B+E har vinteren 2022 vært delleverandør i prosjektet «Areal til varehandel og lokal tjenesteyting – kunnskapsgrunnlag og metodeutvikling» for Oslo og Viken. Prosjektet er gjennomført av Asplan Viak med Gunnar Berglund som prosjektleder, og med fylkeskommunen og byen som oppdragsgiver. Vårt bidrag dreier seg om å identifisere og diskutere endrete forutsetninger for byutvikling. Dette gir grunnlag for et dusin innlegg på bloggen hvorav dette er det fjerde. Tekstene er skrevet før krigen i Ukraina satte verden på hodet.

Båtsfjordbruket høst 2021, moderne høyteknologisk, robotisert filetproduksjon. Eksemplet viser hvordan høy produktkvalitet, bruk av ny teknologi og høy produktivitet gjør produksjon i Norge konkurransedyktig. Foto: Karl Otto Ellefsen.

Post Covid # 4: Reindustrialisering

Begrepet reindustralisering er ikke spesielt dekkende, men beskriver en prosess der produksjonen, som i stor grad er flyttet til Asia i løpet av de siste femti åra – først og fremst  til Kina – nå «vender tilbake» til Europa og til europeiske byer. Produksjonen – «urban manufacturing» – tar helt andre former enn tradisjonelle industrielle prosesser, og betegnelsen «the industrious city» er brukt for å beskrive den nye situasjonen.[1] En av flere viktige drivkrefter i denne endringsprosessen er det som er kalt «den fjerde industrielle revolusjon»:[2]

It refers the convergence of different technologies in the fields of robotics, artificial intelligence, nanotechnology, quantum computing, biotechnology. 3D printing and the emerging Internet of Things, and the consequence for communication and connectivity in the twenty-first century societies and the global economy.[3]

Industribygging var grunnlaget for byvekst i mange av de større norske byene, for eksempel i Oslo, Drammen, Fredrikstad/Sarpsborg og Trondheim. I det sosialdemokratiske etterkrigsprosjektet for reising av en velferdsstat var industrivekst det viktigste midlet. Modernisering innebar overføring fra næringer som landbruk og fiske til den høyproduktive industrien. Norsk industrisysselsetting var høyest i 1971 og har i alle årene etterpå blitt redusert. Oslo var en av de første norske byene som ble preget av avindustrialisering, mens industrien i tettstedene – mye av den initiert gjennom distriktspolitikk i 1960- og 1970 åra – holdt produksjonen i gang. Fortsatt er det nær 30 000 industriarbeidere i hovedstaden, avhengig av kategoriseringen.

Den viktigste grunnen til avindustrialiseringen – som rammet hele Europa – var de lave lønningene og mulighetene for større avkastning ved produksjon i Østen. Transport av varer over lange avstander var (og er fortsatt) uforholdsmessig billig, digitalisering gjorde et globalt produksjonsapparat mulig og i følge neo-liberal ideologi var det i retning globalisering verden skulle bevege seg. Flytting av produksjon østover skjedde også før Kina og andre stater i Asia begynte å bekymre seg for forurensing, og det meste av avfallet kunne derfor deponeres kostnadsfritt.

Avindustrialiseringen ga rom for realisering av eiendom og transformasjon og endret byen fundamentalt, i Oslo lettest observerbart i Fjordbyen (Vika og Bjørvika), i Nydalen, Lodalen og på Skøyen. Det fantes motstand. For eksempel gikk Oslo Arbeiderparti i sin tid inn for at deler av Nydalen fortsatt skulle reguleres til industriformål, og Kjartan Fløgstad skrev bittert om ødeleggelsen av industrimiljøet.

Foreløpig synes fagfolk som arbeider med innovasjon og digitalisering å vie mulighetene for reindustrialisering større interesse enn hva urbanister og arkitekter gjør.  Få har overhodet problematisert hva reindustrialisering vil bety for europeiske og norske byer. Tyskland er – i følge Roger Schjerva som er sjeføkonom i IKT Norge – det førende landet i Europa når det gjelder utvikling av industri, og det eneste europeiske landet som har klart å øke industriens andel av total verdiskaping i løpet av de siste 15 åra.[4] Men forutsetningene for industriproduksjon er nå endret, dels til Europas fordel. Digitalisering reduserer betydningen av lønnskostnader, behovet for skreddersydde produkter favoriserer nærhet og kobling mellom cyberfysikk og internett krever et høyteknologisk miljø. Samtidig er troen på det globale markedssystemet på ingen måte klippefast lenger. Kriser, krig og pandemi dreier prioriteringene mot sjølberging, beredskap og lokal/nasjonal produksjon.

Ett eksempel kan hentes fra Coastal mapping– arbeidet vi driver om norske fiskevær, fra Vestfjorden til grensa mot Russland.[5] Mye av fiskeindustrien i Nord-Norge ble industrialisert i løpet av de første tiårene etter krigen. I løpet av 1990-åra falt filetindustrien sammen på grunn av lave priser på det internasjonale markedet og billig produksjon i Kina.[6] Fersk fisk ble frosset ned, sendt til Kina, tint opp, skåret til filet, pakket i firkantede middagspakninger, sendt hjem og solgt i frysediskene, blant annet i fiskeværene. Nå er deler av filetindustrien igjen konkurransedyktig, på grunn av digitalisert og robotisert produksjon, og kvalitetsprodukter som forutsetter nærhet til markedet.

 «Det grønne skiftet» har i norsk politikk og debatt først og fremst dreid seg om større industrielle prosjekter innen energisektoren og i energikrevende industri utenfor byene, men dette skiftet vil også ha få betydning for byenes areal- og utbyggingspolitikk.

Men byplanlegging i Norge har foreløpig ikke tatt inn over seg behovet for og effekten av ny produksjon – oftest i småskala – i byene. Det er også vanskelig å forutsi omfanget, og spesielt utviklingen over tid. Noen behov vil vise seg på kort sikt: Innovasjon vil kreve rimelige lokaler. Boliger må kombineres med arealer for arbeid. Kontorarealer vil gjøres om til produksjonsarealer, og endringer av forholdet mellom produksjon og salg vil få konsekvenser for detaljvarehandelen.

Det aller modigste i byplanlegging, er å la arealer ligge, i påvente av nye behov og mer viten.Konkurransen om Østhavna i Oslo – det siste industrielle havneområdet – settes nå i gang.Det er kortsiktig å bruke nok et område langs fjorden til dyre, og for langt de fleste, uoppnåelige boliger. Byen burde la Østhavna ligge og vente på den reindustrialiseringen som nok kommer.  

[1] Hiromi Hosoya, Markus Schaefer eds., The Industrious City. Urban industry in the Digital Age (Zürich: Lars Müller Publishers, 2021)

[2] Schwab, K. “The Fourth Industrial Revolution: What it means and how to respond”. Foreign Affairs, December 2015. www.foreingaffairs.con/articles/2015-12-12/fourth-industrial-revolution

[3] Philip Aerni, «The City as an Ecosystem”, i Hosoya og Schaefer, The Industrious City, 2021, s 111. “The Internet of Things” dreier seg enkelt sagt om koblinger mellom fysiske gjenstander og internettet.

[4] https://www.effektivvelferd.no/innovasjon-og-forskning/den-fjerde-industrielle-revolusjonen/#

[5] CMRS, Coastal Mapping Research Seminar I – VII (AHO, ved Karl Otto Ellefsen, Espen Aukrust Hauglin), https://www.coastalmapping.no

[6] Karl Otto Ellefsen og Tarald Lundevall, North Atlantic Coast, (Oslo: Pax forlag, 2019)