OSLO OG VIKEN POST COVID
B+E har vinteren 2022 vært delleverandør i prosjektet «Areal til varehandel og lokal tjenesteyting – kunnskapsgrunnlag og metodeutvikling» for Oslo og Viken. Prosjektet er gjennomført av Asplan Viak med Gunnar Berglund som prosjektleder, og med fylkeskommunen og byen som oppdragsgiver. Vårt bidrag dreier seg om å identifisere og diskutere endrete forutsetninger for byutvikling.

Nittedal, norsk tettsted, senter i gammel jordbruksbygd, industrialisering på 1800-tallet, stasjonsby omkring Gjøvikbanen som kom til å gå gjennom Nordmarka slik at stasjonen ble lagt oppe i dalsida. Bygdeby/kommunesenter med institusjoner og eneboligteppe fra 1960– og 1970 åra. Del av hovedstadens boligmarked med relativt usjarmerende blokker i sju etasjer mot Riksveg 4. Nittedal konkurrerer om handel med alle mulige næringsparker knyttet til hovedvegsystemene i og nord for Oslo. Kommunen forsøker å bygge et attraktivt sentrum, men faren for å ende med et område som er dødt, uinteressant og utkonkurrert av tilbud langs hovedvegene – blant annet langs en ny trasé for RV4 gjennom kommunen – er stor. [1]

 I enkelte byer innenfor grensene til det som foreløpig kalles Viken, er framtida for bysenteret sammenlignbar med situasjonen i Oslo slik jeg beskrev den i Post Covid # 7 (Fredrikstad er et godt eksempel). Andre bystrukturer er slukt opp av agglomerasjonen (Lillestrøm og Strømmen), eller har totalt endret karakter som følge av gravitasjonen fra Oslo (Moss, fra industri- og havneby til boligby).

Alle disse stedene/byene er ifølge norsk begrepsbruk tettsteder og omfattes av tettsteds-statistikken til SSB. «By» er ikke en betegnelse i norsk statistisk sammenheng.

Men «tettsted» betegner i dagligtalen også småstedene: de mange stasjonsbyene som ble bygd langs jernbanen, handelsstedene i landbruksområdene, de mindre industristedene og kommunesentrene. De siste – sentrene på lokalt nivå som er omtalt som «bygdebyene», «det nye norske tettstedet» eller «det nederste nivået i norsk senterhierarki» – ble endelig etablert i 1970-åra, som resultat av utbygging av kommunal administrasjon, offentlige velferdsinstitusjoner, bedre privat økonomi som førte til vekst i lokal handel, og lokal industriutvikling.[2] Andreas Hompland, som på 1980-tallet forsket på «bygdebyen», vendte tilbake til stedene i en artikkel fra 2011:

            «Norge var – og er – stadig lite sentralisert i forhold til land det er naturlig å samanlikna oss med. Men den historisk sett forsinka prosessen fekk ei særprega norsk form som kan kallast rurbanisering – det vil seia ei urbanisering av livsmåte, næringsvegar, kulturformer og forbruksmønster, men utan store bydanningar.»[3]

Viken, som Innlandet og Buskerud og Vestfold, inneholder mange steder av denne typen. I alle kommuner uten byer ble det bygd ut et kommunesenter. Stedene vokste fram i samme periode og ble kjennetegnet av store byggefelt for eneboliger, nye offentlige bygg (barneskole, ungdomsskole, rådhus, kirke, helsesenter, sykehjem), ny handelsstruktur og industriområder.  

Folk som etablerte seg i tettstedene er i dag vel inne i pensjonsalderen, og dette er problematisk med tanke på stedenes framtidige folketall og for kundeunderlaget for servicefunksjoner. Også mange av disse stedene har fra 1980–åra og framover vært utsatt for avindustrialisering og tap av lokale arbeidsplasser. Ungdomsutflytting har vært regelen, få nye familier har slått seg ned, og dette slår også dårlig ut i kundegrunnlaget for handel og tjenesteyting. Dagligvarebutikkene blomstrer, men netthandel som gir tilgang til enorme vareutvalg, gjør konkurransen hard for all annen handel.

Strategien, både fra stat og kommunene, har vært å søke å opprettholde handelen i tettstedssentrene ut fra tanken om at «lokal handel skaper vitalt byliv og urbanitet» og fører til redusert mobilitet og mindre utslipp.  Men stikk i strid med denne politikken har kommunene åpnet for et nytt lag av tettstedsuavhengige næringsparker som inneholder en stor variasjon av tilbud også innenfor detaljvarehandel. Den største av alle norske næringsparker finner vi i Ullensaker kommune. I Gardermoen næringspark åpnet i 2014 for eksempel «COOP logisticsenter» (CL). Etter utvidelsene av dette som regnes som Europas mest moderne logistikksenter for dagligvarer, vil det omfatte nær 100 000 m2, med 28 meters takhøyde. I Kullerød ved Sandefjord ligger hovedlageret for Komplett.no, Norges største netthandel med desentraliserte hentepunkter og egne systemer for rask levering.

Logikken er enkel å forstå, Komplett er Amazon på norsk, og digre logistikksentra som CL har behov for store og relativt billige arealer knyttet til optimal infrastruktur. Men innholdet (eller tilbudet) i næringsparkene er vanskelig å styre, også fordi vareutvalget i virksomhetene blir mer sammensatt. Biltema dreier seg for eksempel i dag ikke bare om bilprodukter som hører hjemme i næringsparker der biler selges, men om detaljvarehandel som åpner for et ubegrenset sett av produkter. Etter min oppfatning kan vi se på næringsparkene som et nytt lag av omgivelser, eller 2000-tallets tettstedsstruktur, som følger infrastrukturen og trekker kunder til seg.

Hva vil da skje med tettstedene fra 1970-åra, og mer spesifikt hva vil skje med tettsteds-sentrene? Da stedene kom til, var de en overraskelse for fagmiljøene. Politikken som førte fram til resultatet var derimot omforent: velferd til norsk landsbygd, økt satsing på jordbruk og fiske, høyere lønninger generelt, lokal industrialisering, styrking av kommunene som forvaltningsenheter og kommunesammenslåing. Men ingen ga prosessen navn, til tross for at dette jo dreide seg om urbaniseringen av det rurale Norge. Arealbruk og arkitektur i de nye tettstedene ble derimot planlagt, med hjelp av Bygningsloven av 1965 og i følge lokale politiske prioriteringer.[4] Norske konsulentfirmaer, deriblant Asplan (Anderson og Skjånes) ble etablert og vokste seg fete på oppgavene i landkommunene.

Resultatene ble også diskutert. Jeg husker spesielt et innlegg som overfladisk omtalte hjemstedet mitt som «Stedet Gud glemte». Kanskje Gud på et tidspunkt kom til å gjøre det, men Brumunddal – stasjonsbyen, det største og mest mangfoldige industristedet på det indre Østlandet, med produksjon basert på lokale ressurser og leveranser av maskiner til landbruket, og kommunesenter for storkommunen Ringsaker – var i sin tid en Guds gave administrert av det norske sosialdemokratiet.

Hva skjer med disse stedene, der tunge offentlige investeringer er gjort gjennom mange decennier, i det tiåret som kommer? Mens tettstedene hadde svært mange fellestrekk på det tidspunktet de vokste fram, er forutsetningene i dag svært ulike. En vesentlig forskjell er hvorvidt stedet er integrert i det regionale arbeidsmarkedet eller om avstandene er for lange for arbeidsreiser. Noen steder må utvikle seg basert på egne lokale forutsetninger (som reiselivet i Hallingdal), andre kan beite på det regionale arbeidsmarkedet (Kløfta, Mysen, Eidsvoll) og fungere som boligområder, og ikke som allsidige tettsteder.

Digitaliseringen gjør, sammen med bedre mobilitet, ny bosetting på disse stedene mer enn mulig. Men statlige, fylkeskommunale og maktlojale kommuners krav om høy tetthet og samling om kollektivknutepunkter reduserer stedenes attraktivitet. Ved siden av tilhørighet er den viktigste grunnen til at folk nå bosetter seg på disse stedene at de kan oppnå andre

bo- og livssituasjoner enn de som er tilgjengelige innenfor byenes kostbare boligmarkeder. Tettstedene må tilby og konkurrere med andre kvaliteter enn byene. Det finnes ikke noe boligbehov som kan forsvare former for tetthet som hittil har vært ukjent lokalt.

Helt siden tettstedene oppsto, har fylkeskommunene, Miljøverndepartementet og nå Kommunaldepartementet publisert veiledere for forbedringer av dem. Staten forsto at i mange kommuner var stedene gjøkunger som ingen tok ansvar for. I de nye kommunesentrene manglet det lokale borgerskap som i byene hadde tatt kulturelt ansvar.

Sjøl om begrensete midler til stedsutvikling ofte har blitt reservert for lave gatelys og et mangfold av gatestein, har enkelte kommuner vært i stand til å utvikle attraktive og livskraftige sentrumsområder. Det er jo ikke slik at det er handelen som skaper et livskraftig sentrumsområde. Det motsatte er tilfelle, et attraktivt og derfor livskraftig sentrum tiltrekker seg folk og kundegrunnlaget skaper handel. Mange kommuner har skjønt dette.

«Landsbyen Ringebu» er et godt eksempel, der tiltakene bygger på ønske om å kapre større deler av kjøpemarkedet for hyttefolket, og der lokale produkter (Annis pølser) tar markedsandeler også i hovedstaden. Andre steder er senteret dødt, uinteressant og utkonkurrert av tilbud langs hovedvegene. Jeg er redd dette er framtida til mange av tettstedene i Viken.

[1] Dette skråfotoet av Nittedal sentrum ligger i bildearkivet mitt, og jeg har brukt det i forelesninger. Jeg beklager at jeg ikke vet hvor jeg har hentet det fra og håper jeg ikke krenker noen rettigheter ved å publisere det. Ta kontakt dersom det er tilfelle.

[2] Jeg har skrevet en del om «det norske tettstedet». Lett tilgjengelig på nettet er artikkelen «I det grønne» publisert i Byggekunst 5.1991. https://arkitektur-n.no/artikler/i-det-gronne

[3] Andreas Hompland, «Innflytterplaga i bygdebyen, revisited», i Marit S. Haugen og Egil Petter Stræte (red.) Rurale brytninger (Trondheim: Tapir forlag, 2011) s.23–43. https://ruralis.no/wp-content/uploads/2017/05/158a1662c34866.pdf

[4] Ellefsen, Karl Otto og August Røsnes: Fysisk planlegging – virkelighet – plan – resultat. (Oslo: Kommuneforlaget 1989). Denne boka diskuterer den første planlegginga etter Bygningsloven i Bjugn og Ørland kommune, med solide og detaljerte planer for tettstedene, Brekstad, Opphaug og Bjugn av Professor Nic. Stabell på NTH. Se også Karl Otto Ellefsen og Tarald Lundevall: Fiskevær, (Oslo: Pax forlag, 2017) som er en monografi om fiskeværet Myre i Vesterålen og beskriver utviklingen av denne «bygdebyen» i 1970–åra (kap. 5).