Det gode liv langs Glomma. Foto: Karl Otto Ellefsen

Post Covid # 2: Forholdet mellom bolig og arbeid – romlig fordeling av befolkningsvekst.

En av kjennetegnene ved den moderne byen – i motsetning til en førindustriell by – er at bolig og arbeid er lokalisert uavhengig av hverandre. I en middelalderby bodde folk der de arbeidet og der bygårder inneholdt boliger, produksjon og ofte også handel. Digitalisering gjør hjemmearbeid mulig for svært mange og fører til at det blir lengre mellom hver arbeidsreise, samtidig som økt mobilitet gjør pendling enklere. Mange har pekt på dette potensialet i digitaliseringen og undret seg over at denne muligheten i så liten grad er utnyttet. Enda flere har observert at pandemien har ført til et sprang i bruk av digitale løsninger og i tilrettelegging for hjemmearbeid.

Heldigitalt arbeid kan skje med utgangspunkt i alle lokaliseringer som har god nett-tilgang, både nasjonalt og internasjonalt. Lenge har en, på godt og vondt, tatt med seg jobben på alt som er av reiser. En kjenning fra Finnmark driver firmaet sitt i Oslo fra Gamvik på Nordkinn-halvøya, og jeg vet om ukrainske krigsflyktninger, som etter at de kom til Norge, fortsatt arbeider digitalt i de virksomhetene i hjemlandet som er åpne.

I hovedstadsregionen ser vi en sterk økning i ønsket om landlige bosituasjoner, der bolig og arbeid kan kombineres. Den store etterspørselen og prisveksten på småbruk innenfor Viken og Oslofjordområdet er et illustrerende eksempel. Den voldsomme prisveksten på boliger i en kommune som Nesodden viser det samme. Samtidig skjer en utvidelse av boligmarkedet i Oslo til utbygde områder og tettsteder i alle omlandskommunene der prisene er lavere og tilgang på bolig på bakken er bedre. Det er nå fullt mulig å finne seg et økonomisk overkommelig sveitserhus langs Glomma, og ta elbilen, elsykkelen, sykkelen eller hvilken som helst hybrid mikromobilitetsform, til stasjonen de to dagene i uka du reiser til arbeidsplassen. I nær framtid vil også AV-teknologi (Automatic Vehicles) kunne gjøre tilbringersystemer til skinnegående kollektivnett bedre, og utvikle kollektive transportsystemer med «on-demand» løsninger for områder i regioner som i dag ikke har gode kollektivruter.[1]

Jeg støtter dem som hevder at det nye forholdet mellom bolig og arbeid vil styrke de mange nabolagene som byen er sammensatt av. «Hjemmekontor» er et greit ord, arbeidet skjer hjemmefra, men det dreier seg om det vi kan kalle en «livsformsendring», der en større del av livet er lokalisert utenfor arbeidsplassen, og der den enkelte i større grad kan velge hvor og når arbeidet skal foregå. Hvor omfattende endringen i livsform vil bli, gjenstår å se. Kanskje vi kan sammenligne størrelsen på denne endringskraften med effektene av andre betydelige samfunnsendringer: resultatet av at «alle» fikk tilgang til privatbil eller av kvinnenes – for byplanleggerne – overraskende inntog i arbeidslivet.

Enkelte uinformerte omtaler fortsatt Oslo som den raskest voksende byen i Europa. SSBs prognoser for befolkningsutviklingen har vært ambisiøse og først og fremst basert på høye tall for innvandring. Oslo og Viken er i 2022 fortsatt de fylkene der befolkningsveksten er størst i Norge, men tallene er langt lavere enn tidligere. Gjennom 2020 økte folkemengden i Oslo med ca. 0,5 prosent (3516 innbyggere), og dette var den laveste befolkningsveksten i Oslo siden år 2000.[2] Den lave befolkningsveksten må ses i lys av koronatiltakene, men skyldes også generelle tendenser som kan ses uavhengig av epidemien: Svært lave tall for innvandring, lave fødselstall og flere utflyttinger til andre kommuner, først og fremst i Viken, som hadde en befolkningsvekst på 11 000 i 2020, noe som tilsvarer 45% av befolkningsveksten i landet.

I 2021 var befolkningsveksten kun 2230 innbyggere. Byen hadde en nettoutflytting på 2878, men ung befolkning og derfor – sett i norsk sammenheng – høye fødselstall (9563), sikret en viss byvekst.  Den store befolkningsveksten i landet var fortsatt lokalisert til Viken.[3]

Den viktigste grunnen til dette skiftet, som med et begrep fra 1970-tallets diskusjoner om demografi kanskje kan kalles en «turnaround trend», er selvfølgelig en blanding av covid og redusert arbeidsinnvandring. Flyktningsituasjonen våren 2022 illustrerer at forutsetningen fort kan bli endret.

Jeg vil likevel tro vi ser en viss endring i boligpreferanser. Det opplagte er at folk – i den grad de kan finansiere det – leter etter boliger der de også har plass for å arbeide, og at dette bør få betydning for hvordan boliger og byområder planlegges. En stor del av befolkningen kan også nå velge bolig nær sagt uavhengig av hvor arbeidsplassen er lokalisert og dette vil nødvendigvis etter hvert få konsekvenser for utbyggingspolitikk.

Gentrifiseringsprosessen i Oslo vil fortsette, båret fram både av et reelt boligbehov og av investeringslogikk. Men de tendensene vi har sett de seinere åra, der folk bosetter seg utenfor byen, og utenfor «knutepunktene», og aksepterer færre men lengre arbeidsreiser, er også helt reelle og er langt tydeligere etter pandemien. 

[1] Jeg vil komme tilbake til de mulige effektene av AV i et senere innlegg i denne serien.

[2] https://www.oslo.kommune.no/statistikk/befolkning/folkemengde-og-endringer/#gref Sett 6.1.2022.

[3] https://www.ssb.no/befolkning/folketall/statistikk/befolkning