Dagsnytt 18 onsdag 24.6, sammen med Statsråden og fagsjef Moneta i NAL: Noe får man sagt, men det meste brenner man inne med.”Blir dette noe fint da” spurte programlederen Sanner. Statsråden mente rimeligvis at Regjeringskvartalet kommer til å bli feiende flott og ikke minst bærekraftig på grunn av den ekstreme arealutnyttelsen, bylivet er tatt vare på og åpent og tilgjengelig blir det hele sjøl om sikkerheten legger begrensninger. Dersom dette spørsmålet var blitt stilt til meg, jeg hadde fått tid til å tenke meg om, og programlederen hadde latt med snakke uavbrutt, hadde jeg sagt følgende:

Ja, RKV kan fortsatt bli et godt stykke byarkitektur. Det aller viktigste i prosjektet er at staten beholder 5000 arbeidsplasser midt i Oslo sentrum, både for bylivet og for bærekraftig byutvikling. For å få dette til må både Oslo kommune og vi andre bite i noen relativt sure epler og svelge noen bitre piller. Et stort område på Hammersborg stenges for all ukontrollert kjørende trafikk. Normal virksomhet kan en ikke drive i området, og offentlig tilgjengelige butikker og serveringssteder vil en finne lite av, og aldri i 1.etasje av regjeringsbygningene. Sikkerhet er krevende og vi famler oss fram. Den som vil erverve seg kunnskap om hvordan en alternativ og tilsynelatende helsikker løsning er, kan gå av T-banen på Makrellbekken stasjon og observere den nye amerikanske ambassaden på Huseby.

Er da ikke programmet for stort for tomta? Jo, det hele blir for kompakt og trangt. Prosjektet er resultat av noen tvilsomme fortellinger som i de siste åra er forsøkt solgt inn i Oslo. Den første gjelder for byen generelt og dreier seg om at befolkningsveksten og arealbehovet i Oslo er så stort at vi de fleste steder må legge til rette for tetthet som gir helt andre dimensjoner enn de vi er vant med. Dessuten krever hensynet til bærekraft at vi bor og arbeider tettere og trangere enn før. Den andre fortellingen deles stort sett bare av Moderniseringsdepartementet og Statsbygg og dreier seg om at ”alle” departementsansatte må arbeide nær hverandre på Hammersborg, og at vi allerede nå kan tallfeste hvor mange disse ”alle” er om 10 år og hvilket arealbehov de vil kreve på dette tidspunktet. Jeg støtter tanken om samlokalisering og også Statrådens ønske om å fornye og effektivisere statsforvaltningen. Men pragmatisk fleksibilitet, som i slike prosesser alltid er fornuftig, tilsier at behov for kvalitet og antatte behov kan veies opp mot hverandre, og at enten programmet kan reduseres noe eller legges til andre av statens bygg.

Enkelt sagt består Regjeringskvartalet slik det tegnes i konkurransen, av en rygg av bygninger på høydedraget mellom Møllergata og Grubbegata, en stor park helt fra Kristparken nesten bort til Pilestredet og to bygninger i parken, Høyblokken av Viksjø og Finansdepartementet av Bull. I tillegg kan den som vil lete finne et knippe av regjeringsbygninger med ulik grad av gjenbrukspotensiale vest for Akersgata. Konkurransen viser svært ulike forslag for organisering og gestalting av ”ryggen” langs Møllergata og Grubbegata. Det synes som om både rolig verdighet i uttrykk og effektive moderne kontorlokaler – ”nøkternt” som Statsadministrasjonen ynder å måle arkitektur opp mot – er mulig å finne blant de sju forslagene. Arkitektene bak sliter derimot med å finne gode konsepter for parkarealet, og ikke minst for den merkelige og undersetsige nye ”inngangsbygningen” som programmet forutsetter nord for Høyblokken.

Når man har valgt et konsept for Regjeringskvartalet der det meste av nytt byggevolum plasseres i denne ”ryggen” i nord-sør retning, blir potensialet i parken uhyre viktig. Den gamle regjeringsbygningen og Høyblokken (og konglomeratet vest for Akergata) bærer historien. Idealene om det demokratiske og åpne, den tilgjengelige statsadministrasjonen, det attraktive og brukbare, bylivet, det at utbygging av denne mastodonten av et Regjeringskvartal også gir noe til byen, må virkeliggjøres i parkprosjektet.

Den vekterfylte, sjeldent solbelyste og usedvanlig kebabfrie Grubbegata som tydeligvis alle de sju er bedt om å vise dataperspektiv av, blir relativt blek målt opp mot idealer om bymessig folkeliv. Og trolig er det også her, i det grønne, at potensialet for nyskapende arkitektur – landskapsarkitektur – interessant ut over landegrensene, kan finne sted.

Sju prosjekter skal evalueres av en jury med ni deltagere, der flertallet, fem mer eller mindre er fra Statsbygg. Bortsett fra denne sikkerhetsforanstaltningen, skal Statsbygg etter min oppfatning ikke klandres for den omfattende og (sett i forhold til følsomheten i hele saken) åpne prosessen som har ført fram hit. Litt mye orientert mot kontroll og lite undersøkelsesorientert synes derimot Statsbygg og deres konsulent Nordic ha vært da de skrev konkurranseprogrammet. Enkelt sagt var programmet overbestemt. Jeg tenker ikke på Y-blokken. Sjøl om sandblåste ”Fiskerne” og ”Måken” av Picasso og Nesjar aldri vil komme til sin rett omplassert fritt på plenen eller i nytt veggliv, og brutal 60-tallsarkitektur med usedvanlig høy materialkvalitet er sjelden, måtte et premiss om Y-blokken legges fast før konkurransen. Vanskeligere er det å forstå at et konkurransekrav om fire etasjer påbygg på Høyblokken (statsministerkontorer?) måtte trekkes opp av hatten og puttes inn i programmet.

Burde ikke spørsmålet om arkitektonisk behandling av dette verket nettopp være noe konkurransen skulle belyse? Og hvorfor sa programmet at parken skal deles opp, hvem har behov for den harde og monumentalt digre plassen med Høyblokken i cours-d`honneur?

Å ta bort Y-blokken er hardt å svelge, men når det først er gjort og parkpotensialet er etablert, hvorfor da regulere inn denne nye inkurien ved siden av Høyblokken?  Kunne ikke i det minste dette vært et emne for undersøkelse i konkurransen?

De siste store offentlige byggesakene reist etter arkitektkonkurranser i Oslo, har stort sett blitt seende ut slik vinnerforslaget viste. Det gjelder Operaen, Nasjonalmuseet og Munchmuseet. Juryen i denne arkitektkonkurransen må kreve noen revisjoner for at RKV skal bli presentabelt og gi noe til byen. Når det gjelder parken er rekonseptualisering nødvendig.

Karl Otto Ellefsen