Statsbygg la fredag 26.6 fram et forslag til en detaljert reguleringsplan for Regjeringskvartalet. Perspektivene som illustrerer planen overbeviser ikke om at dette nasjonalt betydningsfulle prosjektet har falt på plass. Nå er det derfor viktig å bruke den arkitektkonkurransen som kommer til å utvikle ideer og skape reelle alternativer, i stedet for å begrense arkitektene til å være konditorer som pynter på et gitt prosjekt.

Beslutninger om byggeprogram, gatestruktur, hovedtrekk i arealbruk og prinsipper for å håndtere sikkerhet var nødvendig for å komme videre. Indirekte åpner reguleringsplanen fornuftig nok også for fortsatt statlig bruk av de store kontorkompleksene vest for Akersgata (R5). Den avklarer hvilket preg området vil få: et kontrollert og relativt monofunksjonelt institusjonsområde. Å velge å planlegge et slikt område midt i Oslo er diskutabelt, men løsningen er bedre enn å legge regjeringskontorene som en enklave utenfor bysentrum eller kun å sikre enkeltbygninger.

Derimot går reguleringsplanen for langt i å bestemme arkitekturen i området. Den legger i følge byggherren opp til ”konsentrert bebyggelse med variert volumoppbygging og moderate høyder.” I praksis formulerer Statsbygg krav og begrensninger om høyde og omfang av utbygging i de enkelte byggefeltene og fastlegger derfor bygningsvolumer og bygningstyper. På denne måten bestemmes organiseringen av både enkeltbygninger og anlegget som helhet. For meg virker dette både uhensiktsmessig og unødvendig, og lukker for en reell diskusjon av arkitekturen i Regjeringskvartalet. En av innvendingene mot de prinsippene som Statsbygg valgte høsten 2015, dreide seg for eksempel om utbyggingen av et enkeltstående ”signalbygg” ved siden av H-blokken. Hvorfor åpnes det ikke opp for diskusjon av denne typen beslutninger i arkitektkonkurransen?

Artikkelen/bloggen er trykket som debattinnlegg i Aftenposten 1.7.2016