OSLO OG VIKEN POST COVID

B+E har vinteren 2022 vært delleverandør til prosjektet «Areal til varehandel og lokal tjenesteyting – kunnskapsgrunnlag og metodeutvikling» for Oslo og Viken. Prosjektet er gjennomført av Asplan Viak med Gunnar Berglund som prosjektleder, og med fylkeskommunen og byen som oppdragsgiver. Vårt bidrag dreier seg om å identifisere og diskutere endrete forutsetninger for byutvikling og danner grunnlag for en serie innlegg på bloggen. Jeg er nå kommet til den nest siste post-korona observasjonen. Den avsluttende observasjonen vil ta for seg den bebudete mobilitets-revolusjonen.

Nabolaget Sinsenbyen, flyfoto ca.1940. Foto: Karl Harstad, postkort, Oslo museum.

Å etablere nabolag var fram til 1980-tallet et overordnet mål i norsk byplanlegging. Tydeligst kom intensjonen om sosial ingeniørkunst fram i byplanen for Oslo fra 1949, som definerer nærmiljøet som grunnenhet og skriver hele byen inn i det som ble kalt «Skjematisk system for desentralisering av storbyens funksjoner». Troen på å skape avgrensete deler av byen der folk hørte hjemme og holdt sammen var sterk også på 1970 tallet, illustrert med slagordet «bo i glade grender» (Wenche Terjesen og Inger Ullern, Bo i glade grender, Gyldendal norsk forlag, 1973). De første byområdene i Oslo som var planlagt som nabolag (Arctanderbyen, Ullevål hageby, Lille Tøyen) ble drevet fram av den norske varianten av den internasjonale boligbevegelsen. Morfologi og arkitektur var inspirert av de engelske hagebyene og av arkitektene Unwin og Parker. De første store prosjektene for sosial boligbygging – som Sinsenbyen er et eksempel på – var derimot inspirert av de tyske «Siedlungen» bygd med et omfattende sosialt program under Weimar-republikken på 1920-tallet. Sinsenbyen (arkitekt Kristofer Lange i samarbeid med arkitekt Th. Chr. Hauff) er ordnet inn i en i renskåret modernistisk struktur sammensatt av teglkledde fem etasjes lameller og komplettert med den monumentale utsiktsgata Schouterrassen som strekker seg mot fjorden. Sinsenbyen ble bygd for arbeiderklassen og viser langt høyere kvalitet enn gjennomsnittlig boligbygging i Oslo dag. Alle har godt lys inn i leilighetene, de fleste har utsikt og tilgang til grønne områder. Gentrifiseringen i Oslo går sakte og har først i de siste åra nådd Sinsen. Sinsenbyen bør kjærtegnes med, og omsorgsfullt bli tatt vare på som nabolag.

NABOLAGENE

Gjennom pandemien har nabolagene fått en sterkere og mer tydelig rolle, som resultat av hjemmearbeid og færre reiser. Handel og tjenesteyting har i større grad skjedd lokalt.

Dels er dette en effekt av byplanlegging (Sæter sentrum, Røa sentrum), dels en direkte effekt av markedskrefter (St. Hanshaugen, krysset mellom Waldemar Thranes gate og Ullevålsveien). En ser også en tendens til at tjenesteyting som retter seg mot et større marked, lokaliseres i nabolagene,[1] og ulike agglomerasjonseffekter der virksomheter av samme type styrker hverandre.[2] 

«Nabolag» har en vid betydning på norsk og omfatter det meste fra boligfelt til bydeler.

I boligfeltene, der det meste ble bygd ut samtidig, hadde folk til felles at de drev med de samme prosjektene samtidig (privatisert parallellitet), for eksempel at familier hadde barn som gikk i samme barnehage, i samme skole og samme idrettslag. Med tradisjonelle sosiologiske begreper betegnet som mekanisk solidaritet i motsetning til den organiske som fantes i de gamle arbeiderbydelene.[3]  

I byplanlegging var «bydelen» grunnenheten, men i mange planer, også i tradisjonell byplanlegging fra begynnelsen av 1900-tallet, var bydelene delt opp i nabolag med fellesfunksjoner.[4] Bydelene i Oslo er nå først og fremst store politiske og administrative enheter, men byen som arkitektur er en historisk collage av oftest tydelig avgrensete biter planlagt etter en meny av ulike morfologiske prinsipper (Bjølsen, Sagene, Torshov, Grünerløkka, Frogner, Ullevål hageby). Alle disse er gode eksempler på «nabolag», og alle er bygget ut for første gang i natur- og landbruksområder. Nye historiske lag er lagt over dem, og nabolagene er sosialt, kulturelt og i forhold til handel og tjenesteyting i varierende grad blitt gentrifisert. At byen så tydelig er en collage sammensatt av ulike områder, bygd etter ulike prinsipper og fylt av ulike narrativer, er relativt spesielt for Oslo. Om dette historisk sett skyldes byens dårlige økonomi og små utbyggingssteg målt mot andre nord-europeiske byer, eller vår kulturs manglende evne til å underordne seg og holde fast i beslutninger, er for meg et åpent spørsmål. 

«Nabolag», «lokalsamfunn» og «lokale samfunn» og «grender» er prinsipper og begreper som hadde lav status i byplanlegging i globaliseringen og eiendomsutviklingens gloriøse desennier fra 1980-åra og framover. Modernismekritikken omfattet også en kritikk av «sosial ingeniørkunst», og av intensjonen om å skape lokale og trygge samfunn i byen. Generalplanen for Oslo fra 1949 delte for eksempel utbyggingsområdene inn i bydeler og nabolag med tilhørende diagrammer som viste hvilke funksjoner som hørte til hvor. Argumentasjonen mot denne villete oppdelingen av byen var at en moderne by er ett system der en har venner og forbindelser overalt, derfor er «nabolag» ikke er et operativt begrep i byutvikling.

Det faktum at grensen mellom bolig og arbeid blir mer diffus, og at større deler av arbeidet kan skje utenfor en spesifikk arbeidsplass, snur noe om på dette, og faller sammen med en kulturell tendens til å dyrke bylivet og det nære. Befolkningsmessig har derimot bydelene en langt lavere stabilitet enn tidligere. Boligen er folks suverent viktigste investeringsobjekt, og byfolk i dag er ikke stedslojale, men følger flyttekjeder bestemt av inntekt og status.   

Handelsanalysen som Asplan Viak har arbeidet med, viser tall for markedsandeler over tid og har fordelt dette på «Sentrum», «Indre by», «Bydeler med store kjøpesentre» (Ullern, Sagene, Alna) og «Øvrige bydeler».  Bortsett fra fallet i varehandelen i «Sentrum» under pandemien, er utslagene ikke dramatiske. «Bydeler med kjøpesentre» er vinnere og samlet viser også «Øvrige bydeler» økt handel. Tallene for «Indre by» er vanskeligere å tolke og dette er også en geografisk sett vanskelig kategori fordi den inneholder områder med svært ulike kjennetegn.[5] 

Jeg vil gjerne se dokumentasjon av økt handel og virksomhet i nabolagene i Oslo, og observere at disse områdene i større grad er sjølforsynte med dagligvarer, og inneholder tilbud for handel med utvalgsvarer.[6] Generelt sett kan endringene ses som et ledd i en prosess der noder i den regionale byen også har sitt eget preg og inneholder tilbud som retter seg mot et større marked. I en rekke nabolag i Oslo (Sinsen, Bjølsen, Sagene, Torshov) ser en embryoet til denne utviklingen.[7] Når nå pendelen vender (Oslo arkitekturtriennale har for eksempel «nabolag» som tema denne høsten), og byen igjen tenkes som en sum av fattbare nabolag med sterk indre kohesjon, samsvarer dette med preferanser i bybefolkningen og med samfunnsmessige utviklingstrekk som peker inn i trygge og gjenkjennbare nabolag. Men naiviteten og romantikken ligger farlig nær. «The Village» var en fattig, mangfoldig og ikke gentrifisert bydel da Jane Jacobs fant seg hjemme i den. Stadig vil mange av oss fortsatt også mene at «Stadtluft macht frei» fra nærmiljøenes og lokalsamfunnenes kvalmende livegenskap.      

[1] Sæter huser nå for eksempel Oslos beste butikk for barneklær

[2] Det sies at for eksempel at Gamlebyen nå inneholder en agglomerasjon av brukthandler, flere spesialisert i møbler.

[3] Med referanse til Durkheim.

[4] Et illustrerende eksempel er Otto Wagners plan for «22. Wiener Gemeinde Bezirk» fra 1911 som har vært brukt som forbilde i «New Urbanism». https://www.mdpi.com/2571-9408/4/3/59#

[5] Dagligvareomsetningen her har steget fordi flere bor i sentrum og falt under pandemien trolig fordi færre var på jobb i disse områdene. Omsetningen av utvalgsvarer i disse områdene har falt fra over 30% i 2010, men har steget under pandemien og var da data ble hentet inn på 28%.  Detaljvareomsetningen viser en lignende utvikling

[6] «Dagligvarer» vet alle hva er, «detaljvareomsetning» omfatter all salg av varer til sluttkunder og «utvalgsvarer» defineres som varer som forbruker kjøper «med uregelmessig mellomrom, etter forutgående overveielse og med vekt sammenligning av alternativer».https://finansleksikon.no/regnskap/u/utvalgsvarer

[7] Slik tilfellet for eksempel lenge har vært i «High Street» på Torshov: Spesialiserte deler av Torshov sport (fiske og fotball), Strøm Larsen (kjøttvarer) og Zachariassen jernvare (ekstremt bredt og spesialisert tilbud) osv.