Oslos beste fiskebutikk er nedlagt, «Fisk og Vilt» i Grorudsenteret. Den ferskeste fisken du kunne finne i Oslobutikker, et kjempeutvalg, fiskemat av beste sort, en usedvanlig kompetent betjening, og ujålete, med ei kundegruppe som syntes å favne alle økonomiske lag og etnisiteter i byens befolkning. Fiskehandler Moe ved Operapassasjen (Nå Folketeaterpassasjen) på Youngstorget klarte ikke husleieøkningen og stengte etter 70 år på Youngstorget i 2009. En både velfungerende spesialforretning og et kulturminne i Oslo der «alle ansatte gikk i lagerfrakk og alvorlig henga seg til et sinnrikt betalingssystem som var klippet rett ut av et østblokkland», slik Hege Ulstein skrev i Dagsavisen (15.3.2015). Jeg ble kunde på Grorud etter at vi fikk nyss om at noen av de dyktige ansatte hos Moe hadde havnet der. Nå har de vel mistet jobben for andre gang, og plakater i vinduet anbefaler Menys fiskedisk i senteret. Tilbudet er langt fra det samme og forsvarer på ingen måte en tur til Grorud hverken fra Furuset, Veitvet, sentrum eller Smestad. Slukøret står jeg foran den låste døra og reflekterer over hva som skjer.

Ingen land i verden har så gode forutsetninger for fangst av villfisk som Norge. Hele
transportlogistikken fungerer også. Det tar bare noen få timer fra en skrei dras opp av havet til den ligger fersk og iset i isoporkasse på vei til markedet. Noen steder fungerer også detaljomsetningsleddet. Knutstad og Holen på Hamar startet opp med å hente fersk fisk på nattoget fra Møre og er nå en usedvanlig velfungerende institusjon på Hedmarken. I Oslo er vi derimot stort sett henvist til deprimerende senterdisker og noen (riktignok gode) spesialforretninger som selger til blodpriser, som Fjeldberg i Bygdø Allé.

Byplanleggeren kjenner mekanismene: eiendomsutviklingens logikk forutsetter optimale leie- og salgssummer og skyver derfor de lite betalingsdyktige ut. Gentrifiseringens livsform tar over; fire utsøkte fiskekaker hentet på Fiskeriet og en liten pikant fransk saus valgt fra Gutta på (St.hans)haugen. Folk som kjøper en halv rein i jakttida, fire kasser bringebær plukket opp på Stange, og en hel skrei fra en fiskehandler, representerer trolig noe døende.

Nedsidene av gentrifisering kan observeres i alle økonomisk veltikkende europeiske storbyer. Mangelen på spesialbutikker og en usedvanlig høy andel kjedeutsalg er derimot spesielt for Oslo. Innvandringen har gitt oss utmerkete steder for å kjøpe frukt og grønnsaker, for å reparere sykkel og et stort tilbud av asiatisk kolonial, bakeriene har fornyet seg sjøl, du finner en dyktig knivsliper på Vulkan, og på Torshov holder både Torshov sport og Oslos beste kjøttforretning Strøm-Larsen stand. Men tendensen er tydelig og retningen ble pekt ut allerede av byfornyelsen på 1970-tallet, da det indre av kvartalene på Grünerløkka og andre deler av Østkanten ble tømt for alskens virksomheter som fra tid til annen trengs. De immigrerte til Groruddalen og har senere kunnet letes fram der.

Rett over T-banen lå den og var den eneste grunnen til at folk fra hele byen besøkte Grorud senter. Bugnende av makrell i vår, fersk kveite og steinbit, fiskekaker og fiskepudding av alle slag, dorado til de med andre vaner, butikklagt sild, rak- og lutefisk spesialimportert fra de beste rurale leverandører, villaks fra Hansens røkeri som fortsatt driver i industriområdene i Drammen. Grorud senter, bygd som en del av Oslos stort sett vellykkede byutvikling langs T- banelinjene. Nå innhentet av den nye tid. Kanskje fiskematkjøkkenet ikke tålte mattilsynets krav? Ble husleia for dyr og ombyggingskostnadene for store eller ble «Fisk og vilt» presset ut av dagligvarekjedene?

Noe autentisk er borte, et kulturelt og sosialt tap, men enda viktigere, noe profesjonelt, hverdagslig ujålete med usedvanlig høy kvalitet, forsvinner. Jeg føler sorg og sult.

Karl Otto Ellefsen
Professor
Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo