oslo, har stort sett blitt seende ut slik vinnerforslaget viste. Det gjelder Operaen, Nasjonalmuseet og Munchmuseet. Juryen i denne arkitektkonkurransen må kreve noen revisjoner for at RKV skal bli presentabelt og gi noe til byen. Når det gjelder parken er rekonseptualisering nødvendig.

Karl Otto Ellefsen

Posted in Ukategorisert | Comments Off on REGJERINGSKVARTALET GÅR SIN GANG (1887 – 2017)

BOLIGBEHOV, SMÅHUSPLAN og KNUTEPUNKTER

Posted on 22. January 2017 by Karl Otto Ellefsen

 

Oslo Arkitektforening holdt 19.1.et møte om problemstillinger omkring fortetting i småhusområder i Oslo. Jeg fant grunn til å gå prinsipielt til verks. 

1. 

En diskusjon om planen for småhusteppet i og omkring Oslo kan ses som en teknisk og arkitektonisk affære. Jeg tror derimot at diskusjonen bør føres innafor ei bredere ramme og dreie seg om ulike alternativer for hvordan man skal utvikle hovedstadsregionen, og ikke minst om hvordan det offentlige – det store ”Vi” som jeg fortsatt tror bør finnes der – skal gripe inn i byutviklingsprosesser.

I denne byen har det festa seg en oppfatning om at byveksten med sikkerhet kommer til å fortsette i samme tempo som i de to siste tiårene (den heftigste siden 1890-tallet), at boligbehovet derfor er umettelig, at prisene vil stige, renten være lav, og at alle investeringer i boliger i Oslo derfor vil gi god avkastning i all overskuelig framtid. Dette er ei fortelling som blir fremmet av finans, eiendomsutviklere, Oslo kommune, alltid utbyggingskåte arkitekter som vil ha prosjekter, urbanister som ønsker all byvekst velkommen til Oslogryta, og enda til deler av akademia som synes fullstendig å ha glemt sin oppgave som kritikere.

Sjøl om den verifiseres av SSBs trendframskrivinger, er denne fortellinga beheftet med meget stor usikkerhet. Grovt sagt har 70% av befolkningsveksten i Oslo (noe lavere prosenttall i hovedstadsregionen) det siste tiåret vært innvandring, og i hovedsak arbeidsinnvandring fra EØS-området. 30% har vært fødselsoverskudd.

Vekst i byggenæring og ikke minst servicenæring har gitt arbeid til denne innvandringa.

Sjøl om bobler alltid sprekker – til slutt – kan det selvfølgelig argumenteres for at denne situasjonen kommer til å vare ved, lenge. Det finnes for eksempel en global tendens til at internasjonal investering nå skjer i det en oppfatter som sikre boligmarkeder; i byer med trygg økonomi, god styring og forutsigbar politikk. The Guardian meldte før jul at boligprisene i Vancouver hadde steget med over 30% i 2015, blant annet på grunn kjøp finansiert av asiatisk, ofte familiebasert kapital. Også boligmarkeder synes å være i ferd med å bli globale.

Jeg kjenner kinesere som kjøper leiligheter til barn som studerer i Oslo. Norsk framtidig byutvikling må nok allikevel først og fremst vurderes i forhold til norsk økonomi. Og til tross for de ganske vanskelige langsiktige tendensene i Europeisk økonomi, omstillingsbehov og nå 5% arbeidsløshet i Norge kan en selvfølgelig ubevegelig tro at norsk økonomi og arbeidsliv forblir som før.

Kommuneplanen for Oslo, med sitt sterke utbyggingsfokus, bygger på et slikt scenario. “I denne perioden vil Oslo få en voldsom tilflytting, og et like voldsomt behov for nye boliger” gjentar Aftenposten (mandag 16.1) da avisa forsøker å forstå behovet for å markere stasjon og knutepunkt med 12 etasjer i vestlige eneboligområder.

Aftenposten gjentar ei trendframskriving og en løs antagelse, ei mulig framtid, men nødvendigvis ikke den framtida som kommer, og kanskje heller ikke den framtida byen bør planlegge for. Det finnes også andre relevante scenarier. Ett annet, muligens også realistisk scenario, er at vi må åpne landet for klimaflyktninger og at folketallet stiger dramatisk. 10 millioner i stedet for 5.

Et tredje – og kanskje det mest sannsynlige – er at norsk økonomi blir kjølt ned, arbeidsløsheten stiger, og byen blir mindre attraktiv for arbeidsinnvandring. Slik unge grekere vender tilbake til olivenlundene, kan det bli større interesse for rurale områder i Norge.

Jeg er ikke opptatt av å underbygge noen av disse mulige framtidene. Det jeg ønsker å argumentere mot er den fastlåste fortellinga om Osloveksten og Osloøkonomien. Det finnes en betydelig usikkerhet omkring norsk byutvikling i dag.

Drar vi denne argumentasjonen over til boligmarkedet blir usikkerheten ytterligere styrket. Etterspørselen i boligmarkedet er uttrykk for et investeringsbehov like mye som et boligbehov. Både familier og investorer legger kapitalen sin i boligmarkedet fordi dette markedet har gitt usedvanlig stor avkastning og sikkerhet. Sparing i norske familier har i hovedsak skjedd gjennom verdistigning i boligen, og blir investert i boligmarkedet.

Det vi kan kalle det ”reelle” boligbehovet i Oslo er derimot i stor grad knyttet til folk som ikke har penger til å komme inn i dette markedet. Den 70% som i dag innvandrer. Barn av familier som ikke har tilgang til investeringskapital.

Troen er at når utbyggere med bunnlinjeargumentasjon prioriterer å bygge dyre leiligheter, blir de billige ledige for de fattige. Men det er ikke slik dette markedsspillet virker. Nettopp derfor har man i perioder i norsk og europeisk historie drevet former for sosial boligbygging. Noen land gjør det enda, de beste eksemplene finner vi vel i de franske byene. Norge og Oslo gjør det ikke. Den markedsstyrte boligpolitikken er ikke rettet mot å tilfredsstille behovene til hoveddelen av de som flytter inn til byen.

2. 

Jeg tror altså ikke helt på vekstprognosene, og dersom de likevel viser seg å være riktige kreves det en annen form for boligbygging, og derfor også by- og boligpolitikk, enn den som har vært drivende de siste 10 – 20 åra.

Hvordan da forholde seg til arealbehov og arealbruk, i en situasjon med usikkerhet? Her synes den rådende fortellinga å være at i denne akutte situasjonen er det best å stable i høyden over jernbane- eller T-banestasjon. 24 etasjer gir ikke bare mer fortjeneste enn 12 og 6 etasjer, men gjør også byen mer bærekraftig fordi flere får ekstremt kort vei til kollektiv skinnegående transport.

Dette er også en tvilsom påstand. Røyne Kyllingstad, tidligere professor på AHO, etablerte i sjølbergingsdebatten i sin tid den motsatte hypotesen og sa at ”Eneboligen er den mest bærekraftige boformen, dersom du høll deg heme”. Og denne tesen er nå ytterligere styrket av at folk henter all energi til oppvarming og varmtvann og noe elektrisitet fra egen tomt. Muligens var Kyllingstad vel optimistisk i sin omtale av transportarbeid. Men han minner om at de økologiske fotavtrykkene vi legger bak oss, henger sammen med livsform, og ikke bare dreier seg om arbeidsreiser.

3. 

Det finnes nå faktisk 4 ulike ”plangrep” for hovedstadsregionen, som alle på sitt vis er virksomme og som hver for seg kan dekke utbyggingsbehovet. 3 av dem er trolig, i hvert fall i forhold til CO2 utslipp og klimaeffekt, også bærekraftige.

Kommuneplanen for Oslo er bare det ene grepet, og forutsetter heftig fortetting og nye utbyggingsmønstre i byen. Denne planen kan ta hele byveksten.

Det andre er regionplanen (ATP) for Oslo-Akershus, som blant annet forutsetter nye byer. Ny by på Ås-Ski har vært det mest omtalte prosjektet. Tar vi med utbyggingspotensialet i Drammen, tar denne planen i prinsippet også all boligvekst.

Det tredje plangrepet defineres av intercity-planen som legger til rette for byvekst i alle småbyene omkring Oslo. Kanskje med Hamar, Fredrikstad og Larvik som ytterpunkter. Dette scenariet begrunner den store pågående og kommende investeringa i dobbeltspor og intercity-tog.

Det finnes også et fjerde, svært virksomt alternativ, neppe bærekraftig, som fortsetter spredt utbygging omkring i det metropole området, stort sett der folk finner ei tomt de vil bygge på.

Også de tre første planene er alle virksomme i dag, men de er også i konkurranse med hverandre, fordi de alle krever store statlige investeringer i infrastruktur, støtte til planlegging og opparbeiding for å fungere optimalt. Staten investerer enormt i regional transport og infrastruktur, men utnytter ennå ikke de mulige positive byutviklingskonsekvensene.

Det finnes med andre ord nok av utbyggingsarealer i denne regionen. Det skulle bare mangle i en så spredtbygd metropolt område som dette. En kan si at det lett usystematisk etableres en mengde alternativer for byutvikling. Hvilke arealer som tas i bruk, eller blir bygget på nytt, styres av markedet.

4. 

Eneboligteppet ligger der med både fortettingsmulighet og enormt potensiale for fortjeneste.

Eneboligområdene omkring den urbane kjernen i Oslo – avgrenset av Ring 2 – er ekstremt attraktive. Ser vi bort fra endring i kroneverdi har prisene på en bolig i disse områdene blitt tidoblet på 20 år, fra midt på 1990-tallet da prisene var lave. Det vil si at prisen har økt med 50% av den originale kjøpesummen hvert år.

En hovedgrunn til dette er at folk kan kombinere en landlig og en urban livsform – hele forstandsbanenettet i Oslo ble jo i sin tid bygget ut for å etablere denne muligheten.

I tillegg er disse områdene ettertraktet til eiendomsutvikling. Jeg vil tro at det er her fortjenesten på førstegangssalg etter utbygging suverent er størst. Mange av områdene, særlig i vest er nå så attraktive kun på grunn av sin adresse at alt synes å kunne selges til høy pris. Det hele dreier seg ikke om mangel på utbyggingsområder, men om kamp om områder der utbygging kan gi stor fortjeneste.

Det er i denne situasjonen at småhusplanen har virket og har blitt utprøvd. Prinsipielt sett er det ikke noe problem å fortette et eneboligområde, tomt for tomt, dersom fortettinga ikke utfordrer hele logikken og strukturen i området. Men det er nettopp det som skjer og har skjedd.

  •  Tolking av utbyggingsgrad har blitt mer og mer sjenerøs.
  •  ”Skjønnet” som i sin tid sikret kvalitet i utbyggingsprosesser, har ikke lenger noen plass og er blitt erstattet med beinhard juss, der tiltak må være ubestridelig ulovlige for å bli stanset.

Utbygginga går derfor ut over rammen for hva et tradisjonelt eneboligområde kan tåle.

En konsekvens er at områdene får lav arkitektonisk kvalitet, men det har jeg ikke sett som min oppgave å snakke om i dag. Jeg er mer opptatt av at områdene fungerer langt dårligere enn før:

  •  Biltallet mangedobles uten at parkeringsproblemet løses,
  •  tomtene fylles opp, men nye lekearealer for unger blir ikke etablert
  • grønn struktur – også langs bekkene – hugges ned,
  •  de mange snarveiene som ble opparbeidet av unger og unge rett etter at områdene ble etablert, stenges av ivrige utbyggere og innflyttere som vil beskytte den lille uteplassen de har fått,
  •  unger tvinges ut i trafikken og de små blir kjørt til skolen.

Jeg vil oppsummere det slik at småhusplanen har gitt plass til noen fler, enkelte steder har den fungert relativt uproblematisk, men i mange tilfelle har den ført til at kvaliteten i områdene har blitt dramatisk redusert.

5. 

Mitt poeng er ikke at nybygging i gamle eneboligområder skal stoppe opp. Men slik småhusplanen nå fungerer, skaper den i størrelsesorden 400 boliger i året, men den ødelegger også gode byområder ved å fjerne de unike kvalitetene i dem.

Dette dreier seg egentlig om helt elementære faglige spørsmål.

Strukturen i et område gir visse rammer for hvordan området kan utvikles og setter grenser for et områdes kapasitet, det finnes et språk i et område som sier noe om hvordan det kan utvikles. Holder man seg innenfor det språket eller den grammatikken som er etablert i et småhusområde, fungerer stort sett en tomtevis utbyggingspolitikk.

Dersom man går ut over denne grammatikken, oftest fordi man ønsker tyngre utbygging, dreier det seg om transformasjon. At et område gjøres om til å bli noe helt annet.

Dersom Oslo by ønsker transformasjon av et område, å utvikle området til noe helt annet, må det også arbeides på helt andre måter. Da fungerer ikke tomtestrukturen som utbyggingsprinsipp. Da må fagfolk se tomtene i sammenheng, regulere, trolig med sterk offentlig styring, kommunen og utbyggere må utløse eneboliger og tomter til markedspris, og ekspropriere om det er nødvendig. Den type lettvinte løsninger som småhusplanen representerer kan overhode ikke fungere i en slik situasjon.

6. 

Denne byen har en mengde fine by- og boligområder fra mange perioder – Rikshospitalet, Casinetto, Marienlyst, Torshov, Bjølsen og Sagene, Sogn og Smestad, Hagebyen på Tøyen, Sinsen og Carl Berner, Lambertseter, Skøyenåsen, Romsås og Holmlia. Det disse områdene har til felles er at de bygger på idé og konsept, og innebærer både tung demokratisk behandling og satsing fra det store Vi.

Dersom kommunen velger (av hederlige eller uhederlige grunner) tung transformasjon i knutepunkter langs T-banen blant de svært mange utbyggingsalternativene i Osloregionen, må man også gå veien om slike prosedyrer. Det finnes ingen snarveier.

Men først kommer spørsmålet om man bør utvikle byen på denne måten, eller legge penger og energi i de mange andre utbyggingsalternativene. Hvordan driver man byplanlegging, eller med et mer situasjonsbeskrivende ord, hvordan driver man ”urban management” i den usikre situasjonen denne byen kommer til å befinne seg i om noen år?

Jeg har noen erfaringer fra slike diskusjoner og utredninger. I København for noen år siden var et av svarene at en først og fremst burde være opptatt av å utvikle områdekvaliteter og sørge for at naturressurser av alle typer ikke ble bygd ned. All utbygging skulle skje i arealer som allerede var bebygde. I arbeidet med bypolitikk for den norske sosialdemokratiske regjeringa var vi opptatt å styre utbygginga til allerede etablerte bymiljøer nettopp for å styrke områdekvaliteter. Kapasiteten i Fredrikstad, Hamar og Drammen er for eksempel uhyre interessant.

Begynner man å ta den nye situasjonen inn over seg, blir et jorde mye mer verdt som landbruksressurs enn som ei utbyggingstomt og spørsmålet om å ta vare på velfungerende bydeler langt viktigere enn deres kapasitet for å ta opp i seg ny utbygging.

Byen trenger en helt annen fortelling enn den som er styrende for utbyggingspolitikken i dag.

Posted in Ukategorisert | 1 Comment

RESPONSE

Posted on 10. September 2016 by Karl Otto Ellefsen

 

Lecture –

Oslo Architecture Triennale

Conference – After Belonging – 9th of September 2016

1.

“After belonging” is a rather intriguing title. It might be interpreted as a statement of facts, as a theme for investigation, or it might even be looked upon as a value system underlining the need for a sense of global belonging, downgrading the sense of local, tribal and national belonging.

I am invited to respond to the three inputs to the first session on Global Expertise –  interrogating “… the role of the architect within current processes of globalization. By addressing economic, ecological, and logistic networks, this first section questions previous understandings of global expertise and practice, and seeks a new frame of action and discussion.”

And I am invited to contextualize my comments in a Nordic perspective.

1

 

2.

Transformation on a territorial scale is not new to mankind.

What is new might be the speed of events, and how demographical changes interact with climate change and different kinds of human advocacy, and with an exponential output.

That mapping is both a disciplinary and politically valid tool is not new either, but the digital and new media give us an overwhelming capacity to map both events and transformation processes.

There is a tendency to see the things happening as driven by forces comparable with gravity and therefore impossible to impose on or to control. Attempts are often seen as pathetic. We inevitably are led to believe that established collectives will be broken down, and that the future is to see ourselves as working and living in diaspora, hopefully governed by some kind of global order.

A North European perspective on this would be to stress the huge amounts of well-functioning cities and settlements: The sun is shining on local communities!

And even to state that;

Historically and empirically speaking the national state is the only political and territorial institution that has been able to provide both welfare and democracy.

 

3.

There are 565 000 architects in Europe. The profession of architecture deals overwhelmingly with consultancy. The Architects Council of Europe publish statistics for the European Profession every third year. There are some astonishing facts in the 2014 editions:

Referring to the ACE president Luciano Lazzari 80% of the architects in the world are Europeans. An estimation of the building activity in 10 years’ time says that only 20% of the activity will happen in Europe. And by now when the east is more or less able to provide itself with consultancy, the new marked for architectural services are considered to be Africa.

Most of the architects -74% – are considered as one-man firms due to the fact that it is difficult to contracts for permanent employment. And the experiences of the profession is extremely locally grounded, only 5% of the European Architects did acquire commissions outside their own country

If we look at the schools of architecture in Europe they adapt to the situation not going in the same directions towards a global curriculum, rather they tend cultivate their own identities.

 

4.

There has for a long time been an international marked for signature architecture. Prestigious urban planning was an international marked already a 100 years ago when the Chicago based Griffins won the competition for Canberra, the new capital of Australia. When Herreros designs Munch in Oslo he is a part of this marked, the same goes for Kleihus and Schuwerk designing the National museum and Aart Architects designing the museum of Cultural History out at Bygdøy.

But another category still does exist and even thrive:The local architect has a role like the local dentist. Knowing the morphology of all local client’s teeth, repairing old and inserting new teeth.

And sometimes this work takes on the character of what I have even heard being called “local war” – when the effects of globalization forces have to be challenged.

 

5.

2

These forces have been most notable in the fast growing cities. The map shows the lucky summer area in Nairobi. Made for people pouring into the city from the countryside becoming lower middle class in and area developed by international property and designed by international consultancy.

3

This is not slum, its ordinary and legal urban development. And the picture might be used to address the question of the role of the architect in the current process of globalization.

Very informative and beautiful mapping has been done on African cities, by American Universities and published by Dutch publishers.

I have been supervising10 PhD students working on East African cities and might even be considered as representing some kind of global knowledge on the subject.

But if you should really be able to act as an architect in these areas, you have to be part of the local culture, you have to know the terrain, the language and swim like a fish in the water – to use concepts from guerrilla warfare. That is if you intend to make a difference and not limit your actions to deal with some kind of temporary stunt coming out of architectural tourism.

 

6.

4

You might not all be familiar with this fact, but some of the most fundamental and scaring transformation processes are happening in the countryside. Scary because they to such a degree is affecting food production and basic ecosystems.

China has around a million villages. The situation in the countryside has opposed to the Chinese cities been relatively stabile – not taking into account the villages has supplied the vast amount of floating population working in the Chinese cities.

5

Here is grandmother with the twins watching the village being torn down. (Her daughter and mother of the children is a part of the floating population in Hangchow) Grandmother is well off, both she and the twins are relatively expensively dressed.

But both she and the photographer are witnessing a fundamental structural change. Obviously in the architecture, she will move into a property development close by. Bu she is also witnessing the ongoing demontage of rural systems, ownership and agriculture.

These are problems that have to be discussed on a structural and political level, they are indeed being mapped, but are also a subjects to “local war”, and relevant for architectural practice producing alternative and influencing local government that in China actually is stronger than we think.

 

7.

6

These kinds of relatively dirty structural changes are also affecting European countryside and Norwegian costal societies.

7

By now nearly all the labour force on land in Norwegian fisheries are recruited precariat from eastern Europe, This Lithuanian girl is angling cod-line with mackerel from January to April, for low pay and in a system with few labour rights. This floating work-force substitute what used to be a locally based industrial work-force. This does something to a local community.

Habitat is somehow falling apart as a consequence of the demontage of rural systems.

 

8.

8

The architect in action –

For the sake of the argument-

DO BELONG

My hero is the bold local architect, the dentist, taking part in local conflicts and challenges.

Posted in Ukategorisert | Comments Off on RESPONSE

Å pynte en kake?

Posted on 1. July 2016 by Karl Otto Ellefsen

RKVoversiktFraOst-max

Statsbygg la fredag 26.6 fram et forslag til en detaljert reguleringsplan for Regjeringskvartalet. Perspektivene som illustrerer planen overbeviser ikke om at dette nasjonalt betydningsfulle prosjektet har falt på plass. Nå er det derfor viktig å bruke den arkitektkonkurransen som kommer til å utvikle ideer og skape reelle alternativer, i stedet for å begrense arkitektene til å være konditorer som pynter på et gitt prosjekt.

Beslutninger om byggeprogram, gatestruktur, hovedtrekk i arealbruk og prinsipper for å håndtere sikkerhet var nødvendig for å komme videre. Indirekte åpner reguleringsplanen fornuftig nok også for fortsatt statlig bruk av de store kontorkompleksene vest for Akersgata (R5). Den avklarer hvilket preg området vil få: et kontrollert og relativt monofunksjonelt institusjonsområde. Å velge å planlegge et slikt område midt i Oslo er diskutabelt, men løsningen er bedre enn å legge regjeringskontorene som en enklave utenfor bysentrum eller kun å sikre enkeltbygninger.

Derimot går reguleringsplanen for langt i å bestemme arkitekturen i området. Den legger i følge byggherren opp til ”konsentrert bebyggelse med variert volumoppbygging og moderate høyder.” I praksis formulerer Statsbygg krav og begrensninger om høyde og omfang av utbygging i de enkelte byggefeltene og fastlegger derfor bygningsvolumer og bygningstyper. På denne måten bestemmes organiseringen av både enkeltbygninger og anlegget som helhet. For meg virker dette både uhensiktsmessig og unødvendig, og lukker for en reell diskusjon av arkitekturen i Regjeringskvartalet. En av innvendingene mot de prinsippene som Statsbygg valgte høsten 2015, dreide seg for eksempel om utbyggingen av et enkeltstående ”signalbygg” ved siden av H-blokken. Hvorfor åpnes det ikke opp for diskusjon av denne typen beslutninger i arkitektkonkurransen?

Artikkelen/bloggen er trykket som debattinnlegg i Aftenposten 1.7.2016

Posted in Ukategorisert | Comments Off on Å pynte en kake?

BEHIND THE FRONT

Posted on 27. May 2016 by Karl Otto Ellefsen

Preliminary impressions from la Biennale de Venezia.

In the open-air museum called Venezia and the marketplace called la Biennale, I learned decades ago not to get irritated by the hype and superficial. I rather indulge in the inventive, praise the artistic and gain new knowledge from the investigating projects.

The “Reporting from the Front”  – 15th Biennale might not become a most memorable event, but certainly displays viable tendencies in International Architecture. Like the search for alternative ways of practicing, and looking at architecture as an involving process more than a unique project. Politically speaking this is the first Biennale that seen as a collective work, raises profound critique against the effects of globalisation and new-liberalism.

After years of indulging in the metropolis and excessively urban, the Biennale also displays much needed interests in the rural and the countryside – where modernisation processes these days most ruthlessly occur –and the potentials for architectural action are less restricted.

The exhibition at the Chilean pavilion in the Arsenale is a descriptive example, showing the work of young professionals struggling “Against the Tide”. Returning to the rural areas of the Central Valley of Chile “following their academic training to contribute to their communities, creating architecture which trace a filigree of places where the region´s campesinos and their families can live and work”  (Quoted from the catalogue of the Chilean exhibition). Most beautifully displayed in drone-made videos focusing in an out on the sites, videos also showed onto rusty steel project models, cheap plastic wrapping on the walls contrasting the mural tectonics of the Arsenale. Everything in this exhibition seem to be in line with the chief curator Aravenas concept for the Biennale.

A very emotional and scaring project is the “Tracing of wrongdoings back through Architectural Design Logic” showing the work of Eyal Weizman in war zones.  “Forensic architecture”, a London based group of scientists, journalists, computer engineers, artists and architects (a guess – it seems to me that all these qualifications are needed) has been working together with Weizman to show the logic and effects of the missile based high-tech wars.  The exhibited works illustrate how architecture as a tool for investigation merges with arts and science.

Among the more profound pieces of architecture that are shown, two projects by Chinese masters illustrate that the discipline, traditionally speaking, still holds potentials. These projects are intensely political in terms of questions and answers, at the same time their means are strictly architectural. Wang Shu and Lu Wenyu present rehabilitation projects for villages in Fuyang. Chinese villages are being demolished or gentrified as a part of large-scale rural policies. The politically expressed intention is to bring wealth to the countryside and bridge the huge economic gap between urban and rural. But behind these very social policies lures a suspicion that the actions are part of a strategy to redistribute the ownership of land and put the final industrialization of Chinese agriculture into action. Therefore Wang Shu and Lu Wenyus projects are far more than an architectural investigation into old material traditions and typologies.

Lu Jiakun is working at the other end of Chinese habitats. His project for West Village is situated in central Chengdu, one of the countless Chinese megalopolises. “If cities are good news, then we may consider densifying the open spaces and the services and not just the residences and the buildings,” he states. I read the project as a vast and sheltered urban housing community surrounding football pitches and recreational spaces. The program for the megastructure containing all kinds of social and urban services. This might referring to architectural history, not be a fundamentally new way of thinking. In a situation, however, where the pond for ideas on urban housing typologies seems to have dried out, this spectacular project is brave and inspiring.

 

Venezia 27th of June 2016

 

 

 

 

 

 

Posted in Ukategorisert | Comments Off on BEHIND THE FRONT

RKV opp til diskusjon # 4; Vern

Posted on 22. October 2015 by Karl Otto Ellefsen
y-blokken

Foto: Arkitektnytt/ Ingebjørg Semb

Den fjerde og siste teksten min for Arkitektnytt i debatten om RKV tar for seg bygningsvern og y-blokken.

Y-blokken

Diskusjon om bygningsvern dreier seg om forholdet mellom behov for transformasjon og ønske om vern. I langt de fleste rivningssaker kan vern argumenteres godt for, særlig dersom Kulturminnevernet bringer inn hele spekteret av verdikriterier som nå regnes som relevante.  Behov for transformasjon belegges med praktiske, økonomiske og tekniske argumenter.

Arkitektur og fysiske omgivelser er redskaper som yter. Behov for transformasjon oppstår når krav til ytelse endrer seg. Verdisetting i  vernespørsmål er en kulturell størrelse som også endrer seg over tid. Hva som anses verneverdig i dag samsvarer ikke med det som var verneverdig for noen tiår siden. Ikke minst verner vi langt mer nå alternative forslag enn tidligere. At Y-blokken skulle bli gjenstand for en vernediskusjon var utenkelig da jeg studerte, fordi den da symboliserte de verste sidene av byødeleggelse.

Spørsmål om rivning er et ja/nei- spørsmål der et ja til slutt er irreversibelt, og dette er én av flere grunner til at vernediskusjoner alltid blir hatske.  En annen grunn er den fortvilelsen som sprer seg når «fortidsminnevernet» møter kombinasjoner av sterke økonomiske interesser og både historieløse og uorienterte lokalpolitikere. En tredje grunn er Kulturminnevernets arbeidsmåte som mer har vært skyttergravskrig og trenering enn seriøs argumentasjon,  åpenhet for «motstanderens» argumenter og vilje til forhandling. Kritikken mot Riksantikvar Jørn Holme innad i kulturminnemiljøet bunner etter hva jeg kan forstå i hans pragmatiske og forhandlingsvillige holdning. For denne Riksantikvaren representerer kulturminnene en interesse og ett sett av verdier. Holme erkjenner at det finnes flere. Derfor er han en rød klut for fundamentalistene innen feltet.

Det burde være unødvendig å si dette, men det finnes faktisk gode argumenter både for at Y-blokken bør stå og for at den bør rives. Moderniseringsministeren er ikke halvforvirret, og Statsbygg kan føre en profesjonell og konsistent argumentasjon for å rive, til tross for det som er hevdet i innlegg fra enkelte som taler blokkens sak. Folk har selvfølgelig også både rett til, og gode argumenter for, å betvile statsrådens avgjørelse. Beslutningsmyndighetene og arrangøren av parallelloppdragene gjorde i hvert fall én feilvurdering. De argumenterte i denne saken ikke solid for rivning, men gjemte seg bak det de kalte en «politisk beslutning».

Det bør ikke overraske departementet at diskusjonen kom til overflaten også i parallelloppdragene, til tross for at noen hadde bestemt. Selvfølgelig i AHOs prosjekt som syntes å ha Y-blokken som et raison d`être, men også i prosjektene til BIG og MVRDV (avtrykk i bakken og hull i muren), i Snøhettas lett humoristiske innspill om å skjære blokken opp og flytte den til frilandsmuseum, og i LPOs argumentasjon for plassering av betongflater med Picasso.

Det vanskelig omgjengelige argumentet for å la Y-blokken stå, er den integrerte kunsten. Kun IS sprenger for tida verdenskunst. Kulturnasjoner ødelegger sjelden en Picasso, trolig også dersom det dreier seg om integrert kunst sandblåst av en nordmann.  Samtidig er Y-blokken arkitektonisk sett relativt unik. Sett i forhold til den oppstandelsen i fagmiljøene som modernistene klarte å skape, ble lite modernistisk monumentalarkitektur reist i by. Fra de første tiårene etter krigen da modernismen var materialorientert og stofflig dreier det seg om Regjeringsbygningene, Grevstads Sentralbygg 1 og 2 på NTH og Viksjøs rådhus i Bergen. Kontorbygget til Hydro i Bygdøy allé, Indexbygget på Lapsetorget og Rikstrygdeverket nede på Skillebekk hører også til kategorien.

Deretter blir grunnlaget for argumentasjonen mer usikkert. Det hevdes at H-blokken og Y-blokken både som komposisjon og byrom har en uløselig sammenheng og at H-blokken mister verdi når/om Y-blokka rives. Men i konkurranseutkastene for H-blokken fra før krigen fantes aldri en Y-blokk. Lavblokken er en utvidelse som ble konsipert  etterpå . Den viste seg først som et lite tilbygg i et prosjektutkast fra 1947 og grodde senere på plass etter mange alternative forslag. Arkitekturideolog Sigfried Giedion argumenterte riktig nok for denne typen romlighet og arkitektur i demokratiske velferdsstater også på sin Osloreise på 1950-tallet, og byteoretiker Henri Lefevbre kaller det modernistiske byrommet  for ”demokratiets rom”.  Men det er muligens et stykke derfra til å hevde (slik AHO gjør i sitt prosjekt) at det nettopp er byromssammenhengene som er viktige å bevare, fordi disse er meningsbærende for det norske demokratiet.

Moderniseringsministerens kronargument for rivning har vært at Y-blokken blir liggende usikkert til, og at den derfor ikke kan brukes til departementsfunksjoner. Argumentet blir trolig teknisk mer absolutt når tunnelen skal senkes og bygges om. Et annet og etter min mening godt argument, er at Y-blokken skaper så ubrukelige og kompromissfylte byrom omkring seg, mot Akersgata og mot Deichmann, at den bør rives: broer og trapper for å ta høyden, meningsløse bed i terrasser, restrom med baksidekarakter, hull for trafikken, kort sagt hele spekteret av problemer som oppsto da modernistiske romkonsepter helt ufølsomt ble sprengt inn i en tradisjonell og trang urban morfologi.

Et siste argument har vært at blokken bruker areal og hindrer at RKV-programmet får plass. Statsbygg vil mene at dette fortsatt gjelder fordi det nye komplekset som er lagt i parken ved siden av H-blokken, gir rom for betydelige mengder program og ligger sikkert til. Andre vil hevde at en mer nyansert sikkerhetsvurdering kunne gjøre Y-blokken brukbar for deler av RKV-programmet. I tillegg ville bruk av R5 og R6, begge på vestsida av Akersgata, redusere programbehovet betydelig. De vil fortsette med å hevde at premissene for programmet er gammeldagse. 100% tilstedeværelse og eget kontor for de fleste legges nå ikke til grunn i kontorprosjekter. Altså – det nye RKV kan krympes.

Dersom man skal samlokalisere departementene må dette skje ut fra et klart og ordnende bymessig konsept. Y-blokken står i veien for en arkitektonisk og bymessig idé der den store parken både ordner og symboliserer RKV.  Jeg lever faglig sett helt greit med rivning og gleder meg til at byen blir kvitt de heslige byrommene mot nord og vest, men bekymrer meg for hvor Picasso og Carl Nesjar skal ta veien. Starter man med «patchwork» slik Statsbygg foreslår ved å bygge i Regjeringsparken, kan man heller la Y-blokken stå. Bruk for den finner man vel. Noen titalls millioner og godt teknisk utstyr kan trolig holde den oppe mens tunnelen under blir gravet lenger ned.

Posted in Ukategorisert | Comments Off on RKV opp til diskusjon # 4; Vern

RKV opp til diskusjon #3: Ikon

Posted on 19. October 2015 by Karl Otto Ellefsen

Dagens innlegg i Arkitektnytt handler om mening og ikonografi.

Hva betyr en regjeringsbygning?

Arkitektonisk kvalitet er oftest relativt uproblematisk å konseptualisere, diskutere – og faktisk også kvantifisere. Håndverkskvalitet, materialkvalitet, romlige kvaliteter og urbane kvaliteter er alle håndgripelige størrelser. Hvilken mening en bygning formidler, er derimot verken bestemt av arkitekt eller byggherre.

 Hva bygningen uttrykker, er umulig å kontrollere, det endrer seg over tid og er selvfølgelig avhengig av betrakteren. Helst ville vi slippe diskusjonen av meningsinnhold i RKV, ikke minst fordi situasjonen etter terrorangrepet er så ladet med mening allerede. Men vi kommer ikke utenom.

I Byggeindustrien nr. 16, datert 15. Oktober 2015,  slår sjefsredaktør Arve Brekkhus helt korrekt fast at utbyggingen av RKV har stor symbolverdi med tanke på hva som skjedde i 2011. Sjefsredaktøren ser fram til «ikonisk arkitektur», mens Erling Fossen, for tiden i rollen som leder for Oslo Metropolitan Area, samme sted kaller Statsbyggs anbefaling et «snusfornuftig kompromiss». Fossen irriterer seg over det han oppfatter som en tapt sjanse: «Her hadde den politiske makt en genuin mulighet til å skape et symbolbygg for vår tid. Et bygg som symboliserer globalisering, det multietniske samfunnet vi lever i og de nye verdiene våre». 

Signalbygg, symbolbygg, ikonisk arkitektur, signature architecture, figur, varemerke og merkevare. I mange sammenhenger kan det nå synes som om hele offentlighetens oppfatning av arkitektur uløselig knyttes til begreper med denne kategorien av meningsinnhold. Og dette skjer på et tidspunkt da standen har vendt tilbake til oppfatninger om at det er langt viktigere at arkitekturen gjør andre ting for oss enn å signalisere.  For eksempel nytolke program, tilby romlige kvaliteter, være mer interiør enn eksteriør og vektlegge by mer enn enkeltbygning. Det er beroligende å tenke på at det fremste (og muligens eneste) virkelig ikoniske bygget i Oslo sentrum fra de senere tiåra er Snøhettas opera. Operaen er blitt elsket nettopp fordi den inneholder disse ikke-ikoniske kvalitetene. Samtidig framstår bygningen som en tydelig figur og et tegn.  «Isfjell» var en av naturassosiasjonene som heftet seg ved operaen i begynnelsen, men etter hvert betegner figuren Den norske opera og intet annet.

RKV vil som operaen bli en del av det representative laget av bygninger og byrom i Oslo. Mens operaen representerer nasjonen og kulturen, dreier RKV seg om staten og makten.

Maktens arkitektur er globalt sett blitt lik finanskapitalens arkitektur, om dette finner sted i gulfstater eller i land som ble skilt ut av Sovjetunionen. Makten kan også rent arkitektonisk uttrykkes på mer subtile måter. Ingen kultur i verden er mer opptatt av maktens symboler enn den kinesiske. «Fugleredet» til Herzog og de Mueron, ligger historisk og monumentalt plassert i Keiserhovedstaden byplan, men er  bemerkelsesverdig også som interiør og scene. OMAs hovedkvarter for den statlige mediagiganten CCTV er bygd som et landemerke som ser ulikt ut fra alle kanter og fungerer som orienteringspunkt i Beijing. Den komplekse figuren gir få føringer og overlater derfor all tolking til betrakteren. Kanskje mangetydigheten er arkitektens intensjon i et land der ytring kontrolleres politisk.

Som forbilde for RKV er trolig diskusjonene omkring arkitekturen i de nye regjeringskvartalene i Berlin den mest relevante, fordi den tyske staten helt eksplisitt har vært opptatt av å tone ned maktens språk og det preget makten setter på byen. Her nærmer vi oss «ubehaget» i diskusjonen om betydning og mening i den framtidige arkitekturen i RKV. Jeg tror Rigmor Aaserød og Jan Tore Sanner, den tidligere kommunalministeren og den nåværende moderniseringsministeren, har til felles at de først og fremst ønsker å gi forvaltningen plass og samtidig reformere og effektivisere statsbyråkratiet, og at det nye RKV også er et middel til å nå dette målet. Deres syn er at RKV dreier seg om praktisk forvaltning og i mindre grad om representativitet. Samtidig farger terrorangrepet, som var en politisk aksjon selv om det ble gjennomført av en gal mann, hele diskusjonen.

Man famlet seg fram. «Muddling through» 100 års utbygging av regjeringsbygninger i Oslo ledet til en serie monumenter som alle er uttrykk for internasjonale arkitekturidealer fra den tida de ble bygget i. Lokal koloritt er stort sett uttrykt i detaljering og materialvalg, som i råkoppen på R1 og den sandblåste betongen på H-blokken og senere også i Y-blokken. Også sett som byrom er regjeringskvartalet internasjonalt og tidstypisk. Fra den strengt geometriske H-en som ordnet bygningene i Stener Lenschows førsteutkast, over Viksjøs modernistiske byrom fra de tiårene etter krigen, til Torstein Rambergs kontekstuelle R5. Her gjøres et regjeringsbygg om til en gatefasade, gjemmes i kvartalet og bygges sammen med 1800-tallsbygningen som i sin tid demokratisk klingende ble kalt ”Togahjørnet” på grunn av sin populære og billige middagsrestaurant med samme navn.

Da byplanlegging på 1980-tallet gikk over til å bli konsekvensdiskusjon av private reguleringer og store (og små) utbyggingsprosjekter, begynte man å arbeide med det som på tysk kalles leitbilden. Gjennomdetaljerte fugleperspektiver av byutvikling hadde blitt normen allerede under «city beautiful»-bevegelsen først på 1900-tallet. Men innenfor eiendomsutvikling, nesten 100 år seinere, og ved hjelp av det digitale, ble perspektivet et salgsprospekt som det var behov for å etablere så tidlig som mulig.  Parallelloppdragene for RKV, ble derfor for allmennheten, slik skikken er for tida, først og fremst en sammenligning av perspektiver, ofte med en detaljeringsgrad som var ført mye lengre enn prosjektet var tenkt.

Disse teknisk sett avanserte renderingene ber om diskusjoner av ikonografi, og den kan være viktig nok. Dersom RKV, når det engang står ferdig, vil roses for å huse et svært velfungerende byråkrati, tilby strålende arbeidsplasser innenfor en nyskapende kontortypologi,  etablere gode offentlige byromssammenhenger,  iverksette intensjonen om bærekraft på en raffinert måte og vise lekre detaljer og gjennomtenkt vakker materialbruk, vil dette trolig være mer betydningsfullt. Regjeringsparken vil bli tungt symbolbærende, slik Slottsparken er det. Høyblokken vil stå som Einar Gerhardsen og minne om verdier som ikke lot seg rokke ved. Det kan være nok.

Posted in Ukategorisert | Comments Off on RKV opp til diskusjon #3: Ikon

RKV opp til diskusjon # 2; Konsept

Posted on 15. October 2015 by Karl Otto Ellefsen

Jeg skriver fire saker om regjeringskvartalet for Arkitektnytt. Første artikkel i serien, med tittel «Hvem skal ta ansvaret for arkitekturen?», ble publisert mandag 12.10. Denne teksten omhandler konsept, og neste artikkel diskuterer formidling. Den fjerde og siste vil ta opp spørsmålet om Y-blokka.

Foreligger det et arkitektonisk konsept for RKV?

Mange synes å mene at den viktigste gevinsten av parallelloppdragene var at prosjektene dokumenterte hvordan man ikke burde bygge. Denne overfladiske konklusjonen er ikke operasjonell. I parallelloppdragene lå kimen til et godt arkitektonisk konsept. I Statsbyggs anbefaling til hvordan man bør gå videre er det vanskelig å få øye på dette konseptet.

«Kompakt og moderat» er ord Statsbygg bruker for å beskrive de prinsippene som foreslås lagt til grunn for det videre arbeidet med RKV. «Kjedelig» kommenterte Henning Kalland (CODE) som er leder for Rådet for Byarkitektur i Oslo til P2. Til Klassekampen uttalte kunsthistoriker Espen Johnsen (UiO) at forslaget framstår som visjonsløst:  «Når vi skal lage et Regjeringskvartal bør det åpnes for en overordnet ide som symboliserer noe ut over det rent pragmatiske og fornuftsbaserte.» I NRK (div. kommentarer og dagsnyttsendinger) synes det derimot å ha bredt seg oppfatning om at siden Stortinget og Slottet, og i for seg det meste av norske bygninger som symboliserer staten, er såpass smålåtne, må også RKV være lavmælt.  Regjeringens favorittord når den snakker om arkitektur er «nøktern», et ord som ble flittig brukt av i Rigmor Aaserøds tid og som Jan Tore Sanner nå har arvet. «Nøkternt» var enkelt sagt ytelsesbeskrivelsen for arkitektonisk kvalitet i programmet for parallelloppdragene.

De byformprinsippene som Statsbygg nå har konkluderte med, kan best forstås som en arealplan i tre dimensjoner, i motsetning til Kaland og Johnsens lesninger.  Planen klarlegger hvor det skal bygges og hvor det ikke skal bygges, hvilke bygninger som skal stå, hvilke av disse som skal brukes av departementene og hvilke som skal rives. Og like viktig: prinsippene for infrastruktur, gatebruk og sikkerhet. Så langt harde fakta og tydelige anbefalinger. Statsbygg velger også enkelte prinsipper for organisering som gir føringer for det videre arbeidet. De peker ut to hovedinnganger, en fra vest og en fra øst. Rekka av departementsbygninger mellom Møllergata og Grubbegata bindes funksjonelt sammen under bakken, og prinsippsnitt viser plassering av fellesarealer (samhandlingsarealer) og personalinnganger mot Grubbegata. Jeg velger å se forslaget til volumoppbygging kun som en illustrasjon. Hva slags by dette kan bli, er kun omtalt i generelle positive vendinger. Det samme gjelder byrommene. Intet sies om bygningstypologi. Hvordan skal disse noe amorfe kontorbygningene internt organiseres og formgis?  «Preget» som illustreres i perspektivene og som ledsager anbefalingene bør neppe tas helt alvorlig.

I parallelloppdragene kom de seks teamene etter min oppfatning (jeg må presisere at jeg her ikke snakker på vegne av Evalueringskomiteen som nå er historie) opp med to gode konsepter for organisering av helheten i RKV. Etter å ha vært innom en stor mengde alternative organisasjonsprinsipper og uttrykk, valgte MVRDV og deres samarbeidspartnere å foreslå et kvartal med H-blokken monumentalt plassert i en indre publikumstilgjengelig park. Gårdsrommet var ikke lukket, men knyttet til byen (R5, Deichmann) gjennom store åpninger i kvartalsveggen. Med Sverre Pedersens terminologi, som Helga Tvinnereims nylig utgitte biografi bør aktualisere, står H-blokken da i et «nordisk byrom». Til forskjell fra introverte og lukkete plasser sør i Europa, trekker det nordiske byrommet inn i seg både bykontekst og utsikt.

Konseptet kolliderte med programmet på viktige punkter, og dette kan illustrere det begrensete mulighetsrommet i parallelloppdraget. De fleste av forslagene (BIG, LPO, Snøhetta og til dels Asplan/Viak) tok utgangspunkt i Akersryggen. Arkitekturen i RKV bygget i disse forslagene opp om og vendte seg mot Akersryggen. Forlengelsen av ryggen ble til en stor park (Regjeringsparken) og H-blokken sto igjen solitært i parken. Ideen er tydelig både rent bymessig og arkitektonisk.

En av de store utfordringene ved å samle RKV på Hammersborg er de lokale konsekvensene for bydelen. Hva slags type by blir dette, og hvilke former for urbanitet kan bydelen gi rom for etter å ha blitt perimetersikret og transformert ved hjelp av et kolossalt monofunksjonelt program med åpningstid fra 8 til 17? Jeg leter etter sammenlignbare Oslobydeler. Kanskje universitetsanlegget på Blindern er en mulig illustrasjon, kanskje Rikshospitalet både på den tid da hospitalet var adgangskontrollert, og etter ombygging til boligområde?

Hammesborg/RKV blir ikke et myldrende sentrumsnært område på kveldstid. På grunn av den virksomhetskontrollen som vil være nødvendig, vil området heller ikke bli fylt av byfunksjoner. Det er ikke bare leieprisene som vil føre til at det blir langt i mellom overraskende detaljvaretilbud, kebabsjappene og massasjeinstituttene i RKV.  Men bymessig sett er dette faktisk helt ok. Bydeler har ulik rolle. RKV blir et institusjonsområde som man passerer gjennom. Et mer ”kontemplativt” byområde, har noen beskrevet det som. Regjeringsparken kan ses som en statens gave til byen, slik Slottsparken (og nå også Dronningparken) endte som offentlige byparker,  åpne, tilgjengelige, vakre og brukbare.

I en kronikk i Aftenposten i sommer skrev Jens Kvorning og undertegnete at parken iscenesetter Regjeringskvartalet og eksponerer det som et spesielt sted i byen. Den tildeler RKV betydning uten å gripe til tradisjonelle former for monumentalitet. Parken bringer byens dagligliv inn i et tett og avslappet forhold til regjeringsfunksjonene og viser RKV som et åpent og imøtekommende sted.

Da omtaler vi et arkitektonisk konsept som i tillegg til å ivareta symbolfunksjonen også ordner RKV om parken, viser respekt for den historien H-blokken bærer, og gir Trefoldighetskirken og Deichmann den verdigheten som Viksjø og Vegvesenet tok fra disse monumentene ved bygging av den andre etappen.

I sin anbefaling følger Statsbygg ikke denne idéen. De deler opp parken (begrepet Regjeringsparken er reservert for en grønn plett foran Deichmann) og bygger et digert hus i den. Konsekvensen er at man mister både et bymessig og arkitektonisk konsept.

Dersom dette grepet først og fremst er begrunnet pragmatisk, og er foreslått for å få plass til alle mann, hadde det vært bedre å øke utnyttelsen mellom Møllergata og Akersgata. Argumentasjonen kan også være antikvarisk, begrunnet med at den nye bygningen sammen med Høyblokken skal plasseres inn i en historisk kontekst og fungere som den andre og tredje fløyen av Stener Lenschow H-formede vinnerutkast fra den første konkurransen om Regjeringsbygning. Man ser da helt ser bort fra at Høyblokken er en modernistisk bygning som fortsatt bør settes inn i  et åpent modernistisk byromskonsept.

Muligens er Statsbygg og Nordics idé å overføre symbolfunksjonen fra parkgrepet til ett nytt arkitekturverk ved å gi plass for et ikon, symbolbygg eller et stykke antatt ikke-kjedelig signature architecture midt i parken, og ved siden av Høyblokken. Deretter kan arkitektene konkurrere om dette nye ikonet. Sett i forhold til det storslagne, symbolladete og ordnete parkkonseptet blir denne idéen triviell.

Posted in Ukategorisert | Comments Off on RKV opp til diskusjon # 2; Konsept

RKV til diskusjon # 1; Hvem skal ta ansvaret for arkitekturen?

Posted on 12. October 2015 by Karl Otto Ellefsen

Jeg skriver om Regjeringskvartalet for Arkitektnytt. Dette er det første av fire innlegg i debatten, publisert 12.10.2015

FOTO: NORDIC - OFFICE OF ARCHITECTURE (ILLSTR.)/STATSBYGG

Etter at Statsbygg la fram sin innstilling om prinsipper for utvikling av Regjeringskvartalet (heretter kalt RKV), ble det stille. Noen av oss rakk å formidle enkelte vurderinger til den begrensete delen av den norske offentligheten som hører på P2.

Avisene gledet seg over at Statsbygg med Nordics hjelp hadde valgt bort de høyeste byggene, sjøl om disse vel var avlivet allerede gjennom den offentlige diskusjonen og Evalueringskomiteens innstilling i vår. Diskusjonen om RKV var til tider en skogbrann, men nå er flammene redusert til glør som kun ulmer nede i mosen. For offentligheten så vel som for Moderniseringsministeren synes alt såre vel, inntil vinden tar tak igjen.

Disiplinen og profesjonen bør heller ikke være oppskremt av Statsbyggs forslag. For min del er jeg fornøyd med at det på svært mange vesentlige punkter følger rådene jeg som del av Evalueringskomiteen var med på å gi. Men både prosess og forslag reiser latente diskusjoner som ikke bare er relevante for denne spesifikke saken, men som også dreier seg om arkitekturfaget og hvordan vi arbeider i by, innenfor de krevende organisatoriske og økonomiske rammene som for tida begrenser faget vårt.

Hvem skal ta ansvaret for arkitekturen?

Statsbygg og Nordic synes å mene at man bør kunne gå direkte fra den reguleringsplanen som skal lages for RKV i vinter til arkitektkonkurranser om enkeltbygninger. Dette er en dårlig og uansvarlig ide.

Hvordan gjennomfører man byplanprosesser og styrer prosjektet slik at arkitekturen blir god, og hva bør være arkitektens rolle i denne prosessen? Er det mulig å administrere og regulere seg fram til arkitektur med stor verkshøyde?

Problemstillingen er på ingen måte ny, men har fått større aktualitet etter at både enkelthus og byggeprosjekter stadig oftere reises i  stor skala, og skillet mellom by og bygning, byplanlegging og bygningsutforming, ikke lenger er tydelig. Arneberg og Poulsson var arkitekter for utbygging av Rådhuset i Oslo fra 1918 til 1950. Med  mottoet «Vaar» deltok de i den første konkurransen i 1916, og med «Dag» vant kontoret finaleheatet der deltagerne videreutviklet prosjektene sine. Først minnet arkitekturen om Ragnar Østbergs Stadshus i Stockholm, med romansk tårn og indre borggårder. Rådhuset slik vi kjenner det i dag, falt typologisk, skulpturelt og byplanmessig først på plass i 1930 i den åttende versjonen av prosjektet. Utsmykningen og ornamentikken hører etterkrigstida til, da Arneberg og Poulsson tok tak igjen, etter at Rådhuset som det øvrige Norge hadde vært satt under administrasjon fra 1941 til 1945. I 30 år holdt arkitektene Arneberg og Poulsson stålkontroll, ikke bare med hovedhuset men i samarbeid med byplankontoret også med bygging av bydelen. Og det gikk bra, og selv om ledende yngre norske modernister hadde problemer med å anerkjenne resultatet, er alle vi som kommer etterpå såre fornøyde for ikke å si imponerte[1].

Da Aker Brygge skulle utvikles, som det første eksemplet på nyliberal storskala eiendomsutvikling i Norge, var utgangspunktet en reguleringsplan som Telje, Torp og Aasen hadde det faglige ansvaret for. Deretter tok Nils Torp en fast hånd om bymessig konstruksjon og arkitektonisk gestaltning og skapte gjennom sin dominerende rolle som arkitekt et helhetlig byområde.

Da en begynte med å selge de bakerste setene i Bjørvika, og før Barcode skulle bygges, forelå det allerede en reguleringsplan som klarla infrastruktur, arealbruk og utnyttelsesgrad. Bjørvikaeierne kunne bygd hele rekka basert på denne planen, slik de ulykkeligvis begynte med Olav Thons Hotell Opera og nabobygningen. Klok av skade valgte utbyggerne en annen vei og utlyste en konkurranse for å etablere en overordnet og samlende arkitektonisk idé for området. MVRDV og Dark vant med Barcode, en tydelig idé som på godt eller vondt reddet det hele. Nettopp fordi denne utstillingen av ulike programmatiske og formale ideer fra første tiår av 2000-tallet, holdes sammen av noen byplanmessig og bygningstypologisk strukturerende prinsipper. Slik et kvartal ordner enkeltbygninger eller overkjeven ordner tennene.

Det er derimot et siste eksempel, utbygginga av Tjuvholmen, som jeg tror Statsbygg og Nordic vil mene er den egnete modellen for utvikling av RKV. Her gjennomførte man en masse vel markedsførte prosesser som involverte mange arkitekter. Deretter sto det mellom Nils Torps forslag og Snøhettas forslag, hver av dem representerte ulike finans- og eiendomsutviklingsinteresser. Nils Torp ble valgt, området ble detaljregulert, og Selvaag bygget ut både infrastrukturen i grunnen og de enkelte husa, som innenfor strenge rammer ble kledd på av ulike arkitekter, og Renzo Piano satte en signatur på det hele gjennom Astrup Fearnley Museet med ikoniske intensjoner.

Evalueringskomiteens advarte mot å se utarbeiding av reguleringsplan som en oppgave internt i statsforvaltningen også fordi en rekke spørsmål er uavklart og krever offentlig ordskifte. Anbefalingen til Statsbygg fra juni i år, er svært tydelig når den omtaler krav til videreføring av prosessen:

«…i forlengelsen av eller parallelt med behandling av et forslag til reguleringsplan, er det et behov for en grundigere og mer detaljert utredning/konkurranse som med bakgrunn i endrete forutsetninger, fastlegger hva som forventes av ny arkitektur og byform i området. En slik prosess vil kunne føre til avklaring av kunstnerisk og urbanistisk ansvar for helheten i området og eventuelt ansvar for prosjektering av de sammenbindende elementene. Med et slikt grunnlag kan også arkitektkonkurranser for både enkeltbygg, rehabiliteringsoppdrag og park/plass/gateanlegg bli gjennomført.» (s. 28)

Statsbygg er Norges største byggherre og har betydelig makt både når det gjelder å fordele oppdrag til arkitekter og legge rammer for arbeidet deres. Samtidig er Statsbygg en offentlig institusjon som i en nyliberal tid alltid vil stå på et usikkert fundament. Institusjonen kan derfor ikke feile og arbeider med trygge løsninger og tenderer mot lav teknisk og økonomisk risiko. Bedriftskulturen i offentlige institusjoner synes å ha private institusjoner som forbilde, og Statsbyggs rolle i RKV kan sammenlignes med en privat eiendomsutviklers rolle. Innenfor den rammen for produksjon dette skaper, hylles arkitektens kreativitet og deres rolle som formgivere. Arkitektens ansvar reduseres heller ikke, men arkitektens myndighet er i de fleste byggesaker betydelig mindre omfattende enn da Arneberg og Poulsson tegnet og fulgte opp Rådhuset. Det er mange fine ting å si om Statsbygg i prosessen omkring RKV så langt. Statsbygg var i stand til å gjennomføre parallelloppdragene som en interessant og fruktbar betalt dugnad. Statsbygg har gjennomført en evalueringsprosess som har gitt et grunnlag å gå videre på. I praksis er det nå åpnet for en rekke diskusjoner om for eksempel omfang av program, sikkerhet og gjenbruk. På bakgrunn av egne og Statsbyggs ideer er Nordic selvfølgelig i stand til å lage reguleringsplanen for RKV slik at arkitekter kan konkurrere om enkeltbygninger, men denne «interne» arbeidsmåten lukker den overordnete arkitekturdiskusjonen.

Innstillingen som Statsbygg har lagt fram for Moderniseringsdepartementet er full av uavklarte problemstillinger som bør utsettes for undersøkelse og diskuteres gjennom konkrete forslag. Enkle eksempler på dette er spørsmålet om bygningstypologi og organisering i departementsbygningene som selvfølgelig i stor grad vil være bestemmende for ytre form. Et annet eksempel er valget av det CNS kalte «preg.» Hvilke arkitektoniske valg skal prege RKV og tydeliggjøre regjeringsfunksjonen på Hammerborg? Og hvilke arkitekter skal ta det faglige ansvaret for helheten? Tida er snart inne for en arkitektkonkurranse.

[1] Mark Robert Mansfield og hans avhandling (Modernism and National Romanticism in the work of Architect Magnus Poulsson (1881-1958), AHO 2015), er kilde for datoer og fakta.

Posted in Ukategorisert | Comments Off on RKV til diskusjon # 1; Hvem skal ta ansvaret for arkitekturen?

Introduction; European Architectural Education 2015 – A System in Transition

Posted on 7. September 2015 by Karl Otto Ellefsen

This lecture on changes and instability in European Architectural Education was given at the 2015 EAAE Congress (European Association for Architectural Education) on the 28th of August. 

The headline for the Congress was “Architectural Education 2030”.

 

Our theme is Architectural Education 2030. Trying to figure out the future of Architectural Education is of course not an uncommon theme for this forum. Somehow one could say that this is the theme. However, The European 2015 context for the discussion of Architectural Education seems more tense and demanding than the framework for our discussions in the earlier decades.

The academic Sigfried Giedeon in his inspiring book “Architecture – you and me” from 1958 states that:

“Everyone knows the reason why our period cannot find its equilibrium. It can neither control nor organize the possibilities that it has itself produced.”

Sigfried Giedeon

The quote is even more relevant today. Looking at the world and the European Continent, there is a crisis of everyday life and there is a luring ecological crises. This quote, however, might also be read differently as a statement in favour of the need of the discipline of architecture and the relevance of the architect. And as an input to the discussion on Architectural Education, really questioning whether we provide our students with the necessary skills and competences to interfere and act in this situation.

In the recent book Radical Pedagogies and the English tradition (RIBA Publishing 2015), edited by Daisy Froud and Harriet Harris (and we are glad to have Harriet Harris with us today), the editors describe the situation in Architectural Education in these years as a “condition of instability”. And some authors in the collection of articles are relative tough in their critique of exiting institutions:

“The intensity of self-belief among educators probably compensates for the shaky ground on which their assumptions are based”

Alan Powers, (Radical Pedagogies, 2015, p.3)

We celebrated Corbusier yesterday and Powers is very nearly reflecting Corbusier’s view on the inadequacy of the academic systems. Le Corbusier presenting himself as a self taught architect that came to be independent both of Academies and Polytechnics, but gained knowledge from practicing and by learning from the masters, the professionals, that he met in his youth.

As probably one of the academic dinosaurs that is subject to critique for self-belief and lack of critiques and I will like underline that:

The situation of instability and the anticipation of a possible reduction in both the funding and the duration of Architectural education across Europe certainly has encouraged a sense of collective openness to exploring other models of academic and professional delivery.

(also from the book by Harris, but lightly rephrased)

There has been elaborated a lot on experimentation in Architectural Education. However we have to admit, that not much systematically research has been done. Which is rather strange in a setting where research agendas and measuring research output seems to have been a main objective in leading schools of architecture.

Most scholarships discussing the history of education have focused on a particular school, pedagogical principals, era, or curricular component.

Establishing a more comprehensive history on European Architectural Education raises substantial historiographical problems, and is a very laborious task, taking into account the complexity of different regional and national traditions. But even the national histories are not written. In my home-region, where we love to indulge in our local specificities, there is no comprehensive history written either on Finnish, Swedish, Danish, Norwegian or Icelandic architectural education. Taken into account the amount of time devoted to research, and the large number of PhDs that we are producing, the only explanation I might find is that basically we think that we know what we are doing and that new knowledge is not needed.

There are of course certain very basic and influential studies that have been done. Ulrich Pfammatter; Der Erfindung des Modernen Architecten, (Basel 1997), conceptualized the long-lasting structural lines going back to the French Academy Tradition and the German Polytechnic Tradition. Joan Ockman, whom we also are very glad to host at this conference, has written and edited the first comprehensive study on North American Architectural Education: Three Centuries of Educating Architects in North America, (The MIT Press 2012). Ockman’s book involves the investigation of 30 schools, but Ockman, unlike Pfammatter makes no claims to be all encompassing. Rather she works against the tendency to produce canonical histories and intentionally (in her words) tries to, “to open up as many avenues as possible for future inquiry”.

What is important to underline at the start of this congress is the fact that

many different initiatives to explore Architectural Education are by now emerging. Our 2014 Congress included lectures on the work done by Beatriz Colomina and her doctoral students on a series of pedagogical experiments that played a crucial role in shaping architectural discourse and practice in the second half of the twentieth century. There is an interesting underlying conclusion to this work: (1) “As a challenge to normative thinking, these experiments questioned, redefined and reshaped the post-war field of architecture”, Colomina says and (2) The new educational models shook the well-established schools of architecture to their foundations. Although the experiments were generally limited to the margins of the architectural teaching they still had a lasting impact. “Much of architectural teaching today still rests on the paradigms they introduced,” Colomina claims. (Fundamentals Catalogue 14. Mostra Internationale di Architettura. Milan: Marsilio, 2014, p. 432)

In her view Alvin Boyarsky’s restructured curriculum at the AA in London, of which he was chairman from 1971–1990, can be regarded as a prototype. Boyarsky unceremoniously terminated the AA’s traditional approach, which placed the emphasis on professional training in the spirit of modernity, transforming the school into a marketplace for the exchange of knowledge and ideas. Tuition took place in independent ‘units’, led by internationally recruited teachers who often represented strongly opposing professional standpoints. The curriculum was seen not as something fixed, but rather as a body of knowledge, the form of which at any one time was shaped by diverging and opposing views about the discipline and profession of architecture, a surplus of ideas, publishing, and criticism. To navigate in the system, the students were urged to make personal choices; the intention being not only to supply practice with talented professionals but also with new forms of understanding and breath-taking ideas.

Few schools were sufficiently free, or had the resources, to introduce the extensive changes of the kind adopted by the AA. But the ideal of establishing a diversity of approaches to architecture (the more the better) and of linking teaching to the broader theoretical discourse, such that it could drew strength from every corner of academia while still respecting all professional considerations, might have paved the way for a transformation of architectural schools as an institutional category. The critique of standardized curriculum and career-oriented training made its mark. The new strategies were aimed at diversifying the available trainings. Students should be enabled to determine their own education, while the schools should serve as critical thermometers that test the temperature of architectural production.

The ways in which institutional profiles gradually changed might be comparable to the educational impact of the Bauhaus model for architectural training, which was a source of inspiration in the 1930s and the first two post-war decades.

Daisy Froud and Harriet Harris call their book on Radical Pedagogies and the British Tradition: “a snapshot of a system just before transition” and therefore also “a book designed for immediate obsolescence”. Europe’s schools of architecture, which were last significantly overhauled in response to the ideals of the 1970s and 1980s, are once again under renewed pressure. This is primarily a result of the financial crises that have hit Europe in recent years.

Stressing the marked, stressing the disciplines, the practice and the schools.

The building boom around the turn of the millennium put architects in high demand and this is still the case in some parts of Europe, like Norway, Turkey and at the moment also in Great Britain. The schools grew, both in size and numbers. In Turkey, where the bubble has yet to burst, I understand that there is still something in the order of 100 registered architecture courses that supply academic degrees.

More comprehensively, the following facts about what is happening at the moment is known to most of us:

– Reduced public budgets
– Reduced intake and reduced capacity
– Reduction in the quantity of schools
– Creative initiatives for new funding
– Stronger competition between schools

The EAAE questionnaire, sent to all member schools before this congress, tried to investigate actual changes, which have been implemented in recent years, and we find:

– A strong process of Internationalization
– Adaption to the Bologna Principles
– Research orientation
– Interdisciplinary
– Changes in curriculum; academic studies/professional training

– A tendency to specialize

 

  1. Strong process of Internationalization

The schools are seeking compatibility, not only in Europe but globally. An overall intention is to profile the schools in an international educational marked and to

prepare students to work in an international context and in a globalized labour marked. This means that English more frequently is the preferred language in Architectural Education. Studios are given an international profile and international master’s courses are run in partnership with European universities. The possibility of transferring credits between universities is taken care of, and eventually the studios are run as double-degree programmes with other countries in Europe and schools on other continents. Different transparent systems of quality management of educational activities are introduced.

 

  1. Adaption to the Bologna Principles.

Most countries and schools have adapted to the Bologna model, Bachelor, Master and PhD, generally a structure of 3+2+3. The adaption has often led to a profound reorganisation of the structure of courses and thereby a discussion on the substance of architectural education.

 

 

  1. Research orientation.

The schools of architecture adapt to European University Policies. One headline has been to strengthen European Universities as Global hubs for the production of knowledge, creativity and innovation. The intention being to establish a new global role for Europe after industrial production was relocated to other parts of the world. Europe was strangely pictured as the brain and the rest of the world as hands, somehow forgetting that hands and brains do not work separately.

This policy has been vigorously followed up by the universities leading to profound changes in the systems for funding and reward of achievements. One of the strangest consequences observed is that (in many European Countries) an academic doctoral degree is required to gain a permanent professorship in schools of architecture.

By now, well into the second decade of the 21st century, we can trace some reactions to these policies. Industrial production and systems for production are in modernized modes, returning to Europe. Not only intellectual skills are needed to bring this continent on track. The discussion on the relationship between academic teaching and professional practice is, seen in this light, not only a discussion on practicalities, budgets and spending, but also a rather profound discussion on what architectural knowledge is all about.

  1. Interdiciplinarity

In one of the polls conducted by ENHSA asking the profession what they were looking for when hiring new candidates, the ability to work together with other professions and disciplines was ranked very high. Also due to intentions of widening the scope of architectural practice, we find a consolidation of a widespread awareness concerning interdisciplinarity. Significant attention is given to knowledge about social sciences and the need of establishing a closer relationship with society and societal challenges. This is reflected in the curriculums of most schools.

  1. Length of studies, relationship between academic teaching and professional training.

Concerning the new proposal to introduce an alternative to 5 years (3+2) with four years of study and two years of professional training, the results of our questionnaire are clearly in favour of maintaining the full 5 years. In some cases there are also 6-year programmes, the last year being a professionally oriented master’s programme.

The discussion on the need to make the candidates more professional and to strengthen the relationship to the profession seems to be on the agenda in all schools. In the curriculum this takes on many shapes: from external training periods for students, and the opening to situations of direct relationship with “real” customers, to more profound reactions to academization of architectural education. A few schools intend to get rid of the academics, substituting them with practitioners, and teaching the students by involving them in practice at the offices.

In some countries there has been a tradition of at least 50% of the staff with proven professional experience. Adapting this principle is for many schools a way to improve their relationship with the architectural profession.

The process is not leading to a “global studio” or a “global curriculum”.

One might say that the student-projects look the same all over, ideals are global, but this could also have been said about the schools of architecture right from the start and the discipline´s involvement with classicism. When the Bologna Process reforms came into effect some ten years ago, with the aim of making Europe’s variegated educational systems more compatible with one another, many believed that architectural training would become more uniform. But, the opposite has happened.

Rather the situation is that schools try to keep and develop their own identity, defining a “local” strategy to be able to cope with a “global situation”, to distinguish them and highlight their originality.

The global market for education, the need for an abundance of applicants, and external threats of reduced funding have encouraged schools to cultivate their strengths and competitive features, and to emphasize their individuality and distinctness.

Accordingly, differences between educational institutions in the architectural field seem to have grown. At the least, the objectives of the various schools have begun to diverge, making their differences in emphasis easier to notice.

 

  1. A tendency to specialize

This tendency is not very readable in the results from the EAAE questionnaire.

Looking behind the obvious facts and at the structure of curriculums, we find a big difference in the weight, measured in credits, put into the teaching of architectural design, the amount of credits put into the theoretical part of the curriculum, and the differences in weight on technical knowledge, social sciences and the humanities.

I would rather not end up with doing categorizations of European schools, but at the start of this seminar, an illustration of a fragile typology of prototypes/tendencies/schools, might be operational:
Professionalism
Research Orientation
Educating specialists, not architects
Widening the field – new roles for the architect
Architecture as an artistic discipline

 

  1. Professionalism

One seemingly simple and dependable response to the challenges facing the European schools is to transform architectural training according to a vocational approach, with the aim of creating only the kind of graduates it is assumed (with a high degree of uncertainty) that the industry is likely to need. In other words, to clearly tailor the training towards the needs of the profession and to produce architects who can hit the ground running from their very first day of employment. Many that takes part in the debate on Architectural Education, practicing architects first and foremost among them, believe that teaching is most effective when following the requirements of the profession, which it can do when offices are hired on to do the teaching. Seen from this point of view, academia is, strictly speaking, unnecessary to architecture, as a practical subject. In a climate where far too many are being trained, with little prospect but unemployment, and educational ministries are clutching the purse strings ever tighter, this logic meets with ready agreement and chimes in nicely with the fundamental values of, for example, the polytechnic tradition of training architects. The European Union’s reduced requirements for architecture training, which grant formal qualification after four years of academia in addition to two years of practice, are based on the same argument.

 

  1. Research Orientation

Other schools are taking the opposite approach, restricting, or even doing away with, BA courses and linking their MA degree programmes to architectural research. Some prestigious English and continental universities have opted for this path and now present themselves primarily as research institutions.

  1. Educating specialists, not architects

A third alternative is to break down and dilute the all-around, comprehensive architecture training and to offer instead the MA in architecture in a range of academically varied specialisations, such as sustainable building or real estate development. In this way the schools open up new student markeds, and are even able to establish private funding from interest groups. For most of us, however, this way of transforming architectural education is rather problematic, because leaving the comprehensive nature of architectural education, somehow do away with the architect.

 

  1. Widening the field – new roles for the architect, not master-builder, not planner.

A fourth way in, which a university can adapt to the demands of society and the workplace, is to expand the academic curriculum. The Dutch response to reduced demand for architectural services has been to claim that, as a discipline, architecture is of relevance to far more fields of social activity than just the designing of new buildings. Architecture is a discipline that can synthesize, and draw conclusions from, a broad and complex body of specialized knowledge. One characteristic of design work is that it is ‘iterative’; in other words, it is conducted as an investigative process that gradually approaches its conclusions in a cyclic fashion, progressively ticking off all aspects of a given task. Finally, creative methods and processes of this kind deserve to be the theme and focus of architectural training more than they were in the past. Architects should be used widely to illuminate and even solve societal challenges. The significance of the training in nurturing architectural form, on the other hand, might be relegated.

 

  1. Architecture as an artistic discipline

The fifth typology can be seen as a rather conservative attitude, trying to limit architectural education to what architects used to be good at doing. For instance putting more weight on skills of hand drawing. And sometimes combining this with preparing students for the more traditional role of the architect. Also this strategy might be a success if the curriculum is able to prepare the students for a practice, which to a very high degree demands interdiciplinarity, negotiation and argumentation. The balancing act between respecting an educational tradition while at the same time craving the new is hard to achieve.

What we all know, and should remind ourselves about is of course that:

Teachers are far more important than curriculum, and

educational environment is far more important than the organisational structure of an education.

Reading Le Corbusier in this way, he was perfectly right.

Milano 28th of August 2015

Posted in Ukategorisert | Comments Off on Introduction; European Architectural Education 2015 – A System in Transition