Urbanism and Architecture – Karl Otto Ellefsen

Foto: Arkitektnytt/ Ingebjørg Semb

Den fjerde og siste teksten min for Arkitektnytt i debatten om RKV tar for seg bygningsvern og y-blokken.

Y-blokken

Diskusjon om bygningsvern dreier seg om forholdet mellom behov for transformasjon og ønske om vern. I langt de fleste rivningssaker kan vern argumenteres godt for, særlig dersom Kulturminnevernet bringer inn hele spekteret av verdikriterier som nå regnes som relevante.  Behov for transformasjon belegges med praktiske, økonomiske og tekniske argumenter.

Arkitektur og fysiske omgivelser er redskaper som yter. Behov for transformasjon oppstår når krav til ytelse endrer seg. Verdisetting i  vernespørsmål er en kulturell størrelse som også endrer seg over tid. Hva som anses verneverdig i dag samsvarer ikke med det som var verneverdig for noen tiår siden. Ikke minst verner vi langt mer nå alternative forslag enn tidligere. At Y-blokken skulle bli gjenstand for en vernediskusjon var utenkelig da jeg studerte, fordi den da symboliserte de verste sidene av byødeleggelse.

Spørsmål om rivning er et ja/nei- spørsmål der et ja til slutt er irreversibelt, og dette er én av flere grunner til at vernediskusjoner alltid blir hatske.  En annen grunn er den fortvilelsen som sprer seg når «fortidsminnevernet» møter kombinasjoner av sterke økonomiske interesser og både historieløse og uorienterte lokalpolitikere. En tredje grunn er Kulturminnevernets arbeidsmåte som mer har vært skyttergravskrig og trenering enn seriøs argumentasjon,  åpenhet for «motstanderens» argumenter og vilje til forhandling. Kritikken mot Riksantikvar Jørn Holme innad i kulturminnemiljøet bunner etter hva jeg kan forstå i hans pragmatiske og forhandlingsvillige holdning. For denne Riksantikvaren representerer kulturminnene en interesse og ett sett av verdier. Holme erkjenner at det finnes flere. Derfor er han en rød klut for fundamentalistene innen feltet.

Det burde være unødvendig å si dette, men det finnes faktisk gode argumenter både for at Y-blokken bør stå og for at den bør rives. Moderniseringsministeren er ikke halvforvirret, og Statsbygg kan føre en profesjonell og konsistent argumentasjon for å rive, til tross for det som er hevdet i innlegg fra enkelte som taler blokkens sak. Folk har selvfølgelig også både rett til, og gode argumenter for, å betvile statsrådens avgjørelse. Beslutningsmyndighetene og arrangøren av parallelloppdragene gjorde i hvert fall én feilvurdering. De argumenterte i denne saken ikke solid for rivning, men gjemte seg bak det de kalte en «politisk beslutning».

Det bør ikke overraske departementet at diskusjonen kom til overflaten også i parallelloppdragene, til tross for at noen hadde bestemt. Selvfølgelig i AHOs prosjekt som syntes å ha Y-blokken som et raison d`être, men også i prosjektene til BIG og MVRDV (avtrykk i bakken og hull i muren), i Snøhettas lett humoristiske innspill om å skjære blokken opp og flytte den til frilandsmuseum, og i LPOs argumentasjon for plassering av betongflater med Picasso.

Det vanskelig omgjengelige argumentet for å la Y-blokken stå, er den integrerte kunsten. Kun IS sprenger for tida verdenskunst. Kulturnasjoner ødelegger sjelden en Picasso, trolig også dersom det dreier seg om integrert kunst sandblåst av en nordmann.  Samtidig er Y-blokken arkitektonisk sett relativt unik. Sett i forhold til den oppstandelsen i fagmiljøene som modernistene klarte å skape, ble lite modernistisk monumentalarkitektur reist i by. Fra de første tiårene etter krigen da modernismen var materialorientert og stofflig dreier det seg om Regjeringsbygningene, Grevstads Sentralbygg 1 og 2 på NTH og Viksjøs rådhus i Bergen. Kontorbygget til Hydro i Bygdøy allé, Indexbygget på Lapsetorget og Rikstrygdeverket nede på Skillebekk hører også til kategorien.

Deretter blir grunnlaget for argumentasjonen mer usikkert. Det hevdes at H-blokken og Y-blokken både som komposisjon og byrom har en uløselig sammenheng og at H-blokken mister verdi når/om Y-blokka rives. Men i konkurranseutkastene for H-blokken fra før krigen fantes aldri en Y-blokk. Lavblokken er en utvidelse som ble konsipert  etterpå . Den viste seg først som et lite tilbygg i et prosjektutkast fra 1947 og grodde senere på plass etter mange alternative forslag. Arkitekturideolog Sigfried Giedion argumenterte riktig nok for denne typen romlighet og arkitektur i demokratiske velferdsstater også på sin Osloreise på 1950-tallet, og byteoretiker Henri Lefevbre kaller det modernistiske byrommet  for ”demokratiets rom”.  Men det er muligens et stykke derfra til å hevde (slik AHO gjør i sitt prosjekt) at det nettopp er byromssammenhengene som er viktige å bevare, fordi disse er meningsbærende for det norske demokratiet.

Moderniseringsministerens kronargument for rivning har vært at Y-blokken blir liggende usikkert til, og at den derfor ikke kan brukes til departementsfunksjoner. Argumentet blir trolig teknisk mer absolutt når tunnelen skal senkes og bygges om. Et annet og etter min mening godt argument, er at Y-blokken skaper så ubrukelige og kompromissfylte byrom omkring seg, mot Akersgata og mot Deichmann, at den bør rives: broer og trapper for å ta høyden, meningsløse bed i terrasser, restrom med baksidekarakter, hull for trafikken, kort sagt hele spekteret av problemer som oppsto da modernistiske romkonsepter helt ufølsomt ble sprengt inn i en tradisjonell og trang urban morfologi.

Et siste argument har vært at blokken bruker areal og hindrer at RKV-programmet får plass. Statsbygg vil mene at dette fortsatt gjelder fordi det nye komplekset som er lagt i parken ved siden av H-blokken, gir rom for betydelige mengder program og ligger sikkert til. Andre vil hevde at en mer nyansert sikkerhetsvurdering kunne gjøre Y-blokken brukbar for deler av RKV-programmet. I tillegg ville bruk av R5 og R6, begge på vestsida av Akersgata, redusere programbehovet betydelig. De vil fortsette med å hevde at premissene for programmet er gammeldagse. 100% tilstedeværelse og eget kontor for de fleste legges nå ikke til grunn i kontorprosjekter. Altså – det nye RKV kan krympes.

Dersom man skal samlokalisere departementene må dette skje ut fra et klart og ordnende bymessig konsept. Y-blokken står i veien for en arkitektonisk og bymessig idé der den store parken både ordner og symboliserer RKV.  Jeg lever faglig sett helt greit med rivning og gleder meg til at byen blir kvitt de heslige byrommene mot nord og vest, men bekymrer meg for hvor Picasso og Carl Nesjar skal ta veien. Starter man med «patchwork» slik Statsbygg foreslår ved å bygge i Regjeringsparken, kan man heller la Y-blokken stå. Bruk for den finner man vel. Noen titalls millioner og godt teknisk utstyr kan trolig holde den oppe mens tunnelen under blir gravet lenger ned.

Dagens innlegg i Arkitektnytt handler om mening og ikonografi.

Hva betyr en regjeringsbygning?

This lecture on changes and instability in European Architectural Education was given at the 2015 EAAE Congress (European Association for Architectural Education) on the 28th of August. 

The headline for the Congress was “Architectural Education 2030”.

Our theme is Architectural Education 2030. Trying to figure out the future of Architectural Education is of course not an uncommon theme for this forum. Somehow one could say that this is the theme. However, The European 2015 context for the discussion of Architectural Education seems more tense and demanding than the framework for our discussions in the earlier decades.

The academic Sigfried Giedeon in his inspiring book “Architecture – you and me” from 1958 states that:

“Everyone knows the reason why our period cannot find its equilibrium. It can neither control nor organize the possibilities that it has itself produced.”

Sigfried Giedeon

The quote is even more relevant today. Looking at the world and the European Continent, there is a crisis of everyday life and there is a luring ecological crises. This quote, however, might also be read differently as a statement in favour of the need of the discipline of architecture and the relevance of the architect. And as an input to the discussion on Architectural Education, really questioning whether we provide our students with the necessary skills and competences to interfere and act in this situation.

In the recent book Radical Pedagogies and the English tradition (RIBA Publishing 2015), edited by Daisy Froud and Harriet Harris (and we are glad to have Harriet Harris with us today), the editors describe the situation in Architectural Education in these years as a “condition of instability”. And some authors in the collection of articles are relative tough in their critique of exiting institutions:

“The intensity of self-belief among educators probably compensates for the shaky ground on which their assumptions are based”

Alan Powers, (Radical Pedagogies, 2015, p.3)

We celebrated Corbusier yesterday and Powers is very nearly reflecting Corbusier’s view on the inadequacy of the academic systems. Le Corbusier presenting himself as a self taught architect that came to be independent both of Academies and Polytechnics, but gained knowledge from practicing and by learning from the masters, the professionals, that he met in his youth.

As probably one of the academic dinosaurs that is subject to critique for self-belief and lack of critiques and I will like underline that:

The situation of instability and the anticipation of a possible reduction in both the funding and the duration of Architectural education across Europe certainly has encouraged a sense of collective openness to exploring other models of academic and professional delivery.

(also from the book by Harris, but lightly rephrased)

There has been elaborated a lot on experimentation in Architectural Education. However we have to admit, that not much systematically research has been done. Which is rather strange in a setting where research agendas and measuring research output seems to have been a main objective in leading schools of architecture.

Most scholarships discussing the history of education have focused on a particular school, pedagogical principals, era, or curricular component.

Establishing a more comprehensive history on European Architectural Education raises substantial historiographical problems, and is a very laborious task, taking into account the complexity of different regional and national traditions. But even the national histories are not written. In my home-region, where we love to indulge in our local specificities, there is no comprehensive history written either on Finnish, Swedish, Danish, Norwegian or Icelandic architectural education. Taken into account the amount of time devoted to research, and the large number of PhDs that we are producing, the only explanation I might find is that basically we think that we know what we are doing and that new knowledge is not needed.

There are of course certain very basic and influential studies that have been done. Ulrich Pfammatter; Der Erfindung des Modernen Architecten, (Basel 1997), conceptualized the long-lasting structural lines going back to the French Academy Tradition and the German Polytechnic Tradition. Joan Ockman, whom we also are very glad to host at this conference, has written and edited the first comprehensive study on North American Architectural Education: Three Centuries of Educating Architects in North America, (The MIT Press 2012). Ockman’s book involves the investigation of 30 schools, but Ockman, unlike Pfammatter makes no claims to be all encompassing. Rather she works against the tendency to produce canonical histories and intentionally (in her words) tries to, “to open up as many avenues as possible for future inquiry”.

What is important to underline at the start of this congress is the fact that

many different initiatives to explore Architectural Education are by now emerging. Our 2014 Congress included lectures on the work done by Beatriz Colomina and her doctoral students on a series of pedagogical experiments that played a crucial role in shaping architectural discourse and practice in the second half of the twentieth century. There is an interesting underlying conclusion to this work: (1) “As a challenge to normative thinking, these experiments questioned, redefined and reshaped the post-war field of architecture”, Colomina says and (2) The new educational models shook the well-established schools of architecture to their foundations. Although the experiments were generally limited to the margins of the architectural teaching they still had a lasting impact. “Much of architectural teaching today still rests on the paradigms they introduced,” Colomina claims. (Fundamentals Catalogue 14. Mostra Internationale di Architettura. Milan: Marsilio, 2014, p. 432)

In her view Alvin Boyarsky’s restructured curriculum at the AA in London, of which he was chairman from 1971–1990, can be regarded as a prototype. Boyarsky unceremoniously terminated the AA’s traditional approach, which placed the emphasis on professional training in the spirit of modernity, transforming the school into a marketplace for the exchange of knowledge and ideas. Tuition took place in independent ‘units’, led by internationally recruited teachers who often represented strongly opposing professional standpoints. The curriculum was seen not as something fixed, but rather as a body of knowledge, the form of which at any one time was shaped by diverging and opposing views about the discipline and profession of architecture, a surplus of ideas, publishing, and criticism. To navigate in the system, the students were urged to make personal choices; the intention being not only to supply practice with talented professionals but also with new forms of understanding and breath-taking ideas.

Few schools were sufficiently free, or had the resources, to introduce the extensive changes of the kind adopted by the AA. But the ideal of establishing a diversity of approaches to architecture (the more the better) and of linking teaching to the broader theoretical discourse, such that it could drew strength from every corner of academia while still respecting all professional considerations, might have paved the way for a transformation of architectural schools as an institutional category. The critique of standardized curriculum and career-oriented training made its mark. The new strategies were aimed at diversifying the available trainings. Students should be enabled to determine their own education, while the schools should serve as critical thermometers that test the temperature of architectural production.

The ways in which institutional profiles gradually changed might be comparable to the educational impact of the Bauhaus model for architectural training, which was a source of inspiration in the 1930s and the first two post-war decades.

Daisy Froud and Harriet Harris call their book on Radical Pedagogies and the British Tradition: “a snapshot of a system just before transition” and therefore also “a book designed for immediate obsolescence”. Europe’s schools of architecture, which were last significantly overhauled in response to the ideals of the 1970s and 1980s, are once again under renewed pressure. This is primarily a result of the financial crises that have hit Europe in recent years.

Stressing the marked, stressing the disciplines, the practice and the schools.

The building boom around the turn of the millennium put architects in high demand and this is still the case in some parts of Europe, like Norway, Turkey and at the moment also in Great Britain. The schools grew, both in size and numbers. In Turkey, where the bubble has yet to burst, I understand that there is still something in the order of 100 registered architecture courses that supply academic degrees.

More comprehensively, the following facts about what is happening at the moment is known to most of us:

– Reduced public budgets
– Reduced intake and reduced capacity
– Reduction in the quantity of schools
– Creative initiatives for new funding
– Stronger competition between schools

The EAAE questionnaire, sent to all member schools before this congress, tried to investigate actual changes, which have been implemented in recent years, and we find:

– A strong process of Internationalization
– Adaption to the Bologna Principles
– Research orientation
– Interdisciplinary
– Changes in curriculum; academic studies/professional training

– A tendency to specialize

1. Strong process of Internationalization

The schools are seeking compatibility, not only in Europe but globally. An overall intention is to profile the schools in an international educational marked and to

prepare students to work in an international context and in a globalized labour marked. This means that English more frequently is the preferred language in Architectural Education. Studios are given an international profile and international master’s courses are run in partnership with European universities. The possibility of transferring credits between universities is taken care of, and eventually the studios are run as double-degree programmes with other countries in Europe and schools on other continents. Different transparent systems of quality management of educational activities are introduced.

2. Adaption to the Bologna Principles.

Most countries and schools have adapted to the Bologna model, Bachelor, Master and PhD, generally a structure of 3+2+3. The adaption has often led to a profound reorganisation of the structure of courses and thereby a discussion on the substance of architectural education.

3. Research orientation.

The schools of architecture adapt to European University Policies. One headline has been to strengthen European Universities as Global hubs for the production of knowledge, creativity and innovation. The intention being to establish a new global role for Europe after industrial production was relocated to other parts of the world. Europe was strangely pictured as the brain and the rest of the world as hands, somehow forgetting that hands and brains do not work separately.

This policy has been vigorously followed up by the universities leading to profound changes in the systems for funding and reward of achievements. One of the strangest consequences observed is that (in many European Countries) an academic doctoral degree is required to gain a permanent professorship in schools of architecture.

By now, well into the second decade of the 21^st century, we can trace some reactions to these policies. Industrial production and systems for production are in modernized modes, returning to Europe. Not only intellectual skills are needed to bring this continent on track. The discussion on the relationship between academic teaching and professional practice is, seen in this light, not only a discussion on practicalities, budgets and spending, but also a rather profound discussion on what architectural knowledge is all about.

4. Interdiciplinarity

In one of the polls conducted by ENHSA asking the profession what they were looking for when hiring new candidates, the ability to work together with other professions and disciplines was ranked very high. Also due to intentions of widening the scope of architectural practice, we find a consolidation of a widespread awareness concerning interdisciplinarity. Significant attention is given to knowledge about social sciences and the need of establishing a closer relationship with society and societal challenges. This is reflected in the curriculums of most schools.

5. Length of studies, relationship between academic teaching and professional training.

Concerning the new proposal to introduce an alternative to 5 years (3+2) with four years of study and two years of professional training, the results of our questionnaire are clearly in favour of maintaining the full 5 years. In some cases there are also 6-year programmes, the last year being a professionally oriented master’s programme.

The discussion on the need to make the candidates more professional and to strengthen the relationship to the profession seems to be on the agenda in all schools. In the curriculum this takes on many shapes: from external training periods for students, and the opening to situations of direct relationship with “real” customers, to more profound reactions to academization of architectural education. A few schools intend to get rid of the academics, substituting them with practitioners, and teaching the students by involving them in practice at the offices.

In some countries there has been a tradition of at least 50% of the staff with proven professional experience. Adapting this principle is for many schools a way to improve their relationship with the architectural profession.

The process is not leading to a “global studio” or a “global curriculum”.

One might say that the student-projects look the same all over, ideals are global, but this could also have been said about the schools of architecture right from the start and the discipline´s involvement with classicism. When the Bologna Process reforms came into effect some ten years ago, with the aim of making Europe’s variegated educational systems more compatible with one another, many believed that architectural training would become more uniform. But, the opposite has happened.

Rather the situation is that schools try to keep and develop their own identity, defining a “local” strategy to be able to cope with a “global situation”, to distinguish them and highlight their originality.

The global market for education, the need for an abundance of applicants, and external threats of reduced funding have encouraged schools to cultivate their strengths and competitive features, and to emphasize their individuality and distinctness.

Accordingly, differences between educational institutions in the architectural field seem to have grown. At the least, the objectives of the various schools have begun to diverge, making their differences in emphasis easier to notice.

6. A tendency to specialize

This tendency is not very readable in the results from the EAAE questionnaire.

Looking behind the obvious facts and at the structure of curriculums, we find a big difference in the weight, measured in credits, put into the teaching of architectural design, the amount of credits put into the theoretical part of the curriculum, and the differences in weight on technical knowledge, social sciences and the humanities.

I would rather not end up with doing categorizations of European schools, but at the start of this seminar, an illustration of a fragile typology of prototypes/tendencies/schools, might be operational:
Professionalism
Research Orientation
Educating specialists, not architects
Widening the field – new roles for the architect
Architecture as an artistic discipline

1. Professionalism

One seemingly simple and dependable response to the challenges facing the European schools is to transform architectural training according to a vocational approach, with the aim of creating only the kind of graduates it is assumed (with a high degree of uncertainty) that the industry is likely to need. In other words, to clearly tailor the training towards the needs of the profession and to produce architects who can hit the ground running from their very first day of employment. Many that takes part in the debate on Architectural Education, practicing architects first and foremost among them, believe that teaching is most effective when following the requirements of the profession, which it can do when offices are hired on to do the teaching. Seen from this point of view, academia is, strictly speaking, unnecessary to architecture, as a practical subject. In a climate where far too many are being trained, with little prospect but unemployment, and educational ministries are clutching the purse strings ever tighter, this logic meets with ready agreement and chimes in nicely with the fundamental values of, for example, the polytechnic tradition of training architects. The European Union’s reduced requirements for architecture training, which grant formal qualification after four years of academia in addition to two years of practice, are based on the same argument.

2. Research Orientation

Other schools are taking the opposite approach, restricting, or even doing away with, BA courses and linking their MA degree programmes to architectural research. Some prestigious English and continental universities have opted for this path and now present themselves primarily as research institutions.

3. Educating specialists, not architects

A third alternative is to break down and dilute the all-around, comprehensive architecture training and to offer instead the MA in architecture in a range of academically varied specialisations, such as sustainable building or real estate development. In this way the schools open up new student markeds, and are even able to establish private funding from interest groups. For most of us, however, this way of transforming architectural education is rather problematic, because leaving the comprehensive nature of architectural education, somehow do away with the architect.

4. Widening the field – new roles for the architect, not master-builder, not planner.

A fourth way in, which a university can adapt to the demands of society and the workplace, is to expand the academic curriculum. The Dutch response to reduced demand for architectural services has been to claim that, as a discipline, architecture is of relevance to far more fields of social activity than just the designing of new buildings. Architecture is a discipline that can synthesize, and draw conclusions from, a broad and complex body of specialized knowledge. One characteristic of design work is that it is ‘iterative’; in other words, it is conducted as an investigative process that gradually approaches its conclusions in a cyclic fashion, progressively ticking off all aspects of a given task. Finally, creative methods and processes of this kind deserve to be the theme and focus of architectural training more than they were in the past. Architects should be used widely to illuminate and even solve societal challenges. The significance of the training in nurturing architectural form, on the other hand, might be relegated.

5. Architecture as an artistic discipline

The fifth typology can be seen as a rather conservative attitude, trying to limit architectural education to what architects used to be good at doing. For instance putting more weight on skills of hand drawing. And sometimes combining this with preparing students for the more traditional role of the architect. Also this strategy might be a success if the curriculum is able to prepare the students for a practice, which to a very high degree demands interdiciplinarity, negotiation and argumentation. The balancing act between respecting an educational tradition while at the same time craving the new is hard to achieve.

What we all know, and should remind ourselves about is of course that:

Teachers are far more important than curriculum, and

educational environment is far more important than the organisational structure of an education.

Reading Le Corbusier in this way, he was perfectly right.

Milano 28^th of August 2015

Evalueringsutvalgets innstilling juni 2015.

Studentoppgave ved arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Studenter og veiledere ved AHO

Studenter og veiledere ved Columbia University NY

A Hovedtrekkene i prosjektet

Informasjonen om parallelloppdragene og selve prosessen har blitt delt med og åpnet for en gruppe studenter ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO). Dette studentprosjektet bygger på noen andre forutsetninger enn de øvrige parallelloppdragene når det gjelder behov for sikkerhet, program og arealbehov og tomteforutsetninger.

Studentene konstaterer at det eksisterende regjeringskvartalet mellom Møllergata og Akersgata framstår som «øde, ugjennomtrengelig og utrygt». Området er preget av at bygninger som ikke har noen god relasjon til hverandre. Det velges en arkitekturhistorisk tilnærming, og det gis grundige karakteristikker av alle de historiske bygningene og de romlige forbindelsene mellom dem, i og omkring regjeringskvartalet.

Prosjektet fra AHO viser en særlig interesse for Viksjøs modernisme, også som uttrykk for norske demokratiske tradisjoner, og dette manifesterer seg i et ønske om å bevare Y-blokken. Intensjonen er å undersøke i hvilken grad modernismens prinsipper – slik Viksjø tolket dem – kan brukes til å utvikle det nye RKV. Studentene ser de dårlige forbindelsene mellom øst og vest som en av de store utfordringene som den nye organiseringen av denne delen av byen skal løse.

Den nye bebyggelsen ordnes i det rettvinklede systemet som Høyblokken og G-blokken følger. Y-blokken bevares både som en del av og som et unntak fra dette systemet. Med støtte i denne ortogonale geometrien plasseres to nye høyhus omkring Høyblokken ut mot Møllergata. I den nordlige delen av planområdet kan det senere plasseres tre noe lavere høyhus. På denne måten oppstår det to enklaver som hver er sammensatt av tre høyere bygninger. De nye bygningene møter, på grunn av det ortogonale systemet, den eksisterende konteksten i litt skjeve vinkler.

Høyblokken spiller en avgjørende rolle i dette forslaget som forbilde for det som skal bygges. Teamet fra AHO ønsker ikke å overdøve Høyblokken og på denne måten svekke dette betydelige historiske minnet. Ved å tilføre nye bygninger med samme høyde som Høyblokken vil den nye bebyggelsen framstå som «en hensynsfull fortsettelse[n] av horisonten i Oslo». For å redusere bygningshøyden innføres derfor nedsenkede hager og en kommunikasjonsetasje med fellesarealer under terreng.

Mens nye bygninger får samme høyde som Høyblokken, blir to etasjer lagt til på Y-blokken. Tilbygget får et annet fasadeuttrykk enn det eksisterende, og store deler av underetasjen fjernes slik at størstedelen av Y-blokken blir stående på søyler og ikke lenger blokkerer for forbindelser og siktlinjer både mot øst og vest. For å imøtekomme arealkravene i programmet blir også G-blokken forhøyet med en ekstra etasje. Et argument bak dette er også at G-blokken på denne måten kan inngå mer likeverdig i bygningskomposisjonen.

De senkede områdene, som følger det ortogonale nettet og gir lys til kommunikasjonsetasjen, fører til en serie av stramt avgrensede forbindelser mellom øst og vest. Nivået under og mellom husene får på denne måten karakter av en fotgjengerplass for både opphold og passasje, med flytende eller vage romdannelser.

Prosjektet viser tre hovedinnganger for publikum: én ved Høyblokken, én ved Møllergata 19 og én i den nordlige bebyggelsesenklaven. Personalinnganger er trolig spredt over området med direkte inngang i hver bygning. Alle innganger forbindes gjennom den underjordiske kommunikasjonsetasjen til all utbygging i første fase.

Teksten til studentprosjektet forteller at organiseringen av bygningene fører til at arbeids- og oppholdsarealer vender mot rom som reflekterer hvilken sesong det er, tidspunktet på dagen og solorientering. Dette får man til ved en kombinasjon av passasje, adgang og gjennomgang. Intensjonen er å tilføre offentlig tilgjengelige funksjoner for å ta i bruk byrommene, men kun få steder blir det konkretisert hvordan disse funksjonene vil kunne bli lagt inn. Deichmanske bibliotek pekes ut som et mulig kulturhus, utstillings- og informasjonssenter, men for øvrig finner Evalueringskomiteen ingen konkret anvisning om hvor og hvordan offentlige funksjoner kan gjøre at flaten kommer i bruk.

Møllergata opprettholdes som bilgate i dette forslaget, men gata vil skifte karakter fordi noen av de eksisterende bygningene langs gata fjernes. Romlig oppstår derfor en dobbelthet mellom den måten eksisterende bygninger definerer vestsiden av Møllergata på, og den måten de nye høye bygningene plasserer seg på, tilbaketrukket med hager ut mot gata. Grubbegata åpnes og gir adgang til alle de nye bygningene.

B Evaluering

1 Tolking av programmet

Studentforslaget fra AHO har inkludert eksisterende bygningsmasse, redusert arealnormen og bygget ut hele området i første fase. Teamet har ikke levert noen digital modell, og beregningene baserer seg derfor på tall oppgitt i prosjektet. For sammenligningens skyld omfatter her tall for første etappe den nye bygningsmassen sør for Ring 1. Disse viser et BRA på 57 552 m², hvorav 42 020 m² er over bakken. Utbygging i det utvidede tomteområdet omfatter BRA 87 274 m², hvorav 69 200 m² er over bakken.

Forslaget baserer seg på noen andre forutsetninger enn de andre parallelloppdragene, både når det gjelder arealer, forutsetninger for hvilke bygninger som skal bevares eller fjernes, og tolking av sikkerhetskravene. Det reduserte arealet begrunnes med en antakelse om at arealforbruket per ansatt som ligger til grunn for programmet, vil vise seg uhensiktsmessig stort.

Samlet betyr disse avvikene fra programmet at AHO-prosjektet ikke umiddelbart kan sammenlignes med de øvrige besvarelsene.

2 Byplangrep

Det kan virke litt paradoksalt at interessen for byens institusjonshistorie og for arkitekturhistorien fører til at prosjektet så å si fastfryser arkitekturhistorien ved modernismen – også når det gjelder byorganiseringen. Der Viksjøs bygninger forholdt seg både forstående og kommenterende til for eksempel Bulls arkitektur, introduserer AHO i denne nye byarkitekturen en fortolking av 1950-tallsmodernismen som ligger tett på den originale.

Resultatet av denne ideen er en formasjon av bygninger i en kontekst av «floating space», altså delvis avgrensede rom som flyter over i hverandre. Denne sammenhengende flaten kan uten tvil få større kvaliteter med mer bearbeiding i form av grøntareal og strukturer enn det som er vist i forslaget. Den visuelt sammenhengende flaten med de senkede hagene vil også på en fin måte oppfylle forfatternes intensjoner om å skape gode fotgjengerforbindelser mellom øst og vest. Rommene mellom de nye bygningene synes å ha fått mer oppmerksomhet enn gateløpene omkring. Ved å ta utgangspunkt i det som kalles «den etablerte geometrien i området», som Høyblokken spiller opp til, oppstår det problemer med å tilpasse prosjektet til geometrien i kvartalene omkring. Derfor dannes det rom som Evalueringskomiteen finner problematiske når de vurderes i en bystrukturell sammenheng. Spesielt gjelder dette de store grønne åpningene mot Møllergata, som rent romlig vil endre dette gateløpet til en blanding av fragmenter fra den gamle kantbebyggelsen og nye bygninger på grønne flater.

3 Arkitektonisk uttrykk

I prosjektet gjøres det mye ut av målet om å senke den generelle høyden på de nye bygningene. Dette underbygges med to visualiseringer som viser prosjektet med fullt og med redusert arealprogram. I begge tilfellene vil bysilhuetten stå fram med to samlinger av høye bygninger, en ved Youngstorget og en nord for Ring 1. Visualiseringene som gjør rede for fjernvirkningen, er diagrammatiske med de nye bygningene vist som hvite søyler. Dette gjør det noe vanskelig å vurdere effekten forslaget vil ha for bysilhuetten.

Rent proporsjonsmessig tolker de nye bygningene Høyblokken, og den samlede komposisjonen av bygninger synes å være resultat av en undersøkelse av prinsippene innenfor en bestemt del av modernismen i arkitekturen. På fasadene av de nye bygningene vises likevel et diagonalt mønster som muligens skal forstås som en arkitektonisk nytolking av selve fasaden innenfor modernismens rammer.

Y-blokken forandres både i høyde og i basen. Det er vanskelig på grunnlag av tegningene og modellene å vurdere virkningen av disse endringene, men det finnes gode forbilder for denne typen transformasjoner. Også de ekstra etasjene på G-blokken er bare vist diagrammatisk. Evalueringskomiteen vil peke på at det gjennom disse tilbyggene skjer en vesentlig endring mellom vertikaliteten i Høyblokken og horisontaliteten i Y-blokken. Dette endrer den kompositoriske spenningen i anlegget, og komiteen mener dette reduserer kvaliteten i byarkitekturen.

Den valgte geometrien fører til at en ny høy bygning blir lagt i forlengelsen av det østlige benet på Y-blokken. Dette bygget blir svært markant sett fra Youngstorget og samspiller med Møllergate 19 på en uheldig måte. Det er skjøvet til side fra midtlinjen, men ikke så mye at det skapes en tydelig asymmetri, men kun en uartikulert skjevhet.

4 Bygningskomplekset, plan og organisering

Prosjektet viser meget slanke bygningskropper som gir bra med dagslys, men som også kan føre til mindre effektive bygninger fordi servicearealene tar opp velbelyste områder. De smale bygningene kan også gi mindre muligheter for arealeffektive aktivitetsbaserte arbeidsplassløsninger. Prosjektet ønsker å vise at «smart working», deling av arbeidsplasser, kan redusere arealbehovet med 25–35 %. Planløsninger for etasjene med kontorarbeidsarealer er ikke vist, så det er vanskelig å vurdere dette med bakgrunn i prosjektet.

Det mest vesentlige avviket fra programmet dreier seg om regjeringens ønske om å skape et godt integrert RKV som kan styrke samhandling mellom departementsfunksjonene og være et redskap for å modernisere og effektivisere statsadministrasjonen. Studentforslaget fra AHO bygger, til tross for de underjordiske forbindelsene, på en modell med solitære kontorkomplekser. Dette konseptet har ikke lagt spesielt vekt på det å kunne danne grunnlag for et departementsfellesskap, og dette aspektet ved et regjeringskvartal er derfor lite omtalt. Planen for kommunikasjonsetasjen viser kun i mindre grad klare fellesarealer, til tross for at det er lagt inn atrier for dagslys i deler av dette planet. Prioritert kommunikasjon mellom byggene ser ut til å være utomhus, og avstandene er til dels lange.

5 Landskap og parkarealer

Prosjektet behandler bakkeplanet som en sammenhengende flate som er en del av bygulvet. Dette belagte gulvet strekkes ut mellom bygningene og gir rom for senkede hager. Hagene fungerer som lysgårder for kommunikasjons- og fellesarealene under bakken. De senkede hagene skal plantes med trær som kommer opp av lysgårdene og danner rom også på gateplan. Ved dette grepet blir den harde flaten delt opp i mer private gårdshager som skal gi en sterk estetisk opplevelse som varierer både fra hage til hage og med årstidene. Hagene dekker et svært lite areal i den samlede bebyggelsen.

6 Byrom

Gjenbruk og videreføring av det modernistiske byrommet er sammen med ønsket om vern av regjeringsbygningene de sentrale elementene i formgivningen av prosjektet. Det kollektive minnet om området er ikke bare båret av enkeltobjektene, men også av romsammenhengene. De etablerte modernistiske romsammenhengene omtales, trolig inspirert av Lefebvre, som det demokratiske rommet som bærer den norske demokratiske tradisjonen. Dette synet står (slik tilfellet er når det gjelder spørsmålet om rivning / ikke rivning av Y-blokken) opp mot en kritikk av det modernistiske byrommets evne til å tilpasse seg en etablert urban kontekst.

Prosjektet arbeider altså med en hard flate der vegetasjon i hovedsak opptrer som bytrær og i form av hager i de nedsenkede atriene. Grubbegata åpnes på nytt og kommer til å ha personalinnganger til alle de nye bygningene. Gata framstår som en passasje gjennom en serie av åpne rom som åpner seg henholdsvis mot øst og vest. Akersgata opprettholdes også som gate med adgang for biler, og den framstår med samme karakter som i dag, men noe endret av pullerter og andre sikringsanlegg som skal sikre at biler ikke kjører inn på flaten.

7 Trafikk og logistikk

Forslaget redegjør ikke grundig for trafikk- og logistikkløsninger. Rampene til Ring 1 fjernes. Ring 1 senkes, og lokket tas vekk for å gi nytt liv til Arne Garborgs plass. Plassen reetableres som bilfri på samme høydenivå som plassen foran Høyblokken. Hvilken bruk som forutsettes i Møllergata, Akersgata og Hospitalsgata, er ikke gjort rede for, men komiteen antar at gatene inn mot sentrum har blandet trafikk. Dette innebærer også trolig at kollektivtrafikken kan følge disse rutene, og at sykkeltrafikken gjør det samme. Grubbegata opprettholdes sammenhengende gjennom området. Prosjektet åpner for flere mulige tverrforbindelser mellom øst og vest, også gjennom den åpnede nordre armen av Y-blokken. Gangforbindelse gjennom Høyblokken blir reetablert. Nytt parkeringsanlegg er foreslått bygget under Youngstorget.

8 Sikkerhet

Forslaget reduserer arealbehovet i programmet og utvider samtidig den tilgjengelige tomta for utbygging i første fase. Ved hjelp av et mindre byggeprogram, oppnår man med studentforslaget en større avstand fra offentlig tilgjengelig kjørbar vei til RKV-byggene. Simuleringer viser at skadeomfanget er redusert i forhold til de øvrige prosjektene i parallelloppdraget. Likevel er bebyggelsen utsatt – særlig knyttet til Ring 1, som teamet har foreslått å senke under dagens trasé. Løsningen er spesielt utfordrende fordi Y-blokken bevares og bygges om over tunneltraseen. Kjøretøybarrierer er vist som pullerter mot gatene, men barrierer er ikke bearbeidet eller utredet videre.

AHO har foreslått tre publikumsresepsjoner. To er plassert i hovedvolumer, og løsningen er utfordrende med tanke på sikkerhetstruende hendelser. Den ene inngangen ligger ved Høyblokken og den andre i et nytt bygg nord i planområdet mot Kristparken. Den tredje er plassert i Møllergata 19, der mange av forslagene viser hovedinngang fra øst. I delen av Y-blokken over Ring 1 foreslås også et galleri. Den todelte bruken av Y-blokken – sikret / ikke sikret – i det omfanget som er foreslått, kan gi sikkerhetsutfordringer.

Post- og varemottak er plassert i den gamle brannstasjonen med innkjøring fra Møllergata/Hospitalsgata. Vareleveringen vil foregå i bakgården, og sikkerhetskontrollen er tenkt utført i planområdet. Plasseringen relativt sentralt i planområdet er praktisk med tanke på logistikk, men uheldig rent sikkerhetsmessig. Stedet er også dårlig egnet for å skape plass for ventende og for en eventuell snuplass for avviste kjøretøy.

Det er foreslått parkering for VIP-biler og av- og påstigningssoner for VIP på gateplan i Akersgata og Møllergata. Løsningen er ikke skjermet. Prosjektmaterialet viser ikke parkeringskjellere inne i planområdet. Studentene har foreslått parkeringskjeller under Youngstorget. Det kan være mulig å benytte grunnen under Youngstorget til parkering, da fortrinnsvis for tjenestebiler, men dette må utredes nærmere.

9 Miljø

Prosjektet har framhevet miljøgevinsten av bevaring framfor rivning og nybygging. Utover dette har ikke prosjektet beskrevet tiltak som kan gi en høy miljøprofil. Dette lar seg imidlertid gjøre i videre bearbeiding.

10 Kulturminnevern

Studentforslaget går ut over programmet og velger å bevare Y-blokken i tillegg til H-blokken, G-blokken og Møllergata 19. I tillegg bevares bebyggelsen langs Møllergata.

Prosjektet kan likevel ha negativ innvirkning på kulturminnene i og nær planområdet. Y-blokken påbygges med to etasjer, og fløyen mot nord gjøres om til en arkadelignende struktur som skal fungere som minnested for 22. juli. Dette løser enkelte av problemene knyttet til sikkerheten over Ring 1, men påbygget endrer Y-blokkens proporsjoner og fører til at Viksjøs tilsiktede kontrast mellom den vertikale H-blokken og den lave, horisontale Y-blokken etter Evalueringskomiteens vurdering svekkes.

For å dekke opp deler av romprogrammet etableres det fem lamellblokker som i form og størrelse kan oppfattes som parafraser over Høyblokken. Evalueringskomiteens mener at dette kan svekke den særegne opplevelsen av Høyblokken og derfor virke mot prosjektets uttalte intensjon om å bevare regjeringskvartalet fra før 22. juli. Blokken i forlengelsen av Y-blokkens østre fløy som AHO-prosjektet henter fra en skisse av Viksjø, ender asymmetrisk på Møllergata 19 og skaper en ubehagelig og uavklart fondvegg på Youngstorget.

Prosjektet foreslår å bevare Hovedbrannstasjonen, som har åpenbare arkitektoniske kvaliteter. Mens brannstasjonens vestfasade tidligere markerte endringen i Grubbegatas retning, gjør det rasterlignende planleggingsmønsteret at brannstasjonen stikker umotivert fram i den rettlinjede Grubbegatas fasadeliv.

Studentene argumenterer i sitt prosjekt sterkt for at verneverdiene i regjeringsområdet på Hammersborg i høyere grad er knyttet til «democratic space» – altså den åpne geometrien i byrommene omkring statens bygninger – enn til de spesifikke bygningene. Komiteen forstår argumentasjonen, men finner den, som tidligere omtalt i kritikken, noe «villet».

11 Gjennomførbarhet og kostnader

Nybyggene er bygningsmessig sett enkle. Prosjektet innebærer betydelig utgraving for underetasjer og fører til vesentlige kostnader ved rehabilitering og påbygging av eksisterende bygninger (Y-blokken).

Studentforslaget tar i bruk hele området i første trinn, og dette fører til nødvendig innkjøp av tomtegrunn og høye tomtekostnader. Prosjektet innebærer også store følgekostnader knyttet til Ring 1. En intensjon i programmet er at samhandlingen internt i statsforvaltningen stimuleres og driftskostnadene bli senket med et integrert RKV. Studentforslagets oppdelte løsning gir få stordriftsfordeler i drift og logistikk.

12 Prosjektet som grunnlag for reguleringsplanlegging

Forslaget oppfyller ikke programmets areal- og sikkerhetskrav og kan derfor ikke legges til grunn for reguleringsplanen. Dersom studentprosjektet skal være et reelt alternativ i valget av framtidig bystruktur og arkitektur, må det gjøres helt vesentlige endringer i programmet for utbyggingen.

Illustrasjon: Dagbladet/Nina Hansen

Aftenposten 1.7.2015

I 2013 ble det gjennomført en koseptvalgutredning (KVU) som lå til grunn for parallelloppdragene om Regjeringskvartalet. Det er denne utredningen Pål Henry Engh forsvarer da han fredag 26.6 kommenterer mine ti råd til Regjeringen. En hovedutfordring i arbeidet med Regjeringskvartalet (RKV) synes å være at Regjeringens rådgivere har klokketro på en lineær prosess der gamle beslutninger opprettholdes selv om ny informasjon og nye vurderinger kommer til. Snarere bør en del av disse beslutningene ses på som nødvendige hypoteser for å drive arbeidet videre. Parallelloppdragene testet disse hypotesene. Enkelte viste seg å holde, andre ikke. En vurdering eller beslutning som neppe holdt var valget av sikkerhetskonsept, blant annet fordi KVUen ikke nyanserte behovet for sikkerhet for de ulike delene av programmet og fordi en undervurderte de utfordringene som både Møllergata og Ring 1 representerte. Reviderte vurderinger av behov og løsning for sikkerhet vil trolig åpne for større grad av gjenbruk av bygninger og derved mindre kvadratmeter nybygg og kanskje også reduserte kostnader. En annen konsekvens er trolig at området som helhet i større grad må sikres og stenges for ukontrollert biltrafikk. Dette har store bymessige konsekvenser og fører til at Hammersborg vil få karakter av et ”institusjonsområde” som er lett tilgjengelig for fotgjengere, folk på sykkel og i noen grad også kollektivtrafikk. Pål Henry Engh bekymrer seg med rette for Akersgatas fremtid som bygate, men bussen kan nok fortsatt gå der. Parallelloppdragene for RKV var et lærestykke. Min faglige redsel er at prosessen fremover skal holdes innenfor lukkede rom og domineres av stivnete oppfatninger om hvordan utviklingen av RKV skal skje.

Illustrasjon: Statsbygg

Aftenposten 17.6.2015

Argumentasjonen for å bevare Y-blokken tar stadig overraskende vendinger.

I Aftenposten lørdag 13. Juni priser Karianne Bjellås Gilje Y-blokken, bygd 10 år etter Høyblokken, som et byplangrep av usedvanlig kvalitet og påberober seg den amerikanske byteoretikeren Jane Jacobs som en meningsfelle.

Jane Jacobs brukte det faglige livet sitt til å sloss for tradisjonell bystruktur, mangefunksjonell bymessighet, og mot modernistisk byødeleggelse. Hun er død, og det er for sent å spørre henne, men Jane Jacobs ville, belagt med det hun har skrevet, hatet både Y-blokken, Høyblokken og arkitekt Viksjø med. Det finnes mange gode grunner til å bevare Y-blokken, slik det finnes mange grunner til å rive dem. Motsetningen mellom ønsket om bevaring og behovet for transformasjon er et dilemma i byutvikling. Bygging av Høyblokken medførte i sin tid riving av Empirekvartalet. Teoretisk sett er det faktisk også mulig å erstatte Y-blokken med noe bedre. Byplanmessig er dette etter min oppfatning ikke spesielt vanskelig, verre er det å nå den samme verkskvalitetene i de nye regjeringsbygningene. Bjellås Gilje anbefaler statsråd Sanner å lese Jane Jacobs, ikke et dårlig forslag, men nye argumenter for å ta vare på modernistiske byminner finner han neppe.

Illustrasjon: Statsbygg

Aftenposten kronikk 20.6.2015 

Ideen om å samlokalisere departementer og regjeringskontorer på Hammersborg er god. Men krever både revisjon av program og valg av noen tydelige prinsipper og ideer som kan være styrende for det videre arbeidet.   

Parallelloppdraget med seks utkast til nytt regjeringskvartal, utlyst av Statsbygg, viste seg å være en overveldende opplevelse for store deler av norsk offentlighet. Evalueringskomiteens påpeking av resultatet som for høyt, for stort og for tett, er blitt møtt med lettelse. Noen mener at kritikken bør ta livet av hele ideen om samlokalisering av regjeringslokalene, men dette var ikke evalueringskomiteens intensjon.

Undertegnede var medlem av komiteen. De neste 10 rådene til Regjeringen er ikke i strid med komiteens anbefalinger, men synspunktene er utviklet videre og spisset.

1) Regjeringen bør gå videre med planene om å samle departementer og regjeringskontorer på Hammersborg. Ideen er god og gir mulighet for både å styrke samhandlingen i statsforvaltningen og å effektivisere det daglige arbeidet. Lokaliseringen er utmerket; i det historiske regjeringsområdet, nær Stortinget, midt i Oslo sentrum og nær alle regionale, nasjonale og internasjonale kommunikasjonslinjer. Plass er det også, dersom man besinner seg noe.

2) Revider og reduser programmet for første etappe av utbyggingen. Programmet beregnet for stort. ”Alle” departementer kommer aldri til å bli flyttet til Hammersborg. Antall departementer og tallet på ansatte i departementene er heller ingen fast størrelse. Vektfordelingen mellom departementer og direktorater kan komme til å endre seg, og digitaliseringen vil endre både arbeidsmåte og forholdet mellom hjem og arbeidssted. 100 prosent tilstedeværelse (alle alltid til stede og ingen bruker felles arbeidsplasser) som ligger til grunn for programmeringen, er uhyre høyt. 25m2 brutto pr. arbeidsplass er også et svært generøst tall. Man planlegger ikke kontorer på denne måten i dag.

3) Sikkerhetskravene må nyanseres. Planleggingen har tatt utgangspunkt i de samme sikkerhetskravene for hele regjeringsstrukturen. På den annen side er det først og fremst regjeringsfunksjonen som skal sikres. Trolig finnes det kjernefunksjoner og kjernepersonell som har større sikringsbehov enn andre. Selv etter 22. juli 2011 bør det være mulig å definere flere funksjoner og arbeidsplasser i regjeringskvartalet på grunnlag av de samme sikkerhetsbehovene som bør gjelde for alle andre som arbeider i byen.

4) Slike vurderinger fører til at gjenbruk av bygninger kan diskuteres ut fra noe andre forutsetninger. Dette gjelder både bygninger som i dag brukes til regjeringsfunksjoner og bygninger som er i privat bruk. R6 ble ferdig rehabilitert med nybygg i 2012 og inneholder brutto 20 000 m². R5 mot Akersgata sto ferdig i 1996 og inneholder brutto mer enn 40 000 m². Vi snakker altså om betydelige arealressurser i bygninger som i dag huser departementer selv om både R5 og R6 grenser til andre bygninger og ligger nær åpen og biltrafikkert vei (Ring 1).

5) Visjonen bør revideres til å dreie seg om to eller tre velfungerende regjeringskvartaler. Regjeringen og Statsbygg har sett for seg regjeringskvartalet som ett kompleks med én publikumsinngang, og én kontrollsone nær fellesfunksjoner. Intensjonen om en effektiv maskin synes å ha stått sterkt. Høyere grad av gjenbruk av bygninger gjør avstandene større, Ring 1 vil også dele aktuelle utbyggingsområder mellom Grubbegata og Møllergata i to. Anleggene må selvfølgelig knyttes sammen under bakken, men tilby egne resepsjoner, fellesfunksjoner og publikumsfunksjoner. Parken og bygatene binder det hele bymessig sammen.

6) Reguleringsplanen som Statsbygg nå skal lage bør være grov og klarlegge arealbruk, gi rammer for utnyttelsesgrad og vise fremtidig gatemønster. Planen skal først og fremst ta vare på Regjeringens interesser og avveie disse mot byens interesser. Planen skal gi grunnlag for eventuelle grunnkjøp og mulig erstatningsplikt, og den skal være en del av utgangspunktet for arkitektkonkurranser.

7) Ring 1 må utredes separat. Denne innerste av de tre ringene i Oslos transportsystem kan ikke stenges, kun modereres (avkjøringene), rehabiliteres/sikres eller til og med flyttes. Dersom prosjektet ikke begrenses til kutting av ramper og rehabilitering er det komplekst, dyrt og vil ta masse tid. Utbyggingen av regjeringskvartalet kan ikke gjøres avhengig av beslutninger om Ring 1, men krever tilstrekkelige avklaringer for at områder over ringen (Regjeringsparken) kan gjøres i stand.

8) Bygg Regjeringsparken etter en arkitektkonkurranse. Ideen om en Regjeringspark som strekker seg sammenhengende fra plassen foran Høyblokken helt opp til Kristparken, er lansert i fire av parallelloppdragene. Parken er et monumentalt og representativt grep som ”iscenesetter” regjeringskvartalene og peker ut området som spesielt i byen.I parken møter forvaltningen byen og befolkningen. Noen vil foreslå å bygge i parken for å øke tilgjengelig tomtegrunn. Dette vil gjøre det arkitektoniske grepet for området utydelig og vanskeligere å følge opp i senere prosjekter. La dere ikke friste av kortsiktige arealgevinster, men grip den gedigne muligheten parken representerer ved å utlyse en internasjonal konkurranse om landskapsarkitektur midt i Oslo.

9) Innby til arkitektkonkurranse om regjeringsbygningene mellom Grubbegata og Møllergata. Bortsett fra avklaringer om høydebegrensninger, vurderinger av kapasitet og advarsel mot ropende ikonografi, ga parallelloppdragene få føringer om fremtidig arkitektur. Spørsmålet er fortsatt åpent. En ny konkurranse vil dreie seg om bymessig organisering, intern organisering, bygningstyper og arkitektonisk uttrykk. En vellykket konkurranse krever et presist og detaljert program. Nå dreier det som om valg av arkitektur og arkitekt, ikke om utveksling av ideer.

10) Legg forholdene til rette for ytre sikring av området. Vurdering av behov for sikring førte til at Evalueringskomiteen anbefalte ytre perimetersikring slik at et relativt stort byområde (Møllergata med sidegater, Akersgata) stenges for ikke-kontrollert biltrafikk. Dette er et dramatisk tiltak med store bymessige konsekvenser. Likevel må det planlegges med muligheten for at tiltaket kan bli nødvendig. Dette vil føre til at regjeringskvartalene får karakter av et institusjonsområde; et åpent og tilgjengelig byområde og rekreasjonsområde, men med restriksjoner på hvilke virksomheter som kan lokaliseres der og med kontroll av varetransport.

Illustrasjon: BIG

Aftenposten kronikk 9.6.2015

Nytt regjeringskvartal må åpne både for strafferunder og æresrunder.

Det er en fornuftig intensjon å forsøke skape et konsentrert regjeringskvartal (RKV), der fysisk nærhet og god organisering gjør det daglige arbeidet så effektivt som mulig, og åpner for nye samarbeidsmuligheter mellom departementene. Sett i denne sammenhengen skal arkitekturen i det nye RKV bidra til å effektivisere og forbedre statsforvaltningen. Hammersborg velges som lokalisering av historiske grunner, fordi regjeringsbygninger allerede ligger der, fordi det er kort veg til Stortinget og kort veg til all nasjonal, regional og lokal offentlig kommunikasjon. Men programmet stiller også krav om at det nye regjeringskvartalet skal være et positivt tilskudd til Oslo by og om at regjeringsfunksjonene skal representeres gjennom en arkitektur som er nøktern og samtidig synliggjør og understreker regjeringsfunksjonenes samfunnsmessige betydning.

I møtet mellom disse to hovedformålene ligger en potensiell konflikt. Dersom man dyrker fram en super-effektiv og super-sikret kontormaskin, kan man meget vel ende med et regjeringskvartal som ikke tilfører byen nye kvaliteter.

Det er ikke noe teknisk problem å skaffe plass til de kontorarealene som programmet sier det er behov for ved å bygge tett og høyt. Flere av parallelloppdragene som er lagt fram kommer også nær det arealet som er ønsket, men disse forslagene tilbyr etter vår oppfatning byen få kvaliteter.

Disse forslagene baserer seg også på en grunnstruktur som ikke er særlig robust. ”Robust” innebærer i denne sammenhengen et konsept med bærende ideer som ikke bryter sammen fordi noen vesentlige forutsetninger endrer seg. Og dette er en sentral dimension i vurderingen av forslagene fordi det i løpet av evalueringsprosessen, har det vist seg at usikkerheten knyttet til programforutsetningene er større enn mange av oss antok. Spesielt gjelder dette sikkerhetskrav, arealkrav og tomtekapasitet, gjenbruk av bygninger og hvilke konsekvenser som skal trekkes av disse usikkerhetene for ulike deler av prosjektet.

Diskusjonen har ledet oss til å anbefale at arbeidet med RKV bygger videre på et hovedkonsept med en stor park mot Akersgata og samling av de nye regjeringskontorene i byfeltet mellom Møllergata og Grubbegata. Dersom man primært er opptatt av å få til så mye kontorareal på Hammersborg som mulig, er denne anbefalingen feil, fordi den reduserer det byggearealet som er til rådighet. Dersom man derimot legger vekt på bykvalitet og robusthet, mener vi at dette er en god hovedide å bygge videre på, fordi den styrker bykvaliteten, gir svar på hvordan spørsmålet om representativitet kan løses og byr på en rimelig grad av robusthet og fleksibilitet.

«Regjeringsparken» vil tilby Oslos befolkning, de som arbeider i departementene og gjester til byen nye opplevelser og utfoldelsesmuligheter, men samtidig bringe byens dagligliv i et tett og avslappet forhold til regjeringsfunksjonene og vise regjeringskvartalet fram som et åpent og imøtekommende sted. Parken vil med andre ord «iscenesette» regjeringskvartalet, og RKV vil henvende seg mot parken. Dermed pekes dette ut som et spesielt sted i byen uten at det er nødvendig og gripe til tradisjonelle former for monumentalitet eller nye ikonisk ekspressive signalbygninger.

Parken gir også verdighet til noen av de bygningene som har vært gjemt bak Y-blokken og gjør Akersryggen tydelig som et viktig topografisk trekk i byen. Den åpner og gir rom for et historisk perspektiv som spenner fra de grunnleggende landskapstrekkene i indre by, Trefoldighetskirken og Deichmanske bibliotek, G-blokken og Høyblokken til den nye arkitekturen. Høyblokken får en solitær og verdig plassering innenfor en tydelig og ordnet ramme, som også på en stillferdig måte kan gi rom for andre minnesmerker om terrorattentatet.

«Regjeringsparken» gir altså svar på noen av de viktige spørsmålene om det nye regjeringskvartalets betydning og rolle i byen og er en del av en hovedstruktur som kan tilby den fleksibiliteten og robustheten som er nødvendig for et prosjekt av denne størrelsen. Utbyggingsfeltet mellom Møllergata og Grubbegata gir i utgangspunktet et generøst handlingsrom for ny arkitektur som kan utfordres og avklares i senere arkitektkonkurranser.

Valget av parken reduserer det grunnarealet som er tilgjengelig sør for Ring 1 der først etappe er forutsatt bygd. Dette kan kompenseres ved å bygge høyere. Mange av prosjektene viser bygninger som er 30 etasjer eller mer. Vår oppfatning er at disse høydene overdramatiserer regjeringsfunksjonen på en måte som får RKV til å tre ut av bylandskapet. Man oppnår ikke balansen mellom at anlegget blir en integrert del av byen og samtidig framstår som noe representativt.

Overdramatiseringen rommer risiko for at regjeringsbygningene kommer i familie med kommersielle høyhus slik disse verden over er bygd de siste tiårene. De blir synlige og påtrengende, men mister den stillferdige verdighet og imøtekommenhet som etter vår oppfatning bør kjennetegne regjeringsfunksjonene. Dette har fått oss til å anbefale at det nok skal åpnes for å bygge høye hus mellom Møllergata og Grubbegata, men at høydene holdes på et nivå som refererer til Høyblokken.

Et områdes kapasitet for å ta i mot ny bebyggelse dreier seg ikke bare om teknisk eller arealmessig kapasitet. Vi kan bygge det meste. Diskusjonen dreier seg om kapasiteten i et kulturhistorisk bylandskap som bærer en lang tradisjon for å gi rom for regjeringsfunksjoner og som gjemmer og uttrykker mange aspekter av norsk kultur. Vår oppfatning er at hensynet til byen og behovet for modernisering av statsforvaltningen gjennom større grad av samlokalisering av departementene fortsatt lar seg forene, men dette krever revisjon av programforutsetningene og at man åpner både for strafferunder og æresrunder i prosessen framover.

Jens Kvorning, Professor, Kunstakademiets Arkitektskole, København

Karl Otto Ellefsen, Professor, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Medlemmer av Evalueringskomiteen for regjeringskvartalet